Monthly Archives: mars 2013

Europas politiske laboratorium

Åshild Eidem intervjuet meg i Nationen 2.3.13 i forbindelse med valget i Italia. Her er saken:

– Italiensk politikk er i krise etter mandagens valg. Hva sier valget om tilstanden i Europa?

– Først og fremst at det finnes en sterk motstand i mange europeiske land mot kutt-politikken. Men: En stor del av proteststemmene kan man ikke forstå utelukkende med Europa-briller. De 25 prosentene som stemte på protestpolitikeren Beppe Grillo gjorde det ikke bare i protest mot euroen og statsminister Mario Monti.

– Hvorfor stemte de på Grillo?

– Det bunner i vel så stor grad i en Italia-skepsis som Europa-skepsis. Velgermassen er ekstremt skuffet, og ser sin egen politikerklasse som korrupt og kriminell.

– Grillo har bakgrunn som komiker. Hvordan dukket han opp i politikken?

– Årsaken var hans eget sinne over de skurkaktige elementene i italiensk politikk. Noe av det første han gjorde som politisk aktør var å rykke inn en helsides annonse i International Herald Tribune i 2005 med en liste over alle italienske politikere som var etterforsket eller dømt for økonomisk kriminalitet. I 2007 arrangerte han «vaffanculo-dagen» – «Dra til helvete-dagen».

– Hvem er den norske Grillo – Oluf eller Otto Jespersen?

– Otto Jespersen, kanskje? Selv om både Atle Antonsen og Johan Golden startet Det politiske parti for noen år siden. Men det er lettere å finne noen som ligner på Bersluconi.

– Hvem er Norges Berlusconi?

– Hehe. Da må vi nok slå sammen syv-åtte personer fra 80-tallet: Blant annet Halvard Flatland, Carl I. Hagen og Kjell Inge Røkke.

– Europeiske medier og politikere hyller Monti og ler av Berlusconi. Italienerne gjør det motsatte. Snakker vi om to forskjellige virkelighetsoppfatninger?

– Ja, og de finner vi i alle europeiske land om dagen. På den ene siden en populistisk nasjonalisme, og det er den Berlusconi appellerer til. På den andre siden en teknokratisk overstyring. Denne kampen spilles ut i italiensk politikk.

– Uroen skaper enda større problemer for et land som må låne mer enn én milliard euro daglig for å dekke opp låneforfall og underskudd. Lever italienerne i uvisshet, fornektelse eller egoisme?

– Det handler først og fremst om en ekstrem usikkerhet: Hvordan de skal forholde seg til globaliseringen, ettervirkningene av finanskrisen og strukturer i samfunnet de ikke kan komme unna, slik som den aldrende befolkningen.

– Bryr italienske velgere seg i det hele tatt om at de nå har satt eurosamarbeidet i ytterligere fare?

– Det tror jeg mange gjør. Mange av Grillos velgere har startet en underskriftskampanje for å få ham til å støtte en venstre-regjering. Men endel ønsker revolusjon. De vil åpne parlamentet som en tunfiskboks og kaste ut alle politikerne. De synes det er bra hvis euroen ryker og europeiske ledere mister nattesøvnen. De vil ha en helt annen verden. Selv vil Grillo ha kaos, mens mange av velgerne hans egentlig vil ha stabilitet.

– Hvor smart er egentlig demokratiet for Europa?

– Hvis du spør Monti, handler det demokratiske underskuddet i Europa om at nasjonale politikere later som at de kan tilby sine velgere mye mer enn de egentlig kan. For Grillo er det demokratiske problemet elitisme, teknokrati og korrupte ledere. Denne motsetningen mellom populisme og teknokrati gjør Italia til et politisk laboratorium for en felles europeisk tendens.

– Hva varsler dagens Italia for fremtidens Europa?

– To umiddelbare smitteeffekter: For det første den økonomiske konsekvensen av ustabilitet. Både Portugal og Spania har grunn til å frykte de kortsiktige konsekvensene. For det andre kan valget få andre lands politikere til å være enda mindre opptatte av å gjennomføre reformene EU er blitt enige om. Det kan få store konsekvenser for det europeiske samarbeidet.

– Finnes det noen sammenheng mellom pavens avgang og valgresultatet?

