Døden i Middelhavet

Hvem har ansvaret for at flyktninger mister livet på vei til Europa?

I begynnelsen av juli delte lederen av det britiske nasjonalistpartiet BNP, Nick Griffin, sine tanker om hvordan problemet med båtflyktninger som ankommer sør-Europa fra den nordafrikanske kysten kan løses. «Båtene må senkes», sa Griffin. «Bare slik kan Europa unngå å bli oversvømt av flyktninger», fortsatte han.

Verre er det altså ikke, noe det italienske regjeringspartiet Lega Nord også har vært inne på. Inntil nylig kunne man finne et dataspill lagt ut på partiets Facebook-side, der målet er å fjerne så mange flyktningebåter som mulig med et museklikk eller ti.

I slutten av forrige uke viste det seg imidlertid at det ikke er nødvendig med så drastiske tiltak som Europas fremmedfiendtlige partier drømmer om. Så lenge ingen plukker opp båtflyktninger i nød, trenger jo ikke farkostene senkes. Flyktningene dør av seg selv, når de slipper opp for bensin og vann.

De fem eritreerne som ble hjulpet i land på den idylliske italienske ferieøya Lampedusa i forrige uke, hevdet at de var de eneste overlevende av en gruppe på nesten 80 mennesker som la ut fra kysten av Libya 28. juli. Ettersom folk døde av dehydrering, var de levende nødt til å kaste likene over bord. Hadde noen sett dem, kunne de fått hjelp. Og de overlevende forteller at de ble sett av flere skip. Men ikke før så mange som ti hadde seilt forbi var det ett som stanset.

Den skarpeste fordømmelsen av tragedien har kommet fra avisa som representerer italienske biskoper. L’Avvenire trakk rett og slett en parallell til Holocaust i en lederartikkel denne helga. Vesten later ikke til å ville se at døde mennesker skyller opp på Europas strender, og avisa sammenlikner dette med hvordan mange snudde seg en annen vei da jøder ble satt på togene mot døden. «Den gangen var det totalitarisme og frykt for terror-regimer som fikk mange til å lukke øynene. I dag er det likegyldighet og resignasjon», skrev avisa.

Andre har fokusert mer på  kynismen i dette spillet. Laura Boldrini, talskvinne for FNs høykommisær for flyktninger i Italia, har advart mot det hun kaller «ansvars-pingpong» i Middelhavet, og hevder krangelen mellom Italia og Malta om hvem som har ansvar for båter i nød fører til at fiskebåter og andre i farvannet ikke tør å ta opp flyktninger, i frykt for å bli sendt fram og tilbake mellom landene i et politisk spill de ikke har råd til å være med på.

Italia og Malta er uenige om mye i denne saken, men begge anklager de andre EU-landene for å å ta for lite ansvar. Sveriges utenriksminister lovet nye EU-regler for fordeling av flyktninger på flere land på et møte i helga. Det er på sin plass, for dette er et felleseuropeisk problem – som krever løsninger og forslag fra alle europeiske land. Norge inkludert.

I mellomtiden er det avgjørende at etterforskningen av om noen med vilje har kjørt forbi flyktninger i nød kommer til en konklusjon. Og at de menneskelige konsekvensene av Italia og Maltas måte å håndtere dette på kommer opp i dagen. Hvis enkeltland forledes til å tro at «flommen» av flyktninger er så belastende på Europa at man kan la båtene seile sin egen sjø, er det likegyldig hvilken historisk parallell man velger å bruke for å beskrive dagens situasjon. Særlig flatterende blir den uansett ikke.

(Dagbladet, 27.8.09)

Reklamer

Blod og jern

På jakt etter identitetsbyggende symboler? Det finnes alltid et slag som kan filmatiseres.

Slaget på en-eller-annenstad er godt å ty til når nasjonal eller lokal identitet skal bygges og styrkes. Ikke minst fungerer det bra på film – tenk hva Mel Gibsons «Braveheart» gjorde for skotsk nasjonalisme. Eller hvordan «Gladiatoren» med Russel Crowe gjorde det trendy blant unge høyreorienterte romere å tatovere republikkens motto SPQR på armen.

Det stilles få formkrav til sjangeren: Man trenger mange statister i kostyme. Sveipende panorama-blikk over slagmarken. Et historisk budskap som går rett i hjertet, uten relativistisk sludder og kjedelig kildekritikk. Det skulle være grei skuring for tilhengerne av det italienske partiet Lega Nord, som foreløpig er sistemenn ut på filmslagmarken.

Lega Nord er ikke flaue for å smøre tjukt på når de skal legitimere sitt prosjekt: å frigjøre nord-Italia fra resten av landet. Det mytiske «Padania», med røtter til den keltiske kulturen og grønt som symbolfarge, skal en dag stå på egne, stødige bein, uten å måtte bære på late søritalienere eller tyvaktige og tiggende utlendinger. Og nå kommer altså filmen.

