Monthly Archives: april 2010

Oppgjørets time

I forrige uke så jeg en av toppsjefene i den amerikanske investeringsbanken Goldman Sachs. På lang avstand, riktignok – fra pressetribunen i EU-parlamentet er det vel en femti meter bort til podiet der E. Gerald Corrigan skulle forklare seg i en høring. EU-parlamentarikerne hadde fått ham over fra New York for å finne ut hvordan det hadde seg at Goldman Sachs har hjulpet Hellas med å skjule gjelda si, for derved å sette hele den europeiske økonomien i fare. Var det lov, det man gjorde? Var det bare umoralsk? Og uansett – hvordan var det mulig? Corrigan, en eldre mann med blå dress, og hvitt hår, lente seg mot mikrofonen, og forklarte: «Finansrapportering er ikke en vitenskap. Det likner mer på kunst.»

Hvordan EU forholder seg til et sånt kunstsyn, er fortsatt ikke klart. Men det er utvilsomt oppgjørstid for finansbransjen. Samme uke som EU-parlamentet hadde invitert Goldman Sachs, hadde den amerikanske kongressen høringer med andre mektige bankmenn, som burde ha sett hvilken vei det bar, men som ikke gjorde det. Her skulle det berømte opphavet til alt sammen undersøkes. Boliglånskrisa, The subprime mortgage crisis. Krisa ligger bak det amerikanske kredittilsynets ferske søksmål mot Goldman Sachs, som nå topper økonomisidene verden over. Den spiller også hovedrollen i en hel del ferske bøker med lange undertitler – som Inside the Battle to Save Wall Street, Inside the Race to Stop the Collapse of the Global Financial System, eller Inside the Doomsday Machine. Den siste, med hovedtittel «The Big Short», skrevet av Michael Lewis, er et anbefalelsesverdig sted å begynne.

Michael Lewis ble en temmelig kjent forfatter etter den første boka han skrev – historien om hans egen tid som ung og overbetalt Wall Street-jypling på 1980-tallet. Lewis var skremt av det han hadde sett, hørt og vært med på, og skrev boka «Liar’s Poker» som en slags advarsel. Skjebnen boka fikk likner litt på Wall Street-filmen til Oliver Stone: Den var ment som besk samfunnskritikk, men ble en legendarisk bruksanvisning. Mens Michael Lewis håpet universitetsstudenter skulle se at de burde finne noe bedre å gjøre enn å få jobb på Wall Street, var postkassa i stedet full av brev fra elitestudenter som lurte på om han hadde flere triks i ermet. De hadde lest boka som en tjen-deg-søkkrik-manual.
Lewis prøver likevel en gang til. Nå vender han tilbake til et Wall Street som ikke har blitt mer moralsk eller måteholdent – bonusene har snarere blitt enda større og handlene mindre gjennomsiktige. «The Big Short» handler om hvordan investorer tjente seg søkkrike på at fattige amerikanske huseiere lånte penger til hus de ikke hadde råd til. Ikke minst handler den om hvor fjernt fra den reelle økonomiske virkeligheten denne akrobatikken var. Som Lewis skriver et sted i boka: «Complicated financial stuff was being dreamed up for the sole purpose of lending money to people who could never repay it».
Det kunne ikke gå bra, og det gjorde det som kjent heller ikke, ettersom det endte i den største krisa siden krakket i 1929.

