Category Archives: Storbritannia

Populist? Javisst!

I vår har Beppe Grillo filleristet den politiske eliten i Italia. I forrige uke sørget Nigel Farage for at britiske politikere fikk kjenne litt på hvordan det føles.

Sak i Morgenbladet 8.5.13

Reklamer

Hvor mange land er det plass til i Europa?

Politiske ideer-artikkel i Dagbladet

Du kan si hva du vil om Tony Blair…

…men boka hans er slett ikke verst. Anmeldelse av «A Journey» i Dagbladet

Britisk åpning

(Dagbladet 29.7.10):

Denne uka startet EU formelt medlemskapsforhandlingene med Island. Det var likevel en annen del av EUs utvidelsespolitikk som fikk de største overskriftene i internasjonale medier. Nei, jeg tenker ikke på den norske meningsmålingen som viser at også Høyres medlemmer sier nei til EU. Det handler om et hoveddilemma for EUs politiske og økonomiske framtid: Når skal unionen ta forhandlingene om Tyrkias vei inn i EU på alvor?

Storbritannias statsminister David Cameron tok tak i den betente saken tirsdag, da han var på besøk i Ankara. Han brukte sterkere ord enn noensinne da han kjeftet på Tyskland og Frankrike, som helst vil holde Tyrkia et godt stykke unna unionen. «Jeg er her for å kjempe for tyrkisk medlemskap i EU», sa Cameron. Han er «sint», sa han, sint på dem som sørger for at medlemskapsforhandlingene ikke går framover. Og han siterte Géneral de Gaulle, som i sin tid sørget for å blokkere britisk medlemskap i det gode selskap, fordi landet ikke kunne kalles europeisk. «Vi vet hva det vil si å bli stengt ute fra klubben», sa Cameron, før han pisket løs på dem som er redde for en muslimsk invasjon på kontinentet.

Forhandlingene om tyrkisk EU-medlemskap startet i 2005. Siden har de ikke kommet særlig langt. Mange av punktene i forhandlingsprosessen er fullstendig fastlåste – det handler ikke minst om Kypros, et land Tyrkia nekter å anerkjenne. Men de viktigste årsakene til at EUs stormakter Frankrike og Tyskland bremser, ligger nok andre steder.

For i følge Frankrikes Nicolas Sarkozy hører ikke Tyrkia hjemme i EU, et standpunkt hans kritikere mener handler mest om velgerflørt med islam-skepsis i landet. I Tyskland har Angela Merkel gjort det klart at hun ikke ser for seg fullverdig medlemsskap. Tyrkias statsminister Erdogan anklaget Merkel for å «hate» Tyrkia i en tale i vår. Det gjør hun vel neppe. Men hun er skeptisk, ikke minst etter gresk trøbbel og en euro-redningsaksjon det var vanskelig å få tyske velgere til å svelge, enda så glade de er i charterferier i Hellas. Tanken på å invitere flere middelhavsland inn i eurosamarbeidet er ikke fristende.

Nå har Tyrkia altså fått sterk retorisk hjelp fra Storbritannia. Men det er mange grunner til at Camerons stil ikke er så tøff som den hørtes ut som. Dels er Camerons tale bare en fortsettelse av en etablert linje i britisk utenrikspolitikk. Storbritannia har støttet USA i saken – for amerikanerne har tyrkisk EU-medlemsskap lenge sett ut som en åpenbar og enkel mulighet til å sikre stabilitet i området. For ved å dytte vekk Tyrkia, sender man landet rett i hendene på «de andre» – islamister generelt og atomtruende iranere spesielt. Det er denne tanken som ligger bak en av Camerons pussige metaforer i Ankara-talen: «Jeg mener det er helt feil å gi Tyrkia beskjed om at de kan få passe på leiren, men ikke la dem få sitte inne i teltet».

Mens Thorbjørn Jagland nå forsøker å bygge det europeiske hus, snakker Cameron altså om et telt. Det er en spinkel metafor for det europeiske prosjektet, men det er nå engang ganske dekkende for hva slags Europa Cameron ønsker seg. Også fordi han ikke er interessert i at EU skal være et veldig stort og ambisiøst byggverk. Der mange kontinentale politikere drømmer om et tettere politisk EU-samarbeid, er britene fornøyde med en løsere union. Og jo flere medlemmer, jo dårligere er mulighetene til at unionen blir skrudd tettere sammen. I britisk presse var det i går mange som også påpekte hvor uendelig uforpliktende Camerons løfte om å kjempe for tyrkisk medlemskap egentlig er, fordi det er så lite sannsynlig. Dette er først og fremst en flott mulighet til å høste godvilje i USA – og i Tyrkia, hvor britiske firmaer kan tuske til seg kontrakter fra uglesette franskmenn.

