Monthly Archives: januar 2011

En sint, gammel mann

BRUSSEL (Dagbladet): «Har dere Hessels pamflett», spør den kåpekledte kvinnen i bokhandelen i et pent strøk av Brussel. Hun er bak meg i køen, men lener seg inn fra siden, som om hun har voldsomt hastverk. Jeg har selv lagt et eksemplar på disken for å betale, og lurer et øyeblikk på om hun prøver å nappe det til seg. Men hun ser den store bunken ved siden av kassa, strekker armen ut og sikrer seg et eget. «Pamfletten har vært utsolgt en liten stund. Vi har lagt dem godt synlig her, så alle som har spurt etter den skal finne den», forklarer jenta bak disken.

Stéphane Hessels korte skrift Indignez vous! er et fransk forlagsfenomen uten sidestykke. «Bli opprørt!», som boka kunne hett på norsk, nærmer seg én million solgte eksemplarer. Boka er skrevet «til ungdommen», og bygger på Hessels tungtveiende livserfaringer: Han overlevde Buchenwald, spilte en viktig rolle i den franske motstandsbevegelsen, og var med på å skrive FNs menneskerettighetserklæring. Blant annet. Nå mener han at dagens unge må la seg inspirere av det som var drivkraften for ham og hans generasjon: Indignasjon. Vel er verden blitt mer komplisert, men det betyr ikke at det er lov å lene seg resignert tilbake, mener Hessel. Det finnes nok å ta tak i. Finansmarkedenes diktatur, den umenneskelige behandlingen av papirløse flyktninger og roma-folk, Israels behandling av palestinerne. «Let, og dere vil finne noe å bli opprørt over», skriver Hessel.

Det høres kanskje ikke forferdelig originalt ut, og det er nok ikke som et tankemessig nybrottsarbeid dette kommer til å bli stående. Men 93 år gamle Hessel har truffet en nerve i befolkningen. Han har, med ett, blitt et symbol på håpet om en radikal politisk oppvåkning.

Hessel er voldsomt populær, men også ulidelig irriterende, etter franske debattsider å dømme. I forrige uke trykket Le Monde flere svar til Hessel, mange av dem klissvåte av sarkasme. En statsviter fra universitetet i Toulouse mente Hessel først og fremst tilfredsstiller eldre, hyklerske mennesker som har vært på førjulsjakt etter en tilleggspresang til familiens ungdommer: Man har hauger med elektroniske gadgets og dyre klær på den ene siden. Og Hessels pamflett som et kledelig alibi på den andre. Beskrivelsen ble tangert i Liberation, der en bokhandler entusiastisk fortalte at boka «hadde erstattet konfektesken som presang».

Andre går i strupen på Hessel på grunn av politikken. En ung politiker fra Sarkozys parti mener Hessel er fanget av gamle dogmer og utopier. En av grunnleggerne av den franske versjonen av nettavisa Slate hevder boka er «banal», og «naiv».

Felles for de kritiske artiklene er imidlertid at de alle har blitt oversvømmet av sinte leserreaksjoner. Le Monde måtte rett og slett trykke en slags rettferdiggjørelse for at de hadde latt kritikken slippe til i spaltene, og for mange er Stéphane Hessel virkelig en vismann og et ikon for en ny tid.

Det kommende presidentvalget i Frankrike lurer i bakgrunnen, for Nicolas Sarkozy er et av symbolene på det som er galt i verden, ifølge Hessels analyse. Selv har Hessel stilt seg til disposisjon for Eva Jolys parti, Europe-Écologie. Han har ingen planer om å bli valgt, men 93-åringen sier han vil fortsette å støtte partiet «i månedene og årene som kommer». Han er inne i siste etappe av livet, skriver han i pamfletten, men han har åpenbart planer om en bemerkelsesverdig sluttspurt.

 

Reklamer

Snåsapaven

En sak fra mirakelarkivet i Dagbladet

Her er en sak om Snåsamannen, for øvrig.