Med verdensstjernen (hvis vi legger godvilja til) Rutger Hauer i spissen, skal Renzo Martinellis film «Barbarossa» gjenopplive en nøkkelhendelse i Lega Nord-mytologien: Norditalienske byers seier over keiser Fredrik 1., Barbarossa, i slaget ved Legnano 1176. Hauer, som har spilt slem fyr i en lang rekke filmer, fra Blade Runner, via Haikeren til Batman Begins, har rollen som den rødskjeggete keiseren som går på en alvorlig smell i Lega Nords hjemtrakter.

Regissør Martinelli er kjent for «storfilmer» med svære budsjetter, som stort sett går med enda større underskudd. Men mens den italienske filmindustrien for øvrig lider under Berlusconi-regjeringens manglende vilje til å bruke penger på kultur, klarer han på mystisk vis å hoste opp friske penger til tross for de kommersielle floppene. Denne gangen har han 30 millioner euro til disposisjon for å lage film, først og fremst takket være bidrag fra norditalienske investorer.

«Barbarossa» skal vises første gang på et storslått arrangement andre oktober i Milano, der Silvio Berlusconi skal være blant tilskuerne. Lega Nord-leder Umberto Bossi har allerede fått se en femti minutters lang smakebit, sammen med sine ivrigste tilhengere. Filmen grep ham så sterkt at han skal ha brutt ut i gråt.

Skuespillerne, med Rutger Hauer i spissen har dels forsøkt å nedtone den politiske bruken av filmen, dels villet tilby en annen tolkning. For Hauer er det keiser Barbarossa som er helten – en slags tidlig forkjemper for en europeisk union, har han fortalt. Men det blir neppe den dominerende tolkningen. Som regissøren selv begeistret formulerte det på på et Lega Nord-møte der filmtraileren ble presentert: «Vi er sønner av disse unge mennene som kjempet her for ni århundrer siden. Den samme viljen til frihet og det samme motet ligger i våre hjerter, i vårt DNA.»

Det er bare å trekke blankt i begeistring, antakelig. Regissørens neste film heter forøvrig «11. september» og handler om hvordan noen padanere hjalp til med å forsvare Europa fra islamiseringen i 1683. Det skal nok la seg gjøre å finne investorer til den også.

(Dagbladet, 19.8.09)

Familieverdier

Hvem kjenner verden best – Pedro Almodóvar eller paven?

Den katolske kirka har latt både det ene og det andre gli gjennom filmsensuren i sommer. Først skuffet man regissøren av Dan Brown-filmatiseringen «Engler og demoner» ved unnlate å fordømme filmen hans før premieren i sommer. Noen uker seinere fikk den siste Harry Potter-filmen rosende omtale i Vatikanets dagsavis – i skarp kontrast til pavens Potter-slakt for fire år siden, da han mente den unge trollmannen «undergraver kristendommens sjel», som han sa. Den nye linja var egnet til å forvirre verdens religionskritikere: Dreier det seg om en ny åpenhet? Eller er det bare en ny og slu pr-strategi, som søker å bremse debattene for å unngå å gi mye omtalte filmer enda mer oppmerksomhet? Finnes det da ikke lenger noen regissører som klarer å tirre paven nok til å skremme fram en ordentlig kirke-reaksjon? Akkurat idet vi var i ferd med å gi opp, åpenbarte redningsmannen seg: Pedro Almodóvar.

Mannen bak filmer som «Kvinner på randen av nervøst sammenbrudd» og «Alt om min mor», er straks premiereklar i Norge med «Brutte omfavnelser». Filmen var utgangspunkt for et langt intervju med Die Zeit i forrige uke, der Almodóvar angriper pavens syn på familien som hjørnestein i samfunnet. «Paven bør ta seg en rusletur utenfor Vatikanet», sier regissøren til den tyske avisa, «det er helt sjukt å ikke anerkjenne hvordan millioner av mennesker lever sammen».

Almodóvar sikter ikke bare til homofilt ekteskap, som paven er spesielt mot i disse dager: «I over tjue år har jeg laget filmer der familien består av en gruppe mennesker», sier regissøren, «og det betyr ikke noe om den gruppen består av skilte foreldre, transvestitter, transseksuelle eller aidssyke nonner».

Biskopenes avis i Italia, L’Avvenire, kom raskt på gata med et indignert svar til regissøren: For paven trenger så visst ikke å være noe mer utenfor Vatikanets mange vegger enn han allerede er. Han er nemlig fullt klar over at folk lever sånn som Almodóvar sier. Det er bare det at det er mange færre som holder på slik enn Almodóvar skal ha det til, mener avisa, og presiserer: «I alle fall utenfor enkelte kontekster i det dekadente Vesten.»

