Monthly Archives: april 2009

Unnskyld!

Ségolène Royal har en ny taktikk: Å beklage  Sarkozys oppførsel.

JA, DU HADDE VEL nesten glemt Ségolène Royal. Hun tapte jo presidentvalget mot Nicolas Sarkozy i 2007. Så tapte hun striden om ledervervet i det franske sosialistpartiet. Men Royal har ikke gitt opp tanken på å bli Frankrikes president: I første omgang har hun meldt seg på i kampen om medieoppmerksomhet igjen.

FØRSTE RUNDE kom i begynnelsen av april, da Royal var på visitt i Dakar, og benyttet anledningen til å be hele Afrika om unnskyldning for en tale om Afrikas forhold til moderniteteten som Nicolas Sarkozy holdt for en stund siden. Royal angrep det hun mente var presidentens «ydmykende ord», og lovet at disse ikke var representative verken for Frankrike eller for landets innbyggere. Regjeringspartiet raste mot denne uvanlige unnskyldningen – talsmannen for Sarkozys parti mente Royal gjør Frankrike til narr med sine «barnslige uttalelser», uten at det gikk så tungt inn på henne.

PÅ LØRDAG BA Ségolène Royal på ny om unnskyldning, nå til Spanias statsminister Zapatero. Også denne gangen var Sarkozy-sitater årsaken. Den franske avisa Libération kunne nemlig i forrige uke fortelle at Sarkozy i et møte nylig var uvanlig klar (selv til Sarkozy å være) i sin omtale av utenlandske statsledere: Obama mangler ledererfaring, Merkel kan ikke annet enn å følge Frankrikes forslag, og det kan vel hende at den spanske statsministeren ikke er særlig intelligent, sa Sarkozy, og saken eksploderte, særlig i spanske medier.

Dermed satte Ségolène Royal seg ned og skrev et brev til Zapatero, der hun ba om unnskyldning for Sarkozys oppførsel, som en motvekt til det hun mener er presidentens rasering av Frankrikes gode navn og rykte i utlandet.

DENNE GANGEN er kritikken av Royal enda drøyere enn sist. Én minister mener Royal latterliggjør seg selv. Hun klarer ikke å akseptere at hun tapte i 2007, skjøt en annen inn, mens talsmannen for regjeringspartiet anbefaler Royal psykolog-hjelp. Også fra partifeller får hun kjeft. Tidligere kultur- og utdanningsminister Jack Lang gikk rett på sak i et tv-intervju: «Til våre venner spanjolene har jeg lyst til å si: Unnskyld henne! Tilgi henne!»

ROYALS UTSPILL kan slå begge veier. Men franske valgforskere er enige om en ting: På denne måten er det i alle fall vanskelig for sosialistpartiets medlemmer å glemme at Royal eksisterer. Hun har vist seg som en mediekyndig politiker tidligere – i så stor grad at hun ble anklaget for å være et tomt skall, en populistisk utspillspolitiker uten kjerne. Litt som Sarkozy, med andre ord: Sarkozy scorer svært dårlig på popularitetsmålinger om dagen, mye fordi folk savner handling bak den hyperaktive fasaden. Spørsmålet er om Frankrike virkelig ønsker seg en som utmanøvrerer Sarkozy på hans egen banehalvdel.

MEN ROYAL ER sikker på at hun har valgt den rette veien: Hun skammer seg over å være fransk når hun leser internasjonal dekning av Sarkozy, forklarte hun på TV mandag kveld. Og hun lovte å fortsette å be utlendinger om unnskyldning, «helt til den dagen Sarkozy lærer seg å respektere andre mennesker».

(Dagbladet 22.4.09)

Reklamer

Skandalepaven

Paven kan trenge en hyggelig markering av at det er fire år siden han ble pave: Hittil har 2009 vært som å gå en lang motbakke uten et snev av festesmøring for Benedict XVI.

Er Paven en bra mann med dårlige rådgivere, slik Jahn Otto Johansen håpet i et Dagsrevy-innslag nylig? Er han i stedet en enestående teolog som blir misforstått med vilje av en kynisk presse? Er han en skummel mørkemann som vil trekke kirken med seg 100 år tilbake i tid? Eller har det rett og slett klikka for ham?

