Monthly Archives: mai 2010

Økonomisk krigføring

En sak om shock & awe, militære metaforer og masse penger i Dagbladet

Reklamer

Den desperate redningsaksjonen

BRUSSEL (Dagbladet): – Vi skal gjenreise tilliten til vår økonomi og vår felles valuta. Vi kan gjøre dette, vi gjøre dette, og vi kommer til å gjøre dette, sa den greske statsministeren Papandreou da han ankom rådsbygningen i Brussel i går kveld. Det så ut som han trodde det ville hjelpe å si det høyt.

Lederne for de seksten eurolandene skulle opprinnelig først og fremst møtes for å markere og signere redningspakka som ble vedtatt søndag: 110 milliarder euro for å holde Hellas flytende og markedene i ro. Men i takt med fallende kurser var én ting klart da de politiske toppene møttes i går kveld: Dette er bare begynnelsen på livreddingen.

«Det handler om Europas framtid», sa Tysklands Angela Merkel tidligere denne uka. Det, mener kritikerne, burde hun ha sagt mye før. Tyskland har fått beinhard kritikk for å avvente situasjonen for lenge. Nå handler det om å redde stumpene før hele det ambisiøse valutaprosjektet bryter sammen – og før krisen sprer seg utover eurolandenes grenser.

For Merkel, det naturlige midtpunktet på møtet, var bedre regulering av finansmarkedene første prioritet. Det handler om å disiplinere kredittvurderingsselskapene, og ta rotta på spekulantene, som blir utpekt som selve hovedfienden – fordi markedene stadig nekter å lytte når politikerne forsikrer at Hellas er noe for seg selv, og at det ikke finnes noen akutt økonomisk smittefare. Som Østerrikes Werner Faymann presist uttrykte det:

– Det kan ikke være sånn at vi forsøker å slukke brannen, mens spekulanter hele tiden kaster olje på bålet.

Behovet for bedre samordning av eurolandenes økonomi ble også understreket i går – Merkel ivret for sanksjonsmuligheter overfor dem som ikke styrer økonomien i henhold til EUs stabilitetspakt. Et europeisk sikkerhetsfond som kan ta brodden av framtidige kriser på et tidligere tidspunkt ble også diskutert.

– Tiden er i ferd med å renne ut, sa Angela Merkel i går kveld. Etter pessimistene å dømme, kan det være er altfor forsiktig måte å beskrive situasjonen på.

Utroskap! Komplott! Scandale!

Hvordan ble sladder om presidentens privatliv et alvorlig politisk problem i Frankrike?

I utgangspunktet var det ikke gitt at det skulle vekke sånn oppsikt, egentlig. Da en blogg på nettsiden til den franske søndagsavisa Le journal du dimanche i mars luftet twitter-ryktene om at landets president Nicolas Sarkozy og hans kone Carla Bruni skulle ha funnet seg hver sin elsker, var det da heller ingen store franske medier som så noen grunn til å endre publiseringspraksis. Den er omtrent slik: Sladder lar vi ligge. Vi har hørt folk snakke om dette før, men det er ikke viktig.

Problemet, for husfreden i det franske presidentpalasset, var at utenlandske journalister ikke var enige. En sveitsisk avis var tidlig ute. Så kom et helt kobbel av engelske medier. Alle koste seg med detaljene om den vakre sangeren, gitarspilleren, og førstedamen Carla Bruni som skulle ha funnet seg en mann til i livet. Nemlig Benjamin Biolay, en musiker med myke øyne, halvlangt hår og erfaring med å foredle Brunis innspillinger til ferdige låter i studio. Og presidenten selv, landets mektigste mann, ble koplet med en av sine regjeringsmedlemmer, den veltrente miljøvernministeren og karatemesteren Chantal Jouanno. Hun skal ha (dette er bare rykter, altså) trøstet presidenten mens Carla var i Thailand med sin elsker. Oh-la-la.

Morsomt sladder, selvsagt, men ettersom 82 prosent av franske velgere sier de ikke bryr seg om polititikeres kjærlighetsliv når de bestemmer seg for hvem de skal stemme på, var det ikke noe man trengte å bry seg med, som seriøs fransk politikk-analytiker. Eller som seriøs fransk president: Sarkozy forsøkte å avfeie ryktene på selvsikkert Sarkozy-vis på en pressekonferanse i London, ved siden av Storbritannias statsminister Gordon Brown: «Jeg har ikke et sekund å avse til dette våset», sa han.