– Ikke direkte, men mye handler om det samme: De som mener paven gikk på grunn av skandalene i Vatikanet vil finne mange paralleller til protestvalget mot maktmisbruk og korrupsjon blant italienske politikere. Noe av det vanskeligste for Pave Benedikt har vært hvordan han skal gjøre Vatikanbanken gjennomsiktig og ukorrupt. Det er nesten en umulig oppgave.

– Grillo har lovet en folkeavstemning om medlemskap i Euro-sonen. Hva er det sannsynlige resultatet?

– EU og euroen står ganske sterkt i Italia, sterkere enn i mange EU-land. Å melde seg ut av euro-samarbeidet er litt for revolusjonært, selv for mange av Grillos fans.

– Hvordan ligger det an for mafiaen etter valget?

– Mafiaen tjener penger på den økonomiske krisen. Samtidig liker mafiaen mektige politikere den kan inngå avtaler med. De er ikke akkurat for Grillo.

– Grillo nekter å støtte venstresiden, og venstresiden nekter å samarbeide med høyresiden. Hvilke alternativer finnes?

– Ett er en storkoalisjon mellom Berlusconi og Pier Luigi Bersani, som leder Det demokratiske partiet. Det vil være forferdelig for mange på venstresiden. For Grillo er det en drømmesituasjon. Slik vil han få bevist at de andre partiene i bunn og grunn er helt like. Og så regner han med å få et enda bedre resultat dersom nytt valg holdes om seks måneder.

– Hvor sannsynlig er et nyvalg?

– Sjansen for nytt valg i løpet av året er ganske stor nå som Grillo har sagt nei til samarbeid med venstresiden.

– Hva bør EU-vennlige kandidater gjøre for å vinne det?

– Dette handler ikke om et ja eller nei til EU. Men EU-vennlige politikere som Monti og Bersani må finne en måte å forklare velgerne at EU er en del av løsningen og ikke årsaken til det italienerne sliter med. Ikke bare si at de må brette opp ermene. Da ber folk dem dra til helvete.

Reklamer

Grillos Italia

Lederartikkel i Dagbladet 26/2 2013

I løpet av en hesblesende valgkampinnspurt har komikeren Beppe Grillo gått fra å være en perifer, fargerik bifigur i det italienske politiske landskapet til å spille hovedrollen. En fjerdedel av Italias befolkning stemte på Grillos femstjernersbevegelse og sørget for å gjøre det uhyre vanskelig for de etablerte partiene å stable på beina en stabil regjering. Grillo-revolusjonen er i gang. Ingen vet hvordan den vil ende.

Det er den usikkerheten som gjør at markedene har reagert som de har gjort etter valgthrilleren i Italia. Renta på statsgjelden har steget. Euroen har rast nedover. Internasjonale analytikere advarer om at den italienske politiske krisa kan føre til en ny nedsmelting i verdensøkonomien. For mange av Grillos velgere er slike reaksjoner et bevis på at de hadde rett: De globale, navnløse markedskreftene er redde for at folk skal si hva de egentlig mener. Nå skal de få høre det, sammen med Merkel, Monti og de andre som har styrt Italia og resten av Europa.

Motstand mot kutt og innstramninger. Frustrasjon over en italiensk politisk kaste som gang på gang har misbrukt velgernes tillit på det groveste. Det er ikke vanskelig å skjønne sinnet som har drevet så mange italienere til å stemme på Beppe Grillos protest-liste. Det er vanskeligere å være sikker på hva sinnet skal brukes til. Med den fastlåste situasjonen i det italienske parlamentet, der ingen av de etablerte partikoalisjonene har flertall på egenhånd, kan Grillos liste utgjøre tungen på vektskåla.

Et av de mulige regjeringsalternativene er en venstresidekoalisjon som inkluderer Grillo-representanter. Men vil partiet gå inn i regjeringsforhandlinger? Eller foretrekker de å rope på utsiden? De av femstjerners-velgerne som drømmer om revolusjon vil bli skuffet over ethvert forsøk på kompromiss. Andre vil si seg fornøyd hvis Grillos kvinner og menn i parlamentet kan bli et korrektiv innad i en regjering. Sett utenfra er det åpenbart at en slik pragmatisk samarbeidsløsning vil være best, også for femstjerners-bevegelsen. De kan være stolte av å ha ristet kraftig i etablerte politikere, både i Italia og i resten av Europa. Men det ligger ingen ære i å stå på sidelinja mens Italia forblir paralysert.

Siste skrik fra Italia

Sak i Dagbladet før valget i Italia