Monthly Archives: juni 2011

Kriselitteratur

To store spørsmål i en kort kommentar: Hva snakker Europas intellektuelle om når de snakker om Europa? Og kan en ny dagsavis være redningen for det europeiske samarbeidet?

BRUSSEL(Dagbladet 19.6.11): «Eurosamarbeidet er dømt til å bryte sammen», meldte en kommentator i Financial Times i forrige uke. «Det europeiske prosjektet er i ferd med å stanse opp», advarte Timothy Garton Ash i Guardian. Det er dårlige tider for Europa-optimister, men det finnes flere utganger på krisa enn total kollaps. Det krever riktignok noen gode ideer. Hvordan Europa skal se ut framover er et spørsmål kontinentets intellektuelle med fordel kan forholde seg mer aktivt til, i følge deltakerne på en stor konferanse i EU-parlamentet onsdag kveld. Bakgrunnen for arrangementet var norsk, på et vis: Senter for Europaforskning ved Universitetet i Oslo er i ferd med å avslutte et fem års forskningsprosjekt med bidragsytere fra 21 universiteter, med demokrati i Europa som overordnet tema. Delprosjektet som ble debattert denne uka handler om europeiske intellektuelle – hva de snakker om når de snakker om Europa. Det er ganske mye forskjellig, etter prosjektets bokutgivelse «European stories» å dømme. Det er bra, mente debattantene. Et felles europeisk prosjekt trenger ikke være strømlinjeformet, så lenge europeere får muligheten til å følge med på debatter som foregår i andre land. Boka er et overraskende krasjkurs i hva Europa er og kan være. Den inkluderer et velskrevet kapittel om Norge – trukket fram av en paneldeltaker som kilde til de største overraskelsene.(«Tenk at unionene med Sverige og Danmark har betydd så mye for den norske EU-debatten!»)

Samme dag som konferansen dukket en ny europeisk dagsavis opp på gata i Brussel (du finner en pdf-variant på nettet). European Daily er lansert med en litt høystemt lederartikkel på forsiden: «Å lese en avis sammen med morgenkaffen kan virke som en triviell daglig rutine, men det er en av hovedpillarene i et virkelig levende og demokratisk samfunn». Det er ikke helt feil, og mange har ment at en europeisk avis er en forutsetning for en fungerende offentlig samtale på kontinentet. Robert Maxwells The European var et tidlig forsøk, en avis som var tenkt som en trespråklig dagsavis, men endte en gang i uka på engelsk. Med European Daily vil to unge svenske bakmenn prøve igjen. Foreløpig er prosjektet på prøvestadiet – den første utgaven man fikk lese til morgenkaffen denne uka er ment å friste mulige investorer.

Kan det gå? Tja. Forsiden ser ikke så verst ut, den er en slags krysning av International Herald Tribune og Wall Street Journal. European Daily ser ikke umiddelbart ut til å være noen trussel for noen av dem, eller for Financial Times, for den saks skyld. En syndikert kommentar av George Soros. En fin reportasje fra protestene i Spania. En liste over de mest solgte bøkene i Europa. Det er flere gode ideer her, men avisa overbeviser ikke helt. Den gotiske skriften på avisnavnet signaliserer noe av prosjektets problem: Dette ser ut som ideen om en avis, laget for å oppfylle de funksjonene avisene har fylt innenfor nasjonalstaten. Man trenger litt mer egendyrket originalitet for å være en reell utfordrer. Og en ordentlig nettside. Men de skal ha for vyene. Og for antydninger av hva et europeisk perspektiv vil si for en avis: Nyheter fra andre kontinenter kommer under rubrikken «Abroad». Og sportssidene melder at det er store sjanser for at «Europa beholder tronen» under den kommende Wimbledon-turneringen. Det er da noe.

