Monthly Archives: juni 2013

Den franske våren

Steinkasting i gatene. Selvmord i Notre Dame. Motstanderne mot homoekteskap i Frankrike har ingen planer om å gi opp kampen, selv om loven er vedtatt.

(Morgenbladet, 30.5.13)

På onsdag giftet Vincent Autin (40) og Bruno Boileau (30) seg i den sørfranske byen Montpellier. For et høylytt mindretall var dette det endelige beviset på at Frankrike er blitt et gudløst, relativistisk land, der hedonisme og umoral har erstattet tradisjonens og religionens visdom. Ja, i siste instans var det et avskyelig varsel om den vestlige sivilisasjonens nært forestående undergang. Etter 136 timer med debatt i parlamentet ble Frankrike tidligere i vår nummer 14 i rekken av land som tillater homofile å gifte seg. Vincent og Bruno var første par ut, men det betyr ikke at motstanderne gir seg. Som noen av dem sa det med subtile plakatslagord, da et sted mellom 150 000 (politiets tall) og en million mennesker (demonstrantenes anslag) møttes til nok en demonstrasjon mot loven i Paris sist søndag: «Vi feiger ikke ut. Aldri aldri aldri!».

Dette er «den franske våren». Det handler om religiøs overbevisning for noen. Oppslutning om et konservativt grunnsyn for andre. Motstand mot president Hollande har også trukket en del ut i gatene, i et forsøk på å bruke den litt overraskende oppslutningen om demonstrasjonene som ledd i en mer generell partipolitisk markering. For noen av demonstrantene stikker dette imidlertid langt dypere: Ekteskapsloven bare en del av en undergraving av hele samfunnet. Det handler om en vilje til å slå tilbake uheldige biter av moderniteten, for å vende tilbake til hvordan Frankrike en gang var. En gang litt før mai 1968, omtrent: Demonstrasjonsbølgen er blitt beskrevet som et slags anti-68-opprør, og den skiller seg i utgangspunktet ikke stort fra anti-partnerskapsdemonstrasjoner og protester mot abort eller liberale lover om kunstig befruktning i andre europeiske land. Både Italia og Spania har hatt store debatter og «Familiedager» som har trukket tusenvis av geistlige og konservativt innstilte kjernefamiliemedlemmer, hånd i hånd, ut på gatene i fredelige demonstrasjoner. Det som gjør de siste månedene i Frankrike spesielle, er aggresjonsnivået, sinnet og volden. Flere hundre mennesker er blitt arrestert. Politiet har brukt tåregass og batonger. Det er vanskelig å fri seg fra følelsen av at et eller annet må ha gått alvorlig på tverke når folk maskerer seg, drar en hette over hodet og kaster stein på politiet for å rope Vi er alle barn av heterofile!

Avisen Libération gjenga en ordveksling fra demonstrasjonen søndag, der en kvinnelig forbipasserende spør en ung, mannlig demonstrant om hvorfor han vil begrense andre menneskers valgfrihet på en så aggressiv måte. Han svarer med en årsaksrekke som ikke er så uvanlig som man kanskje umiddelbart skulle tro: «Etter homoekteskap, får de kunstig befruktning, surrogati, så kommer islamistene, så blir det lov med polygami, så ender vi i kalifatet. Man må slåss mot dette.» For deler av den franske høyresiden er opprøret mot homoekteskap en bit av en videre identitetskamp, der motstand mot islam utgjør navet i virkelighetsoppfatningen. Den måten å se verden på ble nylig artikulert på grotesk vis midt i Paris.

 Tirsdag for halvannen uke siden gikk den 78 år gamle mannen Dominique Venner fram til alteret i Notre Dame. Han la fra seg en konvolutt, tok fram en liten belgiskprodusert pistol, og skjøt seg selv i hodet foran noen hundre turister. Venner var historiker og forfatter, regnet som en uhyre viktig intellektuell for folk som befinner seg aller ytterst til høyre i det franske politiske landskapet. I brevet forklarte han bakgrunnen for handlingen: Den var et siste forsøk på et opprør mot dem som prøver å «skifte ut den europeiske befolkningen», og mot dem som «ødelegger vår identitets ankere, spesielt familien». De klare skillelinjene viskes ut, forstår vi: Grensene mellom kjønnene, mellom nasjonene, mellom religionene og folkeslagene i verden. Venner valgte å ta livet sitt midt under debatten om homofilt ekteskap, men i et blogginnlegg publisert tidligere på dagen, advarte han sine tilhengere mot et ensidig fokus på denne avskyeligheten. Det er et viktig slag, men kampen må favne videre. Forleggeren har allerede tittelen på hans siste bok klar – den kommer senere denne måneden, og heter «Vestens samurai», for dem som måtte ha lyst til å la seg inspirere. Marine Le Pen, leder for partiet Nasjonal Front, var raskt ute på twitter med noen korte minneord om Venner – og hans «tydelige, politiske handling, utført for å forsøke å vekke det franske folk».

Som ledd i kampen mot homoekteskap var ikke Venners selvmord særlig effektivt. Loven er vedtatt, Vincent Autin og Bruno Boileau ble gift på onsdag, og i en meningsmåling utført denne uken, sa over 70% av de spurte at de synes det får holde med demonstrasjoner nå. Selv i et land med stor toleranse for å gå ut i gatene, har folk fått nok, kan man anta. For det lille, militante mindretallet som har sett motstanden mot at homofile skal få gifte seg som et avgjørende ledd i kampen for å redde vesten fra en grusom undergang, har vårens demonstrasjoner uansett vært til stor inspirasjon. Dette er også «den franske våren». Hvis du synes den virker litt kjølig, er det bare å hente fram skjerfet. De ivrigste agitatorene varsler en enda strengere høst.

Reklamer

Redningsmannen

Mario Monti var mannen som skulle redde Europa. Selv synes han ikke det gikk så verst.

Intervju i Morgenbladet 24.5.13

Hurra for 9. mai

Det ville være en overdrivelse å si at europeere flest feiret Europadagen i forrige uke, men isen var god.

Sak i Morgenbladet 15.5.13

Populist? Javisst!

I vår har Beppe Grillo filleristet den politiske eliten i Italia. I forrige uke sørget Nigel Farage for at britiske politikere fikk kjenne litt på hvordan det føles.

Sak i Morgenbladet 8.5.13

En god og varm løgn

Forfatteren Geert Mak har funnet igjen nasjonalfølelsen sin på museum, men mener ideen om nasjonen som trygg havn i krisetider er en illusjon.

Sak i Morgenbladet 3.5.13