Tag Archives: Simen Ekern

Om «Europeere» i Kulturhuset, P2

Opptaket ligger her

Reklamer
Video

Hva nå, Europa?

Jeg snakket med dyktige Iver B. Neumann på NUPI, samtalen ble filmet og ligger her

Weekendavisen om «Roma»

Roma

Bykultur. Italiens hovedstad er kendt for sine ruiner og gode restauranter. Norsk bog fortæller i stedet om byens blodige opgør, ideologiske fanatisme og seksuelle perversioner. Molto buono! De er skøre, de romere

FAKTA
Simen Ekern: Roma.
Anmeldelse af Adam Holm uge 06 2012

Roma

Simen Ekern: Roma. Nye fascister, røde terrorister og drømmen om det søte liv. 301 sider. 349 norske kr. Cappelen Damm.

Rom inviterer til klicheer.

De findes for eksempel i sproglige vendinger som »alle veje fører til Rom« og »Rom blev ikke bygget på én dag«. Og de findes i turistbrochurerne med deres læssevis af maleriske piazzaer og antikke bygningsværker.

Men den norske journalist og idéhistoriker Simen Ekern (f. 1975) har blikket rettet mod andre sider – og dybder – af den metropol, der sammen med Paris konkurrerer om den uofficielle titel som Europas kulturelle centrum.

Ekern regnes for at være en af sit hjemlands mest indsigtsfulde kendere af Støvlelandet, hvilket han blandt andet har demonstreret i en rost biografi om Berlusconi (2006).

I tråd med tendensen til at portrættere storbyer på anden måde end den konventionelle turguide – for eksempel Anne Mette Lundtoftes New York, New York, Simon Sebag Montefiores Jerusalem og Samir Kassirs Beirut – formår Ekern at krænge vrangen ud på den evige stad. I Ekerns version er Rom en både svært indtagende og ekstremt kompliceret by, der fra begyndelsen af 1950’erne og frem til i dag, har været skueplads for ekstremisters blodige sammenstød, katolske skandaler, svimlende korruption og politiske rævekager i mesterklassen. Men også stor kunstnerisk kreativitet, særligt inden for filmens verden.

Gennem interviews, regulær sladder, observationer på gadeplan og læssevis af kulturelle referencer formår Ekern med sin velturnerede pen at give et signalement af en by, der er i konstant kamp med sig selv om historien, moralen og livsformen.

Den i øvrigt heteroseksuelle Ekern er på natklub med en tidligere topmodel og bøsse, der fortæller artige sager om det romerske underliv. Ikke så få af Vatikanets dydige præster og parlamentets retskafne lovgivere ser i nattens mulm og mørke stort på cølibatet og ægteskabets snævre forskrifter og kaster sig over byens mange transseksuelle prostituerede.

Som en af dem fortæller til Ekern: »I Rom er der mange, som kan lide fisse, men alle elsker pik«.

Knap så vulgært, men stadig skildret i befriende klarsprog, er forfatterens gennemgang af to spektakulære mord i 1970ernes Rom på henholdsvis digteren og filmmanden Pier Paolo Pasolini og ministerpræsidenten Aldo Moro. Den første var samfundskritiker, kommunist og frekventerede trækkerdrenge, den anden var statens ansigt udadtil, kristendemokrat og familiefar. De faldt begge som ofre for den eskalerende råhed i anni di piombo (blyårene), perioden hvor de ideologiske modsætninger førte til attentater, lemlæstelser, kidnapninger og fejlslagne kupforsøg.

Ekerns samtale med Valerio Morucci, tidligere medlem af De Røde Brigader og dømt for meddelagtighed i drabet på Moro, er et fascinerende og skræmmende indblik i Roms moderne gladiatorkamp mellem venstreradikale og nyfascister. Sidstnævnte opsøger Ekern også, blandt andet fordi han undrer sig såre over, at man på de mest velbesøgte strøg kan købe buster af Mussolini ved siden af fodboldtrøjer og plakater med popbands.

Men italienerne, skriver Ekern, er aldrig kommet til bunds i deres opgør med fascismen og Il Duce. Tværtimod er sortskjorternes tankesæt med dyrkelse af patriotiske værdier og hyldest til romanitá, romerånden, igen ved at få vind i sejlene. Det anses ikke længere for upassende at downloade fascistiske hymner som ringetone til mobilen. og byens borgmester har siden 2008 trådt sine sømbeslåede barnesko som skallesmækkende fascist.

I dag kalder han sig naturligvis demokrat, men hans generalieblad er lige så blakket som en bestemt dansk ministers.

Bogens mest suveræne kapital er dog mødet med Guilio Andreotti, syv gange tidligere ministerpræsident, fortrolig med Vatikanet, finanssektoren og mafiaen. Han ses som manden, der om nogen, har trukket i trådene i tilblivelsen af efterkrigstidens Italien, og den nu 93-årige romerske livstidssenator viser med få ord, hvordan magtforholdene er strikket sammen i Rom.

