Monthly Archives: september 2010

Nicolas Sarkozy er sikker på at han sier det folk flest mener. Folk flest virker ikke like sikre.

BRUSSEL (Dagbladet 17.9.09): Nicolas Sarkozy er en handlekraftig og energisk president. For halvannen måned proklamerte hans innenriksminister at roma-leire i landet skulle jevnes med jorden, mens leirenes innbyggere skulle utvises. Allerede et par uker seinere var de første på vei ut av landet. Det gikk ikke helt upåaktet hen, men tanken var vel at protestene skulle gi seg gradvis: Det er jo, hevdet Sarkozy for noen uker siden, bare et knippe liksomsosialistiske milliardær-intellektuelle bosatt langs Seinens venstre bredd som ikke forstår at hans tøffe linje er framtidas politikk.

Riktignok var også Pave Benedict tidlig temmelig klar i sine bekymrede uttalelser 22. august, enda han ikke er venstreintellektuell. Noen dager seinere ba FNs komité mot rasediskriminering Sarkozy om å stanse utsendelsene, men også det var til å leve med – FN blander seg jo i så mye. Da Europaparlamentet vedtok en resolusjon mot Frankrikes nye praksis 8. september, var det irriterende, men ikke verre enn at en fransk minister rolig kunne konstatere at det «ikke kommer på tale» at Frankrike skulle la seg diktere på den måten. 9. september kom et av Frankrikes viktigste ukemagasiner på gata med et dystert bilde av presidenten over hele forsida, og følgende overskrift trykket midt i fjeset hans: «Er denne mannen farlig?» Og før Sarkozys pressetalsmenn hadde rukket å si «neida», meldte en ny utenlandsk aktør seg på.

Da EUs justiskommisær Viviane Reding stilte seg opp foran pressefolk her i Brussel tirsdag formiddag, var det ingen som ventet seg uttalelser som skulle kunne endre situasjonen. Mens EU-parlamentet ofte tillater seg å vedta flammende kritikk mot medlemsland, er kommisjonen som oftest svært forsiktig i betente politiske spørsmål. Viviane Reding var ikke forsiktig. I andre setning brukte hun ordet «sjokkert», i den tredje sammenliknet hun det som skjer med andre verdenskrig. (Det angret hun på.)

Reding mener hun er rundlurt av Frankrike. Etter å ha blitt presentert for en forsikring om at Roma-folket på ingen måte er spesielt utpekt som gruppe i forrige uke, viste et nylekket regjeringsnotat at det nettopp var slik: Sigøynerne sendes ut fordi de er sigøynere. Frankrikes innenriksminister sendte ut et nytt notat, uten etnisk spesifisering, men Reding tillot seg å tvile på om det ville føre til noen praktiske endringer. Nå vil hun legge an sak mot Frankrike for brudd på EUs reglelverk.

Saken dominerte store deler av gårsdagens EU-toppmøte i Brussel. Men hva slags konkrete følger får Redings reaksjon for Roma-folkets situasjon? I teorien hjelper det ikke stort. For de rettslige prosedyrene som eventuelt skal iverksettes er langvarige. Og hvis Sarkozy-regjeringen følger sin fastlagte timeplan, kommer alle uønskede sigøynere til å være utvist lenge før dommen faller.

Likevel er ikke kommisjonærens reaksjon uten betydning. Dels handler det om EUs rolle i europeisk politikkutforming: Mens kommisjonen tradisjonelt kjefter mest på medlemsland når det gjelder tekniske og økonomiske detaljer, viser Redings reaksjon en vilje til å sette ned foten også i menneskerettsspørsmål. Det blir en nyttig egenskap i denne saken i forhold til flere land – Frankrike er ikke alene om å lete etter kjappe, «handlekraftige» løsninger på roma-spørsmålet. Om kommisjonen ikke med dette skal regnes som et bolverk mot menneskefiendtlig populisme, viser saken at EU-systemet vil noe mer enn å sikre frie markeder. Her var, med ett, en sak der begrensing av den nasjonale selvbestemmelsesretten fikk en annen klang.

