Monthly Archives: juli 2012

Bare på besøk

Romfolkets stilling er et felleseuropeisk problem. Det betyr ikke at det ikke har noe med Norge å gjøre.

(Dagbladet, 13.7.12)

I slutten av november for halvannet år siden kom to menn på scooter kjørende inn i en romfolk-leir i utkanten av Napoli. De kom for å gi en advarsel. Ryktene i nærmiljøet fortalte at noen i leiren hadde til hensikt å følge statens retningslinjer – de ville sende barna sine på den lokale skolen. Innbyggerne var i harnisk. De ville ikke ha romfolk sittende i det samme klasserommet som sine barn. De var redde for sykdommer. Det hjalp ikke med klager til skolens rektor, som forsikret foreldrene at hun personlig ville sørge for at helsepapirer og vaksiner var i orden. Innbyggerne kontaktet mafiaen i stedet. De tok på seg oppgaven med stor handlekraft. Mennene på scooter ga klar beskjed om hva slags behandling som ventet dem som ikke ga opp planene om skolegang og flyttet vekk. Romfolket flyttet ikke likevel. Natten til andre desember ble leiren satt i brann. Det var bare tilfeldigheter som gjorde at ingen mistet livet. Mandag denne uka, samme dag som noen hundre romfolk satte opp telt i Sofienbergparken, ble 18 mafia-medlemmer arrestert i Napoli. De atten er siktet for mordforsøk og rasistisk motiverte handlinger av «spesielt grusom og avskyelig karakter» i følge påtalemyndighetenes uttalelser.

Det enestående med denne saken er imidlertid ikke handlingens avskyelige karakter. Den skiller seg fra andre saker fordi de ansvarlige er arrestert. I følge den europeiske organisasjonen for romfolkets rettigheter blir vold mot romfolk systematisk oversett: I Tsjekkia er tre mennesker drept det siste halvåret, mens flere leire er satt i brann. I en av dem ble et to år gammelt barn lemlestet for livet. I Ungarn er ni mennesker drept under angrep på romfolk mellom 2009 og 2011. Gjerningsmennene brukte molotovcoktailer, håndgranater og skytevåpen. I Romania ble to romfolk drept i mai i år, en av dem ble skutt av politiet etter å ha kastet seg i en innsjø i et forsøk på å flykte. I juni ble Slovakia dømt i den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg for mangelfull etterforskning av et brutalt angrep på ti mennesker. Det snakkes om «en krig mot romfolket» i mange land, og soldatene er høyreekstreme grupper, lokale gjenger og pøbler, i mange tilfeller støttet av vanlige folk.

Det er ingen som har tent på telt i Sofienbergparken. Når det likevel kan være nyttig å ramse opp eksempler på den økte fiendtligheten mot romfolk i Europa, henger det sammen med den florlette måten flere politikere nå omtaler romfolk-problematikken som et felleseuropeisk problem på. Selv i Norge kan ikke «europeiske utfordringer» defineres som «utfordringer noen andre i Europa skal ta seg av».

Da Europarådets 47 medlemsland, EU og roma-organisasjoner møttes til høynivåmøte i Brussel for halvannet år siden, beskrev generalsekretær Thorbjørn Jagland møtet som en ny giv, et reelt forsøk på å hjelpe Roma-befolkningen. «Romfolket er europeere, som oss andre», sa Jagland. Når så mange europeere tilsynelatende ikke er helt enige i det, er det ikke så rart at rom-folket stadig oftere blir brukt som brikker i et symbolpolitisk spill.

Det er snart to år siden Frankrikes innenriksminister proklamerte at rom-leire i landet skulle jevnes med jorden, mens leirenes innbyggere skulle utvises. Mens Nicolas Sarkozy hevdet det bare var et knippe liksomsosialistiske milliardær-intellektuelle fra Paris som var mot tiltakene, inkluderte motstanden etter hvert både EUs justiskommisær, FNs komité mot rasediskriminering, en samlet opposisjon, samt deler av Sarkozys egen regjering. Og Paven. Romfolket ble likevel sendt ut av landet med brask og bram – før de rolig vendte tilbake en stund etterpå. De finnes jo. De passer kanskje ikke inn, men de hører hjemme likevel. Det er ikke lett å finne gode løsninger på de enorme sosiale og politiske utfordringene romfolkets stilling i Europa representerer. Etter Sarkozy-saken kan man konkludere med at det eneste som helt sikkert ikke virker, er en høylytt, «handlekraftig» og kompromissløs innstilling. Sarkozys skjebne i presidentvalget viser kanskje at velgerne ikke er så begeistret for en slik politikk heller, når alt kommer til alt.

