Monthly Archives: januar 2010

Burka-rapporten

Nå kan det bli forbudt å ta trikken med heldekkende slør i Frankrike. Dermed skulle de fleste utfordringene ved et flerkulturelt samfunn være løst.

BRUSSEL (DAGBLADET): Det går mot forbudstid i Europa: Etter at Sveits innlemmet et forbud mot minaret-bygging i sin grunnlov, var turen i går kommet til Frankrikes symbolkrig. Etter seks måneders arbeid la en parlamentarisk gruppe fram sin burka-rapport: Et dokument som gir forslag til hvordan franske politikere skal forholde seg til at det finnes kvinner i landet som bruker heldekkende slør i en eller annen variant.
RIKTIGNOK ER DE IKKE flere enn 1900 stykker, de tildekkede, ingen overveldende del av Frankrikes mellom 5 og 6 millioner muslimer. Arbeidsgruppas ledere, kommunisten André Gerin og høyremannen Jean-Francois Copé har likevel vært overbevist om at tilsløringen representerer noe større og farligere enn burkabrukerne. Det er snakk om en «talibanisering av Frankrike», har Gérin sagt. Det fikk han til og med noen minutter på CNN for, selv om de mange vil være enige i at påstanden hans er nokså langt ute.
DE FLESTE FRANSKMENN, 57 % i følge en undersøkelse offentliggjort i forrige uke, er imidlertid for et forbud mot heldekkende slør i Frankrike. Det har gjort arbeidsgruppas ledere enda sikrere i sin sak, og de har ivret for totalforbud. President Sarkozy har imidlertid ikke latt seg overbevise, selv om han klart har gitt uttrykk for at «burkaen ikke er velkommen i Frankrike». Han er redd for å bli anklaget for stigmatisering av franske muslimer, og han er bekymret for at Den europeiske menneskerettighetsdomstolen skal slå ned på vedtaket.
ETTER INTENS INTERN krangling i Sarkozys eget parti, fikk man ikke et slikt totalforbudsforslag presentert i går. I stedet valgte arbeidsgruppa å anbefale en resolusjon som sier heldekkende slør «er uforenelig med den franske republikkens verdier.» Mer konkret anbefales burkaforbud på alle steder der offentlige tjenester tilbys, inkludert sykehus, sosialkontorer og på busser og t-baner. Straffen for overtredelse av forbudet blir ikke rettslig, slik mange har tatt til orde for – det har blant annet vært snakk om å nekte statsborgerskap til den som dekker ansiktet. Den grønne politikeren Daniel Cohn-Bendit er blant dem som har latterliggjort forslaget, for hva gjør man med dem som er født og oppvokst i landet?
EI NIQAB-KLEDD JENTE ved navn Oum Aymen ble intervjuet av ukemagasinet Le Point denne uka. Hun het Julie før, er fra Bretagne, og ser litt ut som Pamela Anderson, kan journalisten fortelle. Hun er en av mange konvertitter som har tatt religionsutøvelsen helt ut. Det vil bli vrient å kaste henne ut av landet – Julie er dessuten et eksempel på at fenomenet er litt for komplekst til å passe inn i arbeidsgruppas «talibaniserings»-tese.
Men Julie vil ikke få det enkelt hvis franske politikere følger rapportens anbefalinger: Hun vil ikke bli straffeforfulgt, men man vil i stedet gjøre det nærmest praktisk umulig å bevege seg rundt med heldekkende slør, nettopp fordi man mister retten til tilgang på nødvendige tjenester («hvis man ikke er på vei til karneval», som en politiker fant det riktig å presisere nylig.)
SELV OM DEN PRINSIPIELLE motstanden mot heldekkende slør stikker dypt i de fleste partier, har mange reagert på det de mener er en vannvittig opphausing av et minimalt problem. Burkasaken står i veien for det faktum at islam og Frankrike i det store og det hele lever meget godt sammen, påpekte avisa Libération i går, og underbygget påstanden med tjue reportasjesider.
DET ER FOR TIDLIG å oppsummere burkadebattens konsekvenser. Men den kan fort bli et eksempel på at det kan være kontraproduktivt «å ta debatten» hvis skråsikkerhet er eneste retningslinje for hvordan man skal ta den.

