Tag Archives: Berlusconi

Berlusconis tiltrekningskraft

Ja, hvorfor stemmer folk på Silvio Berlusconi, egentlig? Intervju i Natt og dag 5.9.13

Reklamer

Tre økonomiske skandaler. To små hunder. En Mussolini-hyllest.

Den italienske valgkampen går mot slutten. Sak i Dagbladet

 

 

Kampen om Italia

I dag bestemmer italienske velgere hvem som skal representere venstresida ved valget i vår. Fra sidelinja signaliserer Berlusconi at han vil på banen igjen. (Dagbladet, 2.12.12)

Det er litt over ett år siden Silvio Berlusconi måtte si fra seg jobben som statsminister i Italia, etter at han i flere måneder hadde kjempet mot navnløse markeder og ubarmhjertige kredittvurderingsselskaper. Italia var på kanten av stupet, og for å komme i sikkerhet virket det nødvendig med en regjeringssjef med tillit og troverdighet. Berlusconi hadde ingen av delene. For store deler av landet var det en lettelse da han forsvant. Da kjente musikere og sangere stilte seg opp foran presidentpalasset i Roma og fremførte Händels Halleluja-kor den kvelden, var det vanskelig å tenke seg et mer passende låtvalg.

Mannen som tok over styringen av Italia, Mario Monti, har ledet sin teknokrat-regjering med nokså stor suksess siden han tok over. Hans diskrete autoritet og faglige sikkerhet har overbevist mange, og de mest profilerte støttespillerne jobber med en valgliste i sentrum av det politiske landskapet, der topp-posisjonen er ledig. De vil ha Monti som sjef, også etter valget som etter alt å dømme skal avholdes i mars. Monti selv har vært mildt avvisende, men ser stadig mer interessert ut. Kritikerne er skeptiske. Montis sparekrav til innbyggerne blir stadig strengere. Og er det ikke et nederlag for det italienske demokratiet at en mann som ikke representerer noe parti, som aldri har vært folkevalgt, skal sitte med makten? Problemet har vært mangel på andre gode kandidater. Særlig sentrum/venstresiden i landet har vært som lammet etter årene under Berlusconi, tilsynelatende ute av stand til å stake ut et troverdig alternativ. I dag kommer det til å endre seg.

Etter mønster fra USA har en stor sentrum/venstre-koalisjon i Italia satset på primærvalg for å peke ut en leder før vårens valg. I høst har strategien fungert til fulle: To temmelig forskjellige kandidater har brakt sammen til duell – og velgerne har engasjert seg. Til tross for dystre spådommer om lav valgdeltakelse, møtte 3,1 millioner mennesker opp til urnene ved valgets første runde sist helg. Tallet er ventet å bli enda høyere idag.

Koalisjonens venstreside er representert ved partisekretæren Pierluigi Bersani, en veteran med ministererfaring fra tre regjeringer, i tillegg til en periode som EU-parlamentariker. Bersani startet sitt politiske liv i kommunistpartiet, og for tilhengerne står han for de gode sidene av Italias sterke venstretradisjoner. Han er trygghet i en omskiftelig verden. Bersani insisterer også på å være en fornyer, til tross for sine 61 år og sin lange karriere. På det punktet har motstanderen, Matteo Renzi en lettere oppgave. Den 37 år gamle ordføreren i Firenze har satset på en slags Obama-inspirert stil, med oppbrettede ermer og luftige løfter om håp og forandring. Han er energisk, sjarmerende – og litt for liberalistisk og rotløs for de av velgerne som i følge meningsmålingene kommer til å være i flertall i dag. Det viktigste er antakelig ikke hvem av de to kandidatene som vinner, men måten seieren kommer på. Kampen mellom de to har fått fram et entusiasme som får folk til å håpe på en brakseier både for venstre-koalisjonen og for demokratiet til våren.

