Monthly Archives: august 2010

Åpen post

(Dagbladet MAGASINET 31.7.10)

Søndag fikk hele verden tilgang til over 90.000 hemmeligstemplede logger fra krigen i Afghanistan. Helt Det var et kraftfullt foreløpig siste kapittel i en historie som snart har vart i fire år. Siden oppstarten i desember 2006 har WikiLeaks publisert dokumenter tilsendt av anonyme varslere fra hele verden. Det har handlet om finansskandalen på Island. Korrupsjonsavsløringer i Kenya. Sarah Palins e-poster. WikiLeaks tilrettelegging for !offentliggjøring av lekkasjer hadde allerede vakt stor oppsikt da australieren Julian Assange og tyskeren Daniel Schmitt, to menn i midten av tredveårene, i april i år frontet publiseringen av et videoopptak som viste hvordan et amerikansk krigshelikopter skjøt og drepte 12 mennesker i Bagdad i 2007. Råmaterialet, samt en kortversjon kalt «Collateral Murder» var (for mange) et bevis på hensynsløs nedslakting av sivile. Nyhetsbyrået Reuters, som fikk to av sine ansatte drept i angrepet i Bagdad, hadde forsøkt å få frigitt teipen i to år, uten hell. WikiLeaks brydde seg ikke om å spørre. Det gjorde de heller ikke da de noen måneder seinere inviterte tre av verdens mest kjente medier til å bli med på det som i forrige uke ble kalt tidenes største lekkasje.

Utslipp av sensitivt materiale er ikke noe nytt, naturligvis. Lekkingen av Pentagon-rapporten i 1969 er et uttalt forbilde for hackerne, demokratiaktivistene og journalist-ene som står bak WikiLeaks (rapporten, som oppsummerte USAs krigføring i Vietnam, ble sendt til New York Times og Washington Post, og til slutt trykket i sin !helhet). Men der tidligere tiders varslere måtte gå via journalister, som igjen måtte krangle med myndigheter og forholde seg til rettskjennelser før sensitivt materiale kunne publiseres, har WikiLeaks sett ut som en virkeliggjøring av mange internettideologers drøm om et helt åpent samfunn: En plattform som ved hjelp av et intrikat servernettverk og avansert krypteringsteknologi tilsynelatende gjorde det mulig å få fram den virkelige sannheten om lysskye operasjoner i verden. Kunne dette være framtidens journalistikk?

Bakmennene har ikke vært beskjedne på egne vegne: Målet er å frigi én Pentagon-rapport i uka. Det høres ut som en våt drøm for undersøkende journalister. Pentagon, derimot, er ikke begeistret for tanken. De har lagt WikiLeaks til lista over fiender som truer USAs sikkerhet, og i 2008 ble det laget en rapport om nett-stedet. Den fikk WikiLeaks tak i – og i mars i år la de den ut på nettet, naturligvis. Det strammet seg til i juni da en amerikansk etterretningsanalytiker ved navn Bradley Manning ble mistenkt for å ha lekket Bagdad-videoen og en enorm mengde annet sensitivt materiale til Wiki-Leaks. Manning sitter nå fengslet i Kuwait, og flere medier varslet i vår at Pentagon jakter på WikiLeaks’ hovedtalsmann Julian Assange. De har nok ikke fått mindre lyst til å prate med ham etter at han i forrige !uke fortalte pressen at en av grunnene til å publisere hemmelige militære dokumenter er at han «trives med !å knuse drittsekker».

Til å være innbitte tilhengere av et vidåpent samfunn, er WikiLeaks-folkene dermed temmelig hemmelighetsfulle. Frontfiguren Assange, en lyshåret australier med rolig, mørk røst, gjør seg stadig utilgjengelig, når det ikke er en stor lekkasje som skal frontes, slik det var forrige helg. Han bytter ofte telefonnummer og nekter å fortelle pressen hvor gammel han er for å unngå å gjøre jobben lettere for dem som er ute etter ham. Det er best å være forsiktig når man er i lekkasjebransjen, mener han – et syn han deler med sin kollega, WikiLeaks’ andre offentlige ansikt utad, Daniel Schmitt.