Lewis har valgt seg ut en interessant gjeng som hovedpersoner i fortellingen sin. Her er Steve Eisman, den uhøflige, men redelige investoren som var en av de første som skjønte at det kom til å gå galt, og hans samarbeidspartner Vinny fra Queens. Her er den enøyde Michael Burry, som takket være Aspergers syndrom muligens var den eneste som hadde konsentrasjon nok til å lese gjennom det som sto med liten skrift i finansproduktene som ble solgt som om de var gode som gull, mens de i virkeligheten var søppel, tvers igjennom. Og her er Charlie og Jamie, som startet investeringsvirksomheten sin i et hus i foreldrenes hage, og endte opp med å skjønne at hele systemet sto for fall. Som Charlie sier til sin mor: «Jeg lurer på om dette kan være slutten for den demokratiske kapitalismen». «Oh, Charlie», sier moren, og ber sønnen ta antidepressiva.
Men det var systemet, ikke Charlie, som trengte medisin. Gjennom disse aktørene får Lewis fram historien om sammenbruddet, og hvordan de store amerikanske finansinstitusjonene ikke skjønte hva som var galt. Eller – i noen tilfeller at de visste det og ga faen. Som Lewis presist formulerer det om to av dem som forsto: «Charlie og Jamie hadde alltid på en måte regnet med at det var en eller annen voksen de aldri hadde møtt med ansvaret for finanssystemet. Det var det ikke, så de nå.» De som pakket sammen boliglån som var dømt til å forfalle og solgte det hele som «sikre investeringer» var ikke «ansvarlige voksne». Det var heller ikke de som skulle ha sjekket dette – verdens mest anerkjente kredittvurderingsselskaper stemplet de oppfinnsomme finansproduktene med sine beste kvalitetsstempler. Visste de hva de overså?

«Dust eller skurk» er et slags gjennomgangsspørsmål i «The Big Short». Som Vinny spør: «Fortjener disse folka bare å få sparken, eller vet de hva de gjør?». Han svarer selv, med det som framstår som en nøktern og ikke helt gal oppsummering: «Det var flere idioter enn skurker, men skurkene var høyere opp i systemet».
Boka er full av slik fininnstilt forakt. Som når vi leser hvordan sjefen for Morgan Stanley’s bond trading business forsøker å forklare at de har tapt 9,2 milliarder dollar på å investere i råtne huslån. Det er, sier Lewis, avgjørende for Wall Street-topper å snakke uforståelig, fordi så mye av deres forretningsdrift er avhengig av at folk tror det de driver med ikke kan oversettes til menneskespråk. «Det ordene i realiteten avslører, er at den administrerende direktøren selv ikke forsto situasjonen».

Som ikke-økonomiutdannet leser av denne boka vil man kunne ha litt sympati med den administrerende direktøren, for de er intrikate saker, disse finansproduktene. Det gjør at en bok som dette kan være litt frisk til å begynne med – og litt komisk når Lewis bruker sine beste dramaturgiske grep om noe som (på begynnelsen av boka) virker nokså utilgjengelig. Michael Burry, for eksempel, sitter med persiennene trukket ned, alene på sitt kontor, 19. mars 2005, når han får sin idé: «Credit default swaps on subprime mortgage bonds». Men akkurat dette er et hovedprinsipp bak krisa – alle hovedpersonene i Lewis’ bok skjønte at disse finansproduktene – basert på lån folk ikke kunne betale tilbake – ikke var holdbare. Og de ville tjene penger ved å vedde på at det kom til å gå galt.
Samtidig forsøkte de også å si fra, gjøre ansvarlige myndigheter og journalister oppmerksomme på hva som var i ferd med å skje, leser vi. Men ingen skjønte hva de snakket om. Mye var dessuten uforståelig også for de som drev med dette. Som Charlie sier: «Det var så mye forvirring om de forskjellige termene. Da vi forsøkte å finne ut av det, forsto vi at det er en grunn til at det ikke gir noen mening for oss. Det er fordi det ikke egentlig gir noen mening.»
Subprime mortgage-markedet hadde et spesielt talent for å mørklegge det som trengte å komme fram i lyset, skriver Lewis. Systemet var designet for å være ugjennomsiktig.
Så hva har man lært? Ikke så mye. Halvannet år etter finanskollapsen har den amerikanske kongressen fortsatt ikke vedtatt nye regler for å regulere finansinstitusjonenes virksomhet (selv om demokratene forsøker i disse dager). Det er ingen nye regler for multi-millonbonuser til banksjefer. Og det finnes ikke tilstrekkelige regler som sikrer at kredittvurderingsselskaper slutter å gi tommelen opp for finansprodukter som i virkeligheten bare er tull. Samtidig begynner finansinstitusjonene å tjene store penger igjen – mens resten av verdensøkonomien fortsatt sliter med å komme seg på beina. Og ansvaret? «Ingen har skylda for noenting», var New York Times-kommentatoren Frank Rich’s sarkastiske tittel på en artikkel om kongresshøringene i forrige uke. Hvis søksmålet mot Goldman Sachs fører fram, kan man få en syndebukk, muligens også en som fortjener det. Men etter «The Big Short» å dømme, er det flere skurker der ute, for ikke å snakke om de som ikke helt skjønte hva de var med på.

