Monthly Archives: desember 2010

Redningsaksjonen

Hvem kan redde euroen? Det har jeg skrevet en sak om i Dagbladet.

Reklamer

Søppelmafiaen

Napoli drukner i søppel igjen. Her er en reportasje fra søppeldynga, én jeg skrev i Magasinet i 2007.

-La meg kjøre. De stedene vi skal til nå, er farlige, sier
Raffaele Del Giudice. Han setter seg inn bak rattet i den
vesle Fiaten. Vi er på parkeringsplassen utenfor et nedslitt
hotell en halvtimes kjøretur utenfor Napoli. Det er sommer,
varmt og støvete.
– Forstår dere det? Jeg skal ta dere med til Terra dei fuochi,
røykens landområder. I natt har de brent søppel der igjen.
DET ER TO GRUNNER til at Del Giudice insisterer på at dette er
en farlig tur. Den ene er giftgassene, som trenger seg gjennom
lufteanlegget på bilen når hauger med bildekk og spesialavfall
i en dårlig blanding brenner langs veien dit vi skal. Den
andre er La Camorra, den napolitanske mafiaen som står for
søppelbrenningen. Siden midten av 1990-tallet er søppel blitt
en favorittinntektskilde for kriminelle organisasjoner.
Illegal omsetning av spesialavfall utgjør en omsetning på 5,8
milliarder euro i året, ifølge rapporten Økomafia 2007, som
kom ut i Italia rett før sommeren. 40 milliarder kroner,
altså. Så mye penger har aldri før vært i omløp i den illegale
avfallsindustrien. Fortjenesten er oppe i
kokainsmuglingssummer, men illegal søppelhandel er mye mindre
risikabelt. I en telefonsamtale som ble avlyttet av italienske
myndigheter for noen år siden, gjorde en mafiaboss kort og
konsist rede for strategien: «Vi trenger bare røre ved
søppelet, så blir det gull.»
I enkle trekk har det dreid seg om å ta imot spesialavfall fra
storindustri over hele Europa. Bly, kadmium, arsenikk,
spillolje – avfall det vanligvis er svært dyrt å få behandlet
eller destruert på forsvarlig vis. Menneskene bak den
organiserte søppelkriminaliteten, Økomafiaen, som den
blir kalt, tar seg mindre betalt. De tilbyr halv pris, av og
til opp mot 80 prosent avslag, for å ta med seg giftavfallet.
Til gjengjeld destruerer de det ikke i henhold til lover eller
forskrifter. Giften graves rett og slett ned i åkeren et sted
uten offisiell kontroll. Camorraen har fylt huler på
landsbygda utenfor Napoli med spesialavfall, og de har støpt
radioaktivt avfall inn i sementblokker. Og ved Giugliano, en
av de mange mafiainfiserte forstedene til Napoli, ligger altså
røykens landområder.
DET ER HER VI SITTER i bilen sammen med Raffaele Del Giudice,
en mann i midten av førtiåra, som jobber for Italias største
miljøorganisasjon, Legambiente. Vi kjører mot et område der
avfallshåndteringa virkelig har gått amok. Et sted der grensen
mellom lovlig og illegal håndtering av det farlige avfallet er
like lite gjennomsiktig som den svarte røyken som hver natt
stiger opp over fruktåkrene. Fotografen får beskjed om å holde
kameraet skjult, Del Giudice er tydelig stresset. Vi kjører
innover en lang, rett vei, inn mot en av Europas største
søppeldynger – én av 39 avfallsplasser i området, noen
offisielle, noen ulovlige. På begge sider av veien ligger
rykende hauger av nybrent avfall. Lukta er intens, metallisk,
syrlig.
– Her, om natta, brenner de hva som helst. Jeg kaller denne
strekningen for «Skammens vei.»
Bestefaren til Raffaele Del Giudice var fruktbonde her i
området, og Raffaele pleide å rusle ned til åkeren i
kortbukser og få fersken som var så saftige at de måtte spises
med skje.
– Dette er mitt sted. Jeg er stolt av å være herfra. Det er
svært vakkert her, egentlig, sier Del Giudice, og setter ned
farta.
– Men bøndene orker ikke mer. Se på trærne. Svidd av, alle
sammen. Vi fikk ikke puste i natt på grunn av røyken. Han
bretter ned skjorteermene, for å unngå insektene som svermer
omkring inne i bilen.
