Monthly Archives: mai 2009

Ubehagelige spørsmål

Avisa La Repubblica har bitt seg fast i Silvio Berlusconi, og nekter å gi slipp.

Det er gode tider for sta kampanjejournalistikk om dagen: Britiske Daily Telegraph ryster hele det politiske systemet med sine avsløringer av griske politikere, mens italienske La Repubblica har bitt seg så godt fast i statsminister Silvio Berlusconi at man begynner å lure på om han for en gangs skyld kommer til å varige mén av det. Det er klare paralleller her, og noen avgjørende forskjeller: Mens britiske politikere ikke kan gjøre stort annet enn å be om unnskyldning, har Berlusconi ingen planer om å innrømme noen feil. Til mediemogul å være, er han påtagelig lite begeistret for journalistikk. Som han sier det selv: «Enkelte avisers oppførsel har vært direkte usmakelig, og når folk blir klar over hvordan dette virkelig henger sammen, kommer mange mennesker til å måtte skamme seg.»

Etter at Silvio Berlusconis kone 3. mai i år offentlig ba om skilsmisse fordi hun «ikke kunne være sammen med en mann som omgås mindreårige jenter», fulgte saken det sedvanlige mønsteret for statsministerens skandaler: Først kom de generelle utfallene mot «den hatefulle pressen», deretter bestilte statsministeren plass på landets mest sette talkshowprogram (kveldens episode het «Nå er det min tur til å snakke»), hvor han nokså uforstyrret fikk fortelle at han ikke har gjort noe galt, verken før eller siden. Selv om det var mye som skurret, kunne det hele lett ha kokt bort i en suppe av gjensidige beskyldninger om løgn.

14. mai bestemte avisa La Repubblica seg for å stille Berlusconi ti spørsmål, for å få klarhet i hva slags forhold statsministeren egentlig har hatt til Noemi, ei jente fra Napoli. Lover statsministeren unge jenter en karriere i politikken i bytte mot trivelig samvær? Har han løyet til befolkningen? Er det grunn til å være bekymret for statsministerens mentale helse? I fjorten dager har avisa trykket spørsmålene uten å få svar. Det er blitt stadig vanskeligere for Berlusconi å ignorere dette, ikke minst etter sist søndags Repubblica-scoop – et intervju med Noemis ekskjæreste, som i detalj kunne fortelle hvordan vennskapet mellom den 72 år gamle statsministeren og den 18 år gamle Noemi begynte: Berlusconi ringte Noemi etter å ha sett modell-bilder av henne, snakket om hvor «ren» og vakker hun var, før han tok henne med på middager og nyttårsferier på Sardinia.

Man vil kunne hevde at Berlusconis problemer med rettsvesenet er mer alvorlige enn Noemi-saken (en britisk advokat ble nylig dømt i første rettsinnstans for å ha løyet for Berlusconi i en rettssak, mot betaling.) Det samme gjelder loven som sikrer Berlusconi immunitet, eller hans forsøk på å minske parlamentets makt. Men La Repubblica har argumentert godt for at sakene henger sammen – det handler om en mann som er beruset av sin popularitet, og ikke lenger ser noen grenser for hva han kan foreta seg. Om det ikke dreier seg om en Watergate-avsløring, har avisa fått Berlusconi på dypt vann, der han tråkker og tråkker mens sminken renner.

Se Repubblicas ti spørsmål her og på engelsk her

(Dagbladet, 27.5.09)

Reklamer

Bomber og løgner

40 år etter at en bombe drepte 16 mennesker i Milano, strever Italia fortsatt med å forsone seg med terrorbølgen som fulgte i årene etter.

12. desember 1969 eksploderte en bombe i et banklokale på Piazza Fontana i Milano. 16 mennesker ble drept, 84 såret. Attentatet ble begynnelsen på et svart tiår i landets historie: Nesten 400 mennesker døde som følge av terrorangrep og attentater i Italia fra 1969 til 1980. Mange av forbrytelsene står uten gjerningsmenn: «Vi mangler fortsatt sannheten», sa Italias president Giorgio Napolitano tidligere denne måneden under en minneseremoni til minne om ofrene.