Dermed er det vel ikke sikkert – selv med gjenomgripende reformer – at man lærer så mye heller. Sånn sett kan ei bok som «The Big Short» også ende Wall Street-filmen: Så lenge det er tilstrekkelig mange mennesker som synes greed is good duger som livsmotto, slik Gordon Gekko i Oliver Stones film gjør – kan det nok holde hardt med lærevilligheten.

Michael Lewis
The Big Short. Inside the Doomsday Machine
Allen Lane

(Anmeldelse i Dagbladet, 24.4.10)

Reklamer

Dette har jeg lært av å kjøre tog og buss gjennom Europa i skyggen av asken.

BRUSSEL-OSLO (Dagbladet): Du er muligens lei av å lese om folk som har kommet seg til/fra ferie på spennende vis, så dette skal handle om en nokså alminnelig, litt kjedelig reise. Tog og buss.
Med nok kaffe i kroppen, riktig grad av kulde på stasjonen og varme i kupeen, er det gode muligheter for, ved reisens begynnelse, å kjenne på følelsen av å være en mytisk reisende, en deltaker i den store europeiske tog-tradisjonen. Tenk Lenin på vei til revolusjonen i pansret vogn fra Sveits. Mord på Orientekspressen. Tintins ankomst til Gare du Nord i Brussel.

Å kjøre tog forbi forskjellige europeiske byer man ellers sjelden besøker, gir en fin, nesten litterær opplevelse av kontinentet. Fra Brussel til København kommer man forbi steder som Liège, det er et stopp på stasjonen i Köln, med domen, Aachen – det er som å være i en bok av den tyske forfatteren W.G Sebald som tidsskriftet Vinduet i sin siste utgave har viet en rekke gode artikler. For mye lesestoff for en flytur, men passe for en lang togreise. I Sebalds bok Austerlitz leser man om steder – jernbanestasjonen i Antwerpen, for eksempel – og andre deler av europeisk arkitektur, geografi og historie man sjelden forholder seg til som norsk leser (eller flyreisende) men som man likevel føler seg som en del av når man leser Sebald.

Her kunne man tenkt noe stort om europeisk identitet, kanskje til og med om EU-kampen – jeg leste nylig (ikke i Vinduet) en artikkel av en engelskmann som mente at nevnte Austerlitz er en bok om hvordan EU som prosjekt ødelegger det som virkelig er verdifullt i Europa, fordi det er nasjonalstatenes Europa som utgjør kontinentes storhet. Jeg tror det er en ytterst spekulativ lesning av Sebald, og uansett skal man ikke gjøre for mye ut av dette litterære aspektet ved en tur med nattoget. Det er jo også litt kjedelig å sitte der på toget, og i Köln så jeg ikke domen en gang, bare to utdrikningslag i den underjordiske ventehallen. Ellers bare helt gjennomsnittlige stasjonsopplevelser, et forholdsvis høyt antall uteliggere, noen medskandinaver som også ventet på å komme seg hjem. Ikke mye å skrive hjem om, eller bok om.