 

 

Reklamer

Eurolige tider

(Sak i Magasinet 23.6.07)

Euroen skulle skape velstand og sørge for fred. Nå får myntenheten skylda for den verste krisa siden tredvetallet. Hva var det som gikk galt?

 

Torsdag 7. juni 2012: Klokka nærmer seg seks om ettermiddagen, og det betyr at Jean-Claude Juncker er en halvtime forsinket. Juncker er formann i gruppa av land som har euroen som valuta, og i dag er han hovedtaleren på en stor gjeldskrise-konferanse i Brussel. Vi som har sittet i salen hele dagen har lyttet til intrikate forslag til hvordan euro-problemene kan løses. For å oppsummere det helt kort:

1: Eurolandene må knyttes tettere sammen hvis pengeunionen skal overleve.

2: Det kan ikke skje uten at velgerne har et ord med i laget.

3: Det blir vrient.

Det har vært en hissigere debatt enn det man vanligvis forbinder med konferanser her i Brussel, men så er det da også høyspente tider. Det snakkes om den verste krisa siden 30-tallet. I deler av Hellas og Spania er over halvparten av landets ungdommer uten jobb. Hellas er, etter mange parametre å dømme, konkurs. Spania er på randen av økonomisk sammenbrudd. Ingen tør å tenke på hva som skjer hvis Italia følger etter. Eurolandene skjelver, skylder på hverandre, og forsøker å finne en løsning som er mer varig enn krisepakkene som har vært gjennomført hittil. På Brussel-konferansen får en gresk tilhører i salen ordet. Han snakker høyt inn i mikrofonen.

– Ja vel, kanskje vi grekere er late! Kanskje dere har rett i at vi juger og spiser av andre folks tallerkener!

Det sedvanlige suset av snakking i salen stilner. Alle ser bort på den kraftige, dresskledte mannen med halvlangt, tilbakestrøket hår. Han hever stemmen enda et hakk.

-Men dere skal vite at dere har våre liv i deres hender! I Hellas er det folk som dør nå, fordi de ikke får medisiner!

Når Jean-Claude Juncker inntar talerstolen rett etterpå, sier han at Europa er i en alvorlig situasjon. Han sier dette er avgjørende dager og uker. Men han tror det går seg til:

– Jeg er kanskje naiv, og ofte optimist, sier Juncker.

– Men jeg tror Europa kommer til å komme styrket ut av denne krisen.

Det kan være at Juncker har rett i det. Følelsen av at vi er inne i siste runde er likevel sterk. Om én uke møtes EU-landenes stats- og regjeringssjefer til nytt krise-toppmøte. Denne gangen holder det ikke med halvveis-løsninger.

 

Det var ikke sånn det skulle bli. Da ideen om en felleseuropeisk myntenhet for alvor dukket opp på 1960-tallet, var det nettopp for å sikre stabilitet. Euroens tilblivelseshistorie kan leses som fortelling om hvordan nasjonale valutaer er blitt brukt som middel til å fremme konkurranseevnen på bekostning av naboland, en lang og intrikat rekke av revalueringer og devalueringer. For handelen i det fortsatt ganske unge europeiske fellesskapet var valutasvingningene et problem. Etterhvert, i en stadig mer globalisert verden, virket en felles valuta som et vern mot internasjonale valutaspekulanter. Dessuten var USA en utfordring – vyene om å løfte Europa opp igjen til en storaktør i verdenspolitikken var ikke forenelig med dollarens enerådende posisjon. (Eller for å si det med Richard Nixon, en gang den amerikanske sentralbanksjefen var bekymret for at spekulanter skulle gå til angrep på den italienske liren: «Jeg gir faen i italienske lire».)

Valutaplanene handlet ikke minst om forholdet mellom Frankrike og Tyskland. I 1983 holdt François Mitterand det som har blitt kalt hans viktigste tale i sin tid som president, der det tysk-franske vennskapet ble holdt fram som en forutsetning for verdensfreden i framtida. I tiåret som fulgte ble det tydelig at en felles pengepolitikk var avgjørende for denne tanken. For Frankrike handlet det om å sikre seg mot tysk økonomisk dominans. For Tyskland handlet det om hvordan resten av Europa ville se på gjenforeningen av Øst- og Vest-Tyskland. I siste instans, ikke minst i talene, handlet det altså om fred: Også for Helmut Kohl var saken klar – å innføre en felles valuta ville være en garanti mot at Europa brøt ut i en ny blodig krig.