Man vet ikke hvem som sprengte bomben på Piazza Fontana den desemberdagen for 40 år siden. Men man vet det ikke var anarkisten Pino Pinelli, som ble mistenkt, deretter avhørt i tre døgn, før han falt mot asfalten utenfor politistasjonen og døde. En samlet front av venstreaktivister og intellektuelle pekte umiddelbart ut politimannen Luigi Calabresi som Pinellis drapsmann. Seinere rettsundersøkelser har vist at han ikke var til stede i rommet der Pinelli ble avhørt. Men den avklaringen kom ikke før flere år etter at politimannen selv ble drept av et medlem av en ytterliggående venstreorientert gruppering.

Hovedpersonene under minneseremonien Italias president ledet tidligere i mai, var enkene etter anarkisten og politimannen. De to hadde aldri møtt hverandre tidligere, og håndtrykket og smilene som ble utvekslet dem imellom endte på de fleste avisenes forsider i Italia – som et kraftig symbol på en ny start. Landets president hadde tårer i øynene. For sårene etter 1970-åra er dype. På den ene siden dreide det seg om terroraksjoner signert venstrereorienterte grupper, som Røde Brigader. På den andre siden ble volden utført av en nyfascistisk og reaksjonær høyreside, med bånd til landets hemmelige tjenester. I hvor stor grad staten var involvert i volden, vet man fortsatt ikke.

«Ikke noe annet europeisk land har hatt en historie så fylt av blod og løgner», skrev en italiensk kommentator nylig. Den historien handler ikke minst om dekkoperasjoner; bombeangrep skulle framstå som om de var røde terroristers verk, mens de i virkeligheten kan ha blitt utført av elementer innenfor statsadministrasjonen på jakt etter påskudd for statskupp.

Til tross for de uavklarte sakene har demokratiet i Italia vært sterkt nok til å overvinne de voldelige truslene, argumenterte Italias president under minneseremonien for terror-ofrene. Og rettsvesenet har felt riktige dommer. Derfor, mener han, er det også på tide at de italienerne som fortsatt lever i eksil i utlandet, dømt for terrorvirksomhet, blir returnert.

En av dem er Cesare Battisti, tidligere medlem av grupperingen PAC (Væpnede proletarer for kommunismen), dømt til livstidsfengsel i Italia. Han fikk politisk asyl i Brasil i januar i år, men sitter i fengsel i påvente av at høyesterett skal bestemme seg for om de skal utlevere ham. Dagen etter minneseremonien for terrorismens ofre gjorde Battisti det klart at han kommer til å ta livet sitt hvis han blir sendt tilbake til Italia, der han hevder seg politisk forfulgt og uskyldig dømt.

Historien om Italia på 70-tallet er fortsatt for mørklagt til at alle kan bli enige om hvor veien går videre.

(Dagbladet, 20.5.09)

Dørene lukkes

I morgen vedtar Berlusconi-regjeringen en «sikkerhetspakke» som skal bevare den italienske identiteten mot trusselen fra det multietniske samfunnet.

«Det er ikke plass til alle», står det på valgplakatene til det italienske partiet Lega Nord. Det er under én måned til EU-parlamentsvalget, og det er kampen mot innvandringen til Europa som gjelder. I forrige uke lanserte lederen for Lega Nords Milano-avdeling forslaget som fikk opposisjonen til å se seg nødt til å minne om Mussolinis raselover: Egne sitteplasser for milanesere på T-banen. Innvandrerne tar alle setene, lød argumentet – og vanlige folk tør ikke lenger kjøre kollektivt.