Men selv lest med et realpolitisk filter og en klype kynisme, er det gode grunner til å lytte til Camerons Ankara-tale. Han har nok rett i at et EU uten Tyrkia, med sin voksende økonomi og strategiske plassering, vil bli både svakere, fattigere, mer utrygt enn nødvendig. Og han har helt sikkert rett i at vinglingen i medlemskapsspørsmålet er dårlig politikk, i tillegg til at det er dårlig gjort.

Tyrkiske politikere har ikke gitt opp. I en artikkel i tidsskriftet Foreign Policy tidligere i år, understreket Tyrkias utenriksminister at EU-medlemsskap fortsatt er et overordnet mål: Innen 2023, hundreårsmarkeringen for den tyrkiske republikken, skal landet være et fullverdig medlem i EU, skrev ministeren.

Det er jo lov å håpe. Selv om det fortsatt virker omtrent like sannsynlig som at Norge blir medlem før vårt eget grunnlovsjubileum skal feires.

Valgseier for toryene. Kontinentet er isolert.

BRUSSEL (Dagbladet): Parlamentsvalget i Storbritannia holdes ikke før 6. mai. Parafraseringen av avisa Times’ berømte overskrift en dag tåka lå tjukk over den engelske kanalen, «Kontinentet er isolert», er altså prematur, men dekkende for hva de mest EU-skeptiske tory-politikerne dagdrømmer om. David Camerons konservative parti, som fortsatt leder meningsmålingene, markerte seg som innbitte unionskritikere i året som gikk, og har varslet en klar kursendring i britisk EU-politikk hvis de blir valgt.

Cameron har irritert kontinentale politiske ledere lenge. Den mest bemerkelsesverdige euroskeptiske handlingen ifjor, var å melde det britiske konservative partiet ut av EU-parlamentsgruppa EPP, «Det europeiske folkepartiet», der både Angela Merkels og Nicolas Sarkozys partier er representerte. De andre konservative partiene ville sveise EU-landene alt for tett sammen for britenes smak, og de gikk over til en mer eksotisk, høyrevridd koalisjon – sammen med folk som det latviske nasjonalkonservative partiet «For fedreland og frihet» og det polske «Lov og orden»-partiet.
Cameron raslet også med skepsis-sabelen da han i høst lovet å legge Lisboatraktaten ut for folkeavstemning hvis han kom til makten. Bekymrede EU-entusiaster fryktet det verste: Hvis Lisboatraktaten skulle bli gjenstand for en folkeavstemning i Storbritannia etter at alle EU-landene hadde godkjent den, ville det i praksis kunne bety at Storbritannia gikk ut av hele unionen.

Cameron trakk tilbake folkeavstemningsforlaget, og har i det siste insistert på at en konservativ regjering ikke vil være interessert i å yppe til bråk. Men signalene fra Brussel er nokså klare: Det er Storbritannia som blir isolert hvis Cameron vinner. Tysklands Angela Merkel og Frankrikes Nicolas Sarkozy gjorde det tydelig på hver sine London-besøk tidligere i vår. Til tross for at de begge representerer sitt lands sentrum-høyreparti, var det ingen av dem som fant det bryet verdt å hilse på David Cameron.

Britiske Economist sammenliknet nylig forholdet mellom et Cameron-Storbritannia og EU med å se en bilkollisjon i sakte film. Oxford-professoren Timothy Garton Ash advarte i forrige uke mot toryenes ideologiske fiendskap mot unionen, og mot å tro på partiets nye forsikringer om en moderat linje. Og i forgårs kom den klareste, uttalte advarselen fra kontinentalt hold: «En Cameron-seier vil marginalisere Storbritannia i Europa», hevdet Antonio Lopez-Isturiz, generalsekretær i EPP – partigruppa Camerons parti meldte seg ut av ifjor.
Mange politiske ledere på kontinentet blir utmattede bare av å tenke på en Cameron-regjering. Etter en mislykket EU-grunnlov, og deretter lange forhandlinger – og folkeavstemninger – om Lisboa-traktaten, er tanken på en britisk regjering som først og fremst vil bruke samarbeidet til å si nei, uutholdelig.

Hellas-krisa har brakt mange nasjonale stereotypiske forestillinger opp til overflaten.Tyske aviser har skrevet om late grekere som burde selge Akropolis før de får tyske penger. Greske politikere har svart med å snakke om nazistenes forbrytelser under krigen, og de andre landene har sett bekymret på: «Den tyske debatten om Hellas forurenser atmosfæren og skaper en anti-europeisk stemning», sa Guy Verhofstadt, en tidligere belgisk statsminister tidligere i vår.

Et EU-skeptisk konservativt parti ved makta i Storbritannia, vil bli nok en beinhard utfordring for unionen. Det er neppe gode nyheter for dem som mener økonomisk krisetid krever EU-samhold og handling, ikke alenegang.

(Dagbladet, 14.4.10)

Ut og stjæle prester

Paven på presteslang i England. Sak i Dagbladet 4.11

Ondskapens kakse

Blair vil bli Europas Obama, men er limt fast til Bush.

Sak i Dagbladet