Category Archives: Italia

Berlusconi-dynastiet lever videre

Sak i Morgenbladet 8.8.13

Reklamer

Redningsmannen

Mario Monti var mannen som skulle redde Europa. Selv synes han ikke det gikk så verst.

Intervju i Morgenbladet 24.5.13

Hurra for 9. mai

Det ville være en overdrivelse å si at europeere flest feiret Europadagen i forrige uke, men isen var god.

Sak i Morgenbladet 15.5.13

Populist? Javisst!

I vår har Beppe Grillo filleristet den politiske eliten i Italia. I forrige uke sørget Nigel Farage for at britiske politikere fikk kjenne litt på hvordan det føles.

Sak i Morgenbladet 8.5.13

Europas politiske laboratorium

Åshild Eidem intervjuet meg i Nationen 2.3.13 i forbindelse med valget i Italia. Her er saken:

– Italiensk politikk er i krise etter mandagens valg. Hva sier valget om tilstanden i Europa?

– Først og fremst at det finnes en sterk motstand i mange europeiske land mot kutt-politikken. Men: En stor del av proteststemmene kan man ikke forstå utelukkende med Europa-briller. De 25 prosentene som stemte på protestpolitikeren Beppe Grillo gjorde det ikke bare i protest mot euroen og statsminister Mario Monti.

– Hvorfor stemte de på Grillo?

– Det bunner i vel så stor grad i en Italia-skepsis som Europa-skepsis. Velgermassen er ekstremt skuffet, og ser sin egen politikerklasse som korrupt og kriminell.

– Grillo har bakgrunn som komiker. Hvordan dukket han opp i politikken?

– Årsaken var hans eget sinne over de skurkaktige elementene i italiensk politikk. Noe av det første han gjorde som politisk aktør var å rykke inn en helsides annonse i International Herald Tribune i 2005 med en liste over alle italienske politikere som var etterforsket eller dømt for økonomisk kriminalitet. I 2007 arrangerte han «vaffanculo-dagen» – «Dra til helvete-dagen».

– Hvem er den norske Grillo – Oluf eller Otto Jespersen?

– Otto Jespersen, kanskje? Selv om både Atle Antonsen og Johan Golden startet Det politiske parti for noen år siden. Men det er lettere å finne noen som ligner på Bersluconi.

– Hvem er Norges Berlusconi?

– Hehe. Da må vi nok slå sammen syv-åtte personer fra 80-tallet: Blant annet Halvard Flatland, Carl I. Hagen og Kjell Inge Røkke.

– Europeiske medier og politikere hyller Monti og ler av Berlusconi. Italienerne gjør det motsatte. Snakker vi om to forskjellige virkelighetsoppfatninger?

– Ja, og de finner vi i alle europeiske land om dagen. På den ene siden en populistisk nasjonalisme, og det er den Berlusconi appellerer til. På den andre siden en teknokratisk overstyring. Denne kampen spilles ut i italiensk politikk.

– Uroen skaper enda større problemer for et land som må låne mer enn én milliard euro daglig for å dekke opp låneforfall og underskudd. Lever italienerne i uvisshet, fornektelse eller egoisme?

– Det handler først og fremst om en ekstrem usikkerhet: Hvordan de skal forholde seg til globaliseringen, ettervirkningene av finanskrisen og strukturer i samfunnet de ikke kan komme unna, slik som den aldrende befolkningen.

– Bryr italienske velgere seg i det hele tatt om at de nå har satt eurosamarbeidet i ytterligere fare?

– Det tror jeg mange gjør. Mange av Grillos velgere har startet en underskriftskampanje for å få ham til å støtte en venstre-regjering. Men endel ønsker revolusjon. De vil åpne parlamentet som en tunfiskboks og kaste ut alle politikerne. De synes det er bra hvis euroen ryker og europeiske ledere mister nattesøvnen. De vil ha en helt annen verden. Selv vil Grillo ha kaos, mens mange av velgerne hans egentlig vil ha stabilitet.