Dagbladet 27.1.10
Reklamer

Etter slaveopprøret

Innvandrerne er fraktet vekk, og italienerne spør seg om hva som egentlig skjedde

i Calabria – og hvem som har skylda.

BRUSSEL (Dagbladet): «Dette er noe vi bør skamme oss over, som italienere, resten av livet», skrev en av avisa Corriere Della Seras kommentatorer mandag denne uka. «Rasismen vi ser, som stumt og brutalt hat mot en annen hudfarge, var noe vi trodde tilhørte fortiden», skrev Vatikanets avis på lederplass samme dag, i en artikkel som pekte tilbake til Mussolini og kolonitidas synder.

Hendelsene i forrige uke, der afrikanske sesongarbeidere i den vesle byen Rosarno helt sør i Italia gikk til voldelig opprør etter å ha blitt beskutt med luftgevær, blir kalt et «slaveopprør». Mens flere kommentatorer og politikere har hevdet at angrepene fra lokalbefolkningen som fulgte i etterkant, «negerjakta», som de involverte døpte den, først og fremst minner om en Ku Klux Klan-aksjon.

Nå, når mer enn 1000 immigranter fra Afrika sør for Sahara er evakuert, er det tid for selvransakelse i Italia. De mange sterke fordømmelsene representerer berettiget italiensk selvpisking etter de groteske scenene som utspilte seg i Calabria. Eller er det først og fremst den italienske elitens uforpliktende pisking av innbyggerne i den vesle byen vi ser? Mandag kveld gikk mange av dem ut i gatene igjen, denne gang i en fredelig demonstrasjon bak et banner som proklamerte «Forlatt av staten, kriminalisert av massemediene, 20 års sameksistens er ikke rasisme».

Det er ikke vanskelig å forstå lysten til å tegne et mer menneskelig bilde av hjembyen, der afrikanske arbeidere har vært en helt nødvendig del av frukt- og grønnsaksindustrien siden slutten av 1980-tallet. Denne historien har mange versjoner. Men det skal nok mer til enn en demonstrasjon for å viske ut bildene av borgervern-grupperinger som blokkerte utfartsveiene for å skamslå svarte mennesker på flukt ut av byen. Eller utsagn som avisa La Repubblicaviderebrakte, der en Rosarno-borger (og eier av noen hektar mandarintrær) forklarte sin slagvillighet slik: «Vi er ikke rasister, men dette er dyr».

Uansett minner mandagens demonstrasjon om at dette ikke er et isolert problem i en liten søritaliensk by der alle plutselig gikk fra forstanden. Voldseksplosjonen i Rosarno representerer flere italienske problemer på en gang: Konflikten mellom det rike nord og det underutviklede sør. En stadig hardere innvandringsdebatt. Og den alltid tilstedeværende organiserte kriminaliteten.

«Det har vært for mye toleranse», sa innenriksminister Roberto Maroni, og mener løsningen ligger i å være strengere med innvandrerne. Sentrum-venstresida mener derimot regjeringens strenge innvandringslover er uegnet til å takle problemene, som må løses med bedre integreringstiltak, ikke bøter og utvisning. Forfatteren av boka «Gomorra», Roberto Saviano, er blant dem som hevder at hvis «overdreven toleranse» er problemet, er det den toleransen som gjør at den calabresiske mafiaen, N’dranghetaenfår gjøre som den vil. Han ser forrige ukes hendelser som et immigrant-opprør mot mafiaen, som tjener penger både på illegal innvandring, og på sin rotfestede kontroll over store deler av jordbruket i denne delen av sør-Italia, med immigranter som underbetalt og elendig behandlet arbeidskraft.

Som en avistegner formulerte det denne uka: Innvandrerne gjorde opprør mot mafiaen. Enda en av disse jobbene italienerne ikke vil utføre selv lenger.