«Ikke engang et halvt sekund. Jeg skjønner ikke hvorfor dere kaster bort tiden deres på et slikt spørsmål», fortsatte han, mens Brown prøvde å skjule et smil.

Sarkozys trofaste rådgivere hadde imidlertid flere sekunder å avse til ryktene. En spesialgruppe ble nedsatt for å fjerne ryktene fra nettsteder og unngå at franske aviser ga saken oppmerksomhet. Da påskeuka gikk mot slutten, kunne flere anerkjente medier melde at man arbeidet med en konkret mistanke: En av Sarkozys tidligere støttespillere, Rachida Dati, skulle være bak ryktespredningen, som hevn for at hun er blitt fjernet fra sitt lovende politiske liv i Paris, og flyttet til en mindre begivenhetsrik post i EU-parlamentet. Men det var bare én av hypotesene. Sarkozys super-spindoktor Pierre Charon mente rett og slett at sterke krefter kunne være interessert i å destabilisere landets president, for å ødelegge hans sjanser til å bli gjenvalgt om to år. «Det kan dreie seg om et organisert komplott», sa Charon og nikket alvorlig. «Men vi skal gjøre alt som står i vår makt for å stanse dette», forsikret han, og uttalte en setning som skulle vise at han hadde kontroll, men som har gitt ham problemer i ettertid:

«Nå er det de andre som skal få kjenne frykten».

For dette med frykt hørtes litt voldsomt ut. Utroskap er tross alt ikke helt uhørt i et land der man har talemåter som får sidesprang til å høres ut som en kopp kaffe: «Fem-til-sju» har i flere mannsaldre har vært et fast uttrykk for forhold man dyrker på vei hjem fra arbeid, eller fra flaneringen omkring i Paris, eller hva man nå skulle beskjeftige seg med på dagtid.

Og ledende politikere har ikke vært unntakene som har bekreftet regelen. Francois Mitterand hadde både en elskerinne og et «uekte» barn uten at det ble noe videre omtalt i pressen. Og Jacques Chirac hadde flere kvinner han gikk til, men har forklart at han var omtenksom og påpasselig nok til å gjøre det så diskret som mulig.

Reaksjonsmønsteret til Sarkozy er ikke like diskret. I flere skandaler som har involvert ham eller hans familie, har han vist seg ganske intenst opptatt av å bekjempe sine motstandere. Ta den såkalte Clearstream-skandalen, for eksempel – hatoppgjøret mellom Dominique de Villepin og Nicolas Sarkozy som har pågått siden 2004, da de begge var ministre i Jacques Chiracs regjering. Nicolas Sarkozys navn dukket opp på en liste over innehavere av hemmelige bankkonti i Luxembourg-banken Clearstream – konti som skal ha blitt brukt til bestikkelser. Det viste seg at listene var falske. De Villepin er blant dem som ble anklaget for å ha fabrikert «bevisene». I selvbiografien «Vitnesbyrd» som kom ut i 2006, forsikrer Sarkozy at dette ikke er noen politisk sak for ham. «Dette handler ikke om min såkalte ’rivalisering’ med Dominique de Villepin», skriver han. «Sannheten er enklere: Jeg vil vite. Jeg vil forstå. Jeg vil gjøre til skamme dem som har villet spotte min ære.» Privat har Sarkozy gjort det klart at han ikke har tenkt å gi seg før de Villepin «blir hengt som en dyreskrott på en kjøttkrok.»

Hvis det ikke høres ut som en rasjonell, politisk avveining, kan det være fordi Sarkozy er i overkant varmblodig. Litt som han var da han ble anklaget for å lure sønnen sin inn i en betydelig maktposisjon i fjor. Eller da hans far ga ut en selvbiografi med detaljer om alle kvinnene han har hatt et forhold til – innenfor og utenfor ekteskapet – siden han som elleveåring forførte barnevakten. Alle disse sakene som også handler om Sarkozys privatliv, setter ham fullstendig ut, ifølge anonyme medarbeidere. Derfor er ikke sladderskandalene bare sladder – de blir også saker som handler om hvordan Sarkozy håndterer det å lede et land.