I tillegg kan Redings utblåsning få konsekvenser for det franske politiske landskapet.

Riktignok ble hun grundig avfeid – Sarkozy foreslo at Reding kunne ta med seg sigøynerne hjem til Luxembourg, hvis hun synes det er så greie å ha med å gjøre, mens en representant for Sarkozys regjering mente Redings uttalelser vil ramme EUs legitimitet: «Jeg frykter slike uttalelser bare vil øke gapet mellom det franske folket og de europeiske institusjonene», sa han.

Det kan være vel så mye ønsketekning som en realpolitisk analyse. For Sarkozys popularitet har sunket drastisk den siste tiden. Og det er ikke lenger bare venstresiden som protesterer mot sammenblandingen av innvandringspolitikk, kriminalpolitikk og jakten på en rotekte nasjonal identitet, som har preget Sarkozy siden valgseieren. Tanken om at det å lede et land innebærer å være en slags ekstra tøff politimann er forskrudd, men den henger igjen etter Sarkozys seier. Men nå har også konservative politikere begynt å snakke om Sarkozys politikk som en «skamplett på det franske flagget».

Noen mennesker blir mer skråsikre i takt med kritikken de møter. Det kan være en viktig egenskap hos en politiker å stå på sine prinsipper, litt uavhengig av hvilken temperatur velgerne til enhver tid viser på meningsmålernes termometre. For Sarkozy virker det som  skråsikkerheten er opphøyet til et hovedprinsipp, som bunner i en tanke om at det er han som vet hva folket egentlig vil. Han trenger ikke lytte lenger. Og når en politiker slutter å lytte, hjelper det ikke å være handlekraftig og energisk. Da kan man bli «en farlig mann». I alle fall en mann som ikke vinner neste valg.

Reklamer

Krig i vår tid

Anmeldelse av anonyme norske skarpskytteres bok «Med mandat til å drepe» og Anders Sømme Hammers «Drømmekrigen» i Dagbladet

Krisa har fått nordmenn til å være glade vi ikke er med i EU. Den burde fått oss til å spørre hva slags Europa vi vil ha.

Det har jeg skrevet en sak om – i Samtiden.

Du kan si hva du vil om Tony Blair…

…men boka hans er slett ikke verst. Anmeldelse av «A Journey» i Dagbladet

De frie tenkerne

Uavhengighet er ingen garanti for god tenkning.

(Dagbladet 5.8.10) Med ujevne mellomrom undersøkes de intellektuelles rolle i Norge. Her i avisa kåret vi de ti viktigste av dem for noen år siden. I år har Aftenposten trykket et knippe kronikker som drøfter de intellektuelles egenskaper og plikter, seinest med professor Toril Mois bidrag denne uka, der hun, vel med rette, kalte debatten uklar fordi begrepet har mistet den selvforklarende statusen det hadde i Sartre og Beauvoirs storhetstid.
Vi leter etter de intellektuelle, og lurer på hvor de kan ha forsvunnet. I Cathrine Holsts nye Nytt Norsk Tidsskrift, hvor årets diskusjon startet, drøftes faren for at de intellektuelle nå er mer opptatt med å pusse opp hytta enn å rive ned etablerte sannheter. I Aftenposten mener Gabi Gleichmann de forsvinner i mylderet av TV-vennlige fast-thinkers, eller, som i Jonas Gahr Støres tilfelle: Han kan ha «manglet mot til å stå ensom i kulden», og ble utenriksminister i stedet. Det er en pussig konklusjon på et riktig resonnement – at man til intellektuelle i utgangspunktet bør regne den som står utenfor makta. I det minste utenfor regjeringen. (Selv om vi neppe trenger å drøfte Bjarne Håkon Hanssen-aktige karanteneregler for politikere her. Det er nok langt flere norske politikere som egner seg som pr-rådgivere enn intellektuelle i sitt nye arbeidsliv.)

