Monthly Archives: juni 2009

Den grønne drømmen

Blir Europa mer miljøvennlig etter Daniel Cohn-Bendits økologiske valgsuksess?

I går gjorde jeg det Nicolas Sarkozy ba meg om. Jeg så filmen «Home», regissert av Yann Arthus-Bertrand – han som har tatt alle bildene av jorda sett ovenfra, som du kanskje har i bokhylla. Det er en litt svulstig, men kraftfull film om hvordan vi er i ferd med å ødelegge planeten, og Sarkozy har sagt at «alle» bør se den. I tillegg vil han ha en ny verdensomspennende miljøorganisasjon, og økt satsing på fornybar energi. Den franske presidenten har tatt signalene fra EU-parlamentsvalget på alvor: Valgskredet for den økologiske partilista til Eva Joly og Daniel Cohn-Bendit, viste at grønt er vårens farge.

Helten fra 1968, Daniel Cohn-Bendit, overrasket de aller fleste ved valget. Riktignok har «Røde Dany», som han ble kalt under studentopprørene, lenge vært en populær fyr. Han er flink til å snakke, energisk, entusiastisk og alt sånt – men å klare å dra den franske miljøpartilista Europe Ecologie over 16 prosent, bare noen skarve stemmer bak sosialistpartiet var drøyt, selv for en som i sin ungdom representerte en bevegelse som snakket om å gjøre drømmer til virkelighet.

Den grønne suksessen henger sammen med den røde stillstanden. Cohn Bendit selv peker på venstresidas mangel på visjoner: I et intervju med Der Spiegel etter valget, forklarte «Grønne-Dany», som han nå blir kalt, at den sosialdemokratiske modellen har utspilt sin rolle. Både i Tyskland, Frankrike og Italia er de kjørt: «I dag er de livløse strukturer som mangler perspektiver på samfunnet. De har ingen framtid.»
Slik snakker en seierherre som får lov til å skrive historien. Han kaller valgnatta «økologiens D-dag i Europa», men makter han å dytte noe i grønn retning?
Nicolas Sarkozy har som nevnt vært miljøvennlig siden valget, men de grønne er ikke imponert. De mener presidenten er en slags ulv i fåreklær – eller som en av de grønnes representanter sier det med et annet eksempel fra dyreriket: «Du kan putte en grønn hatt på en geit, men det er fortsatt en geit.»
Om geiter er miljøvennlige eller ikke, kan vi la ligge her. For Daniel Cohn-Bendit er det uansett ikke fransk politisk krangling som er det viktigste. Selv er han tysk statsborger, men kanskje først og fremst europeisk. I tillegg til hans personlige sjarm, kan det godt ha vært dette europeiske perspektivet som gjorde utslaget – mens alle andre brukte EU-parlamentsvalget som en nasjonal meningsmåling, snakket økologene visjonært om en ekte europeisk offentlighet, der en bærekraftig politikk skal pønskes ut på tvers av landegrenser og lokale politiske krangler.
Den første utfordringen er å kaste EU-kommisjonens president Barroso. (Det går antakeligvis ikke, han kan få forlenget mandatet sitt allerede i morgen.) Den neste er å mobilisere til et grønt og internasjonalt folkeengasjement fram mot klimamøtet i København til høsten. (Det kan bli mer interessant.)
Det er umulig å si hvor grønn seiren til Daniel Cohn-Bendit egentlig var. Men en nøkkelinnsikt kan være verdt å ta med seg: Den økonomiske krisen trenger ikke føre til at at folk glemmer klimakrisen – mange velgere begynner i stedet å se at de to må ha felles løsninger. Det er det virkelig visjonære prosjektet. Og det er vel det som formidles i miljøfilmen som Sarkozy anbefalte meg å se – selv om jeg er usikker på hvor langt han er villig til å trekke den innsikten.

(Dagbladet 17.6.09)

Reklamer

Finanskrisas vinnere

Når bedrifter sliter, står mafiaen klar til å ta over.

EU-parlamentsvalget i forrige uke ble en triumf for Europas blå partier, ikke minst fordi høyresiden har lykkes i å overta sosialdemokratiske slagord om stat og styring. Som Frankrikes Sarkozy og Tysklands Merkel skrev i en felles kronikk rett før valget: «Liberalismen uten regler har feilet». Når høyresiden selv tilsynelatende er så streng mot tanken om fri flyt i økonomien, har de effektivt filt ned det som kunne vært venstresidas skarpeste våpen.

