Monthly Archives: mars 2010

Ubehagelige sannheter

Flere debattprogrammer er tatt av lufta før helgens valg i Italia. Nå kommer Al Gore til unnsetning.

Det har vært en heftig valgkamp i forkant av regionalvalgene i Italia førstkommende søndag og mandag, ikke minst på grunn av demonstrasjonstettheten: Opposisjonen i landet har arrangert de fleste, mot det de mener er statsminister Berlusconis maktmisbruk. Men også Berlusconi har fått folk ut i gatene – sist lørdag arrangerte han sin egen demonstrasjon i Roma, med den beste politiske parolen siden Woodstock: Kjærligheten vinner alltid over misunnelsen og hatet.

FELLES FOR ARRANGEMENTENE er imidlertid at de ikke blir diskutert i de mange debattprogrammene som til vanlig er med på å fylle italienske tv-kvelder. De er tatt av lufta, i henhold til et regelverk som i sin tid ble innført som et vern mot Berlusconi-dominans på skjermen. Nå blir det praktisert så det får motsatt effekt, mener de fleste av landets journalister: Er det noen som tjener på fravær av diskusjon, er det statsministeren.

DEN MEST MARKANTE programløse programlederen heter Michele Santoro, en mann som er blitt en slags nemesis for statsministeren. Berlusconi har tidligere anklaget ham for å bruke statskanalen til kriminell virksomhet, fordi han ikke ugjerne tar opp temaer som er ukomfortable for statsministeren. Selv om Berlusconi har stor innflytelse over den italienske TV-virkeligheten, har Santoro overlevd på skjermen – så vidt. I forrige uke trykket italienske aviser utskrifter av avlyttede telefonsamtaler, der Berlusconi gjør det klart overfor statskanalens sjef hva han mener: «Santoro gjør jo hva faen han vil, det er helt uholdbart», brøler en illsint statsminister til statskanalens sjef. Dermed ble den plagsomme programlederen borte – nå før valget, i alle fall.
Men Santoro lar ikke mangelen på sendeflate bli avgjørende. Heller ikke Giovanni Floris, som leder et annet populært program har vært stille før valget. Løsningen for begge har vært innovativ: Både Santoro og Floris har dratt på live-turné rundt i Italia de siste ukene med sine redaksjoner, invitert gjester, og hatt nett-overførte debatter foran entusiastiske tilhørere.

I MORGEN ER BEGGE programlederne til stede på det største protestarrangementet hittil. Santoro samler tusenvis av mennesker i Bologna til en nett- og radiosendt førvalg-happening, «for å skru på informasjonen som har blitt slukket», som programlederen sa på en pressekonferanse mandag. Og det er her Al Gore kommer inn i bildet. Det vil si, han sørger for bilder. For fem år siden stiftet Gore TV-kanalen Current TV, som sender i flere land, deriblant Italia. Og i morgen sender Gore protestprogrammet. «Current forteller historiene de andre ikke forteller. Derfor er vi stolte av å sende et viktig informasjonsprogram som dette, særlig nå når de andre kanalene ikke gjør det.»

BERLUSCONIS MAKT har alltid vært nært knyttet sammen med kontrollen over de tradisjonelle italienske mediene. Selv har han virket uinteressert i forhold til nye medier-utviklingen, mens motstanderne har vært ivrige. Derfor har nettentusiaster spådd at Italia kan bli et slags eksperiment for å se hvor langt man kan komme med sosiale medier-organisert debatt og demonstrasjoner. At selveste Al Gore bidrar med satelittsending øker håpet om demokratiske omveltninger – selv om entusiastene gjør klokt i å vente til stemmesedlene er talt opp til uka før de feirer. Det er ikke sikkert det blir noen revolusjon, selv om Al Gore vil sende den på TV.