Når hjemreisen er forkludret av noe så spektakulært som en vulkan, får passasjerene en fin felleskaps-oppførsel. Han som snorket nesten hele natta, de to eldre damene fra Kolding og den unge hipsteren med opprullede lyse jeans og brune sokkeløse ankler og jeg, vi delte noe, en felles skjebne. Dette skal heller ikke på noen måte overdrives, for det ble etter hvert mye irriterende snorking, og så mye snakket vi tross alt ikke sammen.
Det siste man merker seg når man skal kjøre sakte gjennom Europa, er at det er nesten umulig å komme seg til Norge. Man får ikke kjøpt togbillett helt til Oslo på togstasjonen i Brussel, for eksempel, og på nettsidene til de danske statsbanene står det at man kun kan bestille billetter sørover i Europa. Aske er én ting, jeg forventer ikke at alt skal gå på skinner når det er kaos. Men at det ikke lenger går et direktetog til/fra Danmark fra Oslo virker tåpelig. Man kan ta buss, det gjorde jeg, men der forsvant felleskapsfølelsen gradvis, og i Göteborg, når vi fikk beskjed om å bytte buss og vente to timer på neste, var det ingen som bød hverandre på kaffe, folk dyttet og skjøv for å komme seg om bord, ei gravid jente ble bekymret, og små barn holdt på å bli trampet ned. Derfor:

Bedre togforbindelse til kontinentet fra Norge er et sivilisasjonsprosjekt som bør prioriteres av alle, uavhengig av aske, litteratursyn og standpunkt i EU-saken.

(Dagbladet, 21.4.10)

Valgseier for toryene. Kontinentet er isolert.

BRUSSEL (Dagbladet): Parlamentsvalget i Storbritannia holdes ikke før 6. mai. Parafraseringen av avisa Times’ berømte overskrift en dag tåka lå tjukk over den engelske kanalen, «Kontinentet er isolert», er altså prematur, men dekkende for hva de mest EU-skeptiske tory-politikerne dagdrømmer om. David Camerons konservative parti, som fortsatt leder meningsmålingene, markerte seg som innbitte unionskritikere i året som gikk, og har varslet en klar kursendring i britisk EU-politikk hvis de blir valgt.

Cameron har irritert kontinentale politiske ledere lenge. Den mest bemerkelsesverdige euroskeptiske handlingen ifjor, var å melde det britiske konservative partiet ut av EU-parlamentsgruppa EPP, «Det europeiske folkepartiet», der både Angela Merkels og Nicolas Sarkozys partier er representerte. De andre konservative partiene ville sveise EU-landene alt for tett sammen for britenes smak, og de gikk over til en mer eksotisk, høyrevridd koalisjon – sammen med folk som det latviske nasjonalkonservative partiet «For fedreland og frihet» og det polske «Lov og orden»-partiet.
Cameron raslet også med skepsis-sabelen da han i høst lovet å legge Lisboatraktaten ut for folkeavstemning hvis han kom til makten. Bekymrede EU-entusiaster fryktet det verste: Hvis Lisboatraktaten skulle bli gjenstand for en folkeavstemning i Storbritannia etter at alle EU-landene hadde godkjent den, ville det i praksis kunne bety at Storbritannia gikk ut av hele unionen.

Cameron trakk tilbake folkeavstemningsforlaget, og har i det siste insistert på at en konservativ regjering ikke vil være interessert i å yppe til bråk. Men signalene fra Brussel er nokså klare: Det er Storbritannia som blir isolert hvis Cameron vinner. Tysklands Angela Merkel og Frankrikes Nicolas Sarkozy gjorde det tydelig på hver sine London-besøk tidligere i vår. Til tross for at de begge representerer sitt lands sentrum-høyreparti, var det ingen av dem som fant det bryet verdt å hilse på David Cameron.