Det er en uholdbar situasjon for mannen som måtte gi plass til Mario Monti for et år siden. For Silvio Berlusconi er tilbake, selv om han ble idømt fengselsstraff for økonomisk svindel i høst, selv om han fortsatt må forsvare seg mot anklagene om at han har betalt for sex med en mindreårig magedanserinne. Etter planen skulle Berlusconis høyrekoalisjon «Frihetens folk» også velge sin lederkandidat ved primærvalg nå i desember. Men Berlusconi har ombestemt seg. Han vil ikke ha noe valg. Han vil ha et parti helt for seg selv. I følge ryktene tar han derfor med seg sine tilhengere til uka, og lar sitt gamle stjernelag gjenoppstå under navnet han brukte da han kom til makta første gang i 1994: «Heia Italia!» Han kan regne med 10-12 prosent av stemmene til våren, i følge en del målinger, «mine personlige stemmer», som Berlusconi kaller dem. Det er ikke nok til å bli statsminister igjen, men det er nok til å «komme på banen», som han liker å si det med sin favoritt-fotballmetafor. For hans del er det viktig å klamre seg til makt på den måten. For høyresiden kan det bety splittelse og kaos. Derfor er det god grunn til å følge med når venstresidens velgere stemmer i dag: Vinneren kan fort bli Italias neste statsminister.

Treig avgang

Silvio Berlusconi mener han har satt landets interesser foran sine egne denne gangen. Han må anstrenge seg mer for å bevise det. Artikkel i Dagbladet 10.11.11

Da nyheten om Berlusconis avgang ble kjent tirsdag kveld, fikk en av lederne i det demokratiske partiet spørsmål fra programlederen av et anerkjent debattprogram i Italia: «Du synes ikke det er noe som skurrer med denne avgangen?» «Nei, jeg stoler på statsministeren», svarte opposisjonspolitikeren, men blikket flakket. Det er en gledelig nyhet at Berlusconi gir seg. Problemet er bare at meldingen om avgang er åpen for litt for mange tolkninger. Det syntes tydeligvis de internasjonale markedene også – i går var angrepene på Italia verre enn noensinne. Milanobørsen falt, rentene på italiensk statsgjeld steg. Italia hadde trengt utflating og stabilitet. Istedet fikk landet mer kaos.

Da Silvio Berlusconi stilte til valg i 1994, da han «kom på banen», som han formulerte det med en velplassert fotballmetafor, var Italia inne i en dyp politisk krise. En voldsom korrupsjonsskandale hadde sørget for å feie alle de store partiene vekk. Tilliten til politikken var lik null. Silvio Berlusconi, forretningsmannen med det handlekraftige, positive vesenet, lanserte seg som fundamentalt annerledes enn de skandaliserte politikerne. Det var særlig to ting han fremhevet: For det første var han ikke så kjedelig og grå som de andre. Og – viktigst av alt – han var ikke en del av det politiske kastevesenet, de som styrte landet med tanke på seg og sine.

Det første skulle vise seg å stemme. Det andre var, fra begynnelsen av, en grov usannhet. Mye av Silvio Berlusconis suksess som forretningsmann bygget nettopp på den italienske politikkens grumsete sammenblanding av private og offentlige interesser. Da mannen som eide et mediekonglomerat, et eiendomsimperium og fotballaget AC Milan bestemte seg for å bli politiker var det neppe på grunn av en idealistisk lyst til å fornye Italia, men av frykt for hva som ville skje nå når hans gamle støttespillere i landets ledelse var borte.

Berlusconi snakket mye om drømmer da han kom inn i politikken. Noen av dem ble raskt til virkelighet – Milan vant europacupfinalen 4-0 det året, for eksempel. Andre drømmer, de som handlet om «frihet», viste seg etterhvert å handle mest om statsministerens frihet. At ikke drømmer blir oppfylt er noe voksne velgere må lære seg å leve med i alle land. Det tristeste for Italias del handler kanskje ikke om hva Berlusconi lovet uten å holde det, men om hvilke muligheter som fantes i landet da Berlusconi ble valgt, muligheter som gikk tapt. Et legitimt folkelig opprør mot korrupsjon og nepotisme ble kronet med Silvio Berlusconi. «Skjebnens ironi» blir litt puslete som begrep.