 

Helt fra de første forslagene om felles europeisk valuta dukket opp, hadde en grunnleggende diskusjon dreid seg om hvilken rolle myntenheten kunne spille i den europeiske integrasjonsprosessen. Skulle pengeunionen komme først, og bane vei for andre tiltak? Eller var felles valuta siste steg i en prosess der man først måtte ha på plass gjennomgripende politisk, økonomisk og finansiell koordinering?

Da EF ble til EU med Maastricht-traktaten i 1992 var euroen et uttalt mål. Jacques Delors, hovedarkitekten bak traktaten, mener medlemslandene burde oppgitt mer suverenitet, og blitt enige om å danne en fullverdig økonomisk og finansiell union. Men Delors tanker om et mer føderalt Europa var ikke politisk gjennomførbare. Storbritannia var i alle fall ikke interessert. Det kom beundringsverdig tydelig fram i en replikkveksling mellom Margaret Thatcher og den tyske ambassadøren umiddelbart etter Tysklands samling: «Kansler Kohl har til hensikt å fortsette arbeidet for europeisk integrasjon, inkludert en pengeunion», forklarte ambassadøren. Margaret Thatcher trodde ikke sine egne ører: «Hva er det du sier? Mener du at jeg skal gå til Hennes Majestet Dronningen og forklare henne at hennes ansikt ikke lenger kommer til å finnes på våre pengesedler om et par år?»

Thatcher satte en stopper for britisk pengeunion-deltakelse med en presis tale i Underhuset like før hun gikk av:

«Nei, nei, nei» sa Thatcher.

Thatcher og Dronninga ville ikke være med, men de andre måtte finne et navn til den nye mynten likevel. Før et avgjørende møte i det europeiske rådet desember 1995 hadde flere forslag vært oppe. Det var historisk sus over både «dukater» og «floriner», men de nådde ikke opp. «Ecu» ble forkastet. Noen tenkte man kunne beholde de nasjonale valutaene som et suffiks, og kalle mynten for eurolire, eurodrakmer eller euromark, avhengig av om man var i Italia, Hellas eller Tyskland. Men det ville jo undergrave selve hovedideen: At en euro skulle være det samme uavhengig av hvilket land den kom fra. Så det ble «euro», ganske enkelt. Myntenheten fikk sitt eget symbol også, €. Når man leser den europeiske sentralbankens hefte om historien bak mynten ligger historiens ironi så tjukt over bokstavene at det nesten er vanskelig å lese: «Eurosymbolet var inspirert av den greske bokstaven epsilon, og gjenspeilet den europeiske sivilisasjonens vugge. E er naturligvis den første bokstaven i ordet Europa. De to kraftige parallelle horisontale linjene skal symbolisere valutaens stabilitet.»

Det så stabilt ut lenge. 1. januar 2002 ble 600 000 000 000 euro satt i omløp i pengeunionens medlemsland. Seks hundre milliarder er mange penger, og det var ikke bare på det tekniske planet det så ut til å fungere: Så sent som sommeren 2008 trykket New York Times en lang artikkel om euro-prosjektet, som konstaterte at den europeiske valutaen var «blant de mest gullkantede investeringene man kan gjøre i en urolig tid». «Euroen har vært en eventyrlig suksess» sa en intervjuet ekspert. Eurolandene kunne låne penger til samme lave rente, fordi de i prinsippet var like troverdige og betalingsdyktige alle sammen. I oppgangstider fungerte det fint. Etter at finanskrisa eksploderte i USA høsten 2008 så det litt verre ut. Det høye gjeldsnivået i euroland som Hellas og Italia gjorde det vanskelig å fortsette insisteringen på at dette var like sunne og bærekraftige økonomier som den tyske. Tilliten til at eurolandene kunne – og ville – garantere for hverandre, fordampet.

Noen år seinere kalte det innflytelsesrike tyske ukemagasinet Spiegel euroen for «verdens farligste valuta», og hevdet historien om en felles valuta er historien om en god idé som ble forvandlet til en «episk tragedie» på grunn av juks i startfasen. I begynnelsen av mai i år trykket magasinet en lang artikkel med nytt kildemateriale om diskusjonene rundt Maastricht-traktaten og tiden fram mot innføringen av euroen. Dokumentene beviser det man bare tidligere har antatt, skrev Spiegel-journalistene: «Italia skulle aldri ha fått innpass i den felles valutaen.»