(Dagbladet, 24.4.10)

Reklamer

Trøbbel i Sarkoland

(Fra Dagbladet 17.3.10): Jo, dette skal handle om regionalvalget i Frankrike. Men først: Rykter! Fra Twitter! Og blogger! Nicolas Sarkozy og Carla Bruni går fra hverandre! De har hver sin elsker! Og nå er det like før hele glansbildet sprekker, rakner og råtner på rot, eller hva det nå er glansbilder gjør! Det meldte britiske aviser over flere forsider i forrige uke, mens de franske mediene var helt stille. Fordi det bare var tull, viser det seg – visstnok et rykte satt ut på Twitter av en journaliststudent som ville se hvor langt et Twitter-rykte kan nå.

Sarkozy kunne avfeie ryktene på selvsikkert Sarkozy-vis på en pressekonferanse i London: «Jeg har ikke en gang en halv brøkdel av et sekund å avse til dette våset», som han sa. Folkesnakket om at hans parti kom til å gjøre det dårlig i årets regionalvalg, derimot, slo til så hardt at det er vanskelig å benekte det. Fra å være en uslåelig valgmaskin i 2007, oppnådde hans parti UMP det dårligste resultatet noe sentrum/høyre-parti har fått i Frankrike på femti år i regionalvalgets første runde. Andre runde finner sted på søndag, og det er få observatører som levner Sarkozy noen særlig sjanse til å slå tilbake. Har Sarkozismen mistet grepet?

Sarkozy HADDE hell med å ta om bord en del nøkkelpersoner med udiskutabel kredibilitet hos den sentrum/venstre-innstilte delen av befolkningen. Den humanitære helten Bernard Kouchner, Leger uten grenser-mannen som ble utenriksminister, for eksempel. Han jogget ved siden av Sarkozy i Central Park, og viste hva den nye, dynamiske og menneskelige høyresiden skulle være for noe. Nå sier ikke Kouchner stort, og hvis han gjør det, blir han bedt om å være stille.

Eric Besson, sosialisten som meldte overgang til Sarkozy har lidd noe av den samme skjebnen. Han skulle ta stemmer fra den bekymrede venstresiden, den som etter sigende mener de radikale har vært for naive i forhold til innvandring generelt og islam spesielt. Men hans kampanje for nasjonal identitet gikk i vranglås. Det kunne rett og slett se ut som folk flest ikke var så interessert i å finne sin nasjonale egenart ved å jakte på ufranske elementer hos utlendingene. Nå blir Besson intervjuet med åpningsspørsmål som «hvor lenge skal du ha munnkurv?» og «det er ikke mye vi har hørt fra deg i det siste?»

Det andre problemet med identitetsdebatten, var at den sørget for at Sarkozy lekker til høyre også. Sarkozy er tidligere tildelt æren for å ha gravlagt Front National, ved å være «ærlig» og «tøff» i innvandrings- og kriminalitetspolitikken. For Sarkozys parti var den eksplisitte og uttalte planen å få med seg enda flere av Le Pens velgere ved å ta partiets kjernesaker på alvor. I stedet gjenoppsto Front National, og fikk nesten 12 prosent av stemmene på landsbasis. For ingen tar skumle utlendinger mer alvorlig enn Jean-Marie Le Pen, hans datter og deres parti. Og med valgplakater med minareter som raketter (à la Sveits) og bilder av Frankrike dekket av det algerske flagget, klarte FN å få sagt det de skulle si. Noe slikt, omtrent: «Hvis du liker at Sarkozy er streng med muslimene, vil du simpelthen elske måten vi er strenge på.»

SØNDAG KAN FRONT NATIONAL gjøre det bra nok en gang. Men mye ligger an til at venstresiden, i ny valgkoalisjon med De Grønne, tar hjem seieren i så godt som alle regioner. For Sarkozy ser det verre ut.

Riktignok kan ryktene om Sarkozismens død være betydelig overdrevne. Men mannen bak kommer til å måtte vie en hel masse brøkdeler av sekunder til vedlikehold og justeringer hvis hans politiske stil skal kunne overbevise sine landsmenn igjen.

Skulle bare kjøpe lunsj. Fikk valgfarse.