En nær støttespiller har hevdet at Silvio Berlusconi kunne ha vært en opplyst enevoldshersker i en annen tid. Man kan diskutere den opplyste delen av analysen, men det var de eneveldige tendensene som fikk mange til å spå at Silvio Berlusconi ville klamre seg til makten så lenge som mulig i høst. I går fortalte han at det ikke er slik: «Jeg har satt landets interesser foran mine egne», sa han. Men skal vi tro markedenes dom, gjenstår for mange spørsmål. Når skal han egentlig gå av? Hvem skal ta over? Hva slags tiltak vil ligge i den krisepakken Berlusconi vil ha vedtatt før han går av? Silvio Berlusconi kunne ha valgt å gå av umiddelbart, eller aller helst gjort som Spanias statsminister Zapatero – trukket seg for en god stund siden, mens krisa fortsatt var i en slags startfase. Nå øker i stedet faren for trenering, hestehandel og generelt surr, altså mer av det Italia overhodet ikke trenger.

I en rapport Goldman Sachs sendte ut igår advarer den amerikanske investeringsbanken mot et raskt valg i Italia. Den beste løsningen, hevdes det, er en nasjonal overgangsregjering. Det ligger en viss ironi i at banken som i sin tid hjalp Hellas med å jukse med statsregnskapene skal gi råd i denne saken – men rådet er godt likevel. Det er ingen drømmesituasjon at Italias politikere virker så låst til markedenes dom at «spread» har blitt et vanligere ord i landet enn «demokrati», mens kontrollører fra EU og pengefondet har ankommet landet med utvidede fullmakter. Slik situasjonen er nytter det likevel lite å late som om man ikke hører. En intens valgkamp nå, som Berlusconi har ønsket seg, høres risikabelt ut. Italia har ikke råd til la det politiske spillet rundt Berlusconis avgang vare stort lenger.

Denne revolusjonen blir sendt på TV.

(Dagbladet 28.11.10)

Det finnes ikke noen TV-virkelighet som har et dårligere rykte enn den italienske – i alle fall ikke om vi holder oss til land med demokratisk valgte statsledere. Unge jenter i glitrende bikinier vakler rundt på høye hæler og prøver å fange oppmerksomheten fra eldre, mannlige programledere. Er jentene heldige, zoomer kameraet inn så vi kan få se ordentlig på varene, og de blir så kjente at de blir sammen med en fotballstjerne. Er de riktig heldige, sørger Silvio Berlusconi for at de får en plass i parlamentet. De mest pessimistiske mener Berlusconis mediekeiserdømme rett og slett har forandret italienernes DNA – gjort dem til viljeløse ofre for bizzarro-underholdning og åpent partiske nyhetssendinger.

Beskrivelsene er ikke helt dekkende, for Italia har også sendinger med undersøkende journalistikk, samt enkelte debattprogrammer som går utenpå norsk TVs evne til å få fram krangler og motsetninger. Likevel er hovedbildet preget av at statsministeren eier de private kanalene og kontrollerer de statlige. De siste ukene har imidlertid bildet endret seg.

 

I morgen kommer minst ti millioner italienere til å sette seg ned foran TV-skjermen for å se et langsomt, omstendelig program på den minste statskanalen RAI 3. Et program som er så nedstrippet for effekter at det minner mest en klassisk teaterforestilling eller et folkemøte på et torg. Den ene programlederen er en etablert talkshowvert, den andre er forfatteren Roberto Saviano, kjent for boka «Gomorra», om den napolitanske mafiaen. Sammen har de kjempet for å få sendetid til Vieni via con me, «Reis vekk med meg». Navnet er hentet fra en sang, men det fanger også opp en utbredt holdning blant mange unge italienere – særlig de velutdannede – som ikke er ser noen framtidsmuligheter i Berlusconis Italia. Sjefen for RAI, som er politisk utnevnt, mente prosjektet var elitistisk. Politisk korrekt. Anti-italiensk. «Snobbete revolusjonære uten folket på sin side», skrev Berlusconifamiliens Il Giornale etter premieren for noen uker siden. Deretter startet avisa en underskriftskampanje mot Saviano etter at han fortalte at regjeringspartiet Lega Nord er mafiaens nye favoritt-kontaktpunkt. «Saviano kaster dritt på Berlusconi og kjedsomhet på publikum», skrev den regjeringsvennlige avisa Libero.

