Monthly Archives: november 2010

I kamp mot mafiaen

Roberto Saviano og Fabio Fazio slår alle seer-rekorder på den italienske kanalen TG3 med kompromissløs TV. Her er Saviano-intervjuet jeg gjorde i 2008.

Reklamer

Denne revolusjonen blir sendt på TV.

(Dagbladet 28.11.10)

Det finnes ikke noen TV-virkelighet som har et dårligere rykte enn den italienske – i alle fall ikke om vi holder oss til land med demokratisk valgte statsledere. Unge jenter i glitrende bikinier vakler rundt på høye hæler og prøver å fange oppmerksomheten fra eldre, mannlige programledere. Er jentene heldige, zoomer kameraet inn så vi kan få se ordentlig på varene, og de blir så kjente at de blir sammen med en fotballstjerne. Er de riktig heldige, sørger Silvio Berlusconi for at de får en plass i parlamentet. De mest pessimistiske mener Berlusconis mediekeiserdømme rett og slett har forandret italienernes DNA – gjort dem til viljeløse ofre for bizzarro-underholdning og åpent partiske nyhetssendinger.

Beskrivelsene er ikke helt dekkende, for Italia har også sendinger med undersøkende journalistikk, samt enkelte debattprogrammer som går utenpå norsk TVs evne til å få fram krangler og motsetninger. Likevel er hovedbildet preget av at statsministeren eier de private kanalene og kontrollerer de statlige. De siste ukene har imidlertid bildet endret seg.

 

I morgen kommer minst ti millioner italienere til å sette seg ned foran TV-skjermen for å se et langsomt, omstendelig program på den minste statskanalen RAI 3. Et program som er så nedstrippet for effekter at det minner mest en klassisk teaterforestilling eller et folkemøte på et torg. Den ene programlederen er en etablert talkshowvert, den andre er forfatteren Roberto Saviano, kjent for boka «Gomorra», om den napolitanske mafiaen. Sammen har de kjempet for å få sendetid til Vieni via con me, «Reis vekk med meg». Navnet er hentet fra en sang, men det fanger også opp en utbredt holdning blant mange unge italienere – særlig de velutdannede – som ikke er ser noen framtidsmuligheter i Berlusconis Italia. Sjefen for RAI, som er politisk utnevnt, mente prosjektet var elitistisk. Politisk korrekt. Anti-italiensk. «Snobbete revolusjonære uten folket på sin side», skrev Berlusconifamiliens Il Giornale etter premieren for noen uker siden. Deretter startet avisa en underskriftskampanje mot Saviano etter at han fortalte at regjeringspartiet Lega Nord er mafiaens nye favoritt-kontaktpunkt. «Saviano kaster dritt på Berlusconi og kjedsomhet på publikum», skrev den regjeringsvennlige avisa Libero.

 

Og programmet framstår litt kjedelig, om man venter at det skjer mye på skjermen. Her er det monologer som varer i en halvtime. Om aktiv dødshjelp. Om søppel i Napoli. Det er dystre saker, og når det er dansing, er det profesjonelle folk med klær på som står for det. Likevel: Programmet har slått alle kanalens seer-rekorder. TV-virkeligheten vipper plutselig i Berlusconis disfavør, og statsministeren virker nervøs: Denne uka ringte han inn til et annet talkshow, i harnisk over måten søppelkrisa var blitt presentert. «Du tror kanskje det er du som eier denne kanalen», ropte en illsint statsminister. «Med all respekt: Jeg vet langt mer om TV enn deg», fortsatte Berlusconi, og la på røret.

 

Det er sant at statsministeren vet mye om TV. Det er TV som har gjort ham til landets rikeste og mektigste mann. Men hans kritikere håper nå at seerrekordene til «Reis vekk med meg» har snudd opp-ned på alle forestillinger om hva TV i Italia kan være: Noe Berlusconi ikke vet så mye om. Statsministeren driver en intens politisk maktkamp for å overleve et mistillitsvotum om fjorten dager. Mens den politiske tautrekkinga er uoversiktelig, er TV-signalene klarere, sier de håpefulle: Kanskje dette er det virkelige beviset på at Berlusconismens tid går mot slutten.

 

 

Allsang på grensen

Er det på tide at fascistsanger blir TV-underholdning for hele familien?

