Monthly Archives: juli 2009

– Kelner, denne drinken smaker mafia

På slutten av femtitallet var Via Veneto i Roma verdens jetset-sentrum. Her hang de beste regissørene, de vakreste skuespillerne, de smarteste forfatterne, de hippeste musikerne, de best kledde kongelige, de rikeste playboyene. Truman Capote. Ingrid Bergman. Alberto Moravia. Vittorio De Sica. Ava Gardner. Frank Sinatra. Og her var alle som ville se på dem, snakke med dem, ta bilder av dem, være som dem. Sommeren 1959, da regissøren Federico Fellini spilte inn scener til mesterverket «La dolce vita» i Via Veneto, og lot Anita Ekberg møte Marcello Mastroianni her, var det ingen tvil om hvilket sted som var kulest i gataCafé de Paris.

Tidlig om morgenen forrige onsdag, da bare de aller mest morgenfriske turistene hadde rukket å finne seg et bord, stengte uniformerte politimenn Café de Paris. Mannskapet til politisjef Mario Parente hadde fått grønt lys for operasjonen etter to års etterforskning. For Café de Paris er overtatt av mafiaen fra Calabria – N’dranghetaen.

Den samme dagen fikk flere barer og restauranter over hele byen besøk av finanspolitiet. Alle var overtatt av N’drangheta-mafiaen – serveringssteder til en markedsverdi på rundt 2 milliarder kroner. Talsmenn for politiet karakteriserte det som toppen av et isfjell: Mafiaen kjøper seg inn i etablerte forretninger over hele Europa om dagen. Finanskrisa har sørget for at det er nok å kjøpe for den som har overflod av kontanter.

Takket være Café de Paris fikk operasjonen oppmerksomhet over hele verden – den ble omtalt som det endelige, triste punktum for La dolce vita. Og det er klart: du føler deg uggen når du ber om en Campari og kelneren serverer en N’drangheta.

Men det søte liv i Via Veneto døde for lenge siden, det ville være galt å gi den calabriske mafiaen skylda for akkurat dét drapet. I følge kjennere var det egentlig slutt idet Fellinis film kom ut – han lagde en satire over forfengelighetens fyrverkeri, men opplevde at folk ville imitere filmen, ikke gjøre narr av virkeligheten. Via Veneto ble en parodi på seg selv.

I dag er det søte liv litt oppsplittet. En arvtaker til det Fellini lo av, finnes på ferieparadiset Sardinia, der Formel 1-mogul Flavio Briatore holder hoff på en klubb som i all beskjedenhet heter ”Billionaire”. De unge jentene som er betalt for å være pene på dansegulvet heter Billionairine, og de flinkeste får gjerne et sommerfuglformet smykke i presang av Silvio Berlusconi i hans villa, bare en kort yacht-tur unna.

Hva med Roma? Byen tiltrekker seg fortsatt store utenlandske navn, naturligvis. Noen kan man møte på Caffè della Pace like ved piazza Navona. I sommer spiste Michelle Obama på et sted som heter «Maccheroni» ved Pantheon, men besøket var ikke fryktelig glamorøst – pressen skrev mest om at hun ba om en doggybag til pastaen som var til overs. Prisverdig og miljøvennlig, men ikke noe Anita Ekberg ville gjort på femtitallet. Og filmstjernene med kredibilitet? Vel, Al Pacino og Robert de Niro er ganske ofte i byen. Jeg kunne fortalt deg hvor de pleier å spise romerske spesialiteter, men da ville jeg bli nødt til å drepe deg etterpå.

(Dagbladet, 29.7.09)

Reklamer

Kultureliten til unnsetning

PARIS (Frankrikes Tromsø): Det holder ikke å ha folkelig smak når man skal være Frankrikes president. Flere finfine artikler, som denne i NYTimes eller denne i L’Express har skildret Sarkozys vei fra å være Stallone-fan til å kose seg med kulturelitens favorittfilmer. Viscontis «Døden i Venedig».  «A bout de souffle» av Godard. Nå leser han Celine. Albert Cohen. Thomas Mann.  Carla Bruni har banket det gjennom: Det er flaut å ikke ha sett en Fellini-film. Det er lurt å lese Sartre. (Ekstra plusspoeng for å forstå ham, men det er ikke noe must.) Og det beste av alt: Man lærer noe nytt! Det er gøy! Disse smaksdommerne har sannelig noe for seg, après tout.

Sommerkjeft

Temperaturen på debattklimaet i Frankrike og Italia har steget raskt i juli, takket være en filosof og en komiker.

