Category Archives: Norge

Presidenter for fred

Jeg møtte Herman Van Rompuy, José Manuel Barroso og Martin Schultz i Brussel, i forbindelse med fredspris-utdelingen.

Reklamer

– Fullstendig uærlig å legge skylda for krisa på EU

Møtte Barroso i Brussel, sak i Magasinet i Dagbladet.

På tur med Toje

Anmeldelse av Asle Tojes «Rødt, hvitt og blått» i Dagbladet

Europas vekst og fall

(Sak i Dagbladet 21.10.12)

Fredsprisen er i boks. Nok et krisemøte er over. Nå gjenstår det bare å bli enige om hva EU skal være for noe i framtida.

BRUSSEL(Dagbladet): Det lå an til fredeligere stemning i den europeiske rådsbygningen torsdag og fredag enn hva det pleier å være når det er krisemøte i EU-hovedstaden. Etter at den europeiske sentralbanksjefen i september åpnet for ubegrensede oppkjøp av kriserammede lands statsgjeld, har de navnløse markedene oppført seg mindre nådeløst. Sjeføkonomen i det internasjonale pengefondet har uttalt at gjeldsproblemene i Italia og Spania på det nærmeste er løst, takket være krisetiltakene. «Det verste kan være over. Vi er svært, svært nær en løsning på krisa i eurosonen», sa Frankrikes president François Hollande i et intervju med seks europeiske storaviser dagen før toppmøtet. Etter møtet, der EU-landenes ledere på sett og vis ble enige om hvilken vei man skal gå for å få på plass en bankunion, gjentok Hollande standpunktet sitt. «I natt har jeg fått bekreftelsen på at vi har lagt det verste bak oss», sa han på en pressekonferanse klokka 3 om morgenen. Han skulle nok sovet på det først.

 

For selv om EUs ledere denne gangen møttes under mindre dramatiske finansforhold enn tidligere, er problemene på bakken ikke borte. I Hellas ble toppmøtet markert med nok en generalstreik og 40 000 demonstranter i Athens gater. Arbeidsløsheten i Europa fortsetter å slå alle rekorder: Nå er 25,3 millioner mennesker uten arbeid. Som EU-kommisjonens president José Manuel Barroso sa det tidligere denne uka: «Det Europa som har blitt tildelt – og fortjente – Nobels fredspris, må takle krisas sosiale konsekvenser på ambisiøst og bestemt vis». Der gjenstår det en del.

 

Den europeiske unionen fikk fredsprisen akkurat i det tanken om EU som fredsprosjekt i kjølvannet av andre verdenskrig er i ferd med å bli glemt. EUs fredsinnsats holder ikke lenger som begrunnelse for unionen, selv om argumentene for at den holder til en fredspris er mer enn gode nok. Unionen trenger en ny visjon. Det kan være EU som forsvarer av en europeisk sosial modell. EU som pådriver i klimakampen. EU som demokratiserings-agent, og som pådriver for samarbeid om problemer som ikke lar seg løse innenfor nasjonalstatens grenser. Kanskje må visjonen om Europas Forente stater være et langsiktig mål, kanskje er det en annen form for transnasjonalt samarbeid man skal strekke seg etter. Et eller annet må det være. Som en omskrevet Bjørnstjerne Bjørnson ville sagt det: Fredsprisen er ei det bedste, men at man noget vil. Men hva vil man? Ukas toppmøte viste at det ikke er krystallklart.

 

Tyskland vil gjerne ha tettere samarbeid på lang sikt, så lenge de får passe på at surrete land i sør ikke har så mye gjeld. Frankrike vil gjerne ha tettere samarbeid hvis Frankrike fortsatt kan se seg som litt viktigere enn andre land, og så lenge rask økonomisk vekst blir påbudt i samarbeidet. Storbritannia derimot, vil samarbeide så lite som mulig – så lite at Finlands Europaminister mente det ser ut som britene er i ferd med å vinke adjø til hele unionen. Det halter litt, det hele, og ivrige Europa-entusiaster skulle gjerne sett større samarbeidsvilje.

EU-parlamentets president håper fredsprisen kan bli en dytt i ryggen på vei til et virkelig forenet Europa, en «kraftfull påminnelse om at det er nødvendig». Hvor kraftfull den påminnelsen fra Norge er kan man diskutere, ikke minst i Norge, men et tettere og mer forpliktende samarbeid er helt sikkert nødvendig. Til tross for problemene er det ganske sikkert den veien det vil gå også – for de fleste av medlemslandene.