MED ETT SER DET stygt ut for to av Europas viktigste høyrepartier: Frankrikes Nicolas Sarkozy faller på meningsmålingene før denne månedens regionalvalg, takket være høy arbeidsløshet og en mislykket kampanje om «nasjonal identitet». I Italia har Silvio Berlusconis menn gjort det enda vanskeligere for seg selv: De må kjempe for at velgerne i det hele tatt får mulighet til å stemme på statsministerens parti i slutten av måneden.

DET STARTET FOR litt over en uke siden, da Alfredo Milioni fra Berlusconis parti «Frihetens folk» skulle overbringe listen over hvilke kandidater som stiller til valg i to av de viktigste regionene i Italia. Det skulle være en grei oppgave, men Milioni kom tjue minutter etter fristen. Han forsøkte å bane seg vei forbi funksjonærene som stanset ham, og forklarte at han bare hadde vært ute for å kjøpe seg en panino, en sandwich. Uten at det hjalp. Forsinkelsen var nok til at det så ut til at velgerne måtte finne seg et annet parti å stemme på 28. mars. Milioni var knust, og ba skjelvende og blankøyd om unnskyldning, selv om det kom fram mistenker om at sandwich-historien skjulte en intern maktkamp om listeplasseringer som dro ut så lenge at Milioni ikke hadde hatt mulighet til å komme før. På nettet ble Milioni uansett hyllet av sine motstandere, der slagordet «Frihetens panino» raskt ble en gjenganger.

SILVIO BERLUSCONIS ØVRIGE menn visste uansett råd. I all hast fikk man skrevet et nød-dekret, som skulle sikre valgrepresentasjonen. Etter beinharde møter, noen har snakket om trusler, valgte Italias president Napolitano å signere det hele på fredag. Den mest frittalende opposisjonspolitikeren Antonio Di Pietro mente det dreide seg om et «statskupp», og oppfordret folket til opprør. Han, og resten av opposisjonen har mange med seg: Lørdag er det ventet store demonstrasjoner i Roma.

MANDAG KVELD TOK imidlertid saken en ny vending: Redningsplanen var tilsynelatende ikke godt nok utført. En regional domstol avgjorde at statsministerens dekret ikke gjelder for hovedstadens region Lazio. «Det sølet de har kokt opp for å redde sitasjonen er enda verre enn det de skulle prøve å dekke over. Dette viser at høyresiden har mistet hodet fullstendig», sa opposisjonens leder Pierluigi Bersani. En tidligere president mente det hele kan oppsummeres som en massakre mot landets institusjoner.

DET KAN VIRKE SOM mye støy for noe som ikke er så viktig. Er det ikke, tross alt, et større demokratisk problem om folk ikke får lov til å stemme på Berlusconis parti enn at kandidatene hans ble presentert noen minutter for sent? For opposisjonen er det ikke så enkelt. Mer enn å være en pragmatisk løsning på en uheldig situasjon, ses dekretet som den siste i en lang rekke demokratifiendtlige lovtilpasninger utført for å hjelpe statsminister Berlusconi ut av sine mange vansker. Man ser en grunnleggende forakt for lover og regler her, utført av et parti som er forført av sin egen styrke. Det har gått så langt i Italia at den politiske debatten i stor grad dreier seg om å vente i spenning på om presidenten godtar enda ett av lovendrings-påfunnene til statsministeren, skrev en kommentator i avisa La Repubblica i går.

I EN SÅNN SITUASJON blir det som kan se ut som regelrytteri i stedet et desperat forsøk på å bevare demokratiet.

(Dagbladet, 10.8.10)

Roma ut av Roma

Romas største sigøynerleir ble stengt i forrige uke, og innbyggerne er flyttet lenger ut av byen. Nå advarer Europarådet mot økende diskriminering i flere europeiske land.