En blodig historie

Er Cesare Battisti en terrorist eller en opprørsk forfatter? En morder eller en uskyldig syndebukk?

(Dagbladet, 9.1.11) Lula Da Silva sørget for å forlate det gamle året med et smell på nyttårsaften. Da han på sin siste dag som Brasils president sa nei til å utlevere Cesare Battisti til Italia, åpnet han et nytt kapittel i en mørk historie som fortsetter å prege italiensk samfunnsdebatt: Hva skjedde egentlig da landet så ut til å bli sprengt i fillebiter på 1970-tallet?

Når vi snakker om terror i Europa, er det vanskelig å matche Italia. Bare se på tallene: Nesten tretten tusen attentater mellom 1969 og 1980. 362 mennesker døde. 150 av dem ble drept i bombeangrep utført av høyreekstremister med mer eller mindre klare forbindelser til deler av landets sikkerhetstjeneste. Resten ble drept av folk fra ytterste venstreside, tilknyttet grupperinger med navn som som Røde Brigader, Arbeidermakt – og gruppa Cesare Battisti tilhørte, Væpnede proletarer for kommunismen.

Battisti er dømt til livsvarig fengsel for drap, men har hele tiden hevdet han er uskyldig. Som flere andre venstreaktivister rømte han til Frankrike, hvor han av mange ble sett som en opprører på flukt. Det var borgerkrig i Italia på 70-tallet, i følge denne analysen, og menneskene på ytterste venstre tilhørte en slags motstandsbevegelse: Voldelige aksjoner var den eneste måten å kjempe for demokratiet i et land der kuppvillige generaler og USA-støttede politikere var i ferd med å kjøre rettsstaten i grøfta.

Battisti etablerte seg som forfatter og fikk sterke støttespillere blant framstående franske skribenter og intellektuelle, som Fred Vargas og Bernard-Henri Lévy. De protesterte da franske myndigheter på begynnelsen av 2000-tallet likevel ville utlevere ham, og Battisti måtte flykte til Brasil. Og de jublet i forrige uke, da Lula nektet å sende Battisti ut av landet.

«Italia må bla om og komme seg videre», skrev Lévy på sin hjemmeside, og hevdet at Battistis skyld aldri er tilstrekkelig bevist. Han fikk svar på tiltale i en illsint artikkel torsdag denne uka, signert den kjente italienske journalisten Barbara Spinelli. Vi vil gjerne bla om, skriver Spinelli, men de skyldige må sone sin straff. «Dette skjønner ikke franskmenn», skriver hun, og mener eliten i Paris går seg vill i illusjoner om at den intellektuelle er hevet over resten av samfunnet. Battisti er ikke mindre skyldig fordi han har skrevet bøker, argumenterer Spinelli. Hun mener det er fransk revolusjonsromantikk som gjør at man ikke ser venstreekstremismens virkelige vesen: De var ute etter å ødelegge demokratiet, ikke forsvare det. Den italienske journalisten hevder Lévy er arrogant og overflatisk i sin tro på at han har inntatt et modig, motstrøms standpunkt i denne saken.

Italienske politikere, også mange på venstresiden, mener den samme arrogansen og overfladiskheten preger Lulas avgjørelse. Italia må komme seg videre på egenhånd, uten innblanding fra Lula, franske forfattere eller selveste Carla Bruni, som denne uka måtte gjenta sin løfter om at hun aldri har forsøkt å påvirke Brasils president i saken. Italia har varslet at de vil ta saken framfor den internasjonale domstolen i Haag, og flere brasilianske jus-autoriteter uttalte før helgen at de er sikre på at Italia i tilfelle vil vinne fram.

Kanskje blir Cesare Battisti til slutt sendt tilbake til landet han rømte fra for snart tredve år siden. Så får man se hvem som blir mest skuffet: Ham og hans støttespillere, eller de som håper at en utlevert Battisti er det som skal til for at Italia kan forsone seg med sin blodige, nære fortid.