ROMA (Dagbladet 6.11.10): Italienere er ikke særlig opptatt av Melodi Grand Prix. Ikke fordi sangene appellerer mindre til italienske ører, men fordi de har nok med originalen: San Remo-festivalen. San Remo har vært fast leverandør av nynnbare melodier siden 1951. Denne uka ble den også hovedscene for kampen om fortida i Italia.

Til neste år fyller Italia 150 år, og landets samling er tema for en enorm mengde nye bøker, TV-serier og utstillinger. Arrangørene av San Remo, som nynnes i gang i februar, ville ikke være dårligere. De hadde planlagt å legge inn et klassisk nummer: Partisanenes sang Bella Ciao ble symbol for kampen mot fascismen, og er fast post på programmet ved mange anledninger siden den gangen, ikke minst når venstresida har vært samlet. Nettopp fordi det er noe kommunistisk ved sangen, tenkte San Remos kunstneriske leder at det ville være fint å få med en annen låt også, for balansens skyld. Han foreslo Giovinezza, «Ungdom», som opprinnelig ble sunget av studenter i Torino før den første verdenskrigen. For de fleste italienere er det imidlertid den seinere versjonen som er kjent: Giovinezza ble Mussolinis favoritthymne, fascistenes sang.

Så hva er dette for slags sang? La oss høre litt: «Ungdom, ungdom, skjønnhetens vår: Fascismen er redningen for vår frihet.» Det rimer bedre på italiensk, men budskapet holder seg i oversettelsen. Forslaget førte til en reaksjons-eksplosjon: Lederen for sentrum/venstresiden, Pier Luigi Bersani nektet å tro det var sant, da han ble intervjuet om San Remo-planene tidligere denne uka. Historikeren Nicola Tranfaglia, en av landets mest framstående eksperter på fascismen, var ikke mindre skarp i kritikken: «Å sidestille en sang som er symbol på kampen for frihet med en sang som representerer fascistenes undertrykkelse, er uhyggelig.»

Det synes ikke Allessandra Mussolini, diktatorens barnebarn. Hun var på nippet til å boikotte festivalen, da hun fikk høre at Bella Ciao skulle fremføres. Nå ble hun entusiastisk, og mente dette vil utjevne urettferdigheten. «Dessuten representerte bestefars parti alle italienere», sa hun.

Høyresiden i Italia, som i de fleste europeiske land om dagen, argumenterer flittig mot moralsk og kulturell relativisme. Man hevder å kjempe mot at alt blir like mye verdt, etter sekstiåtternes normoppløsende virksomhet. Når det gjelder høyresidens egen arv, er det istedet om å gjøre å utjevne forskjellene på svart og hvitt. Man kunne kalt det forsoning. Man kunne kalt det dårlig hukommelse. Fascismeforskeren Tranfaglia kaller det en «presis politisk operasjon».

Det er ikke vanskelig å se San Remo-ledelsens forslag som del av en større politisk kamp. Mange på ytre høyreside har følt seg marginalisert i store deler av etterkrigstida. Nå er ikke utstøtelsen like tydelig politisk lenger, samtidig som sympatisk innstilte bøker om dem som kjempet for Mussolini får stor oppmerksomhet. Det pågår et viktig historisk arbeide her: Ingen er tjent med ensidig historieskriving. Men mange er redd for konsekvensene av den konklusjonen Alessandra Mussolini trekker: «Historien består ikke av et A-lag og et B-lag.»

Etter voldsomt press ble Mussolini-sangen fjernet fra programmet på fredag. Det samme gjorde partisanenes Bella Ciao – sånn sett blir de likestilt likevel. Kampen om fortiden er ikke over, den er bare utsatt.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Silvios siste dager

Mens Berlusconi mister fotfestet, raser kampen om hva slags land Italia skal være.

ROMA (Dagbladet 14.11.10): For dem som har lett etter episke varsler om Berlusconis undergang, har det vært en meget god høst. I sør har innbyggerne følt seg forlatt av myndighetene etter at Napoli drukner i søppel. Igjen. Til tross for Berlusconis mange forsikringer om at han har løst problemet en gang for alle. Rett utenfor den samme byen har myndighetene glemt å passe på en av landets største turistattraksjoner: Gladiatorskolen i Pompeii raste sammen forrige lørdag, en bit av Italias stolte kulturarv er redusert til grus.