– Hvor smart er egentlig demokratiet for Europa?

– Hvis du spør Monti, handler det demokratiske underskuddet i Europa om at nasjonale politikere later som at de kan tilby sine velgere mye mer enn de egentlig kan. For Grillo er det demokratiske problemet elitisme, teknokrati og korrupte ledere. Denne motsetningen mellom populisme og teknokrati gjør Italia til et politisk laboratorium for en felles europeisk tendens.

– Hva varsler dagens Italia for fremtidens Europa?

– To umiddelbare smitteeffekter: For det første den økonomiske konsekvensen av ustabilitet. Både Portugal og Spania har grunn til å frykte de kortsiktige konsekvensene. For det andre kan valget få andre lands politikere til å være enda mindre opptatte av å gjennomføre reformene EU er blitt enige om. Det kan få store konsekvenser for det europeiske samarbeidet.

– Finnes det noen sammenheng mellom pavens avgang og valgresultatet?

– Ikke direkte, men mye handler om det samme: De som mener paven gikk på grunn av skandalene i Vatikanet vil finne mange paralleller til protestvalget mot maktmisbruk og korrupsjon blant italienske politikere. Noe av det vanskeligste for Pave Benedikt har vært hvordan han skal gjøre Vatikanbanken gjennomsiktig og ukorrupt. Det er nesten en umulig oppgave.

– Grillo har lovet en folkeavstemning om medlemskap i Euro-sonen. Hva er det sannsynlige resultatet?

– EU og euroen står ganske sterkt i Italia, sterkere enn i mange EU-land. Å melde seg ut av euro-samarbeidet er litt for revolusjonært, selv for mange av Grillos fans.

– Hvordan ligger det an for mafiaen etter valget?

– Mafiaen tjener penger på den økonomiske krisen. Samtidig liker mafiaen mektige politikere den kan inngå avtaler med. De er ikke akkurat for Grillo.

– Grillo nekter å støtte venstresiden, og venstresiden nekter å samarbeide med høyresiden. Hvilke alternativer finnes?

– Ett er en storkoalisjon mellom Berlusconi og Pier Luigi Bersani, som leder Det demokratiske partiet. Det vil være forferdelig for mange på venstresiden. For Grillo er det en drømmesituasjon. Slik vil han få bevist at de andre partiene i bunn og grunn er helt like. Og så regner han med å få et enda bedre resultat dersom nytt valg holdes om seks måneder.

– Hvor sannsynlig er et nyvalg?

– Sjansen for nytt valg i løpet av året er ganske stor nå som Grillo har sagt nei til samarbeid med venstresiden.

– Hva bør EU-vennlige kandidater gjøre for å vinne det?

– Dette handler ikke om et ja eller nei til EU. Men EU-vennlige politikere som Monti og Bersani må finne en måte å forklare velgerne at EU er en del av løsningen og ikke årsaken til det italienerne sliter med. Ikke bare si at de må brette opp ermene. Da ber folk dem dra til helvete.

Tre økonomiske skandaler. To små hunder. En Mussolini-hyllest.

Den italienske valgkampen går mot slutten. Sak i Dagbladet

 

 

Kampen om Italia

I dag bestemmer italienske velgere hvem som skal representere venstresida ved valget i vår. Fra sidelinja signaliserer Berlusconi at han vil på banen igjen. (Dagbladet, 2.12.12)

Det er litt over ett år siden Silvio Berlusconi måtte si fra seg jobben som statsminister i Italia, etter at han i flere måneder hadde kjempet mot navnløse markeder og ubarmhjertige kredittvurderingsselskaper. Italia var på kanten av stupet, og for å komme i sikkerhet virket det nødvendig med en regjeringssjef med tillit og troverdighet. Berlusconi hadde ingen av delene. For store deler av landet var det en lettelse da han forsvant. Da kjente musikere og sangere stilte seg opp foran presidentpalasset i Roma og fremførte Händels Halleluja-kor den kvelden, var det vanskelig å tenke seg et mer passende låtvalg.