Regjeringspartiet Lega Nord gjør det bra på meningsmålingene. Vårens store begivenhet for partiet er den nye «sikkerhetspakken» som skal vedtas i morgen. For «sikkerhet» er tidas kodeord – mens arbeidsmarkedet strammer seg til, er det viktig å vise velgerne at man tar deres frykt på alvor. Eller fortelle dem at de egentlig er redde for noe annet. Statistikken har lenge vist at italienske byer er blant Europas sikreste, men det hindret ikke regjeringen i å sette ut bevæpnede militære styrker for å patruljere gatene i fjor. Nå vil Lega Nord lovfeste retten til å danne borgervern, og satser på at grupper av frivillige patrioter skal gjøre livet tryggere for velgerne. Sikkerhetspakken skal også gjøre det straffbart å være irregulær innvandrer. Og det skal bli mulig å konfiskere leiligheten til den som leier ut til folk uten oppholdstillatelse.

Forslagene henger sammen med den nye praksisen myndighetene har innført for å stanse bølgen av båtflyktninger til landet: Nå blir båtene eskortert tilbake til Nord-Afrika, før de når Italias territorialgrense. Både FN-organisasjoner og viktige talsmenn innenfor den katolske kirken har vært skarpe i kritikken, i tillegg til opposisjonen: «Denne returneringen av immigranter er en avskyelig måte å drive valgkamp på», sier lederen av det demokratiske partiet Dario Franceschini. «Venstresidas moralske hyling gagner bare menneskesmuglerne», svarer regjeringen.

Iblant har Lega Nords politiske linje møtt kritikk også innad i regjeringen, men denne uka har Silvio Berlusconi gått langt i å understreke at dette er felles tankegods, ikke bare nødvendig lim i koalisjonen. «Vi vil ikke ha et multietnisk samfunn», kunne Berlusconi fortelle. En av Lega Nords ledere var fornøyd: «En gang var vi ganske få som forsvarte den italienske identiteten. Nå, takket være statsministerens ord, er vi i flertall.»

Og de reserverte plassene på metroen? Forslaget blir ikke fremmet. «Det var bare en spøk fra Lega Nord», forsikrer Berlusconi, som han gjerne gjør hvis det blir for mye mas i etterkant av et utspill. Avisa La Repubblica er av en annen oppfatning: Utspillet var et lodd, kastet ut for å sjekke hvor dypt opinionen har sunket, skriver de. Og det er jo et velkjent politisk forsøk i innvandringsdebatten i de fleste europeiske land. Sånn flyttes grenser. Før man får snudd seg er det nok bare de politisk korrekte og et par verdensfjerne elitister som synes det var en så dum idé, det der med egne seter for ordentlige folk. Det hadde jo vært deilig å få sitte litt oftere.

(Dagbladet, 13.5.09)

Luringene

Hvem er redd for filmatiseringen av Dan Browns bok «Engler og demoner»? Ikke Vatikanet, til regissørens store fortvilelse.

De skumle Illuminati-mennene, nesten alle konspirasjoners fedre, har kidnappet fire kardinaler, og nå har de – Gud hjelpe oss – planlagt å sprenge Peterskirken i lufta med anti-materie fra Sveits. Heldigvis vet Robert Langdon hvordan man skal knekke koden og redde dagen.

Så langt er alt vel. Filmversjonen av Dan Browns «Engler og Demoner» har verdenspremiere 13. mai, og denne uka var det filmteamet på besøk i Roma i anledning den aller første pressevisningen. Regissør Rom Howard var der, Tom Hanks, som spiller helten Robert Langdon, var der, og det var falske barokkstatuer og falske sveitsergardister og annet tilbehør fra det storslåtte promotion-opplegget. Det eneste som manglet var debatten. Hvorfor har ikke Vatikanet reagert denne gangen?

For tre år siden, da daVincikoden hadde premiere, var det mer sus i kardinalgevantene. Kardinal Francis Arinze oppfordret katolikker verden over til å saksøke Dan Brown og filmselskapet. Erkebiskop Severino Poletto mente filmen var frastøtende. Erkebiskop Angelo Amato ville ha boikott. Og Regissør Ron Howard talte Roma midt i mot, og kalte boikottaksjonene fascistiske.

