Makt for enhver pris

–Jeg vil ikke kalle meg fascist, sa den 65 år gamle kvinnen Maria Vittoria. Vi drakk tomatjuice sammen en formiddag i sommer, på en bar i en velbeslått forstad nord for Roma.

–Fascismen er en avsluttet historisk epoke. Jeg pleier å si at jeg er høyreekstrem.

Maria Vittoria var elegant kledd, med beige kasjmirgenser, hår rett fra frisørsalongen, og tunge gullsmykker rundt håndleddene og halsen. Men det var øredobbene som var mest iøyenfallende, selv om de var av beskjeden størrelse. De var ovale, i svart emalje, med en gullinnfatning rundt. I midten dannet en tynn gullstrek silhuetten av en mann. Hvis man ikke umiddelbart kjente igjen det kraftige ansiktet, sto forklaringen med store bokstaver ved siden av, skinnende mot den svarte bakgrunnen: IL DUCE. Maria Vittoria gikk med øreringer som avbildet den italienske diktatoren Benito Mussolini.

–Jeg kunne ikke gjort det for tjue år siden. Men nå er det ikke lenger flaut å være fra høyresiden. Endelig er det akseptert å stå for det vi mener.

Arven etter Mussolini er ikke så lett å forstå seg på. På den ene siden har antifascismen vært en grunnleggende del av det italienske demokratiet etter krigen. På den andre siden er det noe som kan virke lettvint ved oppgjøret med fascismen i Italia. Det er fortsatt viktig å stille spørsmålet om hvem Mussolini var, slik svensken Göran Hägg gjør i biografien som kommer på norsk i neste uke – «Mussolini. En studie i makt».

Var Mussolini et ondt menneske, bare et hakk under Adolf Hitler? En mann som gjorde mye riktig før historien dro ham uvillig ned i nazismens svarte hull? Eller var han først og fremst en brautende klovn? Göran Häggs Mussolini er først og fremst en opportunistisk politiker, en diktator som vinglet fra det ene standpunktet til det andre, med makt som eneste mål.

Mussolini ville være på parti med historien, og satset alt på å hoppe på verdensånden når den kom forbi. Han var militant ateist når det skaffet ham oppmerksomhet – så inngikk han en historisk avtale med Vatikanet. Han var mot deltakelse i første verdenskrig, og han var for. «Mussolini tar aldri feil», var et mye brukt propagandaslagord i Italia på 1930-tallet. Men hans avgjørelser førte til at Italia led enorme tap under krigen, til at Romas jøder ble deportert til konsentrasjonsleirene, mens Mussolini selv endte opp på torget i Milano, hengt opp etter føttene som et dyrekadaver. Man må nok kunne si at han tok grundig feil iblant.

Göran Hägg vil se Mussolini i et kulturhistorisk perspektiv, en tilnærming som har mye for seg. Han bruker mye plass på en av Italias mest kjente poeter Gabriele D’Annunzio, og hans rolle som inspirator for deler av fascistbevegelsen. Häggs interesse for litteratur gjør denne biten av boka god, og til tider riktig morsom: «Poetokrati»-betegnelsen får ny mening når man leser Häggs beskrivelser av D’Annunzio, som i rent sinne over at Italia ikke ble tildelt tilstrekkelig med landområder etter første verdenskrig, tok med seg en liten hær og okkuperte byen Fiume.

Man kunne imidlertid ønsket seg en enda grundigere gjennomgang av kunsten og litteraturens rolle i fascismen – Hägg holder ikke helt det han lover. For så lenge han er mest opptatt av det vilkårlige ved Mussolinis ideologiske skifter, ser han ingen grunn til å grave for mye etter idéhistoriske linjer. «Å forsøke å analysere alt som Mussolini leste og finne ut hvilken betydning det fikk, er (..) meningsløst», skriver Hägg bastant. Dermed får vi for eksempel vite at diktatorens døtre Edda og Edvige var oppkalt etter Hedda Gabler og Hedvig i Vildanden, uten at vi får noen forklaring på hvorfor Mussolini valgte Ibsen som navneforbilde. Det kunne vært morsomt å fundere litt rundt det, i det minste.