Kompromissløshet og mot er kjennetegn på mange store intellektuelle. Samtidig har kompromissløsheten ført til alvorlige feilskjær, enten de har brukt sin intellektuelle skråsikkerhet til å forsvare en gryende nazisme, som Heidegger, eller kommunismens mørke sider, som Sartre. Intellektuelle har fått skylda for mye, også når de har holdt seg unna politikken: Blir det for fristende å dyrke dannelsen for dannelsens egen skyld, kan man lett gå glipp av gufne tendenser i tida. Vi trenger de intellektuelles korrektiver. Men hva slags intellektuelle trenger vi i dag?

De intellektuelles rolle blir prekær og tydelig for alle i et konfliktfylt samfunn der ting virkelig står på spill. I Norge blir vi blir ikke satt i fengsel for å utfordre makta. I mangelen av dissidenter blir mange derfor opptatt av å dyrke motstemmer, gjerne de som oppfattes å være mot en tenkt sosialdemokratisk konsensus. Dyrkingen av posisjonen overskygger ofte innholdet. Det kan være gøy, men det er ikke alltid smart. Og de uavhengige kan bli avhengige av sine egne varskurop.

I EI bok om de intellektuelles rolle i politikken, skriver Columbia-professoren Mark Lilla om faren for at en fri tenkers omdømme og karrierebygging henger sammen med evnen til å hisse opp folk. «For dem som er besatt vil appeller om moderasjon og skepsis virke feige og svake», advarer Lilla. Han skriver om forsvarene av ideologier som hjemsøkte kontinentet i forrige århundre, men beskrivelsen er ikke utdatert i en tid der vi stadig får høre at Europa «sover» eller «synker».

I et «Manifest for et nytt Europa», trykket i flere internasjonale medier tidligere i sommer, sto det følgende å lese: «Europa er i krise. Vi blir fortalt at vi skal være redde – for vår sikkerhet, våre jobber, vår frihet, vår framtid. Og vi blir fortalt at det ikke finnes andre alternativer enn å gjøre våre nabolag, byer og land om til inngjerdede leire beskyttet mot fienden».

Det er ingen dårlig klimabeskrivelse. Derfor er det interessant når Gleichmann i sin før nevnte kronikk mener Thomas Hylland Eriksen er blant dem som leverer «kjapt, lekkert anrettet ikke-tenkning». Eller når Hylland Eriksen, av andre, blir framstilt som et eksempel på den evige politisk korrekte intellektuelle. En intellektuell bør evne å gjøre vanskelige saker forståelige, men også komplisere det som ser enkelt ut. Og det er jo nettopp hva Hylland Eriksen har gjort – det handler om kulturell kompleksitet, ikke politisk enkelhet. Derfor er han en av de viktigste tenkerne norsk offentlighet har hatt de siste årene, ikke et hurtigtenkende problem.

Når Sarah Palin denne uka fortalte at Obama «mangler baller» i innvandringspolitikken, eller Sarkozy mener Frankrikes problemer først og fremst finnes i romafolkets leire, er det uttrykk for hva slags retorikk som fungerer i konfliktfylte tider. Når politikerne blir krakilske, trenger vi de intellektuelle mer enn noensinne. Ikke minst de som er rolige og veloverveide.

Berlusconismens død

Et annet Italia er mulig. Bare ikke veldig sannsynlig

(Dagbladet 8.8.10) Det er alltid interessant å høre hva italienere mener om skandalene som ryster det politiske systemet i Norge. Enten det er Victor Normans flygel, Åslaug Hagas stabbur eller Bjarne Håkon Hanssens overgang fra politikk til pr-påvirkning, blekner det bittelitt i forhold til hva italienere må lese om sine folkevalgte. Ta noen sakene som nå har sørget for opprør i Silvio Berlusconis storslåtte partikonstruksjon.
Vi har: En minister som måtte gå i mai fordi han har blitt bestukket med en leilighet i Roma sentrum «uten å vite om det», som han sa. En politiker (og tidligere sjef i et av Berlusconis selskaper) som i juni ble utnevnt som minister med tulleportefølje, for å slippe unna en rettssak. Og ikke minst: En viktig mann i justisdepartementet, Giacomo Caliendo, som er anklaget for å ha deltatt i en hemmelig gruppering, som ved å kanalisere bestikkelser og kontrollere dommere og lokalpolitikere skal ha hatt til hensikt å undergrave Berlusconis motstandere. En subversiv losje som omtaler sin leder som Cæsar i avslørte dokumenter – Bjarne Håkon Hanssen har mye å lære hvis han virkelig vil tøye politikkens moralske grenser.