Britiske Economist sammenliknet nylig forholdet mellom et Cameron-Storbritannia og EU med å se en bilkollisjon i sakte film. Oxford-professoren Timothy Garton Ash advarte i forrige uke mot toryenes ideologiske fiendskap mot unionen, og mot å tro på partiets nye forsikringer om en moderat linje. Og i forgårs kom den klareste, uttalte advarselen fra kontinentalt hold: «En Cameron-seier vil marginalisere Storbritannia i Europa», hevdet Antonio Lopez-Isturiz, generalsekretær i EPP – partigruppa Camerons parti meldte seg ut av ifjor.
Mange politiske ledere på kontinentet blir utmattede bare av å tenke på en Cameron-regjering. Etter en mislykket EU-grunnlov, og deretter lange forhandlinger – og folkeavstemninger – om Lisboa-traktaten, er tanken på en britisk regjering som først og fremst vil bruke samarbeidet til å si nei, uutholdelig.

Hellas-krisa har brakt mange nasjonale stereotypiske forestillinger opp til overflaten.Tyske aviser har skrevet om late grekere som burde selge Akropolis før de får tyske penger. Greske politikere har svart med å snakke om nazistenes forbrytelser under krigen, og de andre landene har sett bekymret på: «Den tyske debatten om Hellas forurenser atmosfæren og skaper en anti-europeisk stemning», sa Guy Verhofstadt, en tidligere belgisk statsminister tidligere i vår.

Et EU-skeptisk konservativt parti ved makta i Storbritannia, vil bli nok en beinhard utfordring for unionen. Det er neppe gode nyheter for dem som mener økonomisk krisetid krever EU-samhold og handling, ikke alenegang.

(Dagbladet, 14.4.10)

Alle pavens menn

Hjelper det å oppheve sølibatet? Eller er det kvinnelige prester som skal til? Skrev denne saken i Dagbladet 7.4

Tøgers metode

En feig forræder? En fare for rikets sikkerhet? En redaktør med en helt ualminnelig intellektuell kraft? Danskene blir visst ikke helt enige om hva de synes om Tøger Seidenfaden.

KØBENHAVN (Dagbladet): Selv for en mann som er vant til leven og oppstyr, har det vært et usedvanlig halvår. Danmarks lengstsittende avisredaktør, Politikens Tøger Seidenfaden, har dominert mediebildet i hjemlandet takket være innovative publiseringspåfunn og politiske holdninger som i andre sammenhenger ville blitt stemplet som «politisk korrekte», men som viser seg å være ytterst ukorrekte: Vi kan begynne 16. september i fjor, for eksempel, da det danske forsvaret ville beslaglegge en elitesoldats bok-beretning fra krigene i Irak og Afghanistan. Redaktør Seidenfaden mente forsvaret ikke burde ha noe med hva slags bøker som utgis i Danmark, så han trykket like gjerne hele boka som bilag i avisa, akkompagnert av dramatiske utrop om rikets sikkerhet fra forsvarsledelsen.

Senere på høsten tok Seidenfaden sin mangeårige kamp mot den danske regjeringens strenge utlendingspolitikk et skritt videre, ved å gripe inn aktivt mot returnering av asylsøkere fra Irak – den danske integrasjonsministeren svarte med å hevde at Seidenfaden burde sendes i fengsel.

I februar i år trykket Tøger Seidenfaden så fingeren langt inn i det såret som heter «Muhammed-krisen». Han inngikk et forlik og ba om unnskyldning for å ha gjenopptrykket Kurt Westergaars beryktede bombe-i-turbanen-tegning – og ble kalt forræder av sine kolleger.

Samme måned fikk han beskjed om at kreften som var behandlet vekk for noen år siden har blusset opp igjen, og at det er usikkert om behandlingen vil hjelpe.

Det har, som nevnt, vært et høyst usedvanlig halvår.

