Monthly Archives: juli 2010

Kampen om krigen

(Dagbladet 27.7.10):

På et vis er det beretningen om en varslet lekkasje: Talsmennene for nettstedet Wikileaks har lenge antydet at de sitter på eksplosivt stoff fra krigen i Afghanistan. Da jeg snakket med en av Wikileaks-bakmennene for noen uker siden, snakket han om «et avslørende videoopptak» fra krigen, og nettstedets hovedmann har antydet at store saker var i gjære. Noe tilsvarende søndagens massive publisering var det likevel vanskelig å forestille seg. Amerikanske myndigheter har jobbet for å forhindre nettstedets publisering av graderte dokumenter, og for lengst erklært Wikileaks for å være en trussel mot nasjonens sikkerhet. Det hjalp ikke stort. Det hvite hus må nå forholde seg til det som blir beskrevet som tidenes største lekkasje.

Det gjør de ved å be pressekorpset være oppmerksomme i beskrivelsene av nettstedet. «Det er verdt å merke seg at WikiLeaks ikke er et objektivt nyhetsmedium, men en organisasjon som er motstander av USAs Afghanistan-politikk», het det i en melding fra den amerikanske administrasjonen i går. Problemet med argumentet er at nettstedet var forberedt på det denne gangen.

WikiLeaks dukket opp på nettet i desember 2006, som en slags global portal og anonymiseringssentral for verdens varslere. Nettstedet har fått stor oppmerksomhet, ikke minst da de i vår publiserte en video av et amerikansk helikopterangrep i Irak. Men hovedmannen, australieren Julian Assange, har også vært skuffet over manglende respons ved tidligere lekkasjer. I 2007 la han ut flere tusen sider med oversikt over amerikansk krigsmateriell i Irak og Afghanistan, uten at verdens gravejournalister så ut til å bry seg.

Denne gangen var lekkingen bedre forberedt. Tre av verdens mest anerkjente medier – New York Times, The Guardian og Der Spiegel – har hatt tilgang til Afghanistan-dokumentene i flere uker. De jobbet fram egen dekning basert på råmaterialet, og silte vekk det de selv vurderte å være uegnet for trykking.

WikiLeaks sørget dermed for noe som er helt avgjørende for prosjektet: Kredibilitet og oppmerksomhet. Ved å dele offentliggjøringen med etablerte medier, mister amerikanske myndigheters argumenter om at dette er aktivisme og ikke journalistikk, noe av kraften. Og takket være de etablerte nyhetsorganisasjonene er materialet bearbeidet, sjekket og presentert på en måte som gjør det vanskelig å stille seg likegyldig til det.

WikiLeaks er blitt profesjonelle, og de kommer til å regne søndagens publiseringer som en viktig seier i sin kamp for gjennomsiktighet og rettferdighet.

Det er store ord. For WikiLeaks ser seg som avantgarden i en skyttergravskrig om et åpent samfunn. Fienden er makta – alle som har noe å skjule, enten det er store selskaper eller stater. Takket være den siste lekkasjen kan vi lese om forvirrede angrep på egne allierte, om det pakistanske millitærets lyssky kontakter med Taliban, om hemmelige dødsskvadroner og et generelt vanskelig fordøyelig syn på sivile liv. Det er et mer kaotisk bilde av krigen enn man får fra offisielt hold, og det vil få konsekvenser: Det kan bli vanskeligere å føre krigen, og det blir helt sikkert vanskeligere å få støtte til den i opinionen.

Det har neppe WikiLeaks-folka noe mot, selv om de hevder de ikke har noe standpunkt om hvorvidt krigen bør fortsette eller ikke. Som WikiLeaks hovedmann Julian Assange sa det i et intervju med magasinet New Yorker i vår: «Å være helt upartisk er det samme som å være en idiot.» Men først og fremst handler det om fri flyt av informasjon. Bakmennene mener at gjennomsiktighet alltid er et gode – uten unntak. Derfor nekter de å lytte når amerikanske myndigheter mener publiseringen er en fare for styrkenes liv og sikkerhet. Derfor preller det av når den britiske utenriksministeren i går advarte mot faren for at samarbeidet i krigen mot Taliban «forgiftes» etter publiseringen. Og derfor vil de heller ikke lytte til dem som sier at hendelser som er beskrevet i de publiserte loggene ikke viser annet enn at «krig er krig» – slik det ble hevdet etter den forrige lekkasje fra Irak-krigen.

