Tag Archives: Danmark

Roma i Danmark

Den danske oversettelsen av «Roma» får seks stjerner i Nordjyske Stiftstidende, side 1:  Anmeldelse-1 Nordjyske Stiftstidende Roma 28 04 13 og side 2: Anmeldelse-2 Nordjyske Stiftstidende Roma 28 04 13

Og et finfint intervju på denne bloggen

Pluss denne: Vi har at gøre med journalistik og et sprogligt niveau, der sjældent ses i bøger om byer…

Reklamer

Tøgers metode

En feig forræder? En fare for rikets sikkerhet? En redaktør med en helt ualminnelig intellektuell kraft? Danskene blir visst ikke helt enige om hva de synes om Tøger Seidenfaden.

KØBENHAVN (Dagbladet): Selv for en mann som er vant til leven og oppstyr, har det vært et usedvanlig halvår. Danmarks lengstsittende avisredaktør, Politikens Tøger Seidenfaden, har dominert mediebildet i hjemlandet takket være innovative publiseringspåfunn og politiske holdninger som i andre sammenhenger ville blitt stemplet som «politisk korrekte», men som viser seg å være ytterst ukorrekte: Vi kan begynne 16. september i fjor, for eksempel, da det danske forsvaret ville beslaglegge en elitesoldats bok-beretning fra krigene i Irak og Afghanistan. Redaktør Seidenfaden mente forsvaret ikke burde ha noe med hva slags bøker som utgis i Danmark, så han trykket like gjerne hele boka som bilag i avisa, akkompagnert av dramatiske utrop om rikets sikkerhet fra forsvarsledelsen.

Senere på høsten tok Seidenfaden sin mangeårige kamp mot den danske regjeringens strenge utlendingspolitikk et skritt videre, ved å gripe inn aktivt mot returnering av asylsøkere fra Irak – den danske integrasjonsministeren svarte med å hevde at Seidenfaden burde sendes i fengsel.

I februar i år trykket Tøger Seidenfaden så fingeren langt inn i det såret som heter «Muhammed-krisen». Han inngikk et forlik og ba om unnskyldning for å ha gjenopptrykket Kurt Westergaars beryktede bombe-i-turbanen-tegning – og ble kalt forræder av sine kolleger.

Samme måned fikk han beskjed om at kreften som var behandlet vekk for noen år siden har blusset opp igjen, og at det er usikkert om behandlingen vil hjelpe.

Det har, som nevnt, vært et høyst usedvanlig halvår.

– Men som du ser, selv om jeg har sykemelding, sitter jeg jo her, sier Tøger Seidenfaden, og smiler. Han har ryggen mot Rådhusplassen og ansiktet vendt mot et portrett av Georg Brandes. Lampene i rommet er laget av den kulturradikale designeren Poul «PH» Henningsen. Vi er på Politikens hjørnekontor, legendarisk i Danmark, i alle fall i Politikens redaksjon, hvor man er ganske spesielt stolte av avisas tradisjoner. Man er imidlertid også nokså uenige om hvordan disse tradisjonene forvaltes om dagen. For hvordan kan det ha seg at en radikal, religionskritisk avis for noen uker siden inngikk et forlik med noen som hevder de er etterkommere av profeten Muhammed, og ba om unnskyldning for å ha trykket en tegning?

Danmarks statsminister mente det var et bekymringsfullt tegn på at danske medier ikke lenger står «skulder ved skulder» i ytringsfrihetsspørsmål. Utenriksministeren mente unnskyldningen var «et skudd i ryggen på den danske utenrikspolitikken». Sosialdemokratenes leder Helle Thorning-Schmidt kalte det «vannvittig». Avisa JyllandsPosten mente det var et «ynkelig knefall for en saudi-arabisk advokat». Tegneren Kurt Westergård snakket om et «knefall for islamismen», mens vår egen Vebjørn Selbekk tok i, og syntes det var både et «knefall» og «et dolkestøt».

–Er du en feig mann, Seidenfaden?

–Jeg mener bestemt ikke at det er mitt ry som redaktør. De ekstreme uttalelsene du refererer, er symptomatiske for den meget fastlåste karakter som debatten rundt Mohammed-krisen har fått. Hele Folketinget kritiserer oss sønder og sammen, og kollegene trekker fullstending absurde paralleller til Chamberlain og Quisling… Altså, come on! Hvis det er noen som viser sivilt mot i denne saken, er det ikke den konforme majoritet og den politiske ortodoksi som hersker i Danmark. Hvem er det som er modig her? Det er da meg! Det er Politiken!

Da Seidenfaden ble kontaktet i saken, så han det som en enestående sjanse til å praktisere det Politiken har hevdet under hele den opphetete karikaturdebatten – at litt mer dialog kunne ha avverget mye. Det var en unik mulighet til å få noen å be om unnskyldning til, rett og slett. Til å få en part i saken.

–Jeg er meget glad, stolt og tilfreds over det forliket. De ønsket ikke annet enn at vi uttrykte forståelse for at millioner av muslimer ble krenket da vi gjenopptrykte Kurt Westergaards tegning. Og siden jeg aldri har vært så glad i den karikaturen, syntes jeg ikke det var noen stor innrømmelse å gi.