Både den franske og den italienske venstresida har dårlige dager: Skrale meningsmålinger gjør det tungt å gå framover, og misnøye med partiledelsen fører til syrlige angrep innenfra. De franske sosialistene hadde kranglet høylytt en stund da partileder Martine Aubry nylig vakte oppsikt ved å sende et brev til en kritisk partifelle og be ham holde kjeft – eller skifte parti. Diskusjonen har vokst, og ble toppet av den allestedsnærværende filosofen Bernard-Henri Levy på søndag: I et intervju med avisa Le journal de dimanche, mente BHL, som han kalles, at saken er klar: Sosialistpartiet må legges ned. De er dødsdømte – nei, de er allerede døde, og liket stinker, kunne en sommeropplagt BHL fortelle. «Ingen, eller nesten ingen, tør å si det. Men alle, eller nesten alle, vet det.»

Mange avfeier den flamboyante intellektuelle med de oppkneppede hvite skjortene og de dyre klokkene umiddelbart – de som er enige med en leser på nettet, som lurte på «når BHL skal legge ned seg selv». Lévy har pisket venstresiden så mye de siste årene, ikke minst i forbindelse med holdningen til islam, at man kan lure på om det kan være noe kraft igjen. Men han har en lang venstrehistorie, fra Mitterands dager og fram til han var rådgiver for Ségolène Royal under valgkampen mot Sarkozy – derfor gjør det vondt når han feller en så grusom dom.

Et av Levys ankepunkter er partiets navn – han mener tida er overmoden for å bytte ut «sosialist»-prefikset. I Italia har venstrepartiene skiftet navn og ledere flere ganger de siste årene, uten at det har stanset interne stridigheter. De blusser opp igjen nå som det største opposisjonspartiet i landet, det demokratiske partiet, skal velge ny frontfigur. For hvem har karisma nok til å slå Silvio Berlusconi?

Beppe Grillo er en kjent figur i Italia – han er en populær komiker, han skriver landets mest leste blogg, og han er knallhard politisk aktivist. For to år siden fikk han italienere til å fylle piazzaer over hele landet for å markere «Vaffanculo Day» – «dra til helvete-dagen», der han ba politikerne om å komme seg vekk, alle som en, i protest mot vannvittige politikerprivilegier og manglende respekt for landets lover.

Som Lévy mener Grillo at venstresidens hovedparti praktisk talt er dødt, men Grillo tar ansvar selv: Han vil ta over ledelsen av partiet.

Grillo har møtt stengte dører hittil: «Det er ikke mulig å registrere Grillo på det Demokratiske partiets lister, fordi han inspirerer en politisk bevegelse som er fiendtlig innstilt til partiet», het det i en partiuttalelse. Partiledelsen er redd for at hele ledervalgkampen skal bli et sirkus, med Grillo som hovedperson i manesjen.

Men mange velgere har sympati for Grillos politiske prosjekt. De mener den kompromissløse stilen er det som kreves i kampen mot Silvio Berlusconi, som i stadig større grad ser ut til å gjøre akkurat som han vil. Den kritikken rammer Sarkozy også, om enn i litt mindre pikante varianter: Begge de to statslederne legger seg til en stadig mer eneveldig stil, mens opposisjonen slår seg selv i hodet. «Sosialistene trenger en lang ferie», sa den grønne politikeren Daniel Cohn-Bendit sarkastisk i et intervju i går.  Kanskje et klarere politisk prosjekt vil materialisere seg når det blir litt kjøligere.

(Dagbladet, 22.7.09)

Høyrebølgen

Høyresiden i Europa har fornyet tro på seg selv. Det betyr ikke at den har så mange gode ideer.

ROMA (Dagbladet): De er unge, de er fulle av selvtillit, og de gjør opprør mot det de kaller «sekstiåtternes diktatur». De snakker om utdanningskrise. De snakker om manglende respekt for lov og rett. Og de snakker om å få slutt på det naive innvandringsfrisleppet. Møt «Romas folk», en tenketank som arbeider for en av Europas sittende høyreregjeringer.

Det er kulturkamp i Italia også, og som ellers i Europa føres den på mange forskjellige arenaer og av svært forskjellige aktører. Giuliano Castellino er talsmann for «Il popolo di Roma», en bevegelse som har røtter i Italias reformerte etterkrigsfascisme. Han er ivrig, for han bor i en by som nå har en ordfører fra høyresiden, etter mange års venstredominans. Og han er opptatt av å støtte vinden av forandring som blåser over Europa, forteller han meg.