Reklamer

Den spanske revolusjonen

Sak i dagbladet

Mann for sin debatt

Den nye sjefredaktøren i den danske avisa Politiken har ingen erfaring fra mediebransjen. Men han er vant til å fortelle folk hva han mener. (Fra Dagbladet 31.5.11)

KØBENHAVN (Dagbladet): – Jeg kan allerede merke at jeg kommer til å skrive riktig mange lederartikler, sier Bo Lidegaard. Det er et par uker siden han ble utnevnt til sjefredaktør i den danske avisa Politiken, en stilling det knytter seg visse krav og forventninger til, for å si det helt forsiktig. Lidegaards forgjenger Tøger Seidenfaden var en de aller viktigste bidragsyterne til landets samfunnsdebatt, en kontroversiell, høyt elsket og ofte mislikt mann som sørget for at Politiken har forblitt noe mer enn en avis – det har vært en måte å tenke om Danmark og verden på.

Daværende statsminister Anders Fogh Rasmussen gjorde Politiken og den danske kulturradikale arven til sine hovedfiender i en berømt nyttårstale i 2002. I årene som fulgte ble redaktør Seidenfaden og statsministeren på mange måter motpoler i kampen om hva slags land Danmark skal være. Nå er Fogh Rasmussen dratt ut av landet, for å være generalsekretær i NATO. Tøger Seidenfaden døde i vinter, etter lang tids sykdom. Danmark er forandret, men Politikens nye sjef har ingen planer om å legge vekk tanken om at avisa skal være en tydelig aktør i dansk debatt. Mannen som nå sitter under portrettet av Edvard Brandes i avisens myteomspunnede hjørnekontor, med utsikt over den vårsolfylte Rådshusplassen, er hentet for å være redaktør i kraft av sin stilling i offentligheten, ikke på grunn av sin erfaring med avisbransjen. Den finnes nemlig ikke.

– Det er mye å lære. Jeg har aldri prøvd å lage avis før.

Bo Lidegaard har til gjengjeld prøvd mye annet. Så mye at et blikk på hans CV gir en følelse av at han er flere personer. En rask oppsummering: 53-åringen har en lang karriere i den danske utenrikstjenesten bak seg. Han har vært landets representant i UNESCO. Han har vært departementsråd og hovedrådgiver for to statsministre. Han har en doktorgrad i historie. Bøkene hans har vunnet de fleste litterære priser som finnes i landet, og de har solgt godt. En mastodont-biografi på 1590 sider om den legendariske politikeren Jens Otto Krag fikk anmelderne til å ta fram begreper som «suveren», han «skriver som en drøm», hevdes det, og forfatterskapet kalles «makeløst». Politikens styreleder omtalte ham som «landets fremste intellektuelle» da han nå ble ansatt.

– Det å rådgi en regjering og det å skrive lederartikler i en avis, henger tett sammen. Osama bin Laden drepes. De danske politikerene forhandler på Christiansborg. Hva er det som skjer? Hvordan skal vi forstå det? Hvordan bør vi reagere? Som embetsmann fortalte jeg politikerne hvordan jeg syntes de burde handle. Nå skal jeg skrive det rådet i en lederartikkel. I begge tilfellene må man si det man mener. Man kan ikke være for taktisk, sier Lidegaard. Den nye redaktøren har i mange år har forsøkt å operere på tvers av skiller mellom det å stå tett på makten, og det å være en intellektuell.

-Jeg mener man i noen grad kan operere på tvers. Men tar man på seg ansvar, mister man frihet. Uten at det er likheter forøvrig mellom oss: Da Vaclav Havel gikk fra å være intellektuell og dikter til å være president, hadde han selvinnsikt nok til å se at det var en annen rolle. Han kunne ikke lenger sitte nede på kroa og drikke fatøl og være en kul type. Han bar statens ansvar på sine skuldre.

-Kommer du til å være en mindre kompromissløs redaktør fordi du har sittet så tett på makten selv?

-Jeg håper at min innsikt i kompromissenes nødvendighet ikke gjør det vanskeligere å ha en holdning til hva som er riktig og hva som er galt.