For at den nye valutaen skulle være levedyktig, hadde arkitektene blitt enige om strenge økonomiske adgangskriterier. Ikke for høy gjeld, ikke for store underskudd. Italia hadde begge deler. Likevel var landet med fra begynnelsen av, sammen med 10 andre land, da vedtaket ble gjort 2. mai 1998. Beslutningen om å la Italia få bli med til tross for at landets økonomiske situasjon ikke var sterk nok ble tatt selv om man var klar over farene, og selv om man visste at Italia bare møtte kriteriene takket være svært kreativ bokføring, hevder Der Spiegel. Helmut Kohls utenrikspolitiske rådgiver har forklart det med at alle i Kohls krets delte «en viss kjærlighet» til Italia. Og når Italia var med, kunne ikke grekerne holdes utafor. Den politiske viljen til å få pengeunionen på plass uten at de økonomiske kriteriene var oppfylt fikk mannen som etterfulgte Helmut Kohl, Gerhard Schröder, til å kalle euroen «et sykt, for tidlig født barn.»

På Brussel-konferansen om gjeldskrisa har Magasinet huket tak i Italias Europa-minister Enzo Moavero Milanesi. Mon tro hva han synes om de alvorlige anklagene i Spiegel-artikkelen.

–        Er denne artikkelen inne på noe viktig, eller ser du den som et urettferdig forsøk på å legge helde skylda for euroens problemer på Italia?

–        Slike artikler er greie uttrykk for at man har lov til å skrive hva man tenker. Italia var en avgjørende del av europrosjektet fra begynnelsen av, som et av landene som grunnla valutaen. Vi kommer til å gjøre alt for å fortsette å gjøre oss fortjent til en slik status, og til å forbedre oss ytterligere der det trengs.

Om Italia lirket til regnskapstallene før de ble med i Euroen, lagde Hellas nærmest en parallell virkelighet. Det gjorde de i nært samråd med den amerikanske investeringsbanken Goldman Sachs, som veiledet grekerne i kreativ tolkning av tallene. Som en av bankens sjefer sa da EU-parlamentet innkalte ham til høring flere år seinere: «Finansrapportering er ikke en vitenskap. Det likner mer på kunst.»

Det er en kunstart med mange kreative utøvere. Samtidig er det viktig å huske at de store eurolandene også syndet mot de strenge kriteriene i Maastricht-avtalen. I 2004 hadde både Tyskland og Frankrike høyere gjeld og større underskudd enn avtalen tilsa. Euro-reglene skulle sørge for at ingen medlemsland vanstyrte økonomien sin men «vekst- og stabilitetspakten» ble ikke fulgt selv av de flinkeste.

Siden det første krise-toppmøtet ble holdt i Brussel i mai for to år siden, har EU-landene tatt avgjørelser og vedtatt krisepakker i en hastighet man aldri tidligere har sett. Likevel er situasjonen dyster. Bildet av at Eurolandene er et taulag, der de som faller utfor stupet trekker de andre med seg hvis ikke repet kuttes, er med ett blitt ubehagelig levende. Eurosonen skulle være udelelig. Det finnes ingen bruksanvisning for hvordan man melder seg ut. Selv om det greske valgresultatet sist helg ser ut til å ha stabilisert situasjonen på kort sikt, er ikke «Grexit» lenger noe man bare hvisker om i korridorene.

En britisk kunstner kommenterte det fint tidligere i år, med en blå 20-euroseddel hvor han hadde skrevet, på gresk: «Dette er ikke 20 euro». Litt som den belgiske surrealisten Magrittes maleri av en pipe hvor det står «Dette er ikke en pipe». For at 20 greske, italienske og tyske euro skulle være det samme – på ordentlig – måtte de navnløse, ubestemmelige markedene ha hatt tillit til at det er det samme om man har penger i en gresk, italiensk eller tysk bank. Sånn har det ikke vært i år: To uker etter valget i Hellas i mai regnet man med at mer enn fem milliarder Euro hadde blitt hentet ut av greske banker, og satt inn på kontoer i andre land. «Dette er ikke fem milliarder Euro», kunne det stått på de pengene. Ikke før de kommer seg over grensa, i alle fall.

Det er to år siden Angela Merkel la lista for hva som står på spill i en tale: «Euroen er mye mer enn en valuta. Pengeunionen er et skjebnefellesskap. Dette er vår historiske oppgave. Hvis Euroen mislykkes, mislykkes Europa». Hun gjentok det i en tale for et par uker siden: «Vi trenger mer Europa, ikke mindre». Hvis eurosamarbeidet skal overleve kommer det etter alt å dømme til å bli et tettere samarbeid. I så fall ville man få en bekreftelse på hva som ofte har vært EU-strategenes trøst i vanskelige tider: Det er krisene som har hatt for vane å binde EU tettere sammen. Det avgjørende er at prosessen skjer på demokratisk vis. Som en EU-parlamentariker nylig uttalte: «Den dagen vi spør velgerne om de vil ha Europa eller demokrati kan vi alle sammen slukke lyset og gå hjem».

