Monthly Archives: januar 2012

Fylkesmannen anbefaler

Agderposten har intervjuet Øystein Djupedal, som anbefaler en bok. Et riktig godt valg, vil jeg si.

Reklamer

Viktatoren i Orbánistan

En sak i Dagbladet om Ungarns litt ustødige demokrati

På nattbordet-ish

Jeg forteller  Adresseavisen at jeg leste Kafka da jeg var ung. Jaja.

Valuta for pengene

En romjulssak om euroen jeg skrev i Dagbladet:

Euroen skulle bane veien for mer samhold i Europa. I stedet fikk den skylda for alt som har gått galt.

BRUSSEL(Dagbladet) Når romjula er over, står en ny bursdag for tur. 1. januar er det ti år siden lire, mark, franc og drakmer ble erstattet av kontinentets nye mynter og sedler. Den første felleseuropeiske myntenheten siden romernes storhetstid feires i dag med en reklamefilm den europeiske sentralbanken har laget. «Europa lar sine innbyggere se mot fremtiden med tillit», sier en stemme i filmen. Så får vi et utsagn som er ment som en logisk konsekvens av den første setningen, men som nok fungerer best som en sarkastisk kommentar: «Og vi har en felles valuta. Euroen».
Når «tillit» og «euro» ikke klinger sammen i dyp harmoni i jubileumsåret, finnes en lang kø av kommentatorer som forklarer at det var slik det måtte gå. At euroen var dømt til å mislykkes. En av dem er den amerikanske økonomen Martin Feldman.
I 1997 skrev han en artikkel i det prestisjetunge tidsskriftet Foreign Affairs, hvor han advarte på det sterkeste mot dette påfunnet. Muren hadde falt, en ny vår ventet og europeiske statsledere var klare for et nytt steg mot et virkelig sammenvevd kontinent.
Men en felles europeisk valuta var feil vei å gå: det ville føre til flere konflikter og mer arbeidsledighet, mente den amerikanske økonomen. Euroen var tenkt ut som et vern mot en ny krig på kontinentet. Den ville like gjerne kunne få motsatt effekt, hevdet Feldman.
Feldmans artikkel fikk voldsom oppmerksomhet, men den fikk som kjent ingen innflytelse på beslutningstakerne i saken. Euroen ble virkelighet, og så lenge det var vekst på kontinentet, var det god stemning. Sommeren 2008 trykket New York Times en lang artikkel om euro-prosjektet, som konstaterte at den europeiske valutaen var «blant de mest gullkantede investeringene man kan gjøre i en urolig tid».
«Europeiske økonomer fniser av Martin Feldmans advarsler om at euroen ville føre til uro og konflikter», het det i artikkelen. «Euroen har vært en eventyrlig suksess» sa en intervjuet ekspert.
Tre og et halvt år seinere ser saken litt annerledes ut. I begynnelsen av desember i år møtte EU-landenes stats- og regjeringssjefer til alle krisemøters mor. Noen uker etterpå er eurokursen lavere enn på lenge, mens magasinet Economist regner med at det er førti prosent sjanse for at hele valutaen forsvinner.
I et stort intervju i Le Monde rett før jul, var Frankrikes president klar: «Euroen er Europas hjerte. Hvis den sprenges, vil ikke Europa kunne stå imot.» I forrige uke snakket sentralbanksjef Mario Draghi for første gang om konsekvensene av eurokollaps i et intervju. Hans forgjenger svarte alltid at antydninger av en sånn mulighet var «absurde».
Euro-forkjemperne håpet pengeunionen ville føre til en mer dyptgripende politisk samarbeid på kontinentet. Det er fortsatt for tidlig å si om den nye finans- og stabilitetsunionen som ble unnfanget på toppmøtet i Brussel i begynnelsen av denne måneden blir født. I så fall kan den virkelig bli starten på «et annet Europa», slik Nicolas Sarkozy har hevdet. Et tettere, mer velfungerende samarbeid, drevet fram i vanskelige tider.
Men før den tid skal gjelda betales: De neste ukene og månedene forfaller milliarder av kroner i lån utsatte euroland har tatt opp. Hvis rentene ikke synker, kan det bli stygt. Uansett blir månedene framover en fabelaktig tid for de ivrigste av euromotstanderne – de nye europopulistene.
Euroen hadde åpenbare svakheter da den ble født. Selv om valutaen ikke har skylda for alt som har gått galt i verdensøkonomien, er det mange som vil ha det slik: I Frankrike har lederen for ytre høyre-partiet Nasjonal Front, Marine Le Pen, planer om å være en reell utfordrer til Sarkozy i vårens presidentvalgkamp.
Ammunisjonen er den voksende euroskepsisen i landet. «Euroen har kvalt økonomien og drept industrien i Frankrike», fortalte Le Pen på et valgkampmøte nylig, før hun forlangte at Frankrike trekker seg ut av eurosamarbeidet, til tross for varsler om kaotiske konsekvenser.
I Italia ser man like tendenser. Da Silvio Berlusconis regjering pakket sammen tidligere i høst, dro hans regjeringspartnere Lega Nord hjem til Nord-Italia, der de gjenopptok sin separatistiske retorikk med full kraft. Selvstendighet for folket nord i landet er igjen en hovedsak, og partileder Umberto Bossi var klar og tydelig i et TV-intervju rett før julaften: «Når euroen kollapser, har vi ingen planer om å vende tilbake til lire. Vi skal ha vår egen myntenhet.»

Det må kunne kalles å slå mynt på en økonomisk nedtur. Det kommer til å bli mer av det i året som kommer.