–Makta har sovet. Nå forbereder den seg på å slå tilbake, sier Schmitt på telefon fra Tyskland. Det er noen uker før den store Afghanistan-lekkasjen, og Schmitt forteller om sin bekymring for at drømmen om det åpne internettet nå står i fare for å bli knust av myndigheter og maktpersoner som foretrekker kontroll. Det handler om !innstramninger i lovverk i flere land – og om forsøket på !å kontrollere prosjekter som WikiLeaks.

Kollega Julian Assange har flere ganger den siste tida vært tydelig på at han blir skygget: På vei fra Island til den norske journalistkonferansen SKUP i Tønsberg i vår skal han ha blitt forfulgt av to amerikanske agenter. WikiLeaks-sympatisører skal også ha blitt ble også skygget av et halvt dusin mennesker på Island da Assange oppholdt seg der. Ikke noe av dette er bekreftet, og Assanges kollega Daniel Schmitt virker tilbakeholden med å identifisere seg helt med saken. Men også Schmitt tar forholdsregler i sitt virke. For selv om han ikke vil overdrive forfølgelsesaspektet, mener han journalister er naive. De burde være mer paranoide.

–Jeg er ikke bekymret for å bli fraktet vekk i et svart helikopter. Det er en mer realistisk fare for at jeg blir slått ned av en eller annen høyreekstremist når vi ganske snart publiserer hemmelig materiale fra det tyske nasjonalistiske partiet NPD.

Klikk. Med ett brytes linja. Jeg forsøker å ringe opp igjen flere ganger, uten hell. Til slutt ringer Schmitt tilbake.

–Blir vi overvåket?

–Det var bare batteriet mitt som ladet ut, svarer han.

30.000 e-poster hentet fra det tyske høyreekstreme partiets datasystemer ligger altså klar til publisering, ifølge Schmitt. Og en mengde upublisert materiale i kjølvannet av avsløringene forrige helg ligger klare. !Det kommer til å bli enda mer oppstuss om WikiLeaks – og flere kritiske omtaler, antakeligvis.

Allerede etter «Collateral Murder»-videoen var mye av omtalen kritikk: En ting er spørsmål om det gjennomsiktige ved publiseringen.  –Ved å gi opptaket en tittel, og redigere det ned, er man et godt stykke unna nøytral «sannhetsformidling», hevder enkelte. Andre mener WikiLeaks overser individuelle rettigheter og rettssamfunnets kjøreregler i sin virksomhet.

«Disse folka kan legge ut hva de vil, og blir aldri stilt til ansvar for det», sa USAs forsvarsminister Robert Gates, irritert etter Irak-videoen.

«WikiLeaks er den virkelige trusselen mot et åpent samfunn», skrev Steven Aftergood, formann i en !amerikansk vitenskapsorganisasjon på sin blogg nylig. Schmitt mener det er «en hårreisende påstand», og er spesielt skuffet over kritikken som har kommet fra folk han mener egentlig burde dele WikiLeaks’ åpenhetsideologi.

Men det er utvilsomt en nedstrippet redaktørplakat Wiki-Leaks har laget seg. Utover at stoffet skal ha «historisk, etisk eller politisk interesse» er det ingen begrensninger. Selv i en situasjon der liv kan risikere å gå tapt eller i saker som handler om privatlivets fred, mener åpenhetsideologene at sannheten alltid må fram, fordi det på sikt uansett vil være det beste. Iblant kan det får det et lett komisk skjær. WikiLeaks har blant annet lekket sensitivt stoff som ritualene for å bli medlem av collegeforeningen for jenter Alpha Sigma Tau, en amerikansk collegeforening for jenter. Her finner vi ut at det skal en del silkebånd til for å pynte lokalet, og at nye medlemmer bør ha på kjole i «hvitt eller lyse farger» for å bidra til et seremonielt preg. Og !så finner vi oppskriften på en liten plystremelodi, et hemmelig håndtrykk og en spesiell banking.