– Først tømmer Camorraen søppel her. Så kommer de og tenner
på. Og på dagtid vil de at folk skal holde seg unna. De vil
ikke at folk skal snuse rundt. Se der, ja, sier Raffaele, og
kikker i bakspeilet.
En hvit bil kommer i rask fart bak oss.
– Der har vi dem. De har sett oss.
Del Giudice svinger brått inn på en sidevei. Han snakker fort
og opphisset.
– Vi er alene her. Alene, forstår dere? Det er ikke en eneste
politimann i sikte, og for Camorraen er vi fiender. Har vi nok
bensin?
FORSTEDENE RUNDT NAPOLI som Giugliano, der Del Giudice bor,
skårer som regel lavt på levekårsundersøkelser. Napoli,
derimot, er et vakkert, om enn temmelig kaotisk sted, en
favoritt for turister gjennom århundrer. Men også i den
tradisjonsrike havnebyen har Camorraens søppelbusiness satt
dype spor. Og det er i Napolis sentrumsgater at
søppelproblemet sør i Italia har vakt internasjonal oppsikt de
siste månedene.
Det begynte så smått i mai, med at søppelkassene i Napoli ikke
ble tømt. Ikke etter tre dager, ikke etter fire, ikke etter
sju. De offisielle avfallsdyngene utenfor byen var fulle, lød
begrunnelsen – det var ingen steder å tømme søpla. Det begynte
å stinke. Man snakket om skadedyr. Folk fant fram bensinkanner
og satte fyr på søpla som fylte opp de trange sentrumsgatene.
Skoler ble stengt.
Italias president, Giorgio Napolitano, en sindig mann som ikke
tyr til store ord like gjerne som mange andre italienske
politikere, kom med en intens appell til politikere fra alle
partier, om å bidra til å løse det han kalte en «økologisk og
helsemessig katastrofe». Dette var ikke lenger bare et
lokalpolitisk problem. Krisa var en trussel mot den sosiale
orden i Italia – og mot Italias stilling internasjonalt,
advarte han. Og ganske riktig: Etter noen uker utstedte USAs
ambassadør en advarsel til amerikanske turister mot å dra til
Napoli i sommer, av helsemessige årsaker. I begynnelsen av
juli sendte EU-kommisjonen en formell advarsel til italienske
myndigheter. Det er begynnelsen på en juridisk prosess som kan
ende med enorme bøter til Italia, hvis ikke søppelkrisa løses.
DA SØPPELPROBLEMET eksploderte i sommer, ble
statsadministrasjonens øverste representant i Napoli utnevnt
til spesialkommissær for søppelproblemet.
Etter mange telefonoppringninger, og etter å ha sendt ei liste
med spørsmål på e-post, får vi tak i pressetalsmannen for
kommissæren. Han beklager å måtte meddele at de ikke gir noen
intervjuer. Spesielt ikke til utenlandske aviser.
– Hør her. Vi trenger ikke at New York Times, japanske aviser
eller norske medier er ute etter å tegne et skandalebilde av
landsdelen vi bor i. Det blir bare overdrivelser. Vi trenger
ro til å jobbe.
– Men kunne ikke et slikt intervju være en anledning til å gi
et mer nyansert bilde av situasjonen?
– Jeg vet jo ikke hvordan ditt intervju i Norge blir, det har
vi ingen mulighet til å kontrollere. Dessuten, er det ikke
slik dere gjør ting i Norge? Dere får tingene gjort først, og
snakker om dem etterpå? La oss få fred til å ordne opp. De
spørsmålene du ville stille, om hva slags effekt søppelkrisa
har for grønnsaksproduksjonen, hvordan den organiserte
kriminaliteten kontrollerer dette .. Hva har det med noen ting
å gjøre?
– Det var spørsmål basert på de siste ukenes artikler i
italiensk presse …
– Vel, jeg har ingen stor respekt for den italienske
pressestanden.
RETT VED HAVNA i Napoli, i ei kort blindgate, ligger
kontorlokalene til en av Sør-Italias viktigste aviser,
Corriere del Mezzogiorno. Det ville være en overdrivelse å
kalle redaktør Francesco Durante optimistisk med tanke på
muligheten for å finne en rask løsning på sommerens
søppelkrise.
– Sånn er det hver sommer, sier han.