Den katolske kirken er til stede i alle menneskelige sammenhenger, og er derfor den beste kjenneren av hvordan det står til i verden, forklarer L’Avvenire. Og som andre av dagens kulturkjempere, støtter bispeavisa seg til en tanke om at deres syn på familien representerer det som er naturlig, i motsetning den progressive kulturens virkelighetsfjerne drømmer. Almodóvar forsøker forgjeves å manipulere folk, advarer avisa.

Den beskyldningen vil kunne gjengjeldes av Almodóvar, som har kjempet mot religiøse og politiske autoriteter fra han som liten foraktet prestene som sto for utdanningen hans, til han var med på den temmelig grenseoverskridende kultureksplosjonen i Madrid etter Francos fall i 1975. «Film ble min religion», har Almodóvar sagt. Den har til og med sitt eget sett av helgener og idoler, som han har utvidet, ved å oppdage både Penélope Cruz (som også spiller i hans nye film) og Antonio Banderas. Det er i alle fall noe for de fleste seksuelle legninger, selv om filmenes familiestrukturer ikke er tilpasset alles smak.

(Dagbladet, 12.8.09)

Ærlige Anders

Joda, NATOs nye generalsekretær bommet på Irak. Men han er bra på Facebook.

«Hei, Jeg er Anders Fogh Rasmussen. Velkommen til bloggen min. Ja, den er på NATOs nettsider, men det er ikke meningen at den bare skal være til offisielt bruk.»

Slik ønsker NATOs nye generalsekretær, diskret smilende og lett keitete, velkommen til en viktig del av sin åpenhetsstrategi – videobloggen «Generalsekretærens hjørne».

Fogh Rasmussen varsler at organisasjonen han leder skal være både «åpen» og «gjennomsiktig». Som han sier: «Jeg vil bruke denne bloggen til å diskutere de sikkerhetsspørsmålene du er opptatt av, og de NATO-relaterte ideene du har, direkte med deg.»

Anders Fogh Rasmussen avholdt sin aller første pressekonferanse som NATOs generalsekretær på mandag. Det var det vanskelig å forestille seg for noen år siden, da han var viklet langt inn i et ullent forsvar for Irak-krigen. Fogh slapp lettere fra det enn en del av sine mektige allierte. Jo, han hadde ledet landet inn i en krig hans landsmenn ikke ville ha noe av. Men han hadde ikke basert deltakelsen på løgn, ikke egentlig. Fogh hadde nemlig ikke brukt masseødeleggelsesvåpen som offisiell grunn for krigserklæringen, han nøyde seg med å påpeke Saddam Husseins manglende samarbeidsvilje. Riktignok var det slik at den manglende samarbeidsviljen ikke dreide seg om import av bananer eller barnesykler – den handlet om masseødeleggelsesvåpen som ikke fantes. Men Fogh Rasmussen fikk spunnet sitt budskap nok til at velgerne lot ham beholde makten – selv om hans Irak-eventyr neppe kan kalles «åpent» eller «gjennomsiktig».

Fogh Rasmussen har lenge omgitt seg med dyktige, meget godt betalte og svært omdiskuterte spindoktorer, som har blitt tildelt æren for mange av hans suksesser. De siste årene er det en mann ved navn Michael Ulveman som har holdt i budskapet, og han følger med til NATO-hovedkvarteret i Brussel. Som generalsekretærens «spesialrådgiver med ansvar for strategisk kommunikasjon», er han et helt ny figur i NATO-systemet – en «internasjonal super-spindoktor», kaller avisa Politiken ham. Ulveman ble for en stund siden sterkt kritisert for å ha nektet journalister innsyn i hans korrespondanse som pressesjef. En jurist i det danske journalistforbundet mente det gjorde det umulig å kontrollere om Ulveman manipulerte opplysninger, og kalte det «et demokratisk problem».

Men nå er det transparent kommunikasjon som gjelder – på nyåpnet Twitter-konto, nyoppusset Facebook-profil, og altså bloggen «Generalsekretærens hjørne». Fogh lover at alle skal bli hørt når han nå skal lede arbeidet med å formulere et nytt strategisk konsept for organisasjonen. Muhammed-striden tilhører fortiden, forsikret han i sin tale mandag. Det gjør også hans gamle taktikk med å nekte utenlandske ambassadører samtaletid. Alle skal med nå – bortsett fra de mest ekstreme Taliban-kreftene, da. Resten av oss kan sende forslag til Fogh framover. Som han sier:

«Still meg spørsmål eller gi meg en kommentar. Og sjekk siden min hver eneste uke, da kommer jeg til å oppdatere min del av vår samtale.»

Det er prisverdig med brukermedvirkning og hyppige bloggoppdateringer. Men åpenhet og gjennomsiktighet er noe annet. Det handler om å ta andres synspunkter på alvor. Det handler om å snakke sant. Det er vaner som ikke kommer automatisk. I alle fall så lenge man ikke kan laste ned noe ærlighetsfilter på Facebook.

(Dagbladet, 5.8.09)