–.Jeg synes heller ikke det er verdens viktigste sak, sier Schmitt oppgitt på telefonen.

–.Men for dem som vil være med i en sånn organisasjon, kan det være greit å vite hva slags nedverdigende ritualer man må gjennom for å bli medlem av en idiotisk klubb. Jeg vil ikke ta avgjørelsen om det er viktig. Vi gjør materialet tilgjengelig, så får folk dømme.

–.Er det ingen ting som bør forbli hemmelig?

–.Jo visst. Jeg vil ikke se dine helseforsikringspapirer, eller vite detaljer om ditt sexliv.

–.Det var godt å høre. Men hvor går grensen?

–.Hver sak er unik. Men vi holder oss til kravet om at stoffet skal ha relevans.

Det er store ord som brukes når WikiLeaks presenterer seg selv, eller når deres tilhengere forsvarer dem i illsinte nettdebatter. Som en som kaller seg «Liberella» skrev i en kommentar til Julian Assange nylig, etter en kritisk artikkel i tidsskriftet Mother Jones: «Bare sannheten er selvsagt og evig, og du er en av de få som virkelig forstår det».

Det høres litt religiøst ut. Og det er mulig å se noe «Matrix»/New age-aktig over denne åpenhetsideologien. Schmitt snakker om å avskaffe forskjellen på fattige og rike, om å forhindre kriger, alt ved å sikre tilgang på informasjon.

–.Folk må generelt bry seg mye mer, sier Schmitt.

–.Den eneste måten vi kan sørge for det, er å ha tilgang på fri informasjon. Har vi ikke det, er vi fordømt.

WikiLeaks-ideologien har inspirert mange, ikke minst islandske politikere. 15. juni i år, etter en debatt som varte til klokka fire om morgenen, vedtok det islandske alltinget det som kan være verdens mest liberale !trykkefrihetslov, Icelandic Modern Media Initiative, med hjelp fra Julian Assange og Daniel Schmitt. Drømmen om et virkelig åpent samfunn på WikiLeaks-vis var med ett blitt litt mer virkelig. Med Island på plass som et slags trykkefrihetsparadis, ligger mye til rette for videre lekkasjevirksomhet.

–.Det kommer mer krutt framover nå, lover Schmitt.

–.Vi har mottatt 20-30 dokumenter om dagen de siste månedene. Det kommer til å være noe for enhver smak.

Reklamer

Britisk åpning

(Dagbladet 29.7.10):

Denne uka startet EU formelt medlemskapsforhandlingene med Island. Det var likevel en annen del av EUs utvidelsespolitikk som fikk de største overskriftene i internasjonale medier. Nei, jeg tenker ikke på den norske meningsmålingen som viser at også Høyres medlemmer sier nei til EU. Det handler om et hoveddilemma for EUs politiske og økonomiske framtid: Når skal unionen ta forhandlingene om Tyrkias vei inn i EU på alvor?

Storbritannias statsminister David Cameron tok tak i den betente saken tirsdag, da han var på besøk i Ankara. Han brukte sterkere ord enn noensinne da han kjeftet på Tyskland og Frankrike, som helst vil holde Tyrkia et godt stykke unna unionen. «Jeg er her for å kjempe for tyrkisk medlemskap i EU», sa Cameron. Han er «sint», sa han, sint på dem som sørger for at medlemskapsforhandlingene ikke går framover. Og han siterte Géneral de Gaulle, som i sin tid sørget for å blokkere britisk medlemskap i det gode selskap, fordi landet ikke kunne kalles europeisk. «Vi vet hva det vil si å bli stengt ute fra klubben», sa Cameron, før han pisket løs på dem som er redde for en muslimsk invasjon på kontinentet.