Gianfranco Fini heter opprørslederen som sørget for denne ukas nesten-revolusjon, da nasjonalforsamlingen stemte over et mistillitsforlag mot Caliendo. Fini har gått en lang vei: Fra å representere nyfascismen i Italia vasket han vekk mye av arven fra Mussolini og brakte partiet Nasjonalalliansen inn i regjeringsposisjon som Berlusconis støttespiller. I fjor smeltet partiene sammen under navnet Frihetens folk, men Fini har i økende grad sådd tvil om friheten egentlig gjelder noen andre enn Silvio Berlusconi. I utspill etter utspill har han markert avstand fra lederen. Et partimøte i vår kuliminerte med at de to mennene skrek og pekte på hverandre foran partifeller og TV-kameraer: Berlusconi fra talerstolen, Fini fra salens første rad. For mange velgere, også for dem på venstresiden, har Fini stått fram som en hedersmann. Et opprør var ventet.

Fini posisjonerer seg som leder for et nytt, anstendig sentrum-høyreprosjekt i Italia. En høyreside som ikke forbindes med skjulte grupperinger, personlige interesser og økonomisk kriminalitet. Det prosjektet er bare i startfasen, og det er store forskjeller mellom de mulige koalisjonspartnerne. Det vil dessuten være historieløst å tro at alt endres hvis Berlusconi faller – etterkrigstidens Italia har på ingen måte vært preget av politikere med respekt for lover og regler eller noe ønske om et gjennomsiktig samfunn. Silvio Berlusconi er likevel i en særklasse.

Fra utsiden har både den etablerte venstresiden og uavhengige opposisjonsfigurer fordømt Berlusconis eneveldige stil. Men det har vært mulig å avfeie Berlusconi-kritikken som krakilsk. Hver gang Berlusconi har blitt anklaget for noe nytt, har det i seg selv blitt et eksempel på at dommerne er stormannsgale og opposisjonspolitikerne stalinistiske. Berlusconi har vitset det bort, og hans trofaste støttespillere har ropt, kranglet og smilt i hans forsvar på TV. De har vært garantister for en populisme med et enkelt og effektivt prinsipp: Et valgflertall gir herskeren rett til å gjøre akkurat som han vil. Motstand og kritikk blir stemplet som udemokratisk.

Det er først når Berlusconis allierte nå mener ulovlighetskulturen er blitt for drøy, (og muligheten til å realisere egne ambisjoner blir tydelig) at noe settes i bevegelse. Lojaliteten har slått sprekker. Den økonomiske situasjonen jobber også mot Berlusconi. Hans finansminister har kjempet hardt for å få lov til å informere folk om hvor alvorlig det faktisk står til. Han har også lovet å slå hardt til mot skatteundragelser som koster landet vannvittige summer – 100 milliarder euro i året, viser enkelte beregninger. Tidligere har Berlusconi scoret politiske poeng ved å si at det er forsvarlig å nekte å betale skatt hvis staten krever for mye: «Hver enkelt må følge sitt moralske kompass», sa han i 2004. Mange har stemt på ham på grunn av at han bryter reglene, ikke på tross av det, har det blitt hevdet. Nå, når redselen for å bli et nytt Hellas lurer, er ikke den strategien like forlokkende.

Mistillitsforslaget på onsdag endte ikke med at mannen med den hemmelige losjen ble avsatt. Fini og hans støttespillere avsto fra å stemme. Men regjeringen lever ukonfortabelt, og Berlusconi snakker om om kabinettforslag i september og mulig nyvalg – kanskje allerede i november, hvis Fini ikke besinner seg. Berlusconismen har mistet mye av kraften. Men takket være en uforberedt og splittet opposisjon, en skreddersydd valglov og en mediesituasjon som fortsatt heller bratt i statsministerens favør, kan kan Silvio Berlusconi fortsatt vinne et valg i Italia.