(Dagbladet, 12.1.01)

Takk og farvel

Forrige ukes Dagblad-kommentar om Bulgarias kandidat til kommisjonen:

I går ble grillingen av kandidater til EU-kommisjonen avsluttet. Bulgarias kandidat ble for godt stekt til å kunne jobbe.

BRUSSEL (Dagbladet): Det er et heftig jobbintervju man skal gjennom for å bli EU-kommissær: Tre timer med spørsmål fra markeringsglade EU-parlamentarikere i salen. Uten kaffepause. Det er en forestilling som skal illustrere gjennomsiktighet og åpenhet i EU, og til det bruk er ikke utspørringene helt uefne.

Det er mange ulne svar og faste formuleringer her, naturligvis. Hvis dere lurer, mener mange kandidater at det er viktig for EU «å snakke med en felles stemme», for eksempel. Og ethvert spørsmål kan i utgangspunktet besvares slik: «Jeg er naturligvis klar over denne viktige problemstillingen, og ser fram til å jobbe sammen med dere om dette framover.» Likevel: Det har vært tilløp til hardkjør også, man tar seg i å tenke at flere kandidater til høytstående samfunnsposisjoner kunne ha godt av en liknende behandling. I går ble de to siste kandidatene utspurt, deriblant svenskenes Cecilia Malmström, som forsvarte sitt kandidatur på tilfredsstillende vis, uten at hun fikk de aller vanskeligste utfordringene. Det gikk betydelig verre for Bulgarias Rumiana Jeleva.

Jeleva var kommisjonspresident Barrosos kandidat til stillingen som kommissær for internasjonalt samarbeid, humanitær bistand og kriseberedskap. Da hun var inne hos EU-parlamentarikerne i forrige uke, kunne hun trengt både bistand og hjelp til krisehåndtering, men ble liggende og vri seg på grillen alene. Jeleva ble anklaget for korrupsjon, og for økonomisk snusk og løgn i forbindelse med et selskap hun har eid (med det storslåtte navnet Global Consult.) Hennes ektemanns påståtte mafiaforbindelser fikk oppmerksomhet, den tyske storavisen Die Welt omtalte henne som EUs «gangsterbrud», mens en av Jelevas hjemlige motstandere begynte å dele ut rammende (visstnok) dokumenter på bulgarsk til alle de tilstedeværende, før ordstyrer Eva Joly måtte be om orden. De økonomiske anklagene ble vurdert å være uten hold av jurister ved EU-parlamentet denne uka, men Jeleva trakk seg likevel.

De mest ubehagelige reaksjonene på hennes kandidatur må ha vært de som fokuserte på Jelevas kunnskapsnivå: «Hun er rett og slett ikke en dyktig nok», som en ledende EU-parlamentariker formulerte det. Eller som en journalist sa det på den raske pressekonferansen etter Jelenas tretimers-utspørring: «Hvordan kan du være så sikker på deg selv? Etter høringen sitter vi alle igjen med et inntrykk av at du umulig kan bli kommisjonær».

Da hjalp det ikke at Rumiana Jelevas meget sterke innsats i bulgarsk «Skal vi danse» fra ei tid tilbake fikk et ekstra klikkoppsving på YouTube denne uka.

Med Lisboa-traktaten har EU-parlamentet fått økt innflytelse, og mange ventet at en viss kompromissløshet kom til å finne sted ved disse høringene, for å markere styrke. EU-parlamentet har foreløpig ingen formell makt til å stemme over hver enkelt kommissær – bare over den samlede kommisjonen. Jelevas avgang er det nærmeste parlamentarikerne kommer en slik innflytelse. Det tilsvarer hendelsen i 2004, da to kandidater, deriblant Italias Rocco Buttiglione, måtte trekke seg.

Med Rumiana Jeleva har Parlamentet fått en skalp denne gangen også. Politisk ligger det ikke noe enormt prestisjetap i det for Barroso, men praktisk er det temmelig uheldig, ettersom alt nå blir utsatt. EU skal tross alt innta en ledende rolle i verden, og «snakke med én stemme» for å løse klimautfordringene, for eksempel. Det er vanskelig nok, selv uten forsinkelser.