 

Vil Europa med noen troverdighet kunne se på seg selv som et eksempel til etterfølgelse for resten av verden i framtida? Eller som konkurrent og alternativ til den kinesiske eller amerikanske samfunnsmodellen? På de amerikanske republikanernes nominasjonsmøte tidligere i høst ble Europa sett som et slags sosialistisk misfoster. «Europa tilbyr ikke annet enn god mat og en langsom, velorganisert undergang», konkluderte Jeb Bush. Men man trenger ikke gå til USA for å finne sånn pessimisme. «Det er en global kamp på gang, noen land kommer til å klare seg, andre kommer til å slite, og det er en fare for at Europa kommer til å sakke akterut» sa David Cameron før helgen. Det er for tidlig å si om han får rett – men det er gode grunner til å hevde at det i tilfelle vil skje på grunn av dem som har latt motstanden mot EU bli et altoverskyggende mål i seg selv.

 

Den uinteresserte professoren

Det er dårlig bruk av arbeidstiden å undergrave sitt eget fag. (Kommentar i Dagbladet, 5.5.12)

STATSVITENSKAPEN tok en pussig vending denne uka, takket være professor Janne Haaland Matlarys analyse av hvordan fagfeller bør forholde seg til det ideologiske tankegodset Anders Behring Breivik har sitert og brukt. «Det er dårlig bruk av arbeidstiden å stille opp med en seriøs analyse av noe som er så primitivt», sa Matlary i et intervju med Klassekampen. Man skulle nesten tro hun var feilsitert, men i en artikkel professoren nylig skrev i Vårt Land finnes den samme ideen om Breiviks skriverier: «Her er ingen kunnskap om verken politikk eller historie, bare et patetisk forsøk på å være noen og bli kjent i verden. Fra et statsvitenskapelig ståsted og for historikere er det ingenting relevant å si.»

MÅ EN TERRORISTS skrifter henge på greip og være godt skrevet for å bli tatt på alvor av historikere og statsvitere? Skal de være fagfellevurdert i henhold til tellekant-reformen? «Det er ikke empirisk belegg for noe av det han hevder», doserer Matlary. Skulle man lagt det kriteriet til grunn, må man avslutte forskningen på mange ekstremistiske bevegelser. Forestillinger og overbevisninger kan være absurde og innbilte, men likevel ha dødelig slagkraft, så lenge mennesker lar seg motivere av dem. Som mange har påpekt, senest Øyvind Strømmen i en god artikkel i denne ukas Morgenbladet, er det heller ikke slik at Breiviks politiske galskap er noe han er alene om. Ingen bør late som at de vet nøyaktig hva som motiverte Breivik til å begå sine grusomme handlinger. Men at en professor i statsvitenskap påstår at det «ikke er noen som tror at det finnes en muslimsk invasjon av Europa», er i beste fall naivt.

JANNE HAALAND MATLARY synes det er for mye rask synsing i Breivik-saken. Institutt for statsvitenskap burde jo være et naturlig sted å lete etter en motvekt til dette, men Matlary har kommet til den motsatte konklusjonen. Fagfeller som sier noe offentlig, gjør det for å «skinne litt», skriver hun. Slik forsøker professoren tilsynelatende å gjøre sitt eget fag irrelevant. Hadde det ikke vært for statsvitenskap-stipendiat Anders Ravik Jupskås, som nettopp kan en hel del om det ideologiske universet Breivik har hentet materiale fra, hadde hun kanskje lykkes. I tillegg har utenlandske representanter for statsvitenskap vært på besøk i Norge denne uka, med et mer brukbart syn på hvordan kunnskap om politisk teori og historie kan bidra til forståelse. Yale-professor og statsviter Seyla Benhabib var invitert til Universitetet i Oslo onsdag for å holde den årlige Arena-forelesningen. Hun tok for seg kosmopolitismens utfordringer i dagens Europa, og viste til hvordan Breivik, og mange med ham, dyrker myten om at Europa egentlig tilhører folk av «kristen opprinnelse», blant annet i alt snakket om beleiringen av Wien i 1683, som tittelen på manifestet, «2083», er en henvisning til. Myten tar ikke høyde for den komplekse kosmopolitiske virkeligheten som faktisk har preget kontinentet.

PROFESSORENS EKSEMPEL er ikke viktig fordi det viser at Breivik «tar feil». Det er viktig nettopp fordi denne ideen ikke er noe Breivik har funnet på selv, den er en drivende kraft i mange miljøer – også i et underlig samrøre med Ringenes Herre-symboler, konspirasjoner om politiske eliter og hat mot indre fiender. Man bør kunne forvente at institutt for statsvitenskap i Oslo bruker mer av arbeidstiden på disse forestillingene framover, ikke mindre.

Lever til folket

Joachim Lund, mannen med de svære knivene i Aften aften, fikk lyst på innmat etter å ha lest om Roma. Et godt valg: Lever lever!

På nattbordet-ish

Jeg forteller  Adresseavisen at jeg leste Kafka da jeg var ung. Jaja.