Det har gått fire år siden den hvite røyken av brente stemmesedler og kjemikalier sist steg opp over det sixtinske kapell i Roma. 19. april 2005 bestemte 115 kardinaler seg for at tyskeren Joseph Ratzinger er St. Peters rette etterfølger, biskop av Roma, Vestens patriark og Jesu stedfortreder på jorda – kort sagt: Pave. Siden den gang har Ratzinger, som tok navnet Benedikt den sekstende, ledet den katolske kirken på en måte som har møtt stadig sterkere kritikk. Overskriftene i verdenspressen den siste tida har ikke vært lystige: «Vatikanet i krig». «Den ensomme paven», «Tabbe-Benedikt», «Slik mangedobler han skandalene». De dystre beskrivelsene kommer også fra pavens egne: «Den katolske kirke er inne i en storm den ikke har sett maken til i moderne tid», hevdet nylig de kvalifiserte observatørene i Vatikanets egen avis. Alt dette mens paven selv tilbringer lange dager inne på sitt arbeidsværelse. Her forsøker han å få tid til å skrive andre bind av sitt verk om Jesus. Og her skrev han også for litt siden brev til alle verdens biskoper, hvor han virker bitter på de av hans trosfeller som er så raske til å kritisere ham. Hva er det han har gjort som har gått så galt?

For å ta det siste først: På sin første offisielle reise til Afrika 17. mars i år, kunne Paven fortelle at «kondomer ikke bekjemper AIDS, tvert imot bidrar de til å gjøre problemet større». Som nøkkelbudskap til et kontinent der 22 millioner mennesker er HIV-smittet, var det nødt til å vekke reaksjoner. Verdens kanskje mest prestisjefylte medisinske tidsskrift The Lancet hevdet paven med vilje forvrenger vitenskapelige sannheter for å fremme sin religiøse doktrine. Andre gikk enda lengre: «Den katolske kirken er farlig for menneskeheten», kunne man lese i den tyske avisa Süddeutsche Zeitung.

Oppstusset ble ikke mindre denne uka: Før påske vedtok nemlig det belgiske parlamentet en offisiell protesterklæring mot pavens kondomutspill. Nå har Vatikanet svart, i det som beskrives som en pikant diplomatisk konflikt: «Det er svært uheldig at en parlamentarisk forsamling finner det for godt å kritisere den Hellige fader på bakgrunn av et sitat tatt ut av sin sammenheng», heter det i uttalelsen, som viser til det man hevder er en massiv mediekampanje mot Paven.

Nå bør det ikke komme som noen overraskelse på noen at paven er katolikk. Han mener dermed at abort er en synd, at man ikke bør ha sex utenfor ekteskapet, og slett ikke hvis man ikke har til hensikt å få barn. Dette mente hans forgjenger Johannes Paul II også. Men der Johannes Paul II var en sikker medievinner, som reiste verden rundt og sjelden snøt pressen for en god fotomulighet, blir Benedikt beskrevet mer som en professortype, en som trives bedre med å finne mening i sine skrifter enn med å komme med lettfattelige budskap til jublende folkemasser. Derfor har han heller ikke noe godt apparat som kan fortelle ham hvordan han bør håndtere en krise når den dukker opp.

Ta årets største paveskandale som eksempel: Saken rundt de fire erkekonservative medlemmene av brorskapet Pius X, som i slutten av januar ble invitert til dialog. Medlemmene av den kontroversielle gruppen, stiftet av franskmannen Marcel Lefevbre, ble støtt ut av Kirken fordi de nektet å anerkjenne liberaliseringen av kirken som fant sted på 1960-tallet.

De er mer katolske enn paven, i den forstand at de ser de fleste forsøk på å tilpasse seg den moderne verden som falsk lære. Åpningen for å slippe brorskapet inn i varmen igjen ville vært kontroversiell uansett, men det hjalp ikke da en av de fire biskopene, briten Richard Williamson, fortalte svensk TV at han ikke tror noe særlig på at holocaust fant sted. «Hvis Vatikanets beslutning om å heve ekskommunikasjonen av Lefebvrist-biskopene gir inntrykk av at det er i orden å benekte Holocaust, vil det måtte få konsekvenser», uttalte en klar og tydelig Angela Merkel. Hun var den første statsleder som åpent kritiserte pavens avgjørelse. Det fikk imidlertid ikke paven vite før mange timer seinere, på samme måte som han hevdet han ikke fikk vite om Williamsons syn på jødeutryddelsene.

Paven føler seg misforstått, men han tar selvkritikk for at verken han eller hans rådgivere gjorde et raskt Google-søk av Williamson. Men hvorfor ville han i det hele tatt søke forsoning med en så reaksjonær gruppe? Er det dårlige rådgivere som er problemet? Kanskje. Men så mange ganger på rad? Enkelte peker på at pavens glipper begynner å få et trekk av noe patologisk. Alain Juppé, tidligere statsminister i Frankrike har brukt ordet «autisme». Men det spørs om ikke verdens katolikker må se i øynene at de har en Pave som følger en bestemt plan.