– Og det er ikke så rart at kommissæren ikke vil prate med
dere. De er i en nokså fortvilet situasjon. Men når selv
Italias president har sagt at Napoli nå gjennomlever de verste
dagene i byens historie, er det vanskelig å ta anklagene om
overdrivelser på alvor. Spør du meg, er ikke denne strategien
med å late som om problemene ikke finnes, særlig smart, sier
redaktør Durante. Det begynner å bli en stund siden avisa hans
for første gang beskrev politikernes forslag til løsninger.
Midt på 1990-tallet ble de første planene om moderne
søppelforbrenningsanlegg lagt fram. Den er på ingen måte
fullført. Rundt år 2000 kom myndighetene med en plan om å
stenge de åpne søppelfyllingene i Italia gradvis – et ledd i
den samme utviklinga som avfallshåndteringa i Norge har vært
gjennom.
– Ingen region i Italia tok planen bokstavelig, forklarer
redaktøren.
– Bortsett fra venstresiden her i Campania, som i et anfall av
overivrig ideologisk tenkning bestemte seg for å stenge
fyllingene. Alle sammen. Umiddelbart. De ville vise seg som
menn av ei ny tid. Men det var temmelig irrasjonelt. For det
eksisterer ikke noe alternativ. Det finnes ikke noe flott,
moderne forbrenningsanlegg. Det finnes stort sett ingen
resirkulerings- og kompostordninger. Og søppelfyllingene er
offisielt stengt. Derfor ligger det søppel i gatene. Og de
eneste som tjener på det, er Camorraen, sier redaktør Durante.
ØKOMAFIAENS INTERESSE for spesialavfall henger nøye sammen med
håndteringa av vanlig husholdningsavfall. Opprinnelig
kontrollerte Camorraen bare selve søppeltransporten – en
vanlig mafiapraksis i mange land, som seere av tv-serien
«Sopranos» vil kunne nikke gjenkjennende til. Nå kontrollerer
mafiaen både transporten og oppbevaringen. Der vår venn fra
miljøorganisasjonen Legambiente ser sin bestefars åkrer
gradvis fylles med søppel og ødelegges, ser Camorraen stadig
større landområder som kan kjøpes for en billig penge. De åpne
slettene fylles med søppel, som gjør stadig større landområder
udyrkbare. Områder som igjen kan kjøpes billig og fylles med
søppel. En glimrende, om enn nokså dyster forretningsidé.
– Det finnes ingen bremser. Man skulle tro at de ble stanset
av det faktum at de ødelegger for sin egen framtid ved å
ødelegge jorda i Campania. Men slik er det ikke. For Camorraen
representerer det totale barbari, sier redaktøren.
– Finnes det en politisk forskjell i måten dette problemet
takles på?
– Både høyresida og venstresida har skyld i dette. Men
venstresidas skyld er mest alvorlig, mener redaktøren, selv om
avisa hans politisk står til venstre.
– Venstresida styrer Napoli, og den ble valgt nettopp på disse
sakene: Kampen mot illegalt, giftig avfall, kampen mot
Camorraen og kynisk industridrift – det var hovedsakene deres.
De som sitter nå, de gjorde politisk karriere ved å skrike opp
om en situasjon som i praksis var mindre alvorlig enn den vi
har nå.
Redaktøren reiser seg fra skrivebordet, går bort til vinduet
med utsikt mot ettermiddagsrushet langs havna.
– Den virkelige vanskeligheten er å få bukt med
søritalienernes tendens til å akseptere alt. I Napoli har vi
akseptert Camorraen. Vi aksepterte kolerautbrudd på
1970-tallet, vi aksepterte kaoset etter jordskjelvet i 1981.
Nå har vi akseptert å bo midt i masse søppel.
– Kommer ting til å forandre seg nå, som så mange store,
internasjonale organisasjoner har varslet at de følger
utviklingen nøye?
– Ja, jeg tror faktisk det. For første gang på mange år
opplever jeg at folk har nådd et smertepunkt. Det kommer et
skifte. Selv om vi ikke akkurat har noen opposisjon som
imponerer noen som helst. Men politikere må gå av når ting går
av skaftet. Man må gjøre opp regninga.