Mens daVinci-koden var mer ugrei for kirkens menn, ettersom den maste rundt med et av kirkens dogmer og sådde generell tvil, er ting roligere rundt oppfølgeren.Litt fordi innholdet er mindre kontroversielt. Litt fordi filmversjonen har forandret på noen av de potensielt kontroversielle elementene i boka (pavens ukjente sønn er for eksempel blitt til pavens adoptivsønn.) Og litt fordi Vatikanet – de luringene – har endret pr-strategi. Kloke av skade, etter at daVincikoden endte opp med å spille inn 750 millioner dollar – til tross for helt eksplisitte advarsler fra høytstående geistlige. Nå er det stillheten som rår. Det har man avtalt. «No comment», sier den ene etter den andre til den italienske avisa Il Giornales utsendte, mens de smiler og forteller at filmselskapet i ukesvis har forsøkt å få noen til å komme med indignerte utspill mot den ukristelige filmen. Den eneste som har rykket ut, er en 103 år gammel biskop. Det holder ikke i lengden.

Regissør Howard er likevel opprørt over Vatikanet, som motarbeidet filmingen ved å sørge for at man ikke fikk gjøre opptak i noen av Romas kirker, og ikke i noen særlig grad ellers i byen heller. «Jeg hadde ikke ventet meg å få filme inne i det sikstinske kapell, men jeg trodde ikke at Vatikanets innflytelse var så sterk at de kunne nekte meg å filme utendørs.» Tom Hanks kunne fortelle at også han var overrasket over Vatikanets makt: «Det er ikke bare en bystat, men et slags multinasjonalt selskap. Litt som Toshiba.»

Det er det heller ingen som har reagert på, men det er forhandlingsmuligheter her. Redaktøren i Vatikan-avisa L’Osservatore Romano sier i et intervju at han kan tenke seg å fortelle hva han synes om «Engler og Demoner», hvis filmselskapet kjøper 1000 abonnementer på avisa hans – i ti år. Med tanke på at filmens reklamebudsjett er på 4,2 millioner euro, som skal være ny rekord for Sony Pictures, kan det være en fornuftig investering.

Det er det heller ingen som har reagert på. Redaktøren i Vatikan-avisa L’Osservatore Romano sier derimot i et intervju at filmen er full av historiske feil og mangler, men alt i alt er han fornøyd: Først og fremst bidrar «Engler og demoner» til å understreke folks evige fascinasjon for Vatikanet – selv om verken Dan Brown eller regissør Howard hadde tenkt seg det slik, mener han.

(Dagbladet 6.5.09)

Skilsmisse på italiensk

Kona går fra ham, men den italienske befolkningen har ingen planer om å forlate Silvio Berlusconi.

Det er vanskelig å si om det minner mest om en opera eller en formiddags-såpeserie. Bruddet mellom den italienske statsministeren Silvio Berlusconi og hans kone Veronica Lario har alle nødvendige ingredienser for en fargerik forestilling innenfor de fleste sjangre; sex, maktkamp, sjalusi og sladder. Og over det hele, som en mørkegrå sky, svever spørsmålet om hva slags demokrati man er i ferd med å få i Italia.

Det er ikke nøytralt hvilken fortellerteknikk man velger når skilsmissehistorien formidles. Gårsdagens italienske aviser er destillerte eksempler på hvordan en sak beskrives diametralt motsatt i Italia, avhengig av om man er for eller mot Il Cavaliere, «Ridderen», som Berlusconi gjerne kalles. Berlusconis forsvarere forsøker etter beste evne å tone det hele ned – enten ved å argumentere for at dette er en privat affære som ikke bør diskuteres bredt i mediene, eller ved å la være å omtale saken i det hele tatt. Mediene som er mer Berlusconi-kritiske mener derimot det er åpenbart at det personlige og det politiske i denne saken er skrudd hardt sammen.