Der er altid én over en anden, altid en anden at frygte, altid risiko for mudder på tøjet eller en kugle i nakken. Frygt, pression og snedige strategier driver spillet.

Skal man dryppe lidt malurt i bægeret må det være, at Ekern lægger lovlig stor vægt på det spektakulære og bizarre med det resultat, at det mere folkelige Rom i store træk forbigås i tavshed. Det normale gemmer jo også på hemmeligheder, sådan som eksempelvis den danske Italienskender – og i øvrigt skribent på dette blad – Morten Beiter tydeliggjorde i sin fortræffelige bog En mand af ære (2006). Men det er indvendinger i småtingsafdelingen.

At Roma har fået den prestigefulde norske Brageprisen i fjor, er ikke svært at forstå. Det er Rom derimod fortsat, men nu på et højere og mere underholdende plan.

Berlusconis tiltrekningskraft

Ja, hvorfor stemmer folk på Silvio Berlusconi, egentlig? Intervju i Natt og dag 5.9.13

Den uinteresserte professoren

Det er dårlig bruk av arbeidstiden å undergrave sitt eget fag. (Kommentar i Dagbladet, 5.5.12)

STATSVITENSKAPEN tok en pussig vending denne uka, takket være professor Janne Haaland Matlarys analyse av hvordan fagfeller bør forholde seg til det ideologiske tankegodset Anders Behring Breivik har sitert og brukt. «Det er dårlig bruk av arbeidstiden å stille opp med en seriøs analyse av noe som er så primitivt», sa Matlary i et intervju med Klassekampen. Man skulle nesten tro hun var feilsitert, men i en artikkel professoren nylig skrev i Vårt Land finnes den samme ideen om Breiviks skriverier: «Her er ingen kunnskap om verken politikk eller historie, bare et patetisk forsøk på å være noen og bli kjent i verden. Fra et statsvitenskapelig ståsted og for historikere er det ingenting relevant å si.»

MÅ EN TERRORISTS skrifter henge på greip og være godt skrevet for å bli tatt på alvor av historikere og statsvitere? Skal de være fagfellevurdert i henhold til tellekant-reformen? «Det er ikke empirisk belegg for noe av det han hevder», doserer Matlary. Skulle man lagt det kriteriet til grunn, må man avslutte forskningen på mange ekstremistiske bevegelser. Forestillinger og overbevisninger kan være absurde og innbilte, men likevel ha dødelig slagkraft, så lenge mennesker lar seg motivere av dem. Som mange har påpekt, senest Øyvind Strømmen i en god artikkel i denne ukas Morgenbladet, er det heller ikke slik at Breiviks politiske galskap er noe han er alene om. Ingen bør late som at de vet nøyaktig hva som motiverte Breivik til å begå sine grusomme handlinger. Men at en professor i statsvitenskap påstår at det «ikke er noen som tror at det finnes en muslimsk invasjon av Europa», er i beste fall naivt.

JANNE HAALAND MATLARY synes det er for mye rask synsing i Breivik-saken. Institutt for statsvitenskap burde jo være et naturlig sted å lete etter en motvekt til dette, men Matlary har kommet til den motsatte konklusjonen. Fagfeller som sier noe offentlig, gjør det for å «skinne litt», skriver hun. Slik forsøker professoren tilsynelatende å gjøre sitt eget fag irrelevant. Hadde det ikke vært for statsvitenskap-stipendiat Anders Ravik Jupskås, som nettopp kan en hel del om det ideologiske universet Breivik har hentet materiale fra, hadde hun kanskje lykkes. I tillegg har utenlandske representanter for statsvitenskap vært på besøk i Norge denne uka, med et mer brukbart syn på hvordan kunnskap om politisk teori og historie kan bidra til forståelse. Yale-professor og statsviter Seyla Benhabib var invitert til Universitetet i Oslo onsdag for å holde den årlige Arena-forelesningen. Hun tok for seg kosmopolitismens utfordringer i dagens Europa, og viste til hvordan Breivik, og mange med ham, dyrker myten om at Europa egentlig tilhører folk av «kristen opprinnelse», blant annet i alt snakket om beleiringen av Wien i 1683, som tittelen på manifestet, «2083», er en henvisning til. Myten tar ikke høyde for den komplekse kosmopolitiske virkeligheten som faktisk har preget kontinentet.

PROFESSORENS EKSEMPEL er ikke viktig fordi det viser at Breivik «tar feil». Det er viktig nettopp fordi denne ideen ikke er noe Breivik har funnet på selv, den er en drivende kraft i mange miljøer – også i et underlig samrøre med Ringenes Herre-symboler, konspirasjoner om politiske eliter og hat mot indre fiender. Man bør kunne forvente at institutt for statsvitenskap i Oslo bruker mer av arbeidstiden på disse forestillingene framover, ikke mindre.