Nord i landet er man minst like oppgitt. Der drukner de i gjørme istedet for søppel: Veier, boliger og husdyr ligger under vann etter voldsomme regnskyll. «Dere koser dere med damer og fester – vi får slam og flom», som det sto på en plakaten til en demonstrant før helgen. For Silvio Berlusconi – mannen som kanskje hadde fortjent en syndeflod – han har fortsatt å kople av med unge jenter. Saken om «Ruby hjerteknuser», den marokkanske jenta som skal ha deltatt på haremsaktige fester i statsministerens bolig, og senere fått hjelp av selveste Silvio etter å ha begått et lovbrudd, fortsetter. De som skal passe på Berlusconi – livvaktene – har varslet at de er lei av å bruke sin hardt opparbeidede kompetanse på å kjøre jenter hjem til statsministeren. Og før helgen dukket det opp videoopptak av eskortepiker som geleides inn i Berlusconis villa av en nær bekjent av statsministeren ved navn Lele Mora. Mora er en fargerik type, en eldre, litt tykk og ofte hvitkledd mann som slår ihjel tiden med å kikke på Mussolinis taler på sin mobiltelefon når han ikke omgir seg selv med halvnakne gutter og jenter i villaen på Sardinia. Nå er Lele Mora under etterforskning for hallikvirksomhet. Han er i det hele tatt et godt bilde på Silvio-rikets nedgang og fall, skal man tro de av statsministerens kritikere som mener Italia er blitt redusert til en lekeplass for Berlusconis personlige lyster og innfall.

Likevel – det er ikke bare sene netter med betalte jenter, kraftig regnvær eller søppelberg som kommer til å ta knekken på Berlusconi. Det måtte en alliert til. Berlusconis koalisjon har vaklet siden i sommer, men den mistet virkelig balansen forrige søndag, da Gianfranco Fini meddelte sine tilhengere at tiden var inne. «Berlusconi må gå av», sa Fini, og hans tilhengere jublet som om Italia hadde vunnet årets fotball-VM likevel. Drømmen om en sentrum-høyreside i Italia uten Berlusconi er sterk, og Finis håp er at den er sterk nok til at han kan stable på beina et troverdig regjeringsalternativ. Torsdag avviste han et forhandlingsforsøk fra regjeringens tredje mann, den høytropende norditalieneren Umberto Bossi, som ville se om det var mulig å redde regjeringen. «Dere kan si til Silvio at hvis han ikke går av, sørger vi for at han gjør det», var svaret fra Fini. Nå handler den intense politiske maktkampen mer om hvordan Berlusconi-regjeringen skal avvikles enn om den skal det.

Hvordan blir Italia uten Berlusconi? Gjør det noen forskjell hvis han går av? Er det ikke noe uitaliensk over å akke seg over Berlusconis dumme vitser og fnyse av den skreddersydde tilpasningen av landets lovverk? Er det ikke slik at ekte italienere helst lener seg tilbake og tenker at tradisjonen og historien uansett legger føringene?

Talsmenn for Berlusconis regjering har de siste ukene brukt slike argumenter – vist til hvor hyklersk det er å hisse seg opp over Berlusconis damehistorier, for eksempel, i et land som har hatt flust av liknende skandaler før. Den italienske forfatteren Alberto Moravia skrev en gang at en slik holdning var et særlig kjennetegn på Romas innbyggere: Byen preges av en «moralsk slapphet man forsøker å forkle som en følelse for evigheten», mente Moravia. Det betyr ikke at ikke elsket byen. Det betyr bare at han ikke så noen grunn til å la Romas stolte arv være en unnskyldning for å dyrke sine dårligste vaner som om de var dyder.

Neste år feirer Italia 150 år som nasjon, og bokhandlene er fulle av bøker med historiske tilbakeblikk og diskusjoner av hvorfor det er verdt å ta vare på Italia idag. Historikeren Paul Ginsburg, forfatter av en av de mest anerkjente verkene om moderne italiensk historie, har en ny pamflett ute, med den klare tittelen «La oss redde Italia». Her henter han fram verdier fra tiden rundt Italias samling, som fellesskapsfølelse og en sterk orientering mot ideen om Europa, og argumenterer godt for at et sterkt sivilsamfunn har muligheten til å endre Italia. Også de rotfestede problemene, som at kirken har for sterk innflytelse og at motstanden mot korrupsjonskulturen er for svak.

Det er for tidlig å si hvem som skal legge de avgjørende føringene i italiensk politikk framover. Det som er sikkert, er at Silvio Berlusconis avgang uansett vil være en etterlengtet ny start, med reelle muligheter for endring.