Noen dager seinere fylles italienske forsider med nyheter om
at deler av den politiske administrasjonen er under
etterforskning, anklaget for å ha vanstyrt søppelsituasjonen i
Campania-regionen – og for å ha tatt imot bestikkelser, og
forholdt seg lite forbilledlig til den organiserte
kriminaliteten. Napolis mektigste mann, guvernør Antonio
Bassolini, er blant de anklagede, men han sitter likevel
trygt. Ifølge en fersk reportasje i et av landets
nyhetsmagasiner, er Campania-regionen nærmest å regne som et
enevelde. Det er lite som skjer i regionen uten Bassolinis
samtykke. Og tilsvarende lite kritikk som kommer til
overflata.
CASERTA ER EN AV DE MANGE byene rundt Napoli som har vokst på
rekordtid de siste åra. Veksten har i stor grad foregått uten
noen form for offisiell kontroll – byen er et eksempel på
problemet med illegal boligkonstruksjon i Sør-Italia. Ifølge
rapporten Økomafia 2007 er hele Caserta i praksis en ulovlig
reist by. Ikke et ideelt utgangspunkt for at respekten for
loven skal slå rot hos innbyggerne. Men spør du fødselslegen
Gaetano Rivezzi, ligger den virkelige årsaken dypere. Den
ligger nedgravd i jorda rundt Caserta og i områdene i
nærheten, det som er blitt hetende «gifttrianglet». Hvis de
unge vokser opp her uten respekt for institusjonene, handler
det kanskje om at de ble født et sted der tungmetaller og
dioksiner forgifter jorda uten at noen har tatt det på alvor.
Rivezzi sitter på et lite kontor, opplyst av grelle
lysstoffrør, og leser høyt fra et brev han har sendt Italias
statsminister Romano Prodi, sammen med organisasjonen Leger
for miljøet, som han er lokal leder for.
«Vi vil gjerne svare på anklagene om at vi roper unødig høyt
om disse problemene. Når det gjelder spørsmålet om økomafiaens
innflytelse, har vi plikt til å informere om at situasjonen i
Campania er dramatisk. Våre landområder er blitt en illegal
dynge for giftig industriavfall fra hele nasjonen.»
Han kikker opp fra arket. Vi hører barneskrik fra
fødeavdelinga.
DOKTOR RIVEZZI har bekymret seg for situasjonen i nærmiljøet i
mange år, uten å få gehør hos myndighetene. Nå kan det
forandre seg. En ny rapport, som blant annet Verdens
helseorganisasjon (WHO) står bak, slår fast at det finnes
klare tegn til at befolkningen blir syk av å bo så tett innpå
søppeldynger og illegalt nedgravd spesialavfall. I juli i år
kom konsekvensen: WHO og det italienske folkehelseinstituttet
skal gjennomføre en permanent overvåking av 196 kommuner
mellom Napoli og Caserta.
– Kjemiske substanser, tungmetaller og dioksiner fører ikke
nødvendigvis direkte til svulster, det er ikke alltid så lett
å tolke som årsak/virkning, sier legen.
– Det kan være forgiftninger som fører til små misdannelser
hos barn, som jeg ser her på fødeklinikken.
– Hva slags misdannelser?
– Det dreier seg ofte om feil i kjønnsorganene. Mine kolleger
ser eksempler på for tidlig pubertet. I dag ble det født et
deformert barn her på avdelinga.
– Hva sier du til foreldrene?
– Vel, jeg spør hvor de bor, forklarer dem at det kan ha
sammenheng med misdannelser. Jeg kan ikke bevise at det er en
direkte sammenheng, naturligvis. Men tegnene er klare nok.
– Hvordan reagerer du, som lege?
– Jeg blir svært sint. Og bekymret for at vi har vært så
dårlige eksempler for barna som vokser opp her.
TILBAKE I LEIE-FIATEN har Raffaele Del Giudice tatt en lang
omvei for å slippe unna bilen som fulgte etter oss. Vi kjører
sakte innover en ny grusvei, forbi et svart fjell av en
søppelplass, nybrent og støvete. Frukten på den andre siden av
veien er dekket av grått støv.
– Denne dynga brant i ei hel uke, sier Del Giudice.
– De hev giftavfall oppå husholdningsavfallet, og tente på alt
sammen. Lukter du? Det er støvet som gjør at du ikke får
puste.
Han hoster, som for å illustrere poenget.
På den ene siden av veien er det spredte trær og
jordbruksområder. På den andre siden et høyt gjerde, som
sperrer for innsynet. En flenge i gjerdet åpenbarer et mystisk
syn: enorme hauger med hvite plastballer, så langt de sviende
øynene kan se. Dette er den nye, underlige frukten som mange
steder har erstattet de saftige pærene og de store plommene.