Opprørets mann

Det er femti år siden Albert Camus døde, men det er ikke sikkert han kommer til å ligge stille av den grunn.

BRUSSEL (Dagbladet): Mandag var det 50 år siden Albert Camus mistet livet, da bilen han satt i sammen med sin forlegger frontkolliderte i et tre. Manuskriptet til den selvbiografiske romanen Det første menneske, som lå i baksetet, ble dermed aldri ferdig, men den 46 år gamle Camus hadde levd og skrevet nok til at det blir et Camus-tett år i Frankrike når han nå skal minnes. Denne uka sender franske tv-kanaler en rekke ferske dokumentarprogrammer, og flere nye biografier og essay ligger allerede i bokhandlene, deriblant et imponerende tusen siders Camus-leksikon (hvor man for eksempel kan finne ut hva slags innflytelse han har hatt i Japan). De fleste markeringene startet denne uka, men Frankrike har rukket å krangle om Camus’ ettermæle i et par måneder allerede, takket være landets president Nicolas Sarkozy.
I midten av november foreslo Sarkozy å flytte Camus’ levninger fra en kirkegård i Sør-Frankrike til Panthéon i Paris – bygningen i latinerkvarteret der franske helter som Voltaire, Rousseau og Zola ligger. Det kunne vært en bra gjeng å dele hvilested med, men problemet – for noen – er at forslaget kom fra Sarkozy. Camus’ sønn Jean mener presidenten forsøker å tilrane seg Camus for egen politisk vinnings skyld. Redaktøren av det før nevnte Camus-leksikonet mener Sarkozy er en venn av Bush, Berlusconi og Putin, og dermed kan han ikke være på lag med Camus. Forfatterens datter Cathérine, (som ga ut en storslått Camus-coffeetable-bok rett før jul,) synes derimot kritikerne går vel langt, og har protestert mot at hennes far blir omskapt til en «anti-Sarkozy-rakett».
Striden handler ikke bare om partipolitikk, men om litteratursyn. Mange mener Sarkozy ikke fortjener å hylle noen franske forfattere, etter at han ved flere anledninger har kommet med uttalelser som tolkes som kritikk av den opphøyde posisjonen humaniora har i Frankrike. Det er nok en parallell her til Danmarks Anders Fogh Rasmussen og hans oppgjør med «smaksdommerne», men å skille «smaksdommere» fra «folk flest» er ingen lett oppgave i Frankrike: Forfatteren Jacques Drillon hadde en viss suksess med å starte en satirisk aksjon som oppfordret franskmenn til å sende presidenten bøker, «ettersom han åpenbart ikke har lest noen.» Man tuller ikke med franskmenns litteraturhistorie.
Når det gjelder Camus, er det uansett ikke første gang man krangler om hvem han tilhører. Han var lenge regnet som venstresidas mann, men etter publikasjonen av L’homme révolté, «Opprøreren» i 1955, ble det mer komplisert. Boka var et tidlig oppgjør med Gulag og Stalins prosesser, den argumenterer for at livsfjerne teorier om revolusjon degenerer til terror og undertrykkelse. For Camus måtte opprør henge sammen med sannhet og frihet, og det fant han ikke i kommunistpartiet.
«Slapp og uforpliktende borgerlighet», var svaret han fikk. I tidsskriftet Jean-Paul Sartre redigerte, ble Camus rett og slett omtalt som «kapitalistenes vaktbikkje».
Det var han neppe, med sin motstand mot konservatisme, sosial egoisme og «velfinansiert realisme», som en kommentator nylig skrev i avisa Libération. Først og fremst framstår han som sin egen herre, og hvis ikke årets konferanser og arrangementer avslører noe annet, kommer han nok til å forbli det – uavhengig av hvor hans levninger ender opp.

(Dagbladet 06.01.10)

Kampen om 70-åra

Italienske myndigheter vil ha ham utlevert. Franske intellektuelle skriver bøker og artikler for å støtte ham. Nå er det Brasils president Lula som avgjør skjebnen til Cesare Battisti.