Forhandlingene om tyrkisk EU-medlemskap startet i 2005. Siden har de ikke kommet særlig langt. Mange av punktene i forhandlingsprosessen er fullstendig fastlåste – det handler ikke minst om Kypros, et land Tyrkia nekter å anerkjenne. Men de viktigste årsakene til at EUs stormakter Frankrike og Tyskland bremser, ligger nok andre steder.

For i følge Frankrikes Nicolas Sarkozy hører ikke Tyrkia hjemme i EU, et standpunkt hans kritikere mener handler mest om velgerflørt med islam-skepsis i landet. I Tyskland har Angela Merkel gjort det klart at hun ikke ser for seg fullverdig medlemsskap. Tyrkias statsminister Erdogan anklaget Merkel for å «hate» Tyrkia i en tale i vår. Det gjør hun vel neppe. Men hun er skeptisk, ikke minst etter gresk trøbbel og en euro-redningsaksjon det var vanskelig å få tyske velgere til å svelge, enda så glade de er i charterferier i Hellas. Tanken på å invitere flere middelhavsland inn i eurosamarbeidet er ikke fristende.

Nå har Tyrkia altså fått sterk retorisk hjelp fra Storbritannia. Men det er mange grunner til at Camerons stil ikke er så tøff som den hørtes ut som. Dels er Camerons tale bare en fortsettelse av en etablert linje i britisk utenrikspolitikk. Storbritannia har støttet USA i saken – for amerikanerne har tyrkisk EU-medlemsskap lenge sett ut som en åpenbar og enkel mulighet til å sikre stabilitet i området. For ved å dytte vekk Tyrkia, sender man landet rett i hendene på «de andre» – islamister generelt og atomtruende iranere spesielt. Det er denne tanken som ligger bak en av Camerons pussige metaforer i Ankara-talen: «Jeg mener det er helt feil å gi Tyrkia beskjed om at de kan få passe på leiren, men ikke la dem få sitte inne i teltet».

Mens Thorbjørn Jagland nå forsøker å bygge det europeiske hus, snakker Cameron altså om et telt. Det er en spinkel metafor for det europeiske prosjektet, men det er nå engang ganske dekkende for hva slags Europa Cameron ønsker seg. Også fordi han ikke er interessert i at EU skal være et veldig stort og ambisiøst byggverk. Der mange kontinentale politikere drømmer om et tettere politisk EU-samarbeid, er britene fornøyde med en løsere union. Og jo flere medlemmer, jo dårligere er mulighetene til at unionen blir skrudd tettere sammen. I britisk presse var det i går mange som også påpekte hvor uendelig uforpliktende Camerons løfte om å kjempe for tyrkisk medlemskap egentlig er, fordi det er så lite sannsynlig. Dette er først og fremst en flott mulighet til å høste godvilje i USA – og i Tyrkia, hvor britiske firmaer kan tuske til seg kontrakter fra uglesette franskmenn.

Men selv lest med et realpolitisk filter og en klype kynisme, er det gode grunner til å lytte til Camerons Ankara-tale. Han har nok rett i at et EU uten Tyrkia, med sin voksende økonomi og strategiske plassering, vil bli både svakere, fattigere, mer utrygt enn nødvendig. Og han har helt sikkert rett i at vinglingen i medlemskapsspørsmålet er dårlig politikk, i tillegg til at det er dårlig gjort.

Tyrkiske politikere har ikke gitt opp. I en artikkel i tidsskriftet Foreign Policy tidligere i år, understreket Tyrkias utenriksminister at EU-medlemsskap fortsatt er et overordnet mål: Innen 2023, hundreårsmarkeringen for den tyrkiske republikken, skal landet være et fullverdig medlem i EU, skrev ministeren.

Det er jo lov å håpe. Selv om det fortsatt virker omtrent like sannsynlig som at Norge blir medlem før vårt eget grunnlovsjubileum skal feires.