Allsang på grensen

Er det på tide at fascistsanger blir TV-underholdning for hele familien?

ROMA (Dagbladet 6.11.10): Italienere er ikke særlig opptatt av Melodi Grand Prix. Ikke fordi sangene appellerer mindre til italienske ører, men fordi de har nok med originalen: San Remo-festivalen. San Remo har vært fast leverandør av nynnbare melodier siden 1951. Denne uka ble den også hovedscene for kampen om fortida i Italia.

Til neste år fyller Italia 150 år, og landets samling er tema for en enorm mengde nye bøker, TV-serier og utstillinger. Arrangørene av San Remo, som nynnes i gang i februar, ville ikke være dårligere. De hadde planlagt å legge inn et klassisk nummer: Partisanenes sang Bella Ciao ble symbol for kampen mot fascismen, og er fast post på programmet ved mange anledninger siden den gangen, ikke minst når venstresida har vært samlet. Nettopp fordi det er noe kommunistisk ved sangen, tenkte San Remos kunstneriske leder at det ville være fint å få med en annen låt også, for balansens skyld. Han foreslo Giovinezza, «Ungdom», som opprinnelig ble sunget av studenter i Torino før den første verdenskrigen. For de fleste italienere er det imidlertid den seinere versjonen som er kjent: Giovinezza ble Mussolinis favoritthymne, fascistenes sang.

Så hva er dette for slags sang? La oss høre litt: «Ungdom, ungdom, skjønnhetens vår: Fascismen er redningen for vår frihet.» Det rimer bedre på italiensk, men budskapet holder seg i oversettelsen. Forslaget førte til en reaksjons-eksplosjon: Lederen for sentrum/venstresiden, Pier Luigi Bersani nektet å tro det var sant, da han ble intervjuet om San Remo-planene tidligere denne uka. Historikeren Nicola Tranfaglia, en av landets mest framstående eksperter på fascismen, var ikke mindre skarp i kritikken: «Å sidestille en sang som er symbol på kampen for frihet med en sang som representerer fascistenes undertrykkelse, er uhyggelig.»

Det synes ikke Allessandra Mussolini, diktatorens barnebarn. Hun var på nippet til å boikotte festivalen, da hun fikk høre at Bella Ciao skulle fremføres. Nå ble hun entusiastisk, og mente dette vil utjevne urettferdigheten. «Dessuten representerte bestefars parti alle italienere», sa hun.

Høyresiden i Italia, som i de fleste europeiske land om dagen, argumenterer flittig mot moralsk og kulturell relativisme. Man hevder å kjempe mot at alt blir like mye verdt, etter sekstiåtternes normoppløsende virksomhet. Når det gjelder høyresidens egen arv, er det istedet om å gjøre å utjevne forskjellene på svart og hvitt. Man kunne kalt det forsoning. Man kunne kalt det dårlig hukommelse. Fascismeforskeren Tranfaglia kaller det en «presis politisk operasjon».

Det er ikke vanskelig å se San Remo-ledelsens forslag som del av en større politisk kamp. Mange på ytre høyreside har følt seg marginalisert i store deler av etterkrigstida. Nå er ikke utstøtelsen like tydelig politisk lenger, samtidig som sympatisk innstilte bøker om dem som kjempet for Mussolini får stor oppmerksomhet. Det pågår et viktig historisk arbeide her: Ingen er tjent med ensidig historieskriving. Men mange er redd for konsekvensene av den konklusjonen Alessandra Mussolini trekker: «Historien består ikke av et A-lag og et B-lag.»

Etter voldsomt press ble Mussolini-sangen fjernet fra programmet på fredag. Det samme gjorde partisanenes Bella Ciao – sånn sett blir de likestilt likevel. Kampen om fortiden er ikke over, den er bare utsatt.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s