Jean-Claude Juncker, eurosonens formann, var optimistisk da Magasinet så ham på konferansen i Brussel tidligere denne måneden. Om én uke skal det som er blitt kalt hans «hemmelige plan» legges fram på krisemøtet i Brussel. Juncker skal ha jobbet den fram sammen med EU-kommisjonens president og presidenten for det europeiske rådet. Strukturreformer, bankunion, skatteunion og politisk union er punktene i planen. Hvis medlemslandene blir enige, kan resultatet bli et fullstendig nytt, tettere sammenknyttet Europa. Hvis ikke, kan det bli slutten for euroen. Ingen vet hva det vil bety, men det er lov, om enn litt skummelt, å gjette.

 

Hvor mange Higgsbosoner får plass på et knappenålshode?

(Dagbladet, 7.7.12)

Det var en setning for historiebøkene, fysikkbøkene, diktsamlingene og romanene. Viktigere enn «Ich bin ein Berliner». Mer dramatisk enn «Terningen er kastet». Ja, kanskje til og med «The decision is Lillehammer» må vike plassen. Rolf-Dieter Heuer, sjefen for forskningslaboratoriet CERN, har ledet jakten på den manglende puslespillbrikken, nøkkelen til universets opprinnelse, en mulig forklaring på hvordan det har seg at vi alle er her. Jeg frøs litt på ryggen da jeg leste hva han sa på onsdag. «I think we have it.»

Nøyaktig hva Heuer og hans kolleger har funnet, er imidlertid litt vanskelig å skjønne. Betegnelsen er grei. Higgs-bosonet. «Higgs» er fysikeren Peter Higgs. «Boson» er oppkalt etter den indiske fysikeren Satyendra Nath Bose. Deretter blir det vanskeligere. Dagsnytt attens Sverre Tom Radøy gjorde et godt forsøk med en partikkelfysiker i studio onsdag kveld, samme dag som funnet av universets byggestein ble feiret. «Hvor stor er denne byggesteinen», da, spør Radøy. «Den er så liten at det ikke går an å tenke seg. Den har faktisk ingen utstrekning overhodet», svarer partikkelfysiker Lillian Smestad.

Programlederen ble stille et øyeblikk. «Nei», sier han. «Det er der mange faller av, er jeg redd».

Det er mange steder å falle av i denne historien. Derfor har verdens forskningsjournalister tydd til liknelser for å oversette det som skjer til menneskespråk. Min favoritt er fra New York Times, der avisas medarbeider først beskriver funnet på denne måten: «slik Omar Sharif materialiserer seg i den skinnende ørkenen som en mann på kamel i “Lawrence of Arabia”, har det flyktige bosonet sakte kommet fram i horisonten.» Deretter forklares partikkelens funksjon, altså hvordan Higgs boson er det eneste tegnet på en usynlig kraft som sørger for at andre partikler har masse: «Partikler som vader gjennom kraftfeltet vokser seg tyngre slik et lovforslag som går gjennom kongressen tiltrekker seg tillegg og endringer og blir stadig mer omfangsrik». Jeg, og mange med meg, synes det er lettere å forstå hvordan en amerikansk lov blir til enn det er å skjønne selv de mest grunnleggende deler av Standard-modellen, som i mange tiår har vært den etablerte forklaringen på hvordan universet ble til og fungerer. Det sier litt om vanskelighetsgraden, mye om meg og en hel del om naturvitenskapenes svake stilling i den brede samfunnsdebatten. Det er et problem, for det gjør noe med feiringen av det som hendte onsdag.

Fysikere begynner å gråte. De spretter musserende flasker. Men når det hele forklares, er det lett for lekfolk å tenke at det minner om et evangelium. Noe man bare må tro på, ikke forstå. Eller noe som minner om parodien på middelalderens skolastikk, den gangen man diskuterte hvor mange engler som får plass på et knappenålshode. Det er plass til uendelig mange Higgsbosoner, i alle fall. Kanskje oppdagelsen kan gi noen av oss et spark bak, nok en grunn til å ta ansvar for egen voksenopplæring. Det kunne være en liten, men viktig konsekvens av denne forskningstriumfen. Den er en triumf, ikke fordi den forklarer alt, men fordi den handler om å fortsette å lete. «Et stort skritt for menneskeheten», kan man rolig og trygt si. Men jeg likte CERN-sjefens formulering bedre.

«Jeg tror vi har den». Storslått, men med rom for tvil.