For med en gang vi aksepterer krig er krig som en meningsfull avfeing av kritikk, har vi tapt, mener Wikileaks-ideologene. Det er et uttrykk som ikke betyr noe hvis ikke offentligheten får vite nøyaktig hva krig er i dag. Det har WikiLeaks, i samarbeid med etablerte medier, heldigvis bidratt til å gi oss et tydeligere bilde av.

Reklamer

Den mektigste mafiaen

Neste gang du hører noen snakke om hvitsnippforbrytelser, bør du kikke etter blodflekker på skjorta.

BRUSSEL (Dagbladet 15.7): I den ferske boka «Mafia Export» beskriver den italienske forfatteren Francesco Forgione, med tjue års erfaring fra antimafiaarbeid, hvordan mafiaen fra Calabria har fått noe som likner på et monopol på kokainimporten til Europa. Det er et spørsmål om tillit, og om arkaiske æresregler. ’Ndranghetaen, med base på tuppen av den italienske støvelen, er de eneste de colombianske narkokartellene synes de kan stole på. De er kyniske og profesjonelle nok, naturligvis – men først og fremst er de knyttet sammen av familiebånd som gjør at det nesten aldri dukker opp forrædere i organisasjonen. Kartellene foretrekker vanligvis å ta et «frivillig gissel» fra businesspartnerne som holdes inne i jungelen i Colombia til handelen er gjennomført. Med ’ndranghetaen er det ikke nødvendig.

ETTERFORSKNINGEN som ledet fram til massearrestasjonen av mer enn 300 medlemmer av ’ndranghetaen tirsdag denne uka fikk fram flere slike detaljer om hvordan mafiaen er bygget opp, takket være overvåking og telefonavlytting. Konturene av en strengt hierarkisk organisasjon kan for første gang tegnes opp. ’Ndranghetaen sikrer sin overlevelse ved at man fødes inn i organisasjonen, og familietilstelninger som brylluper og begravelser brukes som anledninger til å utpeke ledere og ta viktige avgjørelser på folkloristisk Gudfaren-vis.

DETTE ER VIKTIG KUNNSKAP om en organisasjon som har vært regnet som den mest lukkede av mafia-gruppene i Italia. Men etterforskernes viktigste innsats består kanskje likevel i innsikten i de intrikate finansielle og politiske operasjonene ’ndranghetaen tar del i. Blant de arresterte var en høytstående sjef for det statlige helsevesenet. Forretningsmenn. Folk i det politiske livet. ’Ndranghetaen tjener ikke bare penger inne i den colombianske jungelen, den tjener penger på å trenge inn i den legitime delen av økonomien. Det investeres i helsesektoren. I byggebransjen. Avsløringene tirsdag viste en storstilt plan for å håve inn på anbudskontrakter i forbindelse med den store verdensutstillingen Expo 2015 i Milano, kontrakter som sikres med bestikkelser. En organisasjon som ’ndranghetaen holder sin forretningsvirksomhet i gang ved at det stadig er flere mennesker som synes kokain hører med til en vellykket kveld. Men den holder seg også gående ganske enkelt fordi det er så mange gode samfunnsborgere som tenker at det er greit å operere i gråsonen, og fordi politikere har interesse av et samarbeid. Og selv om ’ndranghetaen kommer fra småsteder helt sør i Italia, konsentrerer forretningsmodellen seg i stadig større grad om et globalt market.

TIRSDAG BLE det arrestert folk i flere land under storaksjonen, organisasjonens virksomhet dekker alle kontinenter. ’Ndranghetaen tjener penger på narkotika. På menneskehandel. Illegal eksport av giftig avfall. Prostitusjon. Og for å beskytte virksomheten, begås det drap. Pengene hvitvaskes i legale bedrifter, takket være kontakter i gode samfunnslag over hele kloden og for dårlig kontroll med internasjonale finansmarkeder. Slik blir gjerne de hvite snippers kriminalitet flekket av blod. Tirsdagens aksjon rammer ’ndranghetaen hardt. Men den rammer ikke hardt nok hvis man ikke klarer å bryte den organiske forbindelsen til den hvite delen av den globale økonomien – ikke bare den italienske.

Kontroll på kontinentet

Nicolas Sarkozy og Silvio Berlusconi jobber hardt for å holde pressen i ørene

BRUSSEL (Dagbladet 13.7.10):

«Sladder!» «Løgn!». «En skammelig kampanje!» Nicolas Sarkozy brukte sjansen godt da han mandag kveld snakket til det franske folket i sin første tv-opptreden på et halvt år. For det som så ut som en alvorlig krise for regjeringen er foreløpig avverget: Saken kalt Woerth-Bettencourt-affæren, som involverer en minister, Frankrikes rikeste kvinne, hennes butler og hennes datter (blant andre) mistet noe av sin politiske brodd i helga da minister Eric Woerth foreløpig ble renvasket for mistankene om at han skal ha hjulpet den styrtrike L’Oreal-arvingen Liliane Bettencourt med selvangivelsen på korrupt vis.