Paven har i mange år før han ble pave vært spesielt opptatt av faren for at Kirken mister grepet i Europa. Spania har vært en utfordring, med sine liberale lover om homofilt partnerskap. Tyskland er en hard nøtt. Bare i Italia har man sett at kirken har styrket seg politisk de siste åra. Og det er denne aktive kirkemodellen Benedikt ser for seg kan være nyttig i rekristningen av Europa. For å takle utfordringene fra en moderne, sekularisert verden på den ene siden, og fra islam på den endre, må kirken være sikrere på sine grunnsetninger, mener Benedikt. Løsningen er ikke å bli en frisinnet rockepave med sans for det gode liv og en fleksibel til synd og skam. Noe slikt har han aldri lovet. En mer slagkraftig kirke flørter ikke med moderne verdier. Derfor valgte han i 2007 å åpne for at den gamle latinmessen skal kunne gjeninnføres, til tross for sterke protester på grunn av det mange mente var et kraftig symbol på en tilbakeskuende kirke. Derfor vil han heller ikke fjerne seg helt fra grupperinger med strenge grunnholdninger, selv om kritikken hagler.

Kanskje er Benedikts religiøse syn det kirken egentlig trenger for å overleve. Men Benedikt kommer ikke til å få mye hjelp til å formidle det synet.

Man trenger ikke være presserådgiver for å spå at Benedikt XVI har havnet i en glatt oppoverbakke, hvor pressen, religiøse motstandere og kritikere kommer til å gjøre alt de kan for å bidra til flere glipptak framover. Er det opp til ham, kommer han til å stå løpet ut – om ikke annet, så av respekt for tradisjonen: Sist gang en pave sa opp jobben var nemlig i 1294.

(Dagbladet, 19.4.09)

Etter skjelvet

294 mennesker døde i jordskjelvet i Italia forrige uke. Har noen skylda for det?

«DØDEN ER IKKE det siste ordet i historien», forsikret erkebiskopen i jordskjelvrammede Aquila da han holdt påskegudstjeneste i helgen. Han trøstet de frammøtte med påskemysteriet og vissheten om at det kommer noe bra etter dette livet. Da redningsmannskapene sluttet letingen etter overlevende på søndag, talte de 294 lik. Og også for dem som konsentrerer seg mindre om det hinsidige, kan det finnes noe etter døden: En dom over de ansvarlige.

FOR HVORDAN KUNNE så mange nye bygninger kollapse så raskt? Italia er et land med svært høy risiko for jordskjelv. Det kan man ikke gjøre stort med. Men Italia er også et land med mange bygninger som er reist uten hensyn til regelverket. Det kan man gjøre noe med. Påtalemyndigheten i Aquila har allerede startet etterforskningen, med tanke på å ta ut tiltale for uaktsomt drap. I første rekke i forbindelse med to bygninger: Byens sykehus og en studentbolig. De første hypotesene går på at det er brukt billig sand i sementen slik at armeringsjernene har rustet vekk. I går ble det klart at sykehuset ikke har blitt godkjent av offentlige myndigheter – det skulle aldri vært tatt i bruk. TV-PROGRAMLEDEREN Michele Santoro er elsket og hatet i Italia, blant annet for sin skeptiske holdning til det meste av det Silvio Berlusconi foretar seg. I sitt program om jordskjelvkatastrofen i forrige uke tok han for seg alle tenkelige kritiske vinkler i tillegg til spørsmålet om kynisk byggevirksomhet. Burde man ha tatt varslene på alvor? Hvorfor kom brannmennene sent fram enkelte steder? Hvorfor er ikke alle teltene i de provisoriske leirene utstyrt med varmeovner? Det var hard kost så tidlig etter katastrofen. «Simpelthen usmakelig», sa Gianfranco Fini. «En offentlig TV-kanal kan ikke oppføre seg på denne måten», sa Silvio Berlusconi.

DEN ITALIENSKE etterkrigstida er svertet av eksempler på at det er tatt for lite hensyn til naturlige farer og offentlige regler når hus skal bygges. I perioder har den ukontrollerte byggingen ikke vært et utslag av slapp håndhevelse av regelverket, men et resultat av bevisste politiske valg, med fatale konsekvenser. Dette har italienere hørt før – og kranglet om før. Kanskje var det ufint å trekke det fram en helg der ofrene ble gravlagt, og hele landet har vist hvilken enestående evne til å vise solidaritet og samhold som finnes i Italia. Men en jordskjelvkatastrofe handler også om politikk.