 

Og programmet framstår litt kjedelig, om man venter at det skjer mye på skjermen. Her er det monologer som varer i en halvtime. Om aktiv dødshjelp. Om søppel i Napoli. Det er dystre saker, og når det er dansing, er det profesjonelle folk med klær på som står for det. Likevel: Programmet har slått alle kanalens seer-rekorder. TV-virkeligheten vipper plutselig i Berlusconis disfavør, og statsministeren virker nervøs: Denne uka ringte han inn til et annet talkshow, i harnisk over måten søppelkrisa var blitt presentert. «Du tror kanskje det er du som eier denne kanalen», ropte en illsint statsminister. «Med all respekt: Jeg vet langt mer om TV enn deg», fortsatte Berlusconi, og la på røret.

 

Det er sant at statsministeren vet mye om TV. Det er TV som har gjort ham til landets rikeste og mektigste mann. Men hans kritikere håper nå at seerrekordene til «Reis vekk med meg» har snudd opp-ned på alle forestillinger om hva TV i Italia kan være: Noe Berlusconi ikke vet så mye om. Statsministeren driver en intens politisk maktkamp for å overleve et mistillitsvotum om fjorten dager. Mens den politiske tautrekkinga er uoversiktelig, er TV-signalene klarere, sier de håpefulle: Kanskje dette er det virkelige beviset på at Berlusconismens tid går mot slutten.

 

 

Silvios siste dager

Mens Berlusconi mister fotfestet, raser kampen om hva slags land Italia skal være.

ROMA (Dagbladet 14.11.10): For dem som har lett etter episke varsler om Berlusconis undergang, har det vært en meget god høst. I sør har innbyggerne følt seg forlatt av myndighetene etter at Napoli drukner i søppel. Igjen. Til tross for Berlusconis mange forsikringer om at han har løst problemet en gang for alle. Rett utenfor den samme byen har myndighetene glemt å passe på en av landets største turistattraksjoner: Gladiatorskolen i Pompeii raste sammen forrige lørdag, en bit av Italias stolte kulturarv er redusert til grus.

Nord i landet er man minst like oppgitt. Der drukner de i gjørme istedet for søppel: Veier, boliger og husdyr ligger under vann etter voldsomme regnskyll. «Dere koser dere med damer og fester – vi får slam og flom», som det sto på en plakaten til en demonstrant før helgen. For Silvio Berlusconi – mannen som kanskje hadde fortjent en syndeflod – han har fortsatt å kople av med unge jenter. Saken om «Ruby hjerteknuser», den marokkanske jenta som skal ha deltatt på haremsaktige fester i statsministerens bolig, og senere fått hjelp av selveste Silvio etter å ha begått et lovbrudd, fortsetter. De som skal passe på Berlusconi – livvaktene – har varslet at de er lei av å bruke sin hardt opparbeidede kompetanse på å kjøre jenter hjem til statsministeren. Og før helgen dukket det opp videoopptak av eskortepiker som geleides inn i Berlusconis villa av en nær bekjent av statsministeren ved navn Lele Mora. Mora er en fargerik type, en eldre, litt tykk og ofte hvitkledd mann som slår ihjel tiden med å kikke på Mussolinis taler på sin mobiltelefon når han ikke omgir seg selv med halvnakne gutter og jenter i villaen på Sardinia. Nå er Lele Mora under etterforskning for hallikvirksomhet. Han er i det hele tatt et godt bilde på Silvio-rikets nedgang og fall, skal man tro de av statsministerens kritikere som mener Italia er blitt redusert til en lekeplass for Berlusconis personlige lyster og innfall.

