Tag Archives: Økonomi

Treig avgang

Silvio Berlusconi mener han har satt landets interesser foran sine egne denne gangen. Han må anstrenge seg mer for å bevise det. Artikkel i Dagbladet 10.11.11

Da nyheten om Berlusconis avgang ble kjent tirsdag kveld, fikk en av lederne i det demokratiske partiet spørsmål fra programlederen av et anerkjent debattprogram i Italia: «Du synes ikke det er noe som skurrer med denne avgangen?» «Nei, jeg stoler på statsministeren», svarte opposisjonspolitikeren, men blikket flakket. Det er en gledelig nyhet at Berlusconi gir seg. Problemet er bare at meldingen om avgang er åpen for litt for mange tolkninger. Det syntes tydeligvis de internasjonale markedene også – i går var angrepene på Italia verre enn noensinne. Milanobørsen falt, rentene på italiensk statsgjeld steg. Italia hadde trengt utflating og stabilitet. Istedet fikk landet mer kaos.

Da Silvio Berlusconi stilte til valg i 1994, da han «kom på banen», som han formulerte det med en velplassert fotballmetafor, var Italia inne i en dyp politisk krise. En voldsom korrupsjonsskandale hadde sørget for å feie alle de store partiene vekk. Tilliten til politikken var lik null. Silvio Berlusconi, forretningsmannen med det handlekraftige, positive vesenet, lanserte seg som fundamentalt annerledes enn de skandaliserte politikerne. Det var særlig to ting han fremhevet: For det første var han ikke så kjedelig og grå som de andre. Og – viktigst av alt – han var ikke en del av det politiske kastevesenet, de som styrte landet med tanke på seg og sine.

Det første skulle vise seg å stemme. Det andre var, fra begynnelsen av, en grov usannhet. Mye av Silvio Berlusconis suksess som forretningsmann bygget nettopp på den italienske politikkens grumsete sammenblanding av private og offentlige interesser. Da mannen som eide et mediekonglomerat, et eiendomsimperium og fotballaget AC Milan bestemte seg for å bli politiker var det neppe på grunn av en idealistisk lyst til å fornye Italia, men av frykt for hva som ville skje nå når hans gamle støttespillere i landets ledelse var borte.

Berlusconi snakket mye om drømmer da han kom inn i politikken. Noen av dem ble raskt til virkelighet – Milan vant europacupfinalen 4-0 det året, for eksempel. Andre drømmer, de som handlet om «frihet», viste seg etterhvert å handle mest om statsministerens frihet. At ikke drømmer blir oppfylt er noe voksne velgere må lære seg å leve med i alle land. Det tristeste for Italias del handler kanskje ikke om hva Berlusconi lovet uten å holde det, men om hvilke muligheter som fantes i landet da Berlusconi ble valgt, muligheter som gikk tapt. Et legitimt folkelig opprør mot korrupsjon og nepotisme ble kronet med Silvio Berlusconi. «Skjebnens ironi» blir litt puslete som begrep.

En nær støttespiller har hevdet at Silvio Berlusconi kunne ha vært en opplyst enevoldshersker i en annen tid. Man kan diskutere den opplyste delen av analysen, men det var de eneveldige tendensene som fikk mange til å spå at Silvio Berlusconi ville klamre seg til makten så lenge som mulig i høst. I går fortalte han at det ikke er slik: «Jeg har satt landets interesser foran mine egne», sa han. Men skal vi tro markedenes dom, gjenstår for mange spørsmål. Når skal han egentlig gå av? Hvem skal ta over? Hva slags tiltak vil ligge i den krisepakken Berlusconi vil ha vedtatt før han går av? Silvio Berlusconi kunne ha valgt å gå av umiddelbart, eller aller helst gjort som Spanias statsminister Zapatero – trukket seg for en god stund siden, mens krisa fortsatt var i en slags startfase. Nå øker i stedet faren for trenering, hestehandel og generelt surr, altså mer av det Italia overhodet ikke trenger.

I en rapport Goldman Sachs sendte ut igår advarer den amerikanske investeringsbanken mot et raskt valg i Italia. Den beste løsningen, hevdes det, er en nasjonal overgangsregjering. Det ligger en viss ironi i at banken som i sin tid hjalp Hellas med å jukse med statsregnskapene skal gi råd i denne saken – men rådet er godt likevel. Det er ingen drømmesituasjon at Italias politikere virker så låst til markedenes dom at «spread» har blitt et vanligere ord i landet enn «demokrati», mens kontrollører fra EU og pengefondet har ankommet landet med utvidede fullmakter. Slik situasjonen er nytter det likevel lite å late som om man ikke hører. En intens valgkamp nå, som Berlusconi har ønsket seg, høres risikabelt ut. Italia har ikke råd til la det politiske spillet rundt Berlusconis avgang vare stort lenger.

Reklamer