Monthly Archives: oktober 2012

Europas vekst og fall

(Sak i Dagbladet 21.10.12)

Fredsprisen er i boks. Nok et krisemøte er over. Nå gjenstår det bare å bli enige om hva EU skal være for noe i framtida.

BRUSSEL(Dagbladet): Det lå an til fredeligere stemning i den europeiske rådsbygningen torsdag og fredag enn hva det pleier å være når det er krisemøte i EU-hovedstaden. Etter at den europeiske sentralbanksjefen i september åpnet for ubegrensede oppkjøp av kriserammede lands statsgjeld, har de navnløse markedene oppført seg mindre nådeløst. Sjeføkonomen i det internasjonale pengefondet har uttalt at gjeldsproblemene i Italia og Spania på det nærmeste er løst, takket være krisetiltakene. «Det verste kan være over. Vi er svært, svært nær en løsning på krisa i eurosonen», sa Frankrikes president François Hollande i et intervju med seks europeiske storaviser dagen før toppmøtet. Etter møtet, der EU-landenes ledere på sett og vis ble enige om hvilken vei man skal gå for å få på plass en bankunion, gjentok Hollande standpunktet sitt. «I natt har jeg fått bekreftelsen på at vi har lagt det verste bak oss», sa han på en pressekonferanse klokka 3 om morgenen. Han skulle nok sovet på det først.

 

For selv om EUs ledere denne gangen møttes under mindre dramatiske finansforhold enn tidligere, er problemene på bakken ikke borte. I Hellas ble toppmøtet markert med nok en generalstreik og 40 000 demonstranter i Athens gater. Arbeidsløsheten i Europa fortsetter å slå alle rekorder: Nå er 25,3 millioner mennesker uten arbeid. Som EU-kommisjonens president José Manuel Barroso sa det tidligere denne uka: «Det Europa som har blitt tildelt – og fortjente – Nobels fredspris, må takle krisas sosiale konsekvenser på ambisiøst og bestemt vis». Der gjenstår det en del.

 

Den europeiske unionen fikk fredsprisen akkurat i det tanken om EU som fredsprosjekt i kjølvannet av andre verdenskrig er i ferd med å bli glemt. EUs fredsinnsats holder ikke lenger som begrunnelse for unionen, selv om argumentene for at den holder til en fredspris er mer enn gode nok. Unionen trenger en ny visjon. Det kan være EU som forsvarer av en europeisk sosial modell. EU som pådriver i klimakampen. EU som demokratiserings-agent, og som pådriver for samarbeid om problemer som ikke lar seg løse innenfor nasjonalstatens grenser. Kanskje må visjonen om Europas Forente stater være et langsiktig mål, kanskje er det en annen form for transnasjonalt samarbeid man skal strekke seg etter. Et eller annet må det være. Som en omskrevet Bjørnstjerne Bjørnson ville sagt det: Fredsprisen er ei det bedste, men at man noget vil. Men hva vil man? Ukas toppmøte viste at det ikke er krystallklart.

 

Tyskland vil gjerne ha tettere samarbeid på lang sikt, så lenge de får passe på at surrete land i sør ikke har så mye gjeld. Frankrike vil gjerne ha tettere samarbeid hvis Frankrike fortsatt kan se seg som litt viktigere enn andre land, og så lenge rask økonomisk vekst blir påbudt i samarbeidet. Storbritannia derimot, vil samarbeide så lite som mulig – så lite at Finlands Europaminister mente det ser ut som britene er i ferd med å vinke adjø til hele unionen. Det halter litt, det hele, og ivrige Europa-entusiaster skulle gjerne sett større samarbeidsvilje.

EU-parlamentets president håper fredsprisen kan bli en dytt i ryggen på vei til et virkelig forenet Europa, en «kraftfull påminnelse om at det er nødvendig». Hvor kraftfull den påminnelsen fra Norge er kan man diskutere, ikke minst i Norge, men et tettere og mer forpliktende samarbeid er helt sikkert nødvendig. Til tross for problemene er det ganske sikkert den veien det vil gå også – for de fleste av medlemslandene.

 

Vil Europa med noen troverdighet kunne se på seg selv som et eksempel til etterfølgelse for resten av verden i framtida? Eller som konkurrent og alternativ til den kinesiske eller amerikanske samfunnsmodellen? På de amerikanske republikanernes nominasjonsmøte tidligere i høst ble Europa sett som et slags sosialistisk misfoster. «Europa tilbyr ikke annet enn god mat og en langsom, velorganisert undergang», konkluderte Jeb Bush. Men man trenger ikke gå til USA for å finne sånn pessimisme. «Det er en global kamp på gang, noen land kommer til å klare seg, andre kommer til å slite, og det er en fare for at Europa kommer til å sakke akterut» sa David Cameron før helgen. Det er for tidlig å si om han får rett – men det er gode grunner til å hevde at det i tilfelle vil skje på grunn av dem som har latt motstanden mot EU bli et altoverskyggende mål i seg selv.

 

Reklamer

En europeisk revolusjon

Mens ryktene går om en fredspris til EU – her er en sak om iveren etter å skape Europas forente stater, i Dagbladet.

Folkets Europa

Sak jeg skrev i Dagbladet i sommer

En litterær hyllest til Breivik

Innslag i Radioselskapet, 3/4 ut i programmet, omtrent.