Noen av Europas beste fruktåkrer er fulle av svære
plastballer, som likner kornballene som ligger strødd i
åkerlandskapet i Norge. I Campania er plasten imidlertid fylt
med søppel.
«økoballer» blir de kalt, og skulle være en moderne løsning på
et økende problem. Tanken var at søppel skulle sorteres. Det
tørre, brennbare avfallet – skulle spesialpakkes som
økoballer, og brennes i moderne anlegg som skapte lite
forurensning. Men anleggene fungerer ikke. Søppelet blir ikke
sortert, det blir bare pakket inn. De såkalte «økoballene» er
i realiteten giftige søppelballer. De er fulle av fuktig
avfall, og kan ikke brennes.
– Ingen aner hva som skal skje med dem. Det eneste vi vet, er
at det blir flere og flere, sier Del Giudice.
– I disse områdene er det seks millioner av disse
søppelballene. Selv om vi kunne ha brent dem, og det kan vi
ikke, ville det ha tatt 25 år å brenne alle sammen.
Fra 2004 er det blitt skapt et behov for et areal tilsvarende
to fotballbaner – hver måned – til å plassere disse
plastballene med søppel. Nå dekker de tre millioner hektar.
Dette har dermed skapt et enormt tomtemarked – kontrollert av
Camorraen. «En katastrofe av bibelske dimensjoner», kalte
redaktøren i Napoli det. Raffaele Del Giudice kaller det
«voldtekt av naturen».
– Hva er løsningen? Nye politikere?
– Vel, nye industriherrer også, vil jeg si. Det er den rike
industrien i nord som har kommet hit, bygd ubrukelige
søppelanlegg, og utnyttet området for å tjene penger. Her
kunne de slippe unna. Dette er Camorraen og industrien i nord,
sammen. En sammenslåing. «AS Søppelindustri.» Forstår du?
Raffaeles anklager får langt på vei støtte fra offisielt hold
i Italia. Pietro Grasso, som er sjef for den nasjonale
antimafiavirksomheten i Italia, har formulert det slik: «Den
store businessvirksomheten som foregår som følge av
avfallsproblemene, er ikke bare et resultat av tilfeldig
kriminalitet. Den er knyttet til enkelte produksjonssektorers
bevisste handlinger. Dette handler om en bedriftskultur som i
den økte profitts navn ignorerer de fundamentale verdiene i
livet som helse og miljø utgjør.»
Det er på ingen måte bare italiensk industri dette gjelder –
italienske tollmyndigheter beslagla i fjor spesialavfall fra
en rekke land. Og den internasjonale handelen med søppel
ødelegger menneskers livsvilkår andre steder også. Ikke minst
steder der offentlig kontroll er enda lavere enn på landsbygda
utenfor Napoli – Romania, Albania, Somalia og Kina er steder
som i økende grad er målet for den illegale
avfallshåndteringa.
RAFFAELE DEL GIUDICE ser i bakspeilet hele tida, mens vi
kjører vekk fra søppelbergene. Vi kjører raskere på grusveien
nå, nærmer oss et enormt kjøpesenterområde, der det er folk.
Raffaele er sint, og oppskjørtet.
– Jeg orker ikke dette mer. Dette er ikke noe liv, for faen.
– Har du tenkt på å flytte?
– Jeg kan ikke det heller. Da vinner de. Disse tingene må ut i
offentligheten. Folk må få vite om det.
– Har du barn?
– Nei. For å oppdra et barn her, trengs mye mot. Jeg har en
nevø, som i en stil på skolen skrev: «Der jeg bor, er ikke
himmelen blå, den er grå.» Jeg har hengt opp arket på veggen
min.
Raffaele Del Giudice kjører bilen tilbake mot institusjonen
der han jobber med ungdommer i Giugliano. Han rister på hodet.
– Her begås det forbrytelser ved høylys dag. Og ingen gjør noe
med det. Vi som bor her, vi er innbyggere i andre divisjon.
Det er ting som dette som gjør at folk mister gnisten. Man
bestemmer seg for å tilpasse seg Camorraen. Slik ødelegges den
sosiale veven. Det skaper voldelige personer. Gir folk en
følelse av å være satt til side. Forstår du? Dette er
ingenmannsland.