Forholdet til Hitler er naturligvis avgjørende i en biografi om Mussolini. Både på grunn av den fatale beslutningen om å delta på tysk side under krigen, og på grunn av rollen rasismen som ideologi spilte for Mussolinis fascisme.

Mussolini var aldri fryktelig imponert over Hitler eller hans ideer. Den evige kverninga om raser var «blodmystikk hinsides enhver fornuft», mente Mussolini, og han var glad når «den plaprende lille apen» Hitler endelig gikk på flyet etter at de to har møttes for å diskutere saken. Men som mange andre av Mussolinis oppfatninger, var de enkle å endre:

«Det finnes ikke antisemittisme i Italia. Jødene har alltid vært gode medborgere og dyktige soldater», sa Mussolini i 1932. Seks år senere trykkes manifestet «Fascismen og raseproblemet», der det står at «tiden er inne for at italienerne nå åpent erklærer seg som rasister.» Hägg argumenterer for at Mussolini aldri var overbevist om at dette var riktig: Innføringen av raselovene var ikke et resultat av overbevisning, men av kynisk maktspill – han ville opprettholde et godt forhold til Hitlers Tyskland.

Göran Hägg skriver seg inn i en essaystisk, personlig historiefortellertradisjon som har mange dyktige utøvere, ikke minst i Sverige. Men han gjør det litt for enkelt for seg selv. Dette er ingen veldig ambisiøs bok, til det mangler den et ordentlig grep. Språket er nokså klisjetett. Mussolini er litt for ofte på vei «mot maktens tinder», mens «onde tunger» sier det ene og det andre, hvis de ikke er «lutter øre». Mussolini havner i «en kattepine» fem ganger, og må «gjøre gode miner til slett spill», og «tute med ulvene» til stadighet.

Det er også tett mellom enkle fordømmelser av folk. Viktor Emanuel III var en «ynkelig dverg», en av Mussolinis statssekretærer er en «spyttslikker», og når vi kommer til Salò-republikken, møter vi «den motbydelige Preziosi», «feige råskinn som Graziani» og «sleipe skurker som Buffarini Guidi».

Det stemmer sikkert. Det virker bare litt mot sin hensikt når fremtredende fascister høres mest ut som B-gjengen og Svartepetter.

Hägg fekter en del med tidligere biografer, men han blir ofte mer påståelig enn overbevisende i argumentasjonen. «I motsetning til hva biografiene hevder, er det neppe riktig …», skriver Hägg, uten at det følges opp av argumenter. Vi blir sittende igjen uten å vite stort mer.

Göran Hägg går langt i å avideologisere Mussolinis fascisme. «Han minner om dagens politikere, som i stedet for å ta opp spørsmål ut fra en ideologisk overbevisning tar fatt i saker som slår an og gir partiet deres makt.», skriver Hägg. Det er retorikken, maktspillet, det overflatiske som er kjernen. Hägg har utvilsomt rett i at Mussolini var en mann som vinglet ideologisk. Jeg tror likevel man går glipp av noe viktig ved å se Mussolini slik Hägg gjør.

For når symbolet Mussolini, og fascismens retorikk appellerer i dag, er det også av ideologiske grunner. For sånne som Maria Vittoria, damen med Mussoliniøredobbene, ligger arven etter fascismen å være en beinhard motsats til slapp kosmopolitisme. I motstanden mot venstresidas kulturelle overtak på skoler og universiteter. I å føre en kompromissløs kriminalpolitikk. Og i fascinasjonen for det romerske imperium:

Der rasismen var grunnleggende for nazismens myte om det germanske herrefolket, var det arven fra Romerriket som ga den italienske fascismen mange av sine symboler. Denne romerskheten lever fortsatt i beste velgående, også blant dem som offisielt har forlatt fascismen som politisk prosjekt. Romas borgermester Gianni Alemanno, tidligere militant nyfascist, er ivrig etter å bruke krigerske Roma-symboler når byen skal feires, der den forrige borgermesteren valgte å legge vekt på byens inkluderende tradisjoner. Dette er reelle politiske motsetninger som ikke bare handler om makt og opportunisme.