Mannen som tok over styringen av Italia, Mario Monti, har ledet sin teknokrat-regjering med nokså stor suksess siden han tok over. Hans diskrete autoritet og faglige sikkerhet har overbevist mange, og de mest profilerte støttespillerne jobber med en valgliste i sentrum av det politiske landskapet, der topp-posisjonen er ledig. De vil ha Monti som sjef, også etter valget som etter alt å dømme skal avholdes i mars. Monti selv har vært mildt avvisende, men ser stadig mer interessert ut. Kritikerne er skeptiske. Montis sparekrav til innbyggerne blir stadig strengere. Og er det ikke et nederlag for det italienske demokratiet at en mann som ikke representerer noe parti, som aldri har vært folkevalgt, skal sitte med makten? Problemet har vært mangel på andre gode kandidater. Særlig sentrum/venstresiden i landet har vært som lammet etter årene under Berlusconi, tilsynelatende ute av stand til å stake ut et troverdig alternativ. I dag kommer det til å endre seg.

Etter mønster fra USA har en stor sentrum/venstre-koalisjon i Italia satset på primærvalg for å peke ut en leder før vårens valg. I høst har strategien fungert til fulle: To temmelig forskjellige kandidater har brakt sammen til duell – og velgerne har engasjert seg. Til tross for dystre spådommer om lav valgdeltakelse, møtte 3,1 millioner mennesker opp til urnene ved valgets første runde sist helg. Tallet er ventet å bli enda høyere idag.

Koalisjonens venstreside er representert ved partisekretæren Pierluigi Bersani, en veteran med ministererfaring fra tre regjeringer, i tillegg til en periode som EU-parlamentariker. Bersani startet sitt politiske liv i kommunistpartiet, og for tilhengerne står han for de gode sidene av Italias sterke venstretradisjoner. Han er trygghet i en omskiftelig verden. Bersani insisterer også på å være en fornyer, til tross for sine 61 år og sin lange karriere. På det punktet har motstanderen, Matteo Renzi en lettere oppgave. Den 37 år gamle ordføreren i Firenze har satset på en slags Obama-inspirert stil, med oppbrettede ermer og luftige løfter om håp og forandring. Han er energisk, sjarmerende – og litt for liberalistisk og rotløs for de av velgerne som i følge meningsmålingene kommer til å være i flertall i dag. Det viktigste er antakelig ikke hvem av de to kandidatene som vinner, men måten seieren kommer på. Kampen mellom de to har fått fram et entusiasme som får folk til å håpe på en brakseier både for venstre-koalisjonen og for demokratiet til våren.

Det er en uholdbar situasjon for mannen som måtte gi plass til Mario Monti for et år siden. For Silvio Berlusconi er tilbake, selv om han ble idømt fengselsstraff for økonomisk svindel i høst, selv om han fortsatt må forsvare seg mot anklagene om at han har betalt for sex med en mindreårig magedanserinne. Etter planen skulle Berlusconis høyrekoalisjon «Frihetens folk» også velge sin lederkandidat ved primærvalg nå i desember. Men Berlusconi har ombestemt seg. Han vil ikke ha noe valg. Han vil ha et parti helt for seg selv. I følge ryktene tar han derfor med seg sine tilhengere til uka, og lar sitt gamle stjernelag gjenoppstå under navnet han brukte da han kom til makta første gang i 1994: «Heia Italia!» Han kan regne med 10-12 prosent av stemmene til våren, i følge en del målinger, «mine personlige stemmer», som Berlusconi kaller dem. Det er ikke nok til å bli statsminister igjen, men det er nok til å «komme på banen», som han liker å si det med sin favoritt-fotballmetafor. For hans del er det viktig å klamre seg til makt på den måten. For høyresiden kan det bety splittelse og kaos. Derfor er det god grunn til å følge med når venstresidens velgere stemmer i dag: Vinneren kan fort bli Italias neste statsminister.