Siste skrik fra Paris: Bli hjemme.

Signaler i Dagbladet skjærtorsdag 2012

Treig avgang

Silvio Berlusconi mener han har satt landets interesser foran sine egne denne gangen. Han må anstrenge seg mer for å bevise det. Artikkel i Dagbladet 10.11.11

Da nyheten om Berlusconis avgang ble kjent tirsdag kveld, fikk en av lederne i det demokratiske partiet spørsmål fra programlederen av et anerkjent debattprogram i Italia: «Du synes ikke det er noe som skurrer med denne avgangen?» «Nei, jeg stoler på statsministeren», svarte opposisjonspolitikeren, men blikket flakket. Det er en gledelig nyhet at Berlusconi gir seg. Problemet er bare at meldingen om avgang er åpen for litt for mange tolkninger. Det syntes tydeligvis de internasjonale markedene også – i går var angrepene på Italia verre enn noensinne. Milanobørsen falt, rentene på italiensk statsgjeld steg. Italia hadde trengt utflating og stabilitet. Istedet fikk landet mer kaos.

Da Silvio Berlusconi stilte til valg i 1994, da han «kom på banen», som han formulerte det med en velplassert fotballmetafor, var Italia inne i en dyp politisk krise. En voldsom korrupsjonsskandale hadde sørget for å feie alle de store partiene vekk. Tilliten til politikken var lik null. Silvio Berlusconi, forretningsmannen med det handlekraftige, positive vesenet, lanserte seg som fundamentalt annerledes enn de skandaliserte politikerne. Det var særlig to ting han fremhevet: For det første var han ikke så kjedelig og grå som de andre. Og – viktigst av alt – han var ikke en del av det politiske kastevesenet, de som styrte landet med tanke på seg og sine.

Det første skulle vise seg å stemme. Det andre var, fra begynnelsen av, en grov usannhet. Mye av Silvio Berlusconis suksess som forretningsmann bygget nettopp på den italienske politikkens grumsete sammenblanding av private og offentlige interesser. Da mannen som eide et mediekonglomerat, et eiendomsimperium og fotballaget AC Milan bestemte seg for å bli politiker var det neppe på grunn av en idealistisk lyst til å fornye Italia, men av frykt for hva som ville skje nå når hans gamle støttespillere i landets ledelse var borte.

Berlusconi snakket mye om drømmer da han kom inn i politikken. Noen av dem ble raskt til virkelighet – Milan vant europacupfinalen 4-0 det året, for eksempel. Andre drømmer, de som handlet om «frihet», viste seg etterhvert å handle mest om statsministerens frihet. At ikke drømmer blir oppfylt er noe voksne velgere må lære seg å leve med i alle land. Det tristeste for Italias del handler kanskje ikke om hva Berlusconi lovet uten å holde det, men om hvilke muligheter som fantes i landet da Berlusconi ble valgt, muligheter som gikk tapt. Et legitimt folkelig opprør mot korrupsjon og nepotisme ble kronet med Silvio Berlusconi. «Skjebnens ironi» blir litt puslete som begrep.

En nær støttespiller har hevdet at Silvio Berlusconi kunne ha vært en opplyst enevoldshersker i en annen tid. Man kan diskutere den opplyste delen av analysen, men det var de eneveldige tendensene som fikk mange til å spå at Silvio Berlusconi ville klamre seg til makten så lenge som mulig i høst. I går fortalte han at det ikke er slik: «Jeg har satt landets interesser foran mine egne», sa han. Men skal vi tro markedenes dom, gjenstår for mange spørsmål. Når skal han egentlig gå av? Hvem skal ta over? Hva slags tiltak vil ligge i den krisepakken Berlusconi vil ha vedtatt før han går av? Silvio Berlusconi kunne ha valgt å gå av umiddelbart, eller aller helst gjort som Spanias statsminister Zapatero – trukket seg for en god stund siden, mens krisa fortsatt var i en slags startfase. Nå øker i stedet faren for trenering, hestehandel og generelt surr, altså mer av det Italia overhodet ikke trenger.

I en rapport Goldman Sachs sendte ut igår advarer den amerikanske investeringsbanken mot et raskt valg i Italia. Den beste løsningen, hevdes det, er en nasjonal overgangsregjering. Det ligger en viss ironi i at banken som i sin tid hjalp Hellas med å jukse med statsregnskapene skal gi råd i denne saken – men rådet er godt likevel. Det er ingen drømmesituasjon at Italias politikere virker så låst til markedenes dom at «spread» har blitt et vanligere ord i landet enn «demokrati», mens kontrollører fra EU og pengefondet har ankommet landet med utvidede fullmakter. Slik situasjonen er nytter det likevel lite å late som om man ikke hører. En intens valgkamp nå, som Berlusconi har ønsket seg, høres risikabelt ut. Italia har ikke råd til la det politiske spillet rundt Berlusconis avgang vare stort lenger.