ROMA (Dagbladet): Cesare Battisti er idømt fire livstidsstraffer. I følge det italienske rettsvesenet er han skyldig i kidnapping og utpressing. Han skal ha lammet politiske motstandere ved å skyte dem i beina (en utbredt praksis blant revolusjonære i Italia på 70-tallet). Og han skal ha drept to mennesker – minst. Battisti selv har hevdet sin uskyld siden han rømte fra et italiensk fengsel i 1981.

Battisti-saken er blitt et symbol på Italias manglende evne til å forsone seg med de blodige 1970-årene, da flere hundre mennesker ble drept i politiske attentater. Som medlem i «Væpnede proletarer for kommunismen», en av mange ytterliggående grupperinger på Italias venstreside, ble Battisti arrestert i 1979. Han flyktet til Mexico, deretter Frankrike, hvor han etter hvert kunne leve i eksil, takket være Francois Mitterand, som sørget for opphold for en lang rekke venstre-aktivister som flyktet fra italienske rettsavgjørelser. Mens Italia hele tiden har forlangt utlevering, kunne Battisti etablere et nytt liv i Frankrike, hvor han er blitt en anerkjent krimforfatter.

Saken utviklet seg raskt til å bli en heftig nabokrangel mellom Frankrike og Italia – en krangel som har involvert framstående politikere, journalister og intellektuelle i begge land. Krangelen blusset opp igjen i 2002, da Mitterand-doktrinen ble erklært død, og Battisti måtte rømme igjen.

Frankrikes mest synlige intellektuelle, Bernard-Henri Lévy, står i første rekke blant støttespillerne. Han har skrevet hardtslående artikler om saken, den siste sto på trykk i aviser i flere land i begynnelsen av desember.

For Lévy, som for mange andre av Battisti støttespillere, handler dette om at Battisti er urettferdig behandlet i Italia, at hans skyld ikke er tilstrekkelig bevist. Dessuten, skriver han, kan det umulig være noen god idé å fortsette å hakke på en mann som i mange av sine bøker har reflektert klokt omkring det som hendte på 70-tallet. Vi har viktigere terror-oppgaver foran oss i dag, mener Lévy.

Men hjelper det at Battisti har skrevet om det han har opplevd? Mange i Italia ser Battistis forsvarere som en guffen klump av franske venstresidefolk, intellektuelle, aviser og forfattere, som sammen forsvarer Battisti fordi han er forfatter, sogar utgitt på det prestisjefylte Galimard-forlaget. Et slags «venstresiden av Seinen-syndrom», som også gjør at Roman Polanski blir så varmt forsvart.

Det kan dessuten se ut som italienerne er mette på memoarer fra terrordømte aktivister. Nå er det ofrene, familiene til dem som ble drept og lemlestet i angrep og attentater som krever å bli hørt. Og de er ikke interessert i blanko-forsoning – de vil ha rettferdighet, sier de.

Men får de det ved at Battisti kastes i fengsel? Er det ikke heller slik at Italia i stedet for å bearbeide sin traumatiske nære fortid på skikkelig vis, nå forsøker å legge all skyld på én manns skuldre? Bernard Hernri Lévy mener Italia er rammet av et hysteri, et behov for å gjøre Battisti til djevelen sjøl.

Det har han fortalt Brasils president Lula. For Battisti ble arrestert i Rio i 2007, etter å ha flyktet fra Frankrike. Brasils høyesterett mener Battisti skal utleveres. Men Lula har siste ordet – og kan innvilge Battisti politisk asyl, rett og slett.

«Jeg bryr meg ikke om hva Høyesterett sier – det er jeg som bestemmer. Nå er ballen på min banehalvdel, og da er det jeg som bestemmer hvordan jeg skal spille», sa han rett før jul.

Så betent som denne saken er blitt, kan Lula vente seg mange sklitaklinger i etterkant, uansett hva han bestemmer seg for.

(Dagbladet, 29.12.09)