Tag Archives: Roberto Saviano

I kamp mot mafiaen

Roberto Saviano og Fabio Fazio slår alle seer-rekorder på den italienske kanalen TG3 med kompromissløs TV. Her er Saviano-intervjuet jeg gjorde i 2008.

Reklamer

Denne revolusjonen blir sendt på TV.

(Dagbladet 28.11.10)

Det finnes ikke noen TV-virkelighet som har et dårligere rykte enn den italienske – i alle fall ikke om vi holder oss til land med demokratisk valgte statsledere. Unge jenter i glitrende bikinier vakler rundt på høye hæler og prøver å fange oppmerksomheten fra eldre, mannlige programledere. Er jentene heldige, zoomer kameraet inn så vi kan få se ordentlig på varene, og de blir så kjente at de blir sammen med en fotballstjerne. Er de riktig heldige, sørger Silvio Berlusconi for at de får en plass i parlamentet. De mest pessimistiske mener Berlusconis mediekeiserdømme rett og slett har forandret italienernes DNA – gjort dem til viljeløse ofre for bizzarro-underholdning og åpent partiske nyhetssendinger.

Beskrivelsene er ikke helt dekkende, for Italia har også sendinger med undersøkende journalistikk, samt enkelte debattprogrammer som går utenpå norsk TVs evne til å få fram krangler og motsetninger. Likevel er hovedbildet preget av at statsministeren eier de private kanalene og kontrollerer de statlige. De siste ukene har imidlertid bildet endret seg.

 

I morgen kommer minst ti millioner italienere til å sette seg ned foran TV-skjermen for å se et langsomt, omstendelig program på den minste statskanalen RAI 3. Et program som er så nedstrippet for effekter at det minner mest en klassisk teaterforestilling eller et folkemøte på et torg. Den ene programlederen er en etablert talkshowvert, den andre er forfatteren Roberto Saviano, kjent for boka «Gomorra», om den napolitanske mafiaen. Sammen har de kjempet for å få sendetid til Vieni via con me, «Reis vekk med meg». Navnet er hentet fra en sang, men det fanger også opp en utbredt holdning blant mange unge italienere – særlig de velutdannede – som ikke er ser noen framtidsmuligheter i Berlusconis Italia. Sjefen for RAI, som er politisk utnevnt, mente prosjektet var elitistisk. Politisk korrekt. Anti-italiensk. «Snobbete revolusjonære uten folket på sin side», skrev Berlusconifamiliens Il Giornale etter premieren for noen uker siden. Deretter startet avisa en underskriftskampanje mot Saviano etter at han fortalte at regjeringspartiet Lega Nord er mafiaens nye favoritt-kontaktpunkt. «Saviano kaster dritt på Berlusconi og kjedsomhet på publikum», skrev den regjeringsvennlige avisa Libero.

 

Og programmet framstår litt kjedelig, om man venter at det skjer mye på skjermen. Her er det monologer som varer i en halvtime. Om aktiv dødshjelp. Om søppel i Napoli. Det er dystre saker, og når det er dansing, er det profesjonelle folk med klær på som står for det. Likevel: Programmet har slått alle kanalens seer-rekorder. TV-virkeligheten vipper plutselig i Berlusconis disfavør, og statsministeren virker nervøs: Denne uka ringte han inn til et annet talkshow, i harnisk over måten søppelkrisa var blitt presentert. «Du tror kanskje det er du som eier denne kanalen», ropte en illsint statsminister. «Med all respekt: Jeg vet langt mer om TV enn deg», fortsatte Berlusconi, og la på røret.

 

Det er sant at statsministeren vet mye om TV. Det er TV som har gjort ham til landets rikeste og mektigste mann. Men hans kritikere håper nå at seerrekordene til «Reis vekk med meg» har snudd opp-ned på alle forestillinger om hva TV i Italia kan være: Noe Berlusconi ikke vet så mye om. Statsministeren driver en intens politisk maktkamp for å overleve et mistillitsvotum om fjorten dager. Mens den politiske tautrekkinga er uoversiktelig, er TV-signalene klarere, sier de håpefulle: Kanskje dette er det virkelige beviset på at Berlusconismens tid går mot slutten.