Men EU venter fortsatt på regulering som er tilstrekkelig streng. Et aktuelt og nokså guffent eksempel på det, er måten den organiserte kriminaliteten spiser stadig større deler av den legitime økonomien i verden – ikke minst i Europa. Tidligere i vår kunne en storøyd forsamling EU-parlamentarikere høre den italienske økonomen og forfatteren Loretta Napoleoni fortelle dem hvordan ståa er: «Europa har blitt verdens hovedstad for hvitvasking av penger.»

Det handler om regulering – etter 11. september 2001 er regelverket strammet inn i USA. Dollaren ble mindre attraktiv som hvitvaskingsvaluta, samtidig som euroen dukket opp. Nå er det lilla 500 euro-sedler som fyller kofferten når kokainhandelen skal gjøres opp. Og i vår pumpes de skitne pengene inn i legitime bransjer i større hastighet enn på lenge.

For mens finanskrisa tvinger fram nedskjæringer oppsigelser og innstramninger i de fleste bransjer, er det én forretningsmodell som trives bedre enn på lenge: den cashbaserte og gjeldfrie varianten verdens mafiaorganisasjoner sverger til. Bankene strammer inn utlånspraksisen og bedrifter sliter med likviditeten. De eneste som har frie midler, står klare til å overta.

De italienske mafiaorganisasjonene er blant hovedaktørene i denne operasjonen.

De har mye penger de skal ha vasket og investert – i fjor tjente Cosa Nostra på Sicilia, Camorraen rundt Napoli og N’drangheta i Calabria til sammen omtrent dobbelt så mye som Exxon, verdens største oljeselskap. De trange økonomiske tidene gjør inntektsmulighetene enda bedre i år. Modellene er enkle: Dels låner man ut penger til bedrifter i trøbbel, til skyhøy rente. Inntekstene fra denne typen gammeldags lånehai-virksomhet øker raskt, og kan nå være oppe i over 35 milliarder euro i året. Folk anstrenger seg litt ekstra for å betale avdragene hvis knuste tenner er alternativet, som en italiensk etterforsker fortalte tidligere i år.

Men kanskje enda mer bekymringsfullt er omfanget av penger som nå investeres i bedrifter som sliter, og i lavt priset fast eiendom.  Myndighetene er fullt klar over faren. Italias president Giorgio Napolitano sa det tydelig i mai:

«Vi risikerer nå at mafiaorganisasjoner tjener på krisa ved å kjøpe seg kontroll over foretak. De kan infiltrere alle regionene i landet.» Genovas ordfører kunne bekrefte det  med eksempler fra sin hjemby noen dager senere: «De gafler i seg hele nabolag».

I den globaliserte økonomien er dette på ingen måte et særegent italiensk problem. Sjefen for FNs kontor for narkotika og kriminalitet (UNODC) kom med dystre advarsler for halvannen uke siden: «Den økonomiske krisen har gitt den organiserte kriminaliteten unike muligheter til å trenge inn i verdensøkonomien». Den mørke baksiden av verdensøkonomien er nok en grunn til at den nye tverrpolitiske enigheten om økonomisk regulering ikke kan ende opp som tom retorikk.

(Dagbladet, 10.6.09)

Gud 2.0

Ryktene om Guds død er betydelig overdrevne. Han er tilbake – nå også i nye, kule versjoner.

I konkurransen om å få møte Barack Obama så raskt som mulig etter at han ble utnevnt til president, trakk Tony Blair et langt strå. Han fikk sjansen før noen sittende europeiske statsledere – takket være sin nyuttalte kristne tro: I februar ble han bedt av Obama om å lede det viktige bønnemøtet US National Prayer Breakfast. «Tro», sa Blair i ballsalen på Washington Hilton Hotel, «må igjen plasseres der den hører hjemme: Som veileder for vår verden og dens framtid.» Noe slikt kunne han ikke sagt som statsminister – Blair har selv forklart at en engelsk politiker som snakker om sin tro, blir sett på som en gærning. Nå tar han det igjen det tapte med sin hyperaktive tenketank og foredragsfabrikk «The Tony Blair Faith Foundation». Og dermed er han på parti med framtida, skal vi tro forfatterne av den nye boka God is back.