Sist mandag var Romas ordfører Gianni Alemanno en fornøyd mann. Kampen mot «nomadeleirene» han startet da han vant valget våren 2008, var kåret med en ny seier – Europas største sigøynerleir i utkanten av byen, Casilina 900, ble stengt. «Endelig kan vi stenge portene til denne leiren som i så mange år har vært full av problemer og ulovligheter, til ubehag for byens innbyggere, og med inhumane forhold for dem som har bodd der.» Forholdene i leiren, som har vært uten strøm i flere måneder, er blitt karakterisert som fullstendig uholdbare av internasjonale observatører. Og det kan virke som et steg i riktig retning når beboerne nå får tilbud om å flytte inn i nye brakker i en leir som er bedre organisert, og med tilførsel av elektrisitet og drikkevann.

MEN FOR KRITIKERNE er flyttingen bare det siste steget i en operasjon man mener er preget av hysterisk prat om «sikkerhetsutfordringene» i Italia, og en tvilsom måte å løse det landets myndigheter har insistert på å kalle en «sigøynerkrise» på. Ordfører Alemanno gikk til valg på løfter om å utvise 20000 «kriminelle nomader». Våren 2008 kom tiltaket som vakte oppsikt verden rundt, da regjeringen begynte å registrere rom-befolkningen ved å ta fingeravtrykk av alle i leirene, inkludert små barn. Et innflytelsesrikt katolsk ukemagasin i landet så seg nødt til å nevne mistanken om at fascismen, i ny drakt, kan være i ferd med å gjenoppstå. En latterlig tanke, mente mange, ikke minst regjeringens støttespillere.

DEN ITALIENSKE opposisjonen var verken høylytt eller samlet i sin kritikk – deler av venstresiden hadde forsøkt å henge seg på sikkerhetskjøret før valget, og en tidligere ordfører hadde alvorlig erklært av rom-folket står for 75 prosent av all kriminalitet i byen, selv om forskere mente det ikke var grunnlag for slike tall, og selv om Italias hovedstad ifølge statistikken er en av Europas tryggeste storbyer. Venstresiden var livredd for å framstå som velstående, naive radikalere som ikke kjenner noen annen romersk virkelighet enn den de ser på vei fra konserthuset til dyre restauranter i sentrum.

Ordfører Alemanno dyrket motsetningen med stor iver sist mandag også, da Casilina 900 stengte. «Jeg er ikke så ‘snill’ som min forgjenger. For jeg har oppdaget at likegyldigheten lurer bak denne tilsynelatende godheten », forklarte Alemanno.

DEN «HANDLEKRAFTIGE» høyresiden har medvind i et Europa hvor befolkningen er bekymret for økonomien, og for ulike varianter av utlendinger som truer. Det er vrient for venstrepartier som vil gjøre alt for å «ta vanlige folks bekymringer alvorlig». Nettopp derfor er det nokså viktig å se hva slags tiltak som blir konsekvensene av denne sikkerhetspolitikken. I Roma blir rom-folket nå flyttet til leire som ligger enda lenger vekk fra sentrum (der det bor færre velgere). Her får de nye brakker å bo i, men de skal også overvåkes, og søke om tillatelse for å få besøk. Folk flests sikkerhetsbekymringer er tilsynelatende tatt på alvor, mens de som er i et mindretall blir sendt ut av landet, eller de får vann og strøm i bytte mot å bli kontrollert.

EUROPARÅDET ER BEKYMRET for utviklingen i flere europeiske land, mens EU arrangerer en stor konferanse om emnet i begynnelsen av mars.

Europarådets svenske menneskerettighetskommissær advarte denne uka mot at rom-leire blir revet ned i flere nasjoner som ledd i en plan om å «overbevise» de som bor der om å forlate landet. Man trenger nok ikke trekke fram de svarteste delene av europeisk historie for å være litt bekymret over den politiske dynamikken som leder fram til sånne tiltak.
(Dagbladet 24.02.10)

Tragedier, sagaer og eventyr

Hva slags historie vil du ha – en gresk tragedie? En islandsk saga? Eller kanskje et norsk eventyr?