Det er ikke makt for maktens egen skyld, det er makt med et bestemt mål, om å drive samfunnet i en bestemt retning.

Anmeldelse av Göran Häggs bok «Mussolini. En studie i makt» fra Dagbladet, 26.9.09

Ondt blod i Paris

«Århundrets rettssak» har startet så heftig og teatralsk som forventet – maktkamp i Frankrike blir aldri det samme etter dette.

De som synes Carl I. Hagen var smålig og slem mot Lars Sponheim etter valget, vil ha moro av å følge med på rettssaken som startet i Paris på mandag. I all sin kompleksitet er én ting lett å få med seg i saken: Det finnes ingen grenser for hvor mye politiske motstandere kan klare å hate hverandre i Frankrike. Spesielt hvis de er fra samme parti. «Jeg er her på grunn av én manns vilje, jeg er her på grunn av én manns besettelse; Nicolas Sarkozy, den franske republikkens president.» Dominique de Villepin, tidligere innenriksminister utenriksminister og statsminister i Frankrike talte høystemt til pressen før han gikk inn i rettslokalet mandag. Han mener seg forfulgt av en manisk Sarkozy, som ikke skyr noen midler for å befteste sin makt. Sarkozys advokater mener det forholder seg stikk motsatt: For de Villepin er anklaget for å være medskyldig i et plott for å knytte Sarkozy opp mot en korrupsjonsskandale.

En kjapp oppsummering: Den såkalte Clearstream-skandalens andre fase kom til overflaten i 2004, da de to ambisiøse politikerne begge var ministre i Jacques Chiracs regjering. Nicolas Sarkozys navn dukket opp på en liste over innehavere av hemmelige bankkonti i Luxembourg-banken Clearstream – konti som skal ha blitt brukt til bestikkelser og andre lugubre saker. Det viste seg at listene var falske. De Villepin er blant dem som er anklaget for å ha fabrikert «bevisene». Saken omfatter også en rekke forretningsmenn og representanter for de hemmelige tjenestene i Frankrike, men det er duellen mellom Sarkozy og de Villepin som overlegent skygger for resten av saken.

De to har mislikt hverandre helt siden de valgte forskjellig strategi for å bli Chiracs etterfølger på midten av 1990-tallet. De er motpoler på de fleste vis: Villepin representerer den politiske adelen i Frankrike, han er høy, blond og full av forakt for oppkomlingen Sarkozy, eller «dvergen», som han har hatt for vane å kalle ham. Sarkozy er den intenst ambisiøse mannen som kom fra ingensteds, slik han liker å framstille det – mannen som vristet makta vekk fra de etablerte.

Clearstreamsaken er blitt det mest ekstreme utslaget av en maktkamp som ikke skyr noen midler. Og begge menn forsøker å bruke den som springbrett for sitt videre politiske liv på toppen av det franske samfunnet. Hvis Villepin blir renvasket, vil han bruke det som bevis på at den franske presidenten er maktgal, egenrådig og uegnet til å lede landet. Han vil deretter ydmykt foreslå seg selv som den rette mannen til å overta vervet. Blir Villepin dømt, kan han måtte sone fem år i fengsel, og betale en bot på 45000 euro, og vinke farvel til en politisk framtid.

I selvbiografien «Vitnesbyrd» som kom ut i 2006, forsikrer Sarkozy at dette ikke er noen politisk sak for ham. «Dette handler ikke om min såkalte ’rivalisering’ med Dominique de Villepin», skriver han. «Sannheten er enklere: Jeg vil vite. Jeg vil forstå. Jeg vil gjøre til skamme dem som har villet spotte min ære.»

Den uoffisielle versjonen har vært litt mer direkte: Privat har Sarkozy gjort det klart at han ikke har tenkt å gi seg før de Villepin blir hengt som en dyreskrott på en kjøttkrok. Det er en prinsippsak, og ikke personlig ment, får vi anta.

