Monthly Archives: oktober 2010

Arbeidere fra alle land forener seg i Europas gater, men revolusjonen lar vente på seg.

BRUSSEL (Dagbladet 3.10.10): Det har vært en heftig uke i Europa: Generalstreik i Spania. Protester i Hellas, Portugal, Irland, og i hovedstedene i en rekke andre land. Nærmere hundre tusen gikk i tog forbi EU-institusjonene Brussel. «Ikke rør pensjonene våre!», ropte engelskmennene. «Nei til kutt!», ropte belgierne. «Et sosialt Europa!», ropte portugiserne. Parolene var ikke så forskjellige, selv om demonstrantene kom fra tjuefire land, inkludert en liten delegasjon fra Norge. Det var den største felleseuropeiske fagbevegelsesmarkeringen i Brussel noensinne, og for optimistene var det starten på et nytt arbeidersamhold i Europa. Det kunne også minne om en siste krampetrekning.

«Vi kan ikke rasere alt, det er ikke sånn vi kommer ut av krisa», sa Tony Demonte, en representant fra Belgias største fransktalende fagorganisasjon. Vi sto noen hundre meter fra EU-kommisjonens hovedkvarter, mens demonstranter ruslet forbi på hver side av oss. Demonte var sint: «Vi har allerede betalt for bankenes uansvarlighet. Politikerne bruker krisa som anledning til å rive vekk rettighetene våre.» Det mente Anna Salfi fra Italias fagforeningsgigant CGIL også, hun hadde reist fra Bologna for å bidra til å samle fagbevegelsen i Europa, fortalte hun. Salfi langet ut mot budsjettkuttene i Europa generelt, og Italia spesielt. Men nettopp Italia har blitt betegnende for fagorganisertes pressede posisjon i Europa.

Fiat-fabrikkene har vært knyttneven i den fagorganiserte kampen i store deler av etterkrigstida. Nå har bilfabrikkarbeiderne møtt en destillert utgave av nedgangstidas mange dilemmaer, i form av et ultimatum. Sergio Marchionne, sjef for Fiat og Chrysler, har lovet å pumpe nye penger inn i italienske fabrikker. 20 milliarder euro stiller han med, på én betingelse: Arbeiderne må akseptere «fleksible» arbeidskontrakter og love å ikke streike noe særlig. Ellers? Ellers flytter sjefen hele symbolet på etterkrigstidas italienske økonomiske mirakel til et annet land. Da blir Fiat polsk, serbisk eller brasiliansk.

Ultimatumet har vakt voldsomme reaksjoner og aksjoner, selv Paven har meldt seg på. Men Marchionne lar seg ikke rikke, og er tydelig i sin argumentasjon – som tatt ut av en skrekkhistorie om globalisert maktesløshet: «Jeg har ikke laget reglene for internasjonal konkurranse, og jeg kan ikke forandre dem. Det eneste valget vi har er dette: Å være med i kampen, eller å gi opp.»

Det har blitt overbevisende argumenter for mange, og to av Fiats fagforeninger har takket ja til tilbudet. Nå står metallarbeiderforbundet igjen – 360000 medlemmer som nekter for at polske lønninger er det eneste alternativet. Men den snikende vissheten om at ting ikke kommer til å forbli som før, brer seg, og det finnes dem som lytter til argumenter om at demonstrasjoner og streiker er kontraproduktive – hvem vil investere i land som ser ut som det er på randen av borgerkrig? Bilder av brennende biler og steinkastende demonstranter bidrar ikke nødvendigvis til at Europa kommer ut av den økonomiske krisa. Og hva protesteres det mot? Solidaritet og samhold i Europa er uttalte begrunnelser for de nye sanksjonsmulighetene EU-landene åpnet for denne uka. For å hindre flere greske tragedier der enkeltland lar gjelda løpe løpsk, er nedskjæringer nødvendige hvis Europa skal komme helskinnet ut av dette, lyder argumentasjonen.

Men økonomisk stabilitet er ikke så mye verdt uten sosial stabilitet. Og de som i sitt stille sinn skulle komme til å glede seg over fagbevegelsens manglende kraft, gjør det nok for tidlig. Fredag denne uka kom FNs internasjonale arbeidsorganisasjon med dystre advarsler: Organisasjonen ser ingen nedgang i den globale arbeidsløsheten før 2015, og snakker nå om en «økende fare for sosial uro». Når nedskjæringene virkelig merkes, kommer det til å smelle, hevder også John Monks, lederen for den europeiske faglige samorganisasjonen, som ledet onsdagens massemønstring i Brussel. «Det blir tøffere framover», sa han i et intervju med den franske finansavisa La Tribune. Han varslet flere og tøffere streiker og demonstrasjoner utover vinteren. «Den sosiale krisa har ennå ikke begynt ordentlig. Vi ønsker ikke anarki, men vi ønsker å bli forstått», sa han, og la til: «Det er stille før stormen.» Som alle værvarsler, kan det godt være en unøyaktig spådom. Det vil være fornuftig å lytte likevel.

Reklamer

Jensens verden

Carsten Jensens samling reisereportasjer er en best of-utgivelse som ikke lukter støv. Anmeldelse i Dagbladet.

Thorbjørn Jagland og de vises råd

Fremmedfrykt truer freden i Europa. Europarådet har en plan. Artikkel i Dagbladet.