Og det er dette aspektet ved den siste sladder-skandalen som har fått den franske pressen til å gå etter presidenten for alt det er verdt. For her har man altså gitt politiets sikkerhetstjeneste beskjed om å sette i gang en undersøkelse om bakgrunnen for løse rykter, tilsynelatende bare for å bevare presidentens «ære». Carla Bruni selv var riktignok på TV og sa «det ville vært uhørt om man startet en undersøkelse på bakgrunn av sladder». Men samtidig (uheldigvis for Bruni) kunne sjefen for politiets sikkerhetstjeneste fortelle at man faktisk hadde satt i gang en sånn etterforskning. Kaoset i håndteringen førte til hånlige lederartikler i avisene – «Det er alle mulige slags kommunikasjonsfolk i presidentpalasset. Man bør gi alle sammen sparken», skrev avisa Libération på lederplass.

Saken skader Sarkozys stilling innad i partiet, og reiser spørsmål ved hans impulsive måte å regjere på – og hans eneveldige stil, som har blitt så grundig latterliggjort og kritisert at det til og med finnes en satirisk bokserie om Kong Nicolas og livet ved hans hoff.  «Igjen viser han oss sitt uutholdelige ego-show, der hans interesser går foran fellesskapets», het det i en illsint artikkel i et fransk nyhetsmagasin denne gangen.

Sarkozys forgjengere fikk være mer i fred med sine koner, nye koner og elskerinner. Men Sarkozy og Bruni er kjendiser på en helt annen måte. Det fører med seg andre mekanismer – mer Britney Spears, mindre Charles de Gaulle. Paret er ikke helt uten skyld i kjendisstatusen sin selv – siden de begynte sitt liv i offentligheten som nyforelsket par på Disneyworld i Paris høsten 2007, har de representert noe temmelig annerledes i fransk politisk virkelighet. De franske mediene har slitt med å finne balansen mellom å skrive om dem et politikerpar og et slags Paradise Hotel-par, og særlig den delen av pressen som befinner seg på den øvre del av kvalitets-stigen har nærmest motvillig observert denne nye måten å være ved makten på i landet. Som magasinet New Yorkers utsendte i Paris formulerte det da nyforelskede Bruni og Sarkozy ble fotografert hånd i hånd på stranda, mens de fortalte hvor lykkelige de var: «Dette er ikke en historie om hvordan mediene graver i en offentlig manns privatliv. Denne gangen ser vi en offentlig mann som på desperat vis vil brette ut sitt privatliv foran mediene (…) Sarkozy vil at folk skal tenke på hans sex-liv».

Men det var i lykkeligere dager, da både makten og kjærligheten var ny og frisk. Kjærligheten i familien Sarkozy skal Magasinet ikke mene noe om (det er jo bare rykter). Men makten ser, objektivt sett, ut til å være i ferd med å glippe. Sarkozys parti gjorde et elendig regionalvalg tidligere i vår. Der Sarkozy ved forrige presidentvalg klarte å overbevise om at han var en ganske spesielt kraftfull politiker, begynner stadig flere å se seg om etter et alternativ: I midten av april, rett etter rykteskandalens siste akt, viste to meningsmålinger at Sarkozy aldri har vært mindre populær. Hans gamle fiende Dominique de Villepin (han på kjøttkroken) erklærte at han lanserer et nytt parti for å kjempe mot Sarkozy i presidentvalgene om to år. Og den parlamentariske lederen i Sarkozys parti fortalte Le Monde at partiets medlemmer var «kvalme» over måten rykteskandalen var håndtert. «De trengte virkelig ikke dette nå», fortalte han avisa, mens en annen politiker mente stemningen minnet umiskjennelig om den som hersker når et regime går mot slutten.

Disse hersens ryktene. Og denne håndteringen av dem. Kanskje Sarkozy burde lært mer av sin mentor Chirac, som skal ha foretrukket å ta livet av rykter på egen hånd. I en legendarisk anekdote finner vi Chirac den gang han var ordfører i Paris, og hans rådgiver Charon – den samme mannen som nå jobber for Sarkozy, og som er i hardt vær på grunn av sine presseuttalelser om at «ryktespredere skal kjenne frykten».

Scenen forløper seg slik: Chirac ber Charon bli med ham i bilen, for å dra til rådhuset. De to setter seg inn, og sjåføren starter motoren.

«Monsieur Charon, jeg vil gjerne at de gjør meg en tjeneste», sier Chirac.

«Selvfølgelig, hr. ordfører!»

«Jeg vil gjerne at du slutter å si overalt at min datter Claude ligger med hele Paris».

Chirac prikker deretter sjåføren lett på ryggen, og sier:

«Monsieur Charon kommer til å gå av ved det første røde lyset.»

(Dagbladet Magasinet, 8.5.10)