De Villepins advokater har brukt de første høringene på å forlange at Sarkozy trekker seg fra saken, fordi de mener det vil være umulig å unngå politisk press så lenge republikkens president er innblandet i saken. Sarkozys advokater kalte kravet en hån mot det franske rettsvesenet, og la til: «Retten fungerer, og det holder ikke å hete Nicolas Sarkozy for å vinne.» Å få den franske opinionen til å tro på det, kan fort vise seg å bli Sarkozys mest krevende utfordring.

(Dagbladet, 21.9.09)

Folk flest slår tilbake

Kulturkampen i Italia har stadig interessante paralleller til Norge.

Forbanna i fire år til

Ingen utenrikssak fra kontinentet dette – men Norge er jo som kjent et land i Europa, så det får gå.

Fremskrittspartiet holder koken som misnøyens fanebærer.

Foajeen på Det Norske Teatret var pyntet med Frp-ballonger. Ved inngangen solgte blide Frp-ere CD-en «Politisk ukorrekt». Det var en oppsetning på Det Norske Teatret helt utenom det vanlige. Der publikum tidligere i år har latt seg imponere av Jon Fosses «Andvake», sto Fremskrittspartiets «Valgvake» på programmet. Regi: Partisekretær Geir A. Mo. I hovedrollene: Siv Jensen og Carl I. Hagen.

Fremskrittspartiets manus denne valgkampen dreide seg fra starten av om å lansere Siv Jensen i rollen som statsministerkandidat. Frp i regjering for første gang! Selv om ikke så mange egentlig trodde på det, fikk planen enorm oppmerksomhet. Det var Siv mot Jens. Så sank meningsmålingene.

Geir Mo, partisekretær siden 1994 og mannen bak store deler av Fremskrittspartiets kodebok, var tidlig ute på Det Norske Teatret. Han snakket villig om de andre partienes «svertekampanjer», men vissheten om at det er dette som opprettholder partiets eksistensgrunnlag, gjør at irritasjonen aldri blir helt overbevisende: Carl I. Hagen var i storform på valgvaken da han fikk vært forbanna på mediene og de andre partiene: «Vi blir mobbet og hundset! Jeg har aldri sett makan til hets!», sa Hagen, før han steg opp på podiet med tomlene hevet.

Fremskrittspartiet har i enda større grad enn tidligere vært den altomfattende misnøyens parti, underbygget av et enestående slagord: «Du kan ikke klage hvis du ikke stemmer.» Enda mer talende er et retorisk spørsmål partiet har stilt på valgmateriellet: «Hvor ofte har ikke du vært forbanna de siste fire åra?» Nå kan partiet se fram til å bygge videre på at i underkant av en fjerdedel av velgerne i «verdens rikeste land» er forbanna på dårlige veier og kriminelle utlendinger.

I valgkampens siste akt kjørte partiet hardt på det siste, slik mange hadde spådd: Asyl- og flyktningpolitikken ble skjøvet fram med helsides annonser med Siv Jensen som patriot i passkontrollen på Gardermoen.
Det dramatiske høydepunktet kom med utspillet om at vi i Oslo «ser en flom av kriminelle asylsøkere som selger dop og voldtar jenter uten grunn.» Eller som Geir A. Mo forklarte på valgnatta: «Støtet i alle valgkamper må komme på slutten. Det vet vi».
For Fremskrittspartiet sier at folk flest skjønner hva Jensen egentlig mener, og dessuten kan det ikke være slik at det er rasistisk å si det som det er. Og Arbeiderpartipolitikere som Jan Bøhler og Rune Gerhardsen har hørt etter.

I 1993 stemte 6,3 prosent Fremskrittspartiet, i 1997 var andelen 15,3 og i 2001 14,6. I natt lå de over rekordresultatet fra 2005. «Å bygge et statsbærende parti er ikke gjort på en dag», forklarte partisekretæren da målingene vippet mot rødgrønt flertall. Og da Siv Jensen ankom valglokalet, til tonene av partisangen «Steg for steg», var hun en stolt hovedrolleinnehaver. FrP har ikke dårlig tid.

Neste oppsetning på Det Norske Teatret tangerer dessuten Fremskrittspartiets håp. «Du skal få en dag i mårå» har premiere 8. oktober.

Dagbladet, 15.9.09

Hvor ble det av EU-debatten?