Likevel – det er ikke bare sene netter med betalte jenter, kraftig regnvær eller søppelberg som kommer til å ta knekken på Berlusconi. Det måtte en alliert til. Berlusconis koalisjon har vaklet siden i sommer, men den mistet virkelig balansen forrige søndag, da Gianfranco Fini meddelte sine tilhengere at tiden var inne. «Berlusconi må gå av», sa Fini, og hans tilhengere jublet som om Italia hadde vunnet årets fotball-VM likevel. Drømmen om en sentrum-høyreside i Italia uten Berlusconi er sterk, og Finis håp er at den er sterk nok til at han kan stable på beina et troverdig regjeringsalternativ. Torsdag avviste han et forhandlingsforsøk fra regjeringens tredje mann, den høytropende norditalieneren Umberto Bossi, som ville se om det var mulig å redde regjeringen. «Dere kan si til Silvio at hvis han ikke går av, sørger vi for at han gjør det», var svaret fra Fini. Nå handler den intense politiske maktkampen mer om hvordan Berlusconi-regjeringen skal avvikles enn om den skal det.

Hvordan blir Italia uten Berlusconi? Gjør det noen forskjell hvis han går av? Er det ikke noe uitaliensk over å akke seg over Berlusconis dumme vitser og fnyse av den skreddersydde tilpasningen av landets lovverk? Er det ikke slik at ekte italienere helst lener seg tilbake og tenker at tradisjonen og historien uansett legger føringene?

Talsmenn for Berlusconis regjering har de siste ukene brukt slike argumenter – vist til hvor hyklersk det er å hisse seg opp over Berlusconis damehistorier, for eksempel, i et land som har hatt flust av liknende skandaler før. Den italienske forfatteren Alberto Moravia skrev en gang at en slik holdning var et særlig kjennetegn på Romas innbyggere: Byen preges av en «moralsk slapphet man forsøker å forkle som en følelse for evigheten», mente Moravia. Det betyr ikke at ikke elsket byen. Det betyr bare at han ikke så noen grunn til å la Romas stolte arv være en unnskyldning for å dyrke sine dårligste vaner som om de var dyder.

Neste år feirer Italia 150 år som nasjon, og bokhandlene er fulle av bøker med historiske tilbakeblikk og diskusjoner av hvorfor det er verdt å ta vare på Italia idag. Historikeren Paul Ginsburg, forfatter av en av de mest anerkjente verkene om moderne italiensk historie, har en ny pamflett ute, med den klare tittelen «La oss redde Italia». Her henter han fram verdier fra tiden rundt Italias samling, som fellesskapsfølelse og en sterk orientering mot ideen om Europa, og argumenterer godt for at et sterkt sivilsamfunn har muligheten til å endre Italia. Også de rotfestede problemene, som at kirken har for sterk innflytelse og at motstanden mot korrupsjonskulturen er for svak.

Det er for tidlig å si hvem som skal legge de avgjørende føringene i italiensk politikk framover. Det som er sikkert, er at Silvio Berlusconis avgang uansett vil være en etterlengtet ny start, med reelle muligheter for endring.

 

 

 

Berlusconismens død

Et annet Italia er mulig. Bare ikke veldig sannsynlig

(Dagbladet 8.8.10) Det er alltid interessant å høre hva italienere mener om skandalene som ryster det politiske systemet i Norge. Enten det er Victor Normans flygel, Åslaug Hagas stabbur eller Bjarne Håkon Hanssens overgang fra politikk til pr-påvirkning, blekner det bittelitt i forhold til hva italienere må lese om sine folkevalgte. Ta noen sakene som nå har sørget for opprør i Silvio Berlusconis storslåtte partikonstruksjon.
Vi har: En minister som måtte gå i mai fordi han har blitt bestukket med en leilighet i Roma sentrum «uten å vite om det», som han sa. En politiker (og tidligere sjef i et av Berlusconis selskaper) som i juni ble utnevnt som minister med tulleportefølje, for å slippe unna en rettssak. Og ikke minst: En viktig mann i justisdepartementet, Giacomo Caliendo, som er anklaget for å ha deltatt i en hemmelig gruppering, som ved å kanalisere bestikkelser og kontrollere dommere og lokalpolitikere skal ha hatt til hensikt å undergrave Berlusconis motstandere. En subversiv losje som omtaler sin leder som Cæsar i avslørte dokumenter – Bjarne Håkon Hanssen har mye å lære hvis han virkelig vil tøye politikkens moralske grenser.