«Politiken har i hele sin levetid tiltrukket noen av landets beste hoder og skarpeste penner», skrev Bo Lidegaard for noen år siden. Med den selvsikkerhet han hevdes å ha, får man anta han selv synes nyansettelsen er en bekreftelse på denne beskrivelsen. Men selv om han har hatt en imponerende karriere, er det nok å ta av om man vil hente fram negative omtaler av ham. Som toppembetsmann var han direkte involvert i to av de mest dramatiske politiske hendelsene i Danmark de siste årene: Håndteringen av Muhammed-karikaturkrisen og gjennomføringen av den store klima-toppmøtet i 2009. Det siste ble av Hillary Clinton beskrevet som det verste møtet hun hadde vært på siden ungdomsskolens elevrådsmøter. Møtet, som skulle sørge for en juridisk bindende avtale for jordas framtid ble kalt en komplett fiasko, og mange danske observatører la skylden på Lidegaard. En av Politikens profilerte medarbeidere kalte ham «en spesielt dårlig rådgiver».

-Var kritikken urettferdig?

-Kritikken tar utgangspunkt i en enorm overvurdering av hvilken rolle jeg som enkeltperson har spilt. Det er kanskje prisen å betale for å være en embetsmann med offentlig profil.

Når Lidegaards forgjenger i Politikens sjefsstol Tøger Seidenfaden beskrev striden rundt Muhammed-karikaturene, la han ofte vekt på at en av de mest fatale feilene regjeringen gjorde, var å nekte å møte ambassadører fra muslimske land som hadde bedt om en samtale. Statsminister Anders Fogh Rasmussens rådgiver den gang var – nettopp – Bo Lidegaard.

– Jeg verken kan eller vil si hva slags råd jeg ga den gangen. Men når vi ser tilbake på det hele, kan jeg godt si at det ville ha vært bekvemt og klokt om en representant for regjeringen hadde tatt et møte med de ambassadørene. Men jeg tror ikke det ville endret noe som helst i krisens forløp.

Da Bo Lidegaard anmeldte en Politiken-jubileumsbok for et par år siden, var han nokså streng mot avisens arv og grunnsyn. Han antydet at grunnlaget for Politikens rolle i noen grad har forsvunnet, fordi avisen ikke har fulgt med i timen, rent ideologisk.

– Betyr ikke begrepet kulturradikal lenger noe i dag?

-Hvis det ikke hadde blitt gjenoppfunnet politisk av Anders Fogh Rasmussen, som brukte det som merkelapp på sine motstandere, tror jeg det ville vært glemt. Men under begrepet ligger noen holdninger, som ligger meget dypt nedleiret i dette hus. Frisinn. Toleranse. Framskrittstro. Dette tankegodset finnes. Det trenger bare ikke defineres som kulturradikalt. Jeg vil egentlig ikke kalle meg selv kulturradikal.

-Er det av taktiske grunner?

– Det at Anders Fogh Rasmussen kunne bruke «de kulturradikale» som hovedfiende, ville vært utenkelig for 20 år siden. Det viste at det hadde skjedd an avgjørende endring i befolkningen. Når flere og flere i samfunnet mener det motsatte av en selv, må man etterhvert begynne å overveie om man selv er en del av problemet. Om den måten vi mener disse tingene på i seg selv har vært med på å skape reaksjonen.

Lidegaard snakker om en kulturradikal arroganse, en måte å være virkelighetsfjern på. Det høres ut som en annerledes analyse enn den Politiken har stått for de siste årene, der det å kjempe mot det man har ment var en negativ samfunnsutvikling, ikke minst i utlendingspolitikken, har vært avgjørende, uavhengig av hva flertallet mente. Som Seidenfaden sa det da Dagbladet møtte ham i fjor: «Danmark har blitt et galehus på dette området, og det politiske flertallet har låst seg inne i sin egen uvirkelige, fremmedfiendtlige politiske ortodoksi».

– Jeg vil også kjempe mot den samfunnsutviklingen. Men det er utrolig viktig å forstå hva det er folk reagerer på. Ta deres bekymringer på alvor, og ikke automatisk kalle dem rasistiske. Det tror jeg er farlig. Flyktningepolitikken er et utmerket eksempel på at den politiske elite alt for lenge har ignorert problemene, og dermed skapt en grobunn for populistiske løsninger.

-Hva er din løsning?

-Det finnes ingen lette løsninger. Men man må ta problemene på alvor.

Lidegaard tenker seg om, og kommer med en tilføyelse som kan minne om et kompromiss en politiker verdig: -Jeg synes Politiken har tatt problemene på alvor, så det er ikke egentlig ment som en kritikk.