Når land er i trøbbel , eller noe går virkelig bra, er det umulig å slippe unna nasjonale myter, minner og metaforer. Derfor har få kommentatorer motstått fristelsen til å kalle den alvorlige økonomiske situasjonen i Hellas for en «gresk tragedie». Derfor er det en «islandsk saga» som når et dramatisk høydepunkt førstkommende lørdag, når islendingene skal stemme over Icesave-avtalen. Også i diskusjonen rundt Norges rolle i en eventuell redningsaksjon smøres det tjukt på med kulturhistoriske begreper. «Våre frender i havet er i nød nå», skrev Fagforbundets Jan Davidsen i et debattinnlegg her i avisa i går. Eva Joly var ikke mindre høystemt i Morgenbladet tidligere i år: «Det er ikke mer enn rett og rimelig at vi strekker ut en hånd og hjelper dem som i århundrer gjemte på vår kulturarv der de frøs i jordhytter og sultet av mangel på korn og grøntfor, men tviholdt på litteraturens betydning.»

Har Norge et slags kulturelt ansvar for å hjelpe Island? Det er ikke umiddelbart overbevisende. Det er i alle fall et ansvar som kunne gått mange veier: De siste førti årenes charterturer til greske øyer, burde tilsi at vi like gjerne kunne hjelpe Hellas – så avhengige vi har vært av ouzo, gresk salat og livsnødvendige soltimer. Eller lenger tilbake i tid: Hvor hadde vi vært i dag hvis ikke grekerne hadde vært kloke nok til å utvikle demokratiet? Men de nasjonale forskjellene setter en stopper for en sånn tankegang, for her kommer nasjonalkarakteren  inn. Grekere, kan man tenke, er jo litt slu og late som søreuropeere flest. Den danske politiske sluggeren Uffe Ellemann-Jensen gikk nylig lengre enn de fleste, da han kom med følgende Hellas-analyse: «Selv om man kommer fra demokratiets vugge skal man ikke oppføre seg som et politisk bleiebarn». Islendingene, derimot, de likner jo på oss. Altså er de «et hardtarbeidende folk med mye initiativ og tæl; en nasjon av sunnmøringer», som Fagforbundets mann minte om i sitt debattinnlegg her i Dagbladet i går.

Politisk virker analysen  avhengig av at «det hardtarbeidende folket» ikke inkluderer «finansvikingene». De må ha vært en egen rase islendinger, de som var kyniske sverdsvingere for den internasjonale finanskapitalismen. Dagens Næringsliv tar ikke helt feil når de i en leder denne uka påpeker at historien ikke var akkurat slik. Det var flere enn noen få som ble revet med av tanken på at islendingene var litt smartere, litt modigere og litt flinkere enn resten av verden da økonomien vokste som mest. Det var typisk islandsk å være god. Skulle man funnet en kulturell begrunnelse til å hjelpe, ligger den vel også her: Et overmodig, selvsikkert vikingland hjelper et annet. Men det ville uansett utvilsomt vært god dramaturgi om Norge kom inn i siste øyeblikk, så denne islandske sagaen innlemmes i et norsk folkeeventyr. Det norske oljeeventyret , rett og slett. Islands gjeld utgjør 1,2 prosent av oljefondet. Vi burde ha råd til å låne ut det beløpet til litt bedre betingelser enn det England og Nederland er villige til.

For spørsmålet om Norges stilling i Europa, vil det bli interessant å få med seg fortsettelsen på Europas samtidstragedier og –sagaer, ikke minst hvis de skulle ende godt. En norsk krisepakke kunne være gull verdt for nei-siden både på Norge og Island: Et signal om at et liv er mulig også utenfor unionen, bare man holder sammen.
Samtidig kan den greske krisa paradoksalt nok føre til en sterkere, mer sammensveiset union. En løsning kan bane vei for et samarbeid som går lenger også på andre felter enn det økonomiske. Det vil kunne leses som bevis på at EU er et bærekraftig prosjekt, som selv steile nordiske ikke-medlemmer burde skrive seg inn i.
(Dagbladet 030310)