Gianfranco Fini heter opprørslederen som sørget for denne ukas nesten-revolusjon, da nasjonalforsamlingen stemte over et mistillitsforlag mot Caliendo. Fini har gått en lang vei: Fra å representere nyfascismen i Italia vasket han vekk mye av arven fra Mussolini og brakte partiet Nasjonalalliansen inn i regjeringsposisjon som Berlusconis støttespiller. I fjor smeltet partiene sammen under navnet Frihetens folk, men Fini har i økende grad sådd tvil om friheten egentlig gjelder noen andre enn Silvio Berlusconi. I utspill etter utspill har han markert avstand fra lederen. Et partimøte i vår kuliminerte med at de to mennene skrek og pekte på hverandre foran partifeller og TV-kameraer: Berlusconi fra talerstolen, Fini fra salens første rad. For mange velgere, også for dem på venstresiden, har Fini stått fram som en hedersmann. Et opprør var ventet.

Fini posisjonerer seg som leder for et nytt, anstendig sentrum-høyreprosjekt i Italia. En høyreside som ikke forbindes med skjulte grupperinger, personlige interesser og økonomisk kriminalitet. Det prosjektet er bare i startfasen, og det er store forskjeller mellom de mulige koalisjonspartnerne. Det vil dessuten være historieløst å tro at alt endres hvis Berlusconi faller – etterkrigstidens Italia har på ingen måte vært preget av politikere med respekt for lover og regler eller noe ønske om et gjennomsiktig samfunn. Silvio Berlusconi er likevel i en særklasse.

Fra utsiden har både den etablerte venstresiden og uavhengige opposisjonsfigurer fordømt Berlusconis eneveldige stil. Men det har vært mulig å avfeie Berlusconi-kritikken som krakilsk. Hver gang Berlusconi har blitt anklaget for noe nytt, har det i seg selv blitt et eksempel på at dommerne er stormannsgale og opposisjonspolitikerne stalinistiske. Berlusconi har vitset det bort, og hans trofaste støttespillere har ropt, kranglet og smilt i hans forsvar på TV. De har vært garantister for en populisme med et enkelt og effektivt prinsipp: Et valgflertall gir herskeren rett til å gjøre akkurat som han vil. Motstand og kritikk blir stemplet som udemokratisk.

Det er først når Berlusconis allierte nå mener ulovlighetskulturen er blitt for drøy, (og muligheten til å realisere egne ambisjoner blir tydelig) at noe settes i bevegelse. Lojaliteten har slått sprekker. Den økonomiske situasjonen jobber også mot Berlusconi. Hans finansminister har kjempet hardt for å få lov til å informere folk om hvor alvorlig det faktisk står til. Han har også lovet å slå hardt til mot skatteundragelser som koster landet vannvittige summer – 100 milliarder euro i året, viser enkelte beregninger. Tidligere har Berlusconi scoret politiske poeng ved å si at det er forsvarlig å nekte å betale skatt hvis staten krever for mye: «Hver enkelt må følge sitt moralske kompass», sa han i 2004. Mange har stemt på ham på grunn av at han bryter reglene, ikke på tross av det, har det blitt hevdet. Nå, når redselen for å bli et nytt Hellas lurer, er ikke den strategien like forlokkende.

Mistillitsforslaget på onsdag endte ikke med at mannen med den hemmelige losjen ble avsatt. Fini og hans støttespillere avsto fra å stemme. Men regjeringen lever ukonfortabelt, og Berlusconi snakker om om kabinettforslag i september og mulig nyvalg – kanskje allerede i november, hvis Fini ikke besinner seg. Berlusconismen har mistet mye av kraften. Men takket være en uforberedt og splittet opposisjon, en skreddersydd valglov og en mediesituasjon som fortsatt heller bratt i statsministerens favør, kan kan Silvio Berlusconi fortsatt vinne et valg i Italia.