– Sekstiåtterne har dominert universitetene og mediene for å holde på den ku-ltu-relle mak-ten, sier han, og slår hånda i bordet for hver stavelse.

– Men vi vil ikke lenger være slaver av en «progressiv» kultur.

Castellino er også en del av «den brede høyresiden som rykker for full fart inn i samfunnsdebatten», i et Europa som «vender seg mot høyre», slik Høyres Torbjørn Røe Isaksen beskrev det her i avisa i forrige uke. Det betyr ikke at alle i denne høyrebølgen er ekstremister av noe slag. Naturligvis ikke. Men det betyr at det vil være uklokt av den moderate høyresiden å late som om de ikke finnes, de som er lengre ute til høyre i denne kampen.

Mye er sagt og skrevet om venstrepartienes krise i Europa. Om partiledernes manglende ideer, kombinert med en arroganse som stammer fra venstresidens følelse av moralsk og intellektuell overlegenhet. Dette er gode poenger, i mange sammenhenger. Men hva er det vi får servert som alternativer? Man skal være nokså overmodig for å tro at høyresidens framgang i Europa den siste tida handler om en imponerende intellektuell idérikhet.
I mange land handler det dels om at høyrepartiene har vært raske til å forsikre om at de ikke har noe med den ville bank- og børsbobla å gjøre – og til å snakke om statlig intervensjon, som gode sosialdemokrater. Dels handler det om enkle innvandringspolitiske utspill kombinert med rop om mer «sikkerhet». Nicolas Sarkozys rådgivere sa det tydelig før EU-parlamentsvalget: «I sluttfasen skrur vi opp lov- og orden-retorikken.» I Italia har den samme retorikken blitt fulgt av de underligste tiltak – som militær tilstedeværelse i gatene og borgervern, for å demme opp for en kriminalitetsbølge som statistisk sett ikke finnes. (Etter protester fra politiet, forsvant hærstyrkene – de fylte ingen funksjon annet enn å gå i veien, og å få landet til å se ut som et søramerikansk diktatur.)

I Italia har høyresiden også funnet på å sende alle båtflyktninger tilbake til kysten av nordafrika, før de er vurdert som asylsøkere – en FN-stridig idé som i disse dager er tilpasset norske forhold og lansert av Fremskrittspartiet.

At reflekterte mennesker på høyresiden fortsetter kritikken av «venstresidens unnfallenhet» i innvandringspolitikken, er så sin sak. Men at man ikke, fra moderat høyrehold advarer mer mot lettvint lov og orden-retorikk, sauset sammen med frykt for innvandrings-invasjon som preger debatten i mange europeiske land, er besynderlig. Kanskje vi kan kalle det den moderate høyresidens unnfallenhet. Særlig idérikt er det i alle fall ikke.

Eldreopprøret

Den italienske regjeringen ville sende flere utlendinger tilbake dit de kommer fra. Så kom man på at noen må pleie landets pensjonister.

ROMA (Dagbladet): Jeg ser dem hver dag når jeg blir sittende for lenge på frokost-kafeen: Når morgenrushet har gitt seg, kommer eldgamle romere fram fra leilighetene i nabolaget for å finne et bord i skyggen. Noen har stokk, noen har gåstol – og alle følges av en hjemmehjelp. En gammel krok med skjorta kneppet helt opp til adamseplet, hvit skyggelue og bomullsdress, vagles på plass av sin fillipinske hjelper. «Hvordan går det?», skriker en eldre dame fra nabobordet, mens hennes østeuropeiske assistent heller i et glass med ferskenjuice. «Jo, det går bedre enn det gjør for mange andre», piper mannen med skyggelua tilbake.

Bra svart, synes jeg. Men nå kan han være i trøbbel, takket være den italienske regjeringens nye «sikkerhetspakke», som ble vedtatt i slutten av forrige uke. Pakken er regjeringspartiet Lega Nords stolthet, og den mest markante endringen som gjennomføres er at det blir straffbart å være irregulær innvandrer i Italia. Forbrytelsen skal koste mellom femti og hundre tusen kroner. I tillegg skal den som leier ut leilighet til noen som ikke har papirene i orden, straffes med fengsel i opp til tre år. Lega Nord har kjørt hardt på at de nå skal få kastet ut alle voldtektsmenn og kriminelle som de mener herjer landet. Men dagen etter vedtaket fikk mange italienere panikk: Hva med hjemmehjelpen?

