Monthly Archives: desember 2012

Presidenter for fred

Jeg møtte Herman Van Rompuy, José Manuel Barroso og Martin Schultz i Brussel, i forbindelse med fredspris-utdelingen.

Reklamer

– Fullstendig uærlig å legge skylda for krisa på EU

Møtte Barroso i Brussel, sak i Magasinet i Dagbladet.

Kampen om Italia

I dag bestemmer italienske velgere hvem som skal representere venstresida ved valget i vår. Fra sidelinja signaliserer Berlusconi at han vil på banen igjen. (Dagbladet, 2.12.12)

Det er litt over ett år siden Silvio Berlusconi måtte si fra seg jobben som statsminister i Italia, etter at han i flere måneder hadde kjempet mot navnløse markeder og ubarmhjertige kredittvurderingsselskaper. Italia var på kanten av stupet, og for å komme i sikkerhet virket det nødvendig med en regjeringssjef med tillit og troverdighet. Berlusconi hadde ingen av delene. For store deler av landet var det en lettelse da han forsvant. Da kjente musikere og sangere stilte seg opp foran presidentpalasset i Roma og fremførte Händels Halleluja-kor den kvelden, var det vanskelig å tenke seg et mer passende låtvalg.

Mannen som tok over styringen av Italia, Mario Monti, har ledet sin teknokrat-regjering med nokså stor suksess siden han tok over. Hans diskrete autoritet og faglige sikkerhet har overbevist mange, og de mest profilerte støttespillerne jobber med en valgliste i sentrum av det politiske landskapet, der topp-posisjonen er ledig. De vil ha Monti som sjef, også etter valget som etter alt å dømme skal avholdes i mars. Monti selv har vært mildt avvisende, men ser stadig mer interessert ut. Kritikerne er skeptiske. Montis sparekrav til innbyggerne blir stadig strengere. Og er det ikke et nederlag for det italienske demokratiet at en mann som ikke representerer noe parti, som aldri har vært folkevalgt, skal sitte med makten? Problemet har vært mangel på andre gode kandidater. Særlig sentrum/venstresiden i landet har vært som lammet etter årene under Berlusconi, tilsynelatende ute av stand til å stake ut et troverdig alternativ. I dag kommer det til å endre seg.

Etter mønster fra USA har en stor sentrum/venstre-koalisjon i Italia satset på primærvalg for å peke ut en leder før vårens valg. I høst har strategien fungert til fulle: To temmelig forskjellige kandidater har brakt sammen til duell – og velgerne har engasjert seg. Til tross for dystre spådommer om lav valgdeltakelse, møtte 3,1 millioner mennesker opp til urnene ved valgets første runde sist helg. Tallet er ventet å bli enda høyere idag.

Koalisjonens venstreside er representert ved partisekretæren Pierluigi Bersani, en veteran med ministererfaring fra tre regjeringer, i tillegg til en periode som EU-parlamentariker. Bersani startet sitt politiske liv i kommunistpartiet, og for tilhengerne står han for de gode sidene av Italias sterke venstretradisjoner. Han er trygghet i en omskiftelig verden. Bersani insisterer også på å være en fornyer, til tross for sine 61 år og sin lange karriere. På det punktet har motstanderen, Matteo Renzi en lettere oppgave. Den 37 år gamle ordføreren i Firenze har satset på en slags Obama-inspirert stil, med oppbrettede ermer og luftige løfter om håp og forandring. Han er energisk, sjarmerende – og litt for liberalistisk og rotløs for de av velgerne som i følge meningsmålingene kommer til å være i flertall i dag. Det viktigste er antakelig ikke hvem av de to kandidatene som vinner, men måten seieren kommer på. Kampen mellom de to har fått fram et entusiasme som får folk til å håpe på en brakseier både for venstre-koalisjonen og for demokratiet til våren.

Det er en uholdbar situasjon for mannen som måtte gi plass til Mario Monti for et år siden. For Silvio Berlusconi er tilbake, selv om han ble idømt fengselsstraff for økonomisk svindel i høst, selv om han fortsatt må forsvare seg mot anklagene om at han har betalt for sex med en mindreårig magedanserinne. Etter planen skulle Berlusconis høyrekoalisjon «Frihetens folk» også velge sin lederkandidat ved primærvalg nå i desember. Men Berlusconi har ombestemt seg. Han vil ikke ha noe valg. Han vil ha et parti helt for seg selv. I følge ryktene tar han derfor med seg sine tilhengere til uka, og lar sitt gamle stjernelag gjenoppstå under navnet han brukte da han kom til makta første gang i 1994: «Heia Italia!» Han kan regne med 10-12 prosent av stemmene til våren, i følge en del målinger, «mine personlige stemmer», som Berlusconi kaller dem. Det er ikke nok til å bli statsminister igjen, men det er nok til å «komme på banen», som han liker å si det med sin favoritt-fotballmetafor. For hans del er det viktig å klamre seg til makt på den måten. For høyresiden kan det bety splittelse og kaos. Derfor er det god grunn til å følge med når venstresidens velgere stemmer i dag: Vinneren kan fort bli Italias neste statsminister.