 

 

Etter slaveopprøret

Innvandrerne er fraktet vekk, og italienerne spør seg om hva som egentlig skjedde

i Calabria – og hvem som har skylda.

BRUSSEL (Dagbladet): «Dette er noe vi bør skamme oss over, som italienere, resten av livet», skrev en av avisa Corriere Della Seras kommentatorer mandag denne uka. «Rasismen vi ser, som stumt og brutalt hat mot en annen hudfarge, var noe vi trodde tilhørte fortiden», skrev Vatikanets avis på lederplass samme dag, i en artikkel som pekte tilbake til Mussolini og kolonitidas synder.

Hendelsene i forrige uke, der afrikanske sesongarbeidere i den vesle byen Rosarno helt sør i Italia gikk til voldelig opprør etter å ha blitt beskutt med luftgevær, blir kalt et «slaveopprør». Mens flere kommentatorer og politikere har hevdet at angrepene fra lokalbefolkningen som fulgte i etterkant, «negerjakta», som de involverte døpte den, først og fremst minner om en Ku Klux Klan-aksjon.

Nå, når mer enn 1000 immigranter fra Afrika sør for Sahara er evakuert, er det tid for selvransakelse i Italia. De mange sterke fordømmelsene representerer berettiget italiensk selvpisking etter de groteske scenene som utspilte seg i Calabria. Eller er det først og fremst den italienske elitens uforpliktende pisking av innbyggerne i den vesle byen vi ser? Mandag kveld gikk mange av dem ut i gatene igjen, denne gang i en fredelig demonstrasjon bak et banner som proklamerte «Forlatt av staten, kriminalisert av massemediene, 20 års sameksistens er ikke rasisme».

Det er ikke vanskelig å forstå lysten til å tegne et mer menneskelig bilde av hjembyen, der afrikanske arbeidere har vært en helt nødvendig del av frukt- og grønnsaksindustrien siden slutten av 1980-tallet. Denne historien har mange versjoner. Men det skal nok mer til enn en demonstrasjon for å viske ut bildene av borgervern-grupperinger som blokkerte utfartsveiene for å skamslå svarte mennesker på flukt ut av byen. Eller utsagn som avisa La Repubblicaviderebrakte, der en Rosarno-borger (og eier av noen hektar mandarintrær) forklarte sin slagvillighet slik: «Vi er ikke rasister, men dette er dyr».

Uansett minner mandagens demonstrasjon om at dette ikke er et isolert problem i en liten søritaliensk by der alle plutselig gikk fra forstanden. Voldseksplosjonen i Rosarno representerer flere italienske problemer på en gang: Konflikten mellom det rike nord og det underutviklede sør. En stadig hardere innvandringsdebatt. Og den alltid tilstedeværende organiserte kriminaliteten.

«Det har vært for mye toleranse», sa innenriksminister Roberto Maroni, og mener løsningen ligger i å være strengere med innvandrerne. Sentrum-venstresida mener derimot regjeringens strenge innvandringslover er uegnet til å takle problemene, som må løses med bedre integreringstiltak, ikke bøter og utvisning. Forfatteren av boka «Gomorra», Roberto Saviano, er blant dem som hevder at hvis «overdreven toleranse» er problemet, er det den toleransen som gjør at den calabresiske mafiaen, N’dranghetaenfår gjøre som den vil. Han ser forrige ukes hendelser som et immigrant-opprør mot mafiaen, som tjener penger både på illegal innvandring, og på sin rotfestede kontroll over store deler av jordbruket i denne delen av sør-Italia, med immigranter som underbetalt og elendig behandlet arbeidskraft.

Som en avistegner formulerte det denne uka: Innvandrerne gjorde opprør mot mafiaen. Enda en av disse jobbene italienerne ikke vil utføre selv lenger.

(Dagbladet, 12.1.01)