1,1 millioner mennesker jobber som assistenter i private hjem i Italia. Halvparten er uten arbeids- og oppholdstillatelse i landet, og kan bøtelegges og kastes ut av landet når som helst, i henhold til den nye loven. De fleste av de utenlandske hjemmehjelpene bor hos de familiene de jobber for. De utgjør en helt avgjørende del av omsorgen for eldre i Italia – og de passer på landets barn. Det er en ordning full av dilemmaer, ikke minst fordi lønna er dårlig, og mange av dem som jobber for italienske familier er borte fra sine egne i hjemlandet i mange år av gangen. Men kritikerne av den nye loven mener en mer hensiktsmessig lovendring ville vært å sørge for bedre rettigheter og ordnede forhold for dem som jobber i landet, i stedet for å skremme med straffer.

Innenriksminister Roberto Maroni, en av Lega Nords viktigste politikere, forsøkte i helgen å berolige folk ved å si at loven ikke gjelder de som allerede er i et arbeidsforhold i landet, men den påstanden ble tilbakevist av jurister, som måtte forklare ministeren at loven han har fått gjennom gjelder både hjemmehjelper, fotballspillere og murere – ikke bare de som passer skremmebildet partiet hans har manet fram de siste årene. Som en kommentator i sentrum/venstre-avisa La Repubblica skriver: «Maroni har nok oversett at selv rasistiske lover må henge på greip, både politisk og juridisk».

En del fremstående geistlige har varslet sivil ulydighet, og vil tilby kirkeasyl til folk som står i fare for å bli kastet ut. Men Lega Nords talsmenn fnyser av dem. Partiets ubestridte leder Umberto Bossi mener kirken bør være stille så lenge den selv fører en streng innvandringespolitikk: Det er nemlig ikke så lett å bosette seg i Vatikanstaten heller.

(Dagbladet, 8.7.09)

Våpenhvile

Kan den som har flere nakenbilder fra hagen til Silvio vente en ukes tid med å vise dem fram? Vær så snill?

ROMA(Dagbladet): Hvor lenge holder Silvio Berlusconi ut? Spørsmålet er helt og holdent av politisk art, det må presiseres. Seksuelt vet man at han er «utrettelig, som en okse». Det kom fram på søndag i et intervju med eskortejenta Patrizia D’Addario, som skal ha fått penger for å komme på den italienske statsministerens fester – og litt mer penger for å overnatte. Det er to uker siden hun innledet den foreløpig siste akten i årets skandaleføljetong, ved bestemme seg for å fortelle det hun vet om Berlusconis festvaner – og belegge det med lydopptak.

Avisa La Repubblica har ledet an i hardkjøret mot statsministeren helt siden Berlusconis kone i begynnelsen av mai krevde skilsmisse, fordi hun ikke syntes hun kunne være gift med en mann som omgås mindreårige, som hun sa. Avisa har trykket ti spørsmål til Berlusconi hver dag siden da, uten å få svar. Denne helgen oppdaterte avisa spørsmålene, hvorav det siste lyder: «I lys av det som har kommet fram de siste to månedene – hvordan er Deres helsetilstand, hr. statsminister?»

Mandag kveld ba Italias president Giorgio Napolitano pressen om våpenhvile fram til det viktige G8-møtet i jordskjelvrammede Aquila er avviklet i slutten av neste uke. Åtte av verdens mektigste regjeringssjefer skal møtes for å snakke om Iran, Afghanistan og finanskrisa, blant annet. Både Napolitano og Berlusconi selv er opptatt av at «blant annet» ikke skal være fnising om statsministerens omgang med unge jenter og prostituerte. Derfor har han brukt de siste dagene på å haste rundt på internasjonale møter i Italia, på Kypros og i Libya, ivrig etter å framstå som en tung utenrikspolitisk aktør.

Napolitanos våpenhvile-bønn møter forståelse hos mange i Italia. Hvis en ny skandale skulle dukke opp på onsdag, med 3600 akkrediterte journalister, vil det underminere innsatsen som ligger bak det prestisjefylte G8-arrangementet. La Repubblica, derimot, er enige i at Italias rykte er skralt om dagen – men fastslår i gårsdagens avis at det er Berlusconis handlinger som er årsaken, ikke diskusjonene etterpå.

Flere aviser har de siste dagene antydet at statsministerens viktigste støttespillere nå distanserer seg fra ham for å forberede seg på en Silvio-løs regjering. Men mange av denavngitte dissidentene har raskt avvist mytteri-planer. På en pressekonferanse om bord på det enorme cruiseskipet Fantasia mandag kveld, framsto Berlusconi på sedvanlig selvsikkert vis: «Jeg tror nok min regjering er den tryggeste og mest stabile regjeringen i Vesten.» Slik den parlamentariske situasjonen er, finnes det neppe noe reelt alternativ til Silvio.