Jeg leter etter den i denne saken i Dagbladet

Irske ayatollaer! Udemokratiske markedsfundalister!

Innspurten fram mot den irske folkeavstemningen om Lisboatraktaten er i gang.

«Plan B? Det finnes ikke noen Plan B. Det ville være galt å snakke om en Plan B.» Spanias utenriksminister snakket på vegne av mange EU-topper som tappert forsøker å skjule sin nervøsitet, da han uttalte seg på en pressekonferanse på mandag. Om tre uker skal Irland stemme over Lisboa-traktaten. Snart ni år etter at arbeidet med en omfattende reform av unionen startet, ligger EUs framtid nå i irenes hender. Så høystemt vil i alle fall ja-folket formulere det: Det handler om en bedre koordinert utenrikspolitikk, og om et mer demokratisk EU, med mer makt til de folkevalgte EU-parlamentarikerne, blant annet. Et «nei» vil sette reformarbeidet mange år tilbake. Irland stemte nei til den forrige utgaven av traktaten i juni i fjor. Siden den gangen har man forhandlet fram en avtale som tar mer hensyn til den irske motstanden. Tidligere i år så det ut til at det holdt, med god margin. Men nå mister ja-siden støtte raskt. Meningsmålingene viste 54 prosent ja-støtte før sommeren. Denne uka er den nede i 46%. 29 % sier de vil stemme nei, mens en fjerdedel av velgerne ikke vet hva de skal stemme. Dermed er kampen om tvilerne for alvor i gang. «Folk før profitt» startet sin kampanje på mandag, og mener EUs utvikling handler om «markedsfundamentalisme». Organisasjonens ankepunkt er at dette i praksis er den samme traktaten som irene takket nei til i fjor: «Like udemokratisk, like militaristisk, like klimafiendtlig». Andre hovedaktører på nei-sida er militante abortmotstandere, representanter for de ytterste delene av venstresida, og irske nasjonalister. Det er imidlertid ikke bare irer som er aktive – det høyreekstreme britiske Uavhengighetspartiet har tatt turen vestover. For å få en skikkelig irsk sving på engasjementet, bruker partiet historien som våpen, ved å henvise til det irske påskeopprøret i 1916, en nøkkelhendelse i irenes motstandskamp mot britisk styre. «Mennene og kvinnene som kjempet den gangen, ville ha vært mot Lisboa-traktaten», har det britiske partiet hevdet, til høylytte protester: «Det er ikke bare en fornærmelse at en ekstrem-nasjonalist fra England forsøker å kidnappe våre helter, det viser også at de ikke aner noe om irsk historie», sa en politiker fra regjeringspartiet Fianna Fail. De britiske nasjonalistene klemmer også til på et annet ømt punkt i Irland, ved å hevde at EU vil kunne tvinge Irland til å legge vekk sin enestående strenge abortlov hvis traktaten signeres. Dette er avgjørende for sterke katolske bevegelser i Irland, som ikke tror noe på forsikringene om at den nye traktaten lar Irland bestemme abortpraksisen sin selv. «Velgerne må avvise de irske ayatollaene og de fordomsfulle engelske nasjonalistene som vil at landet skal stivne i fortida», sa Pat Cox i helga. Han er tidligere president for EU-parlamentet, og hans syn har støtte fra nesten alle de etablerte politiske partiene. Men det er ingen åpenbar fordel i Irland. Mange holder myndighetene ansvarlige for at Irland ble truffet så hardt av finanskrisa. Bare én av ti mener regjeringen gjør en god jobb. Og det eneste nei-partiet i nasjonalforsamlingen, Sinn Fein, får gehør for å hevde at alle ja-partiene er samme ulla. «Det er de etablerte partiene og storindustrien som har ødelagt landet økonomisk. Nå vil de ha dere til å stemme ja», har Sinn Fein-leder Gerry Adams hevdet. Den argumentasjonsrekka kan komme til å tvinge fram det ingen i Brussel orker tanken på: En «Plan B».

(Dagbladet, 9.9.09)

Gaddafis nye venner

Sak i Dagbladet om hvordan lysten på mer olje og færre innvandrere gjør Gaddafi til en