FORFATTEREN ROBERTO SAVIANO, som har skrevet bestselgeren «Gomorra» om den napoletanske mafiaen, var i Aquila i helgen. Han forteller at mafiaklanene er klare til å tjene penger hver gang en katastrofe rammer. For å unngå at Aquila blir et Klondyke for camorra-infiltrert byggevirksomhet, trengs en kritisk, bevisst holdning allerede nå. Det trengs nettopp av respekt for de som døde, skriver Saviano; de som døde fordi sementen var for dårlig, ikke fordi jorden skalv.

(Dagbladet 15.4)

Spis de rike

Nå? Er det revolusjon på gang?

Verdens ledere lover at de har tatt den økonomiske krisa på alvor etter G20-møtet i London. Men holder det? Massedemonstrasjonene og aksjonene i flere europeiske land de siste ukene, viser at det er ganske mange flere enn en liten hard kjerne svartkledte ekstremister som er opprørslystne. Det er vanlige folk som mister jobben. Og de er ikke skuffede. Bare veldig, veldig sinte.

Nicolas Polutnik, toppsjefen i firmaet Caterpillars franske avdeling, hadde et uvanlig døgn for en uke siden. Etter at forhandlinger om hvordan selskapet skal restruktureres brøt sammen, ble han og tre andre sjefer kidnappet, av sine ansatte, og holdt innestengt i 24 timer. Caterpillar-sjefsnappingen var den fjerde på kort tid i Frankrike. Mange franskmenn er forståelsesfulle overfor aksjonene, for de er svar på en annen type vold – den moralske og økonomiske som folk nå blir utsatt for i det daglige, oppsummerer en kommentator i avisa Libération.

Franske arbeidsforskere, sosiologer og frittgående intellektuelle har de siste dagene fylt avisspalter med advarsler om flere demonstrasjoner, hardere aksjoner og økt radikalisering. Man kan mistenke dem for å savne mer gate-action – de er tross alt franskmenn. Men poenget mange understreker, er at disse hendelsene i Frankrike,og demonstrasjonene i London, Strasbourg og Roma i forrige uke, henger sammen – de er uttrykk for at folk har forstått at de har blitt lurt: ”Det er en spontan, folkelig revolt som kan være meget farlig”, sa den innflytelsesrike økonomen Jean-Paul Fitoussi, og han dro på ytterligere: ”Demokratiets fundament er i fare.” Landets president Nicolas Sarkozy ser ikke så svart på det, men han skal ved flere private anledninger ha snakket om at han er oppriktig bekymret for en 1968-liknende vår i Paris.

Mange varsler et gryende opprør i Italia også, ikke minst takket være de absurde lønningene landets rikeste fortsatt innkasserer. I helgen samlet flere hundre tusen mennesker seg i sentrum av Roma for å protestere mot Berlusconis manglende kriseforståelse. Det tragiske jordskjelvet mandag overskygger krakket i arbeidsmarkedet, men det siste varer lengre.

Til tross for advarslene, kan det være at demonstrasjoner og folkelig opprør egentlig er bra for Europa: En professor ved Columbia-universitetet skrev nylig en artikkel i New York Times hvor han advarte mot å tro at fraværet av opptøyer i USA er et godt tegn. For i USA er folk sinte alene, og tror det holder å skrive sinte ting et sted på nettet og banne for seg selv hjemme på kjøkkenet. ”For å ivareta de sosiale båndene oss imellom, må vi overvinne følelsen av at det er flaut eller skamfullt å protestere offentlig. Virkelig sinne kan skape en kollektiv katarsis, og sørge for at sårene heles”, skrev professoren. Dét kan kanskje være en slags trøst for europeiske statsledere som gruer seg til de mange varslede 1. mai-demonstrasjonene.

(Dagbladet 8/4 2009)

Et varslet forlis

Bølgen av båtflyktninger til Europa er en permanent unntakstilstand. Derfor kommer lik til å fortsette å skylle opp på Middelhavets strender.

”Jeg har aldri sett noe liknende. Det liknet en apokalypse, folk som skrek, menn, kvinner, barn.” Italieneren Giuseppe Costa var på båten som fikk reddet 353 migranter på vei fra Libya til Italia i begynnelsen av denne uka. Hvor mange som befant seg på farkostene som ikke ble streifet av lyskasterne fra redningsmannskaper den samme kvelden, vet man fortsatt ikke. Kanskje 300. Sannsynligvis flere. De overfylte båtene som drar fra kysten av Libya i regi av menneskesmuglere, er ikke utstyrt med passasjerlister eller redningsvester. Mange av dem har knapt nok noe styringsdyktig mannskap, så det kommer ikke som noen overraskelse at det som allerede kalles ”den verste katastrofen i den illegale innvandringens historie” av italienske aviser, nå er et faktum.

I 2007 plukket man opp 556 lik langs den samme ruta. I fjor hadde tallet økt til 642. 2008 var et rekordår for immigranter som ankom Italia kystveien – 36952 mennesker. Tidligere kom båtene stort sett om sommeren, men menneskesmuglerne har begynt å ta større sjanser på vegne av passasjerene som har betalt opptil 1500 dollar for turen over. Pengene er innkassert uansett, så en vinterstorm volder ikke bakmennene store kvaler. Dette handler om organisert kriminalitet, også med forbindelser til mafiaorganisasjoner i Europa som formidler billige arbeidere som ikke stiller krav. (En massearestasjon i Italia for et par år siden hadde kodeordet ”Operasjon Slave”) Men det handler også om storpolitikk.

Sist høst signerte Silvio Berlusconi og Libyas Muhammar al-Ghaddafi en ”vennskapspakt” som sikret Libya 5 milliarder dollar over en tjueårsperiode. Summen er en slags offisiell unnskyldning for Italias koloniale synder. Men Berlusconi gir dem ikke bort bare fordi han angrer. Han sikrer samtidig at italienske selskaper får forrang hos Ghaddafi. Og han håper han sikrer seg at Libya holder båtflyktningene unna Italia. Fra 15. mai i år skal det være slutt, sier italienske myndigheter: Da begynner nemlig en massiv, felles patruljering langs Libyas kyst, som skal stanse småbåtene – ”i god tid før turistsesongen på Lampedusa”, som Italias innenriksminister formulerer det på departementets nettsider.

Det er imidlertid en avtale med mange haker. For det første har man hørt det før, mens båtene bare har blitt flere. For det andre spør mange menneskerettighetsorganisasjoner hvilken framtid man ser for seg for de halvannen million flyktninger fra Afrika sør for Sahara som befinner seg i leire i Libya. Her er det ingen som får sjekket sin flyktningestatus, her blir de regelmessig mishandlet og sendt tilbake til land der de er utsatt for tortur og forfølgelse. Den afrikanske Unionens nye formann Ghaddafi har plakater av seg selv i Tripoli der han framstår som Afrikas frelser, etter at han har åpnet opp Libyas grenser. Men han har ikke signert noen flyktningekonvensjon, og gjør som han vil med de som har ankommet. Hvis dette er løsningen på Europas innvandringsutfordringer, har vi virkelig et problem.

Berlusconis nye avtale medvirker antakelig til at båtene med immigranter har blitt flere de siste ukene – mange ser det som en siste sjanse. Men nettet er strammet inn allerede.

Inntil februar i år var senteret på Lampedusa et sted for kortidssopphold, før immigrantene ble sendt til andre sentre i Italia. En rask omskriving av utlendingsloven tidligere i vinter, sørget imidlertid for at alle som kommer til Lampedusa nå skal holdes der inntil de flys tilbake dit de kommer fra. Det vesle ferieparadiset Lampedusa har gått fra å være transittsted for immigranter til å bli en fengselsøy, hevder borgermesteren. ”Dette er Europas Guantanamo”, har borgermesteren sagt, og gjentatt, i Roma og Brussel. Men han har ikke fått mye gjennomslag for sine protester. Og det er kanskje ikke så rart – hvis 36952 mennesker hadde ankommet Hvaler i små båter i 2008, er det vel ikke sikkert norske myndigheter hadde vist seg fra sin mest solidariske side. Italia ber nå om internasjonal støtte. Det er å håpe at det ikke bare er Libya som svarer.

FNs arbeidsorganisasjon ILO har varslet at den globale arbeidsløsheten kan komme til å bli fordoblet på grunn av finanskrisa. Man snakker om 30 millioner mennesker uten arbeid på verdensbasis. De fattigste landene rammes hardest. Legger man kriger og konflikter til dette regnestykket, blir ikke svaret flere patruljebåter langs Europas grenser. Europarådets generalsekretær ba i går alle europeiske land om å fortsette å skape økonomiske muligheter i landene folk reiser fra, til tross for økonomiske problemer i Europa. Det er på høy tid noen begynner å snakke høyere om akkurat den krisepakka.

(Dagbladet 2.4.09)