– Men som du ser, selv om jeg har sykemelding, sitter jeg jo her, sier Tøger Seidenfaden, og smiler. Han har ryggen mot Rådhusplassen og ansiktet vendt mot et portrett av Georg Brandes. Lampene i rommet er laget av den kulturradikale designeren Poul «PH» Henningsen. Vi er på Politikens hjørnekontor, legendarisk i Danmark, i alle fall i Politikens redaksjon, hvor man er ganske spesielt stolte av avisas tradisjoner. Man er imidlertid også nokså uenige om hvordan disse tradisjonene forvaltes om dagen. For hvordan kan det ha seg at en radikal, religionskritisk avis for noen uker siden inngikk et forlik med noen som hevder de er etterkommere av profeten Muhammed, og ba om unnskyldning for å ha trykket en tegning?

Danmarks statsminister mente det var et bekymringsfullt tegn på at danske medier ikke lenger står «skulder ved skulder» i ytringsfrihetsspørsmål. Utenriksministeren mente unnskyldningen var «et skudd i ryggen på den danske utenrikspolitikken». Sosialdemokratenes leder Helle Thorning-Schmidt kalte det «vannvittig». Avisa JyllandsPosten mente det var et «ynkelig knefall for en saudi-arabisk advokat». Tegneren Kurt Westergård snakket om et «knefall for islamismen», mens vår egen Vebjørn Selbekk tok i, og syntes det var både et «knefall» og «et dolkestøt».

–Er du en feig mann, Seidenfaden?

–Jeg mener bestemt ikke at det er mitt ry som redaktør. De ekstreme uttalelsene du refererer, er symptomatiske for den meget fastlåste karakter som debatten rundt Mohammed-krisen har fått. Hele Folketinget kritiserer oss sønder og sammen, og kollegene trekker fullstending absurde paralleller til Chamberlain og Quisling… Altså, come on! Hvis det er noen som viser sivilt mot i denne saken, er det ikke den konforme majoritet og den politiske ortodoksi som hersker i Danmark. Hvem er det som er modig her? Det er da meg! Det er Politiken!

Da Seidenfaden ble kontaktet i saken, så han det som en enestående sjanse til å praktisere det Politiken har hevdet under hele den opphetete karikaturdebatten – at litt mer dialog kunne ha avverget mye. Det var en unik mulighet til å få noen å be om unnskyldning til, rett og slett. Til å få en part i saken.

–Jeg er meget glad, stolt og tilfreds over det forliket. De ønsket ikke annet enn at vi uttrykte forståelse for at millioner av muslimer ble krenket da vi gjenopptrykte Kurt Westergaards tegning. Og siden jeg aldri har vært så glad i den karikaturen, syntes jeg ikke det var noen stor innrømmelse å gi.

–Er det ikke viktig i at alle aviser står på den samme linjen i saker som handler om ytringsfrihet?

–Det fremstår i dag som om man anvender ytringsfriheten korrekt kun hvis man hetser og mobber det muslimske mindretall så hardt og hatefullt som overhodet mulig. Jeg bruker min og Politikens ytringsfrihet til å si unnskyld. Det er en vel så respektabel bruk av ytringsfriheten som dem som velger å bruke sin ytringsfrihet til å si at muslimer er noen tapere, eller at Profeten er en terrorist.

Seidenfaden lener seg tilbake i Chesterfieldstolen han har arvet av sin far.

–Jeg synes faktisk mitt synspunkt, i substansen, er betydelig mer fornuftig.

Tøger Seidenfadens linje møtte motstand internt – så kraftig motstand at en gruppe medarbeidere forfattet et innlegg mot redaktøren, som ble sendt rundt til alle avisas journalister. De som ikke ville underskrive det, ble bedt om å gi en begrunnelse. «Vi har aldri hatt en så opphetet debatt i Politiken», forteller en av avisas medarbeidere. 6. mars sto leserbrevet på trykk. 38 av rundt 200 redaksjonelle medarbeidere skrev under.