Bokas forfattere, redaktøren av Economist, samt magasinets Washington-korrespondent, hevder den religiøse troen er på frammarsj, og er i ferd med å forandre verden på overraskende vis. De siste årenes bølge av ateistisk litteratur, signert folk som Christopher Hitchens og Richard Dawkins, er ikke annet enn de militante ikke-troendes siste krampetrekninger, mener de to. For Gud har vist at han er fullt kompatibel med en moderne verden. Boka God is back handler interessant nok lite om den religiøse fundamentalismen og dens voldelige varianter. Hovedcaset er religion i nye, svært tilpasningsdyktige og til dels bisarre innpakninger. Vi får høre om privatdrevne kristne hus-kirker for en suksessfull middelklasse i Kina. Djevelutryddelse og håndspåleggelse i lunsjpausen i en idrettshall i Brasil. Muslimske tv-predikanter, megakirker, karaokekirker, mc-kirker og kirker som nøye har tilrettelagt liturgien i henhold til hva folk i spørreundersøkelser har fortalt at de vil ha. Dette er den amerikanske blandingen av religion og marked – en modell for fredelig sameksistens – og den blir nå eksportert med enorm suksess.

Mens den tøylesløse markedsøkonomien sliter med et dårlig rykte, er Economist-medarbeiderne dermed på plass med trøsten for sine ideologiske tilhengere: Religionen er beviset på at markedets usynlige hånd fortsatt gjelder. «Et fritt religionsmarked tvinger geistlige til å konkurrere om markedsandeler», skriver forfatterne entusiastisk. Også mer tradisjonelle religionstilbud nyter godt av denne dynamikken, hevder de. Som de skriver: «Sekulariseringsprofetenes største problem er at religionens framvekst er drevet at markedskapitalismens suksess: Konkurranse og valgmulighet.» Sekulariseringsprofetene kunne bli fristet til å spørre: Kan vi vente oss en subprime-krise i vekkelsens verden? Hvis religion i så stor grad handler om innpakning, kan man kanskje etter hvert få en snikende følelse av at den er litt hul?

Det er forfatterne (én ateist og en katolikk) overhodet ikke bekymret for. Det vesentlige er at troen har vist seg konkurransedyktig i en moderne verden. Derfor må alle som vil forstå seg på samfunnet, ikke minst politikere, sørge for å skjønne religion i dag. Forfatterne er på linje med mange samfunnsforskere når de peker på at forståelsen for religion som politisk faktor har vært skral i mesteparten av etterkrigstida.

Men én ting er å være klar over religionens kraft. En annen sak er å drive politikk utfra tro. Her er forfatterne litt uklare på hva de mener, ikke minst er de opptatt av å markere distanse til George Bush’ korstogs-retorikk i Irak. Economist-medarbeiderne forsøker å argumentere for at religion ikke spilte en så direkte rolle i Bush-administrasjonens utenrikspolitikk som folk skal ha det til. Riktignok var Bush selv den mest utagerende kristne presidenten på mange år, men hans mektigste rådgivere, som Cheney og Rumsfeld var ikke opptatt av de religiøse overtonene ved internasjonale konflikter, hevder de. Det kunne vært en nyttig presisering, hadde det ikke vært for at magasinet GQ for et par uker siden kunne avsløre at Donald Rumsfeld krydret hemmelige etteretningsdokumenter fra Irak med bibelsitater: «Commit to the LORD whatever you do, and your plans will succeed», var for eksempel teksten til et bilde av en amerikansk soldat med automatvåpen. Det kan jo være Rumsfeld bare krydret saken litt med tanke på sjefens interesser, og det betyr naturligvis ikke at han ikke egentlig var mest interessert i olje. Men det er vanskelig å tenke seg at denne typen religionskrig-retorikk ikke surra til dømmekraften.

Hva med religionens rolle i innenrikspolitikken? Det finnes gode grunner til å advare mot en kompromissløs utestengning av religiøse tanker i den offentlige debatten, ikke minst innad i de europeiske landene. Det betyr ikke at tanken om en sekulær offentlig sfære er gått ut på dato, eller at det nå bare er et spørsmål om tid før vi alle finner fram til Gud og bruker ham som hovedargument i alle politiske saker. Det mener heller ikke Economist-forfatterne, som i bokas sluttkapittel trekker seg litt tilbake fra noen av de voldsomste påstandene de har fremmet tidligere i teksten, og innrømmer at den amerikanske religionsmodellen nok ikke passer helt for Europa, tross alt. Som de skriver: «Europa vil uansett i hovedsak forbli et sekulært kontinent». Tony Blair-modellen, der «troen er veileder for vår verden og dens framtid» er rett og slett for nyfrelst for mange europeere. Det vil han måtte ta hensyn til hvis han skal være en seriøs kandidat til den nye stillingen som «Europas president», slik det spekuleres i.

Gud er kanskje «tilbake» – omtrent på samme måte som han har vært «død» tidligere. I alle tilfeller er det nok først og fremst opp til oss her nede på jorda å bli enige om måter å skru sammen samfunnet på.