I forrige uke fikk altså Veronica Lario nok. Som ved tidligere anledninger er det Berlusconis måte å omgås kvinner på som er tung å svelge for La first lady. Først var det ektemannens måte å plukke politiske medarbeidere på som gjorde henne forbannet. Unge, pene, TV-vennlige jenter lå an til å komme på lista over kandidatene til EU-parlamentsvalget for Berlusconis parti (etter å ha gått et raskt innføringskurs i politikk). Velgerne er nemlig lei av usjarmerende kandidater som lukter vondt, og ikke vet hvordan de skal kle seg, som Silvio sa. Veronica Lario fikk utsagnene i vrangstrupen, men den avgjørende, bitre slurken kom da Noemi, ei blond jente fra Napoli, i forrige uke fikk selveste statsministeren på besøk da hun fylte atten.

Pressen ble litt overrasket da de intervjuet henne, og hun omtalte Berlusconi med kjælenavn for «pappa». Enkelte spekulerte stillferdig i om det kunne være en hemmelig datter som fikk så fint gullkjede i presang. Berlusconi gjorde sitt for å pumpe friskt blod til mistanken da han først fortalte at det simpelthen dreide seg om en høflighetsvisitt til datteren av én som tidligere jobbet for hans politiske mentor – men deretter måtte innrømme at dét ikke var sant.

Veronica Lario lanserte sin teori om hva slags forhold dette dreier seg om på søndag, når hun fortalte hvorfor hun vil be om skilsmisse: «Jeg kan ikke være gift med en mann som har forhold til mindreårige piker.»

Berlusconi mener det er vrøvl, ondsinnede spekulasjoner som hans motstandere har fått kona til å tro på. På samme vis mener han det er tull at han utnevner unge, pene jenter til politiske verv fordi de er unge og pene – mange av dem har solid utdanning, forsikrer han.

Aviser som eies av Berlusconis medieimperium har kjørt hardt mot Veronica Lario. «Alle har et ansvar for sin egen skjebne», skrev avisa Il Giornale i går: «La signora Veronica visste hva hun gjorde i 1980, da hun lot seg kurtisere av en romantisk jeger-type, en som er som en vulkan!» Og videre: «Man blir ikke sammen med Berlusconi hvis man har tenkt å gjøre ham til en tøffelhelt!»

Her finner man kanskje nøkkelen til at ikke hele Italia blir provosert og oppgitt over Berlusconis måte å omgås kvinner på. Den solbrune forføreren som lykkes – både seksuelt og politisk – er en man kan beundre. Der noen ser en gammel gris, ser andre en kul gammel mann som sannelig ikke har tenkt å legge inn årene ennå.

Men TV-jentene og Noemi fra Napoli har en ting felles, ifølge Veronica Lario: «De er jomfruer som ofrer seg til dragen for å oppnå suksess». Og de er symboler på et land som har mistet fokuset på hvilke verdier som er viktige, og som stadig gir seg hen til Berlusconi, i håp om å få noe igjen for det.

Den analysen følger Berlusconis kritikere mer enn gjerne opp. For dette handler om Silvio Berlusconis problematiske kvinnesyn, men også om hans syn på demokratiet. Den mest bekymringsverdige forestillingen i Italia i år var dermed kanskje ikke den som er vist denne uka, men den som utspilte seg i slutten av mars i år, på stiftelseskongressen for det nye storpartiet Frihetens parti (hvori opptatt det postfascistiske partiet Alleanza Nazionale.) Her mente mange å se tendenser til en eneveldig stil. Det som ble beskrevet mer som enn seremoni enn en kongress, var preget av retorikk om folket som må stå bak sin fyrste, for han skal løse deres problemer på egen hånd. Alt til tonene av partihymnen «Heldigvis finnes Silvio».

Riktignok er det ikke bare god stemning innad i den nye politiske storfamilien Berlusconi nå leder – høyresidens kronprins Gianfranco Fini har vært sterkt kritisk både til showjente-faktoren og til andre av statsministerens påfunn. Likevel: Berlusconi er mektigere enn noensinne med sitt nye parti, og han scorer også høyest i verden når politiske lederes popularitet måles – skal vi tro hans egne meningsmålinger.