Dermed var timingen perfekt for Nicolas Sarkozy – sommerens heteste sak hadde rukket å bli litt kjøligere da han tok imot en utvalgt tv-journalist i kveldssola på presidentpalassets terrasse. Presidenten var insisterende selvsikker på den måten man er når man legger trykk på hvert. eneste. ord. Og han framsto som like irritert som i vår, da pressen gravde fram rykter om at hans ekteskap skranter, og seinere beskrev hvordan Sarkozys menn tok i bruk absurde antiterrortiltak for å finne ut hvem som lekket ryktene.

Nicolas Sarkozys motstandere har i flere år beskrevet ham som en eneveldig solkonge, manisk opptatt av å sørge for at pressen ikke kritiserer ham. Det minner umiskjennelig om en annen mektig mann lenger sør i Europa. Og som Silvio Berlusconi i Italia har Sarkozy innflytelse på store deler av medielandskapet i hjemlandet. Sarkozy eier riktignok ingen aviser eller tv-kanaler selv. Men det gjør vennene hans: Sarkozy kan regne de fem største medieeierne i landet som støttespillere. Og når det byr seg en mulighet til ytterligere innflytelse, griper Sarkozy den mer enn gjerne, mener kritikerne: Da sentrum/venstreavisa Le Monde var til salgs nylig, var det flere som var bekymret for hvordan presidenten manøvrerte for å unngå at avisa ble tatt over av altfor kritiske krefter. Og når presidenten denne uka bruker sin rett til å utnevne den nye kringkastingssjefen i landet, er det ikke alle som stoler på forsikringene om uavhengighet.

Bare politikere som er så opptatt av mediene som Sarkozy og Berlusconi kan bli så sinte på pressen som dem. Silvio Berlusconi bruker nå sommeren på å banke gjennom en medielov som skal hindre avisene i å trykke avlyttede samtaler, etter at pressen har avslørt en rekke korrupsjonssaker i statsministerens rekker. Det er en lov landets journalister kaller «knebling», og noe slikt lar seg ikke gjøre i Frankrike. Sarkozy nøyer seg med å tordne mot dem som trykker «ryktene» og «løgnene». Og de finnes: For i et medielandskap som kan virke konformt, dukker det stadig opp nye stemmer. I Woerth-Betencourt-affæren heter stemmen Mediapart.

Mediapart er et nettsted for undersøkende journalistikk startet opp av erfarne journalister og redaktører. I sommerens store sak er det de som har ledet an – blant annet ved å trykke avlyttingene som rettet mistanke mot minister Woerth – og mot presidenten selv. Reaksjonene har vært heftige: En regjeringsrepresentant kalte Mediapart en «sladderside», drevet av «selvutnevnte dommere» uten tanke for sannheten. Andre festet seg ved at nettstedets redaktør har ei fortid på ytre venstreside. Partilederen i Sarkozys parti mente på sin side at Mediapart brukte «fascistiske metoder».
Det har vært et massivt trykk i saken. Og det er, naturligvis, ikke bra hvis uskyldige mennesker har blitt beskrevet som skurker. Men det blir raskt ubehagelig i et land der pressen ikke har mulighet til å gå for langt. I Italia måtte en av Silvio Berlusconis koalisjonspartnere i forrige uke korrigere statsministeren: Man kan ikke få for mye pressefrihet, sa Gianfranco Fini til Berlusconi.
Det betyr ikke at mediene skal slutte å bekymre seg for om det de skriver er riktig. Få er mer selvrettferdige enn pressen når vi snakker om demokrati og ytringsfrihet i saker som virker uviktige.
Det måtte i tilfelle være politikere som framholder sine gode intensjoner.

«Man skal alltid være ærlig. Jeg er opptatt av gjennomsiktighet», sa Sarkozy på tv mandag kveld. Gjenn-om-siktig-het, gjentok han, med mørk, hviskende røst og trykk på alle stavelser.
Men det samfunnet Sarkozy har lovet velgerne, en fransk republikk som ikke er svertet av korrupsjon og maktmisbruk, kommer ikke ved at velgerne blir fortalt at de må stole på at deres president gjør ting på riktig vis. Eller ved at presidenten på forhånd skal få bestemme hva som er sladder og hva som er viktige avsløringer.