«Så lenge Berlusconi tar kalde dusjer med jevne mellomrom, kan han holde på hele natta», fortalte eskortejenta Patrizia D’Addario til Sunday Times’ utsendte korrespondent i forrige uke. I tråd med denne informasjonen, og Berlusconis mannemann-image, er det dermed mulig å tenke at den siste tidas skandaler ikke svekker ham – de bare bidrar til at han holder seg våken.

(Dagbladet, 1.7.09)

Siste skrik

Sarkozy vil gi ungdommen papiraviser før internett tar dem.

Franske aviser er i krise. De også. Men Frankrike har også en president som liker å snakke varmt om verdien av gode papiraviser, og som i fjor høst lanserte «Pressens tilstand», en slags arbeidsgruppe som skulle se på mulige utveier. Forslagene ble til

Nicolas Sarkozys mediekrisepakke, som vakte internasjonal oppsikt da den ble presentert i januar i år. I forrige uke ble ett av de mest omtalte tiltakene konkretisert: Etter sommerferien får alle franskmenn og –kvinner mellom 18 og 24 år tilbud om et gratis abonnement på en fritt valgt papiravis. Trykkingen dekkes av avishusene, som kan velge om de vil være med på tiltaket. Distribusjonskostnadene dekkes av staten. Og vips – slik skal en ny generasjon franske borgere bli kjent med den gode følelsen av å bli engasjert og klok på papiravis-vis.

Tilbudet har riktignok blitt litt mindre attraktivt siden det kom opp første gang i januar, da presseorganisjasjoner og kulturministre helt oppe i Danmark og Norge syntes tiltaket var spennende. For slik ordningen nå blir, gjelder gratisavisabonnementet bare for én dag i uka. Og her begynner innvendingene fra franske kommentatorer. Har Sarkozy oppfunnet et nytt medium – den ukentlige dagsavisa? Eller det et subtilt hint om at ukeaviser er de eneste som er verdt sin vekt i papir?

Den vektigste innvendingen mot tiltaket kommer imidlertid fra «Roger D», som har skrevet en kommentar på Le Mondes nettsider: «Gratis? Man vil altså fortsatt la folk tro at det finnes ting som er gratis?»

Det er klart – hvis man skal lære opp folk til at man må betale for gode og grundige nyheter, er det kanskje litt dumt å la dem få en gratis prøveperiode. Sarkozy har sagt at avisvaner må legges i ung alder – men hvor avhengighetsskapende kan man egentlig håpe papiraviser er i dag? Er én avis i uka nok til å friste kidsa til å begynne med papir?

Gratis avis til 18-åringer er ikke det eneste tiltaket den franske regjeringen har kommet med. Forrige onsdag kunne den franske kulturministeren fornøyd konstatere at 14 av 30 punkter på regjeringens aviskriseplan for 2009 allerede er gjennomført: Det handler blant annet om statlig annonsering i mediene, hvor budsjettet er doblet siden februar. I tillegg er den generelle pressestøtten økt betraktelig – og man jobber med å få redusert trykkekostnadene, som er svært høye i Frankrike. Mange mener likevel at krisetiltakene ikke vil virke – de blir i høyden en slags badering som kan holde bransjen flytende en liten stund til. Man burde heller blitt bedre til å svømme.

På en flyplass for en stund siden så jeg et avisstativ, der en svær lapp var klistret over reklamelogoen til avisa Frankfurter Allgemeine Zeitung. «It is not allowed to read newspapers», sto det. Jeg antar man ville unngå at folk skulle blafre og bla uten å betale. Men det slår meg nå at dette kan dreie seg om et bransjeråd, ikke dårlig engelsk. For selv om man kanskje kan friste noen unge lesere til å takke ja til en gratis papiravis, er det ikke noe som bidrar til mediets fascinasjon.  Hvis Sarkozy i stedet hadde forbudt aviser, ville vi sett en annen utvikling. Kanskje han kunne satt i gang store kampanjer: «Det er ikke lov å lese papiraviser.» Ganske snart vil det dukke opp illegale undergrunnsaviser, distribuert av gutter med sixpence. De første klistremerkene på trikken vil være formet etter tidligere tiders kamp for rullebrett-rettigheter: «Newspapers are not a crime.» Politiske partier vil stiftes, først i Sverige, senere i andre land, og få plass i EU-parlamentet: Papirpartiet. Framtida er på vår side, Sarkozy. Det gjelder bare å finne riktig taktikk.

(Dagbladet, 24.6.09)