Opposisjonen, derimot sliter tungt med å finne ut hvordan de skal snakke til velgerne.

For dem kan det bli interessant å se om det får videre konsekvenser at Veronica Lario nå har satt ned foten og bedt om skilsmisse. En mulig lærdom av det som har hendt, gjelder for ekteskap, men kanskje særlig i forholdet mellom velgere og statsminister: Selv om man ble blendet av sjarm og pågangsmot i begynnelsen av forholdet, er det lov å ombestemme seg.

(Dagbladet, 5.5.09)

Moralsk opprustning

Zapatero fortsetter sin kamp for et mer liberalt Spania. Før sommeren vedtar landet en ny abortlov, til voldsomme protester fra den katolske kirken.

Spania har en av Europas strengeste abortlover, men det varer ikke lenge. Regjeringen legger snart fram en lov som vil åpne for en praksis mer på linje med de fleste andre europeiske land – og reaksjonene har vært beinharde. Den spanske kirken har mobilisert mot det den kaller «Dødens kultur», med reklameboards og folkemøter over hele landet. Tusenvis av demonstranter har protestert mot det de mener er statsminister Zapateros «sekulære fundamentalisme», og noen går lengre enn andre: En rektor ved en skole nord i Spania fikk nylig refs for å ha vist elevene en powerpoint-presentasjon som inneholdt bilder av fostre, samt av en smilende statsminister, etterfulgt av teksten «Han ler, mens uskyldige barn kommer til å dø».

Men Zapateros regjering har ingen planer om å bøye av. Mens Angela Merkel har jobbet hardt for å få reintrodusert religion i skoler i den tyske hovedstaden, og Silvio Berlusconi har presset gjennom hastelover tilpasset kirkens syn på når man kan avslutte behandlingen av uhelbredelig syke mennesker i Italia, har Zapatero stadig vist at han er villig til å ta opp kampen med Spanias innflytelsesrike geistlige. Skilsmisse har blitt lettere, transseksuelle har fått flere rettigheter, og sommeren 2005 ble Spania det fjerde landet i verden som tillater homofile å gifte seg.

Også den gangen mobiliserte kirken kraftig, med folkemøter, protestmarsjer og utsagn som ville kvalifisert til et helt lite knippe norske Fritt Ord-priser. Den daværende lederen for spanske biskoper, Antonio Martínez Camino, for eksempel, mente at å tillate homofilt ekteskap var «som å infisere samfunnet med et virus.»

Men nå er det altså abort som truer samfunnet. I midten av april uttalte erkebiskopen i Madrid at «forbrytelsen abort kaster en skygge over menneskehetens historie.» Abortloven er også en trussel mot demokratiet, mener han – erkebiskopen tegner et bilde av et inhumant, teknisk styresett uten evne til å ta menneskeverdet med i beslutningene. Landets likestillingsminister mener det forholder seg motsatt: At det nettopp er kirkens manglende evne til å skille mellom det den mener er synd og det som er kriminelt som er det demokratiske problemet i denne saken. Motsetningen er ikke nødvendigvis åpenbar for en Kirke som har vært vant til å ha direkte innflytelse på landets lovverk. For mange sekulært orienterte spanjoler er kirkens argumenter som et kaldt ekko av nasjonalkatolisismen under general Francisco Franco, som fra 1939 til 1975 sørget for at homofili, skilsmisse og abort var ulovlig i landet.

Men regjeringens linje handler ikke om å skremme med fordums diktatorer. De mener rett og slett at spanjoler flest ikke vil at kirken skal bestemme i denne saken. «Det er et stort gap mellom kirkens syn og det folk mener», sa Spanias helse- og sosialminister i et stort intervju med El Pais forrige uke. «Abort har vært sosialt akseptert i mange år allerede. Jeg frykter ikke en mobilisering fra kirken», sa ministeren – sikker på å ha vunnet nok et slag i Spanias kulturkamp.

(Dagbladet, 29.4.09)