–Jeg har det beste forhold til dem som skrev under. Jeg syntes det var fint at de ga uttrykk for sin motstand, og jeg oppfordret dem da også til å få innlegget trykket i vår egen avis. Det er jo et spennende debattinnlegg, så det hører selvfølgelig hjemme i Politiken som alle andre spennende debattinnlegg, sier Seidenfaden, og smiler bredt igjen.

Er det her motivasjonen egentlig ligger – i å skape oppstuss og blest rundt avisa, til enhver pris? Seidenfaden blir ofte kritisert for å drive en slags debattlek, der han inntar forskjellige kontroversielle standpunkter og kommer opp med redaksjonelle kampanjer bare for markeringens og brandingens skyld, som om han var et reklamebyrå, ikke en ansvarlig redaktør.

–Denne argumentasjonen er bare et forsøk på å unngå en reell debatt om alvorlige temaer. Å redusere våre synspunkter på det statsministeren kalte «den største utenrikspolitiske krisen i Danmark siden andre verdenskrig» til et spørsmål om branding – det er simpelthen intellektuelt under lavmål.

Seidenfaden er, i Skandinavisk sammenheng, en usedvanlig tydelig redaktør. Selv om han anslår at han bruker langt mer av sin tid på administrasjon og økonomi enn på lederskriving og debatter, er det som målbærer av meninger om samfunnet man legger merke til ham. Enkelte mener ganske enkelt han er «opposisjonens egentlige leder». Det, sier Seidenfaden, gjør de i tilfelle bare fordi den politiske situasjonen i Danmark har vært så spesiell helt siden Anders Fogh Rasmussen kom til makten i 2001, med støtte fra Dansk Folkeparti.

–Anomalien her er ikke Politiken. Det som er usedvanlig i Danmark er at vi har et fremmedfiendtlig parti som siden 2001 har vært en del av den regjerende maktkonstellasjon. Hadde vi hatt en opposisjon som utfylte sin egentlige rolle, kunne vi som avis nøyd oss med å stå på sidelinjen og komme med kritiske bemerkninger.

Sidelinjen er altså ikke et sted man ofte ser Seidenfaden. Han fronter avisas synspunkter med intens iver og en uovertruffen sans for spissformuleringer. Men hvor langt kan en redaktør gå i å fremme visse meninger, før avisa mister troverdigheten som nyhetsmedium? Spenningen mellom Politiken som newspaper og viewspaper har lange tradisjoner i avisa som ble grunnlagt «for å fremme bestemte forestillinger om framskritt i demokratiet, kunsten og kjønnslivet». Men Seidenfadens kritikere mente han hadde gått langt over views-grensa da han i høst grunnla et «Irak-senter» hvor Politiken skulle ansette irakiske asylsøkere for å hindre at de ble sendt ut av landet. Redaktører i andre aviser mente aksjonen viste at Politikens journalistiske uavhengighet og integritet var satt ut av spill. Det synes Tøger Seidenfaden er vrøvl.

–Alle seriøse aviser i den nordiske og angelsaksiske tradisjon har en news-del og en viewsdel. Så finnes det gratisaviser her i landet som er stolte av å ikke ha noen holdninger. Fint nok, sier jeg – de har til gjengjeld heller ikke noen journalistikk av betydning.

Seidenfaden tar en slurk av vannet som er satt fram på glassbordet mellom oss.

–I virkeligheten handler ikke disse diskusjonene egentlig om hvorvidt Politikens initiativer er blitt mer aktivistiske med årene. De handler om at våre verdier er blitt mer kontroversielle.

Redaktøren lener seg framover i Chesterfieldstolen.

–Politiken står i all beskjedenhet og fredsommelighet på mainstream felleseuropeiske verdier. At Danmark har blitt et galehus på dette området, og at det politiske flertallet har låst seg inne i sin egen uvirkelige, fremmedfiendtlige politiske ortodoksi, det vil jeg fortsatt ha lov til å artikulere.

(Dagbladet, 27.3.10)