–Er det ikke viktig i at alle aviser står på den samme linjen i saker som handler om ytringsfrihet?

–Det fremstår i dag som om man anvender ytringsfriheten korrekt kun hvis man hetser og mobber det muslimske mindretall så hardt og hatefullt som overhodet mulig. Jeg bruker min og Politikens ytringsfrihet til å si unnskyld. Det er en vel så respektabel bruk av ytringsfriheten som dem som velger å bruke sin ytringsfrihet til å si at muslimer er noen tapere, eller at Profeten er en terrorist.

Seidenfaden lener seg tilbake i Chesterfieldstolen han har arvet av sin far.

–Jeg synes faktisk mitt synspunkt, i substansen, er betydelig mer fornuftig.

Tøger Seidenfadens linje møtte motstand internt – så kraftig motstand at en gruppe medarbeidere forfattet et innlegg mot redaktøren, som ble sendt rundt til alle avisas journalister. De som ikke ville underskrive det, ble bedt om å gi en begrunnelse. «Vi har aldri hatt en så opphetet debatt i Politiken», forteller en av avisas medarbeidere. 6. mars sto leserbrevet på trykk. 38 av rundt 200 redaksjonelle medarbeidere skrev under.

–Jeg har det beste forhold til dem som skrev under. Jeg syntes det var fint at de ga uttrykk for sin motstand, og jeg oppfordret dem da også til å få innlegget trykket i vår egen avis. Det er jo et spennende debattinnlegg, så det hører selvfølgelig hjemme i Politiken som alle andre spennende debattinnlegg, sier Seidenfaden, og smiler bredt igjen.

Er det her motivasjonen egentlig ligger – i å skape oppstuss og blest rundt avisa, til enhver pris? Seidenfaden blir ofte kritisert for å drive en slags debattlek, der han inntar forskjellige kontroversielle standpunkter og kommer opp med redaksjonelle kampanjer bare for markeringens og brandingens skyld, som om han var et reklamebyrå, ikke en ansvarlig redaktør.

–Denne argumentasjonen er bare et forsøk på å unngå en reell debatt om alvorlige temaer. Å redusere våre synspunkter på det statsministeren kalte «den største utenrikspolitiske krisen i Danmark siden andre verdenskrig» til et spørsmål om branding – det er simpelthen intellektuelt under lavmål.

Seidenfaden er, i Skandinavisk sammenheng, en usedvanlig tydelig redaktør. Selv om han anslår at han bruker langt mer av sin tid på administrasjon og økonomi enn på lederskriving og debatter, er det som målbærer av meninger om samfunnet man legger merke til ham. Enkelte mener ganske enkelt han er «opposisjonens egentlige leder». Det, sier Seidenfaden, gjør de i tilfelle bare fordi den politiske situasjonen i Danmark har vært så spesiell helt siden Anders Fogh Rasmussen kom til makten i 2001, med støtte fra Dansk Folkeparti.

–Anomalien her er ikke Politiken. Det som er usedvanlig i Danmark er at vi har et fremmedfiendtlig parti som siden 2001 har vært en del av den regjerende maktkonstellasjon. Hadde vi hatt en opposisjon som utfylte sin egentlige rolle, kunne vi som avis nøyd oss med å stå på sidelinjen og komme med kritiske bemerkninger.

Sidelinjen er altså ikke et sted man ofte ser Seidenfaden. Han fronter avisas synspunkter med intens iver og en uovertruffen sans for spissformuleringer. Men hvor langt kan en redaktør gå i å fremme visse meninger, før avisa mister troverdigheten som nyhetsmedium? Spenningen mellom Politiken som newspaper og viewspaper har lange tradisjoner i avisa som ble grunnlagt «for å fremme bestemte forestillinger om framskritt i demokratiet, kunsten og kjønnslivet». Men Seidenfadens kritikere mente han hadde gått langt over views-grensa da han i høst grunnla et «Irak-senter» hvor Politiken skulle ansette irakiske asylsøkere for å hindre at de ble sendt ut av landet. Redaktører i andre aviser mente aksjonen viste at Politikens journalistiske uavhengighet og integritet var satt ut av spill. Det synes Tøger Seidenfaden er vrøvl.

–Alle seriøse aviser i den nordiske og angelsaksiske tradisjon har en news-del og en viewsdel. Så finnes det gratisaviser her i landet som er stolte av å ikke ha noen holdninger. Fint nok, sier jeg – de har til gjengjeld heller ikke noen journalistikk av betydning.

Seidenfaden tar en slurk av vannet som er satt fram på glassbordet mellom oss.

–I virkeligheten handler ikke disse diskusjonene egentlig om hvorvidt Politikens initiativer er blitt mer aktivistiske med årene. De handler om at våre verdier er blitt mer kontroversielle.

Redaktøren lener seg framover i Chesterfieldstolen.

–Politiken står i all beskjedenhet og fredsommelighet på mainstream felleseuropeiske verdier. At Danmark har blitt et galehus på dette området, og at det politiske flertallet har låst seg inne i sin egen uvirkelige, fremmedfiendtlige politiske ortodoksi, det vil jeg fortsatt ha lov til å artikulere.

(Dagbladet, 27.3.10)

Kulturradikal bursdag

Avisa Politiken fyller år. Jeg gratulerer.