Alle mine forhold er langvarige, selv om de tar slutt

 

(Dagbladet, 6.10.2001)

LEONARD COHEN SITTER i en skinnstol med beina i vinduskarmen.
Han røyker og ser utover avenue Kléber, rett vest for Triumfbuen i Paris. Han har ikke merket at vi har kommet inn, eller kanskje han er inne i en slags meditasjonsseanse han nødig vil avbryte. Så snur han seg rundt, reiser seg og smiler. – Hei, venner.

HAN ER BLITT 67 ÅR. En liten mann med grått hår, skreddersydd dress, et vennlig blikk og rolige bevegelser. Cohen, eller Jikan (Den stille), som er hans Dharma-navn, kom ned fra toppen av et fjell i fjor vår for å lage sin første studioplate siden 1992. I ei celle på Mount Baldy Zen Center i California har zenbuddhistmunken arbeidet med tekstene til «Ten New Songs», som kommer ut i Norge 15. oktober.
Han har stått opp for å drikke te og meditere klokka tre om morgenen – ei tid på døgnet som han tidligere pleide å benytte til å drikke vin og forføre kvinner. Og han har vært kokk og sjåfør for sin japanske læremester Joshu Sasaki Roshi.
– Vi har hatt et nært vennskap i mange år. Vi drakk mye sammen i en periode. Hang sammen. Etter hvert kom jeg inn i programmet og ble til slutt en munk. Barberte hodet. Fikk en drakt. Men det var bare en formalitet. Da jeg avsluttet min siste turné i 93, var han snart 90 år gammel. Du vet, jeg tenkte «Han kommer ikke til å være her til evig tid. Jeg kommer ikke til å være her til evig tid». Jeg bestemte meg for å hengi meg til Roshis studier med en viss grad av alvor, sier Cohen.
– Livet mitt var nokså kaotisk på det tidspunktet. Som det ofte er etter en turné. Jeg hadde drukket for mye … Det var en kaotisk atmosfære. Det virket som ei passende tid å gå inn i denne strengt strukturerte tilværelsen.
Cohen tenker seg om.
– Men jeg har ikke lett etter en ny religion. Jeg er født jøde, og jeg har alltid syntes at jødedommen er en helt fin religion.
LEONARD COHEN ER EN av musikkverdenens mest respekterte artister. Det er spilt inn 19 hyllestplater til ham, for tida finnes det 620 innspilte coverversjoner av sangene hans, og så forskjellige folk som Vreeswijk og Nirvana har laget sanger om Cohen. Karrieren er likevel ingen lang suksesshistorie. Mens debuten «Songs of Leonard Cohen» fra 1968 har solgt i mer enn ti millioner eksemplarer verden over, var Cohen tidlig på åttitallet så lite populær i USA at plateselskapet takket nei til å utgi sangene hans.
Det var munken Roshi som støttet ham den gangen.
– Vi var i New York for å spille inn «Various Positions». På den tida sa folk at «Leonard Cohen er deprimerende, han burde legge ved barberblader i platecoverne sine, han får oss alle til å bli triste». Roshi var i platestudioet, han drakk veldig god kinesisk likør, Ung Ka Pe, og det så ut som om han døset av og ikke fulgte særlig godt med. Neste morgen spurte jeg ham «nå, hva synes du, Roshi?», og han svarte: «Leonard, du burde synge tristere.» Cohen lener seg bakover og ler en hes latter.
Cohen har i perioder vært langt nede, og har ikke laget triste sanger for moro skyld – han hevder å ha ment det når han i 1973 sang «I can’t stand who I am». Han har forsøkt å holde depresjonen i sjakk med rødvin, Prozac og speed.
Klostertilværelsen har vist seg som en mer stabil løsning.
– Ja, dette er en … jeg vil ikke si lett periode, men en fredfull periode. Livet blir aldri lett, men av og til kan det være enkelt. Jeg har alltid vært i stand til å arbeide, men en bakgrunn av angst og stress har vanligvis vært til stede. Det er mulig at dette vil vende tilbake, men akkurat nå har mørket forsvunnet. Jeg lever i en velsignet periode av livet mitt.
Jeg har mine venner, og jeg har lyktes i å fullføre dette arbeidet. Men man kan ikke kontrollere livet. Det finnes ingen garantier.
COHEN HAR TILBRAKT det meste av tida på Mount Baldy, bare avbrutt av korte turer til L.A. for å se sine barn og venner.
Han har fortsatt kontakt med sine zen-venner.
– En av grunnene til at jeg flyttet dit, var at jeg ville bo i et fellesskap. Det finnes et ordtak …, sier Leonard Cohen.
Den kanadiskfødte zenbuddhisten og jøden leker med et gresk-ortodoks bønnekjede han har tatt med seg fra Hellas.
– Det finnes et ordtak: «Som småstein i en pose polerer munkene hverandre.» Klostertilværelsen er slik at du alltid forholder deg til andre mennesker. Samtidig er det lange perioder med introspeksjon i meditasjonshallen, men du sitter skulder ved skulder med andre mennesker. Så dette bildet man har av klosterlivet – lange uavbrutte perioder med selvundersøkelse – det er ikke slik. Det er laget for å overvinne selvet. Cohen blir stille en liten stund, tenner en ny sigarett.
– Lage mat, male, snekre, måke snø, arbeide skulder ved skulder med de andre munkene. Det gir en god følelse.
– Måke snø?
– Ja, det er det pussige. Klosteret er 2000 meter over havet, så vi har en god, solid vinter der oppe mens folk soler seg på stranda i L.A. Jeg kjørte Roshi rundt i firehjulstrekker.
– Har fjelloppholdet hatt innflytelse på de nye sangene?
– Alle steder du befinner deg, både mentalt og fysisk, finner veien inn i sangene. Men det hele hadde nok tatt ni år til hvis jeg ikke hadde dumpet borti Sharon Robinson.
Cohen er poeten, mens Robinson har laget utkast til de fleste av melodiene. Hun har tidligere laget flere sanger for Cohen, som «Everybody Knows».
– Vi visste ikke det skulle bli ei plate. Vi bare startet et samarbeid, et veldig intenst samarbeid som varte i to år.
Arbeidet hadde den samme kvaliteten som livet i klosteret.
Sharon og produsenten kom bort til meg rundt 12, jeg laget lunsj til dem, vi arbeidet til utpå natta, og begynte igjen dagen etter.
– Etter å ha snekret og måkt snø?
– He-he-he. Ingen snø der nede. Men mye dritt, sier Cohen. – Min datter har to hunder. Så man må passe på.
«LEONARD COHEN – 34 ÅR gammel kanadisk visesanger, lyriker og romanseforfatter – er det nok bare noen få her i landet som forbinder noe med. Vi vil imidlertid trekke Deres oppmerksomhet på dette nye talent som i den senere tid er stilt i klasse med Bob Dylan og Donovan,» står det i en pressemelding fra Norsk Phonogram fra 1969. Siden har Cohen blitt tildelt den tvilsomme æren av å være norgesvenn. «I’m Your Man» fra 1988 solgte i 250 000 eksemplarer i Norge.
Hans første møte med nordmenn fant imidlertid sted tidlig på sekstitallet, og har blitt en kulturhistorisk legende.
– Jeg var på Hydra for første gang på mange år for to somrer siden. Marianne var der, det var virkelig fint å sitte i vårt gamle kjøkken og snakke.
På den greske øya Hydra møtte Cohen norske Marianne, som ble foreviget i sangen «So Long, Marianne», på Cohens debutplate.
Forfatteren Axel Jensen hadde kjøpt en ruin på ei fjellhylle med utsikt over Hydra, der han bodde med sin ungdomskjæreste og kone Marianne. Hundre meter lenger opp var et kloster. Noen hundre meter lenger ned slo Leonard Cohen seg ned. Hydra ble et hett sted for tidas kunstnere og intellektuelle. Albert Camus var der. Marc Chagall. Og ved Leonard Cohens kjøkkenbord satt Göran Tunström og skrev på sin første roman.
– Jeg tror det var Görans første bok. Aksel hadde allerede gitt ut «Line» og «Ikaros», så han var den vi så opp til.
Cohen selv kunne så vidt tre grep på gitaren på den tida. Det var poet han var kjent som fra tida i hjembyen Montreal, og på Hydra arbeidet han med det som skulle bli debutromanen «Beautiful Losers».
BLANT FØRTI FASTBOENDE utlendinger på Hydra var det bare ett ekteskap som ikke sprakk, har Axel Jensen uttalt. Jensens kone Marianne ble sammen med Cohen, mens Axel Jensen ble sammen med kvinnen Cohen hadde kommet til Hydra med. Rekkefølgene i firkantdramaet er omstridt, men Axel Jensen har oppsummert det slik:
«Da kom jeg inn i en litt kaotisk periode. Jeg forlot Hydra med tungt hjerte – som et sted jeg aldri ville se igjen.» Cohen henter mer kaffe og et nytt askebeger.
– Hvordan har Axel det?
– Han lever.
– Han har slitt lenge, nå. Han er en hardhaus. Vi har holdt kontakten gjennom felles venner, men jeg har ikke sett ham.
Jeg skulle veldig gjerne besøkt ham.
Cohen tenner en ny røyk.
– Det var en god idé. Når plata kommer ut i oktober, kan jeg kanskje besøke ham. Hmm. God idé.
Cohen ble med Marianne til Norge, og vinteren 1959/60 bodde han på Skillebekk i Oslo.
– Vi har holdt kontakten. Vi har felles venner, vi sender hverandre hilsener. Jeg sender henne en hilsen nå. Leonard smiler. Rynkene rundt øynene trekker seg sammen.
– Du har skrevet personlige sanger om mange navngitte kvinner.
Hvordan føles det når du …
– Når jeg dumper borti dem? Leonard ler.
– Sangene virker personlige, men for meg har de aldri vært personlige nok. Really. Man forsøker alltid å si ting på den rette måten. Jeg synes aldri at jeg sier det på den riktige måten, men jeg forsøker å nærme meg. Jeg skulle gjerne ha avslørt mer av mitt personlige liv i sangene mine.
HAN HAR GÅTT I EN MER personlig retning siden forrige plate.
«The Future» var en dyster samling betraktninger over ekstremisme, barbari og undergang.
– Denne plata er mer introspektiv. Det er ingen alvorlige geopolitiske manifester på denne plata. Jeg tror hele tonen på plata er mer fredelig. Den ble laget i en fredelig atmosfære.
Vi laget den så bra som vi klarte, og jeg synes den har en god groove. Jeg har faktisk sett folk danse til et par spor. «Here it is, Boogie Street,» synger Cohen, og viser med armene at det lar seg gjøre å danse til den nye sangen.
– Har du blitt mer optimistisk på vegne av framtida?
– Nei. I’ve seen the future, brother, it is murder. Cohen smiler et trist smil.
– Du har tidligere spilt for israelske tropper. Er du fortsatt engasjert i denne typen politiske spørsmål?
– Vel, du vet, vi tar ikke disse valgene selv. Jeg ble født med en lojalitet. Jeg elsker landet mitt. Jeg elsker byen min.
Og jeg elsker mine jødiske brødre. Da er det naturlig, som i baseball, å heie på ditt eget lag. Men du er også klar over vanskelighetene og tragediene. På et visst punkt i livet vil du at alle skal ha det bra. Enten de er på din side eller på den andre siden. Jeg ser ikke noen ende på konflikter i menneskesinnet. Det er innebygd. Men også forsoning og tilgivelse er innebygd. Muhammed sier at den som forsoner to fiender har den samme fortjenesten som en som faster hele dagen og ber hele natta. Det ligger i islamsk tradisjon og i jødisk tradisjon å søke forsoning. Vi kan håpe at det er disse elementene av tradisjonen som vil dominere i framtida. Det er en bønn.
LEONARD COHEN ER beskrevet som en rastløs forfører, en kanadisk Ask Burlefot. «You know I’d like to live with you, but you make me forget so many things,» synger han i «So Long, Marianne». «Hello my love, and my love goodbye,» heter det på den nye plata.
– Det oppsummerer historien.
– Du har ikke tro på langvarige forhold?
– Vel, alle mine forhold er langvarige, selv om de tar slutt.
«Vet du hva vår generasjon streber etter, Wanda? Vi vil alle sammen være kinesiske mystikere og bo i stråhytter, men samtidig vil vi ha hyppige orgasmer,» skriver Cohen i romanen «Yndlingsleken».
– Oppsummerer denne setningen ditt liv?
– Jeg tror det er en nøyaktig beskrivelse av en situasjon vi alle befinner oss i. Vi er alle fanget i disse paradoksene.
Cohen smiler.
– Ja, jeg endte opp i en av de hyttene. Men uten orgasmene, he-he.
– Er det slutt på tida som kvinnenes mann?
– Ehh, det tror jeg ikke, nesten hvisker Leonard Cohen. – Så lenge det er liv, er det begjær.
– Enkelte har hevdet at du er en poet som er besatt av sex.
– Jeg liker ikke denne betegnelsen «poet», sier Leonard Cohen og gliser. – Men «besatt av sex», det er jeg nok. Det er alle menn.
simen. ekern@dagbladet.no

Europeere i Salongen

Sånn høres det ut når jeg snakker om meg selv i en hel time.

Et par anmeldelser av Europeere

Her er Aftenpostens anmeldelse

Her er NRK-anmeldelsen

 

 

Om «Europeere» i Kulturhuset, P2

Opptaket ligger her

Video

Hva nå, Europa?

Jeg snakket med dyktige Iver B. Neumann på NUPI, samtalen ble filmet og ligger her

Weekendavisen om «Roma»

Roma

Bykultur. Italiens hovedstad er kendt for sine ruiner og gode restauranter. Norsk bog fortæller i stedet om byens blodige opgør, ideologiske fanatisme og seksuelle perversioner. Molto buono! De er skøre, de romere

FAKTA
Simen Ekern: Roma.
Anmeldelse af Adam Holm uge 06 2012

Roma

Simen Ekern: Roma. Nye fascister, røde terrorister og drømmen om det søte liv. 301 sider. 349 norske kr. Cappelen Damm.

Rom inviterer til klicheer.

De findes for eksempel i sproglige vendinger som »alle veje fører til Rom« og »Rom blev ikke bygget på én dag«. Og de findes i turistbrochurerne med deres læssevis af maleriske piazzaer og antikke bygningsværker.

Men den norske journalist og idéhistoriker Simen Ekern (f. 1975) har blikket rettet mod andre sider – og dybder – af den metropol, der sammen med Paris konkurrerer om den uofficielle titel som Europas kulturelle centrum.

Ekern regnes for at være en af sit hjemlands mest indsigtsfulde kendere af Støvlelandet, hvilket han blandt andet har demonstreret i en rost biografi om Berlusconi (2006).

I tråd med tendensen til at portrættere storbyer på anden måde end den konventionelle turguide – for eksempel Anne Mette Lundtoftes New York, New York, Simon Sebag Montefiores Jerusalem og Samir Kassirs Beirut – formår Ekern at krænge vrangen ud på den evige stad. I Ekerns version er Rom en både svært indtagende og ekstremt kompliceret by, der fra begyndelsen af 1950’erne og frem til i dag, har været skueplads for ekstremisters blodige sammenstød, katolske skandaler, svimlende korruption og politiske rævekager i mesterklassen. Men også stor kunstnerisk kreativitet, særligt inden for filmens verden.

Gennem interviews, regulær sladder, observationer på gadeplan og læssevis af kulturelle referencer formår Ekern med sin velturnerede pen at give et signalement af en by, der er i konstant kamp med sig selv om historien, moralen og livsformen.

Den i øvrigt heteroseksuelle Ekern er på natklub med en tidligere topmodel og bøsse, der fortæller artige sager om det romerske underliv. Ikke så få af Vatikanets dydige præster og parlamentets retskafne lovgivere ser i nattens mulm og mørke stort på cølibatet og ægteskabets snævre forskrifter og kaster sig over byens mange transseksuelle prostituerede.

Som en af dem fortæller til Ekern: »I Rom er der mange, som kan lide fisse, men alle elsker pik«.

Knap så vulgært, men stadig skildret i befriende klarsprog, er forfatterens gennemgang af to spektakulære mord i 1970ernes Rom på henholdsvis digteren og filmmanden Pier Paolo Pasolini og ministerpræsidenten Aldo Moro. Den første var samfundskritiker, kommunist og frekventerede trækkerdrenge, den anden var statens ansigt udadtil, kristendemokrat og familiefar. De faldt begge som ofre for den eskalerende råhed i anni di piombo (blyårene), perioden hvor de ideologiske modsætninger førte til attentater, lemlæstelser, kidnapninger og fejlslagne kupforsøg.

Ekerns samtale med Valerio Morucci, tidligere medlem af De Røde Brigader og dømt for meddelagtighed i drabet på Moro, er et fascinerende og skræmmende indblik i Roms moderne gladiatorkamp mellem venstreradikale og nyfascister. Sidstnævnte opsøger Ekern også, blandt andet fordi han undrer sig såre over, at man på de mest velbesøgte strøg kan købe buster af Mussolini ved siden af fodboldtrøjer og plakater med popbands.

Men italienerne, skriver Ekern, er aldrig kommet til bunds i deres opgør med fascismen og Il Duce. Tværtimod er sortskjorternes tankesæt med dyrkelse af patriotiske værdier og hyldest til romanitá, romerånden, igen ved at få vind i sejlene. Det anses ikke længere for upassende at downloade fascistiske hymner som ringetone til mobilen. og byens borgmester har siden 2008 trådt sine sømbeslåede barnesko som skallesmækkende fascist.

I dag kalder han sig naturligvis demokrat, men hans generalieblad er lige så blakket som en bestemt dansk ministers.

Bogens mest suveræne kapital er dog mødet med Guilio Andreotti, syv gange tidligere ministerpræsident, fortrolig med Vatikanet, finanssektoren og mafiaen. Han ses som manden, der om nogen, har trukket i trådene i tilblivelsen af efterkrigstidens Italien, og den nu 93-årige romerske livstidssenator viser med få ord, hvordan magtforholdene er strikket sammen i Rom.

Der er altid én over en anden, altid en anden at frygte, altid risiko for mudder på tøjet eller en kugle i nakken. Frygt, pression og snedige strategier driver spillet.

Skal man dryppe lidt malurt i bægeret må det være, at Ekern lægger lovlig stor vægt på det spektakulære og bizarre med det resultat, at det mere folkelige Rom i store træk forbigås i tavshed. Det normale gemmer jo også på hemmeligheder, sådan som eksempelvis den danske Italienskender – og i øvrigt skribent på dette blad – Morten Beiter tydeliggjorde i sin fortræffelige bog En mand af ære (2006). Men det er indvendinger i småtingsafdelingen.

At Roma har fået den prestigefulde norske Brageprisen i fjor, er ikke svært at forstå. Det er Rom derimod fortsat, men nu på et højere og mere underholdende plan.

Balansekunst

Tøff i tweed. Artikkel om Timothy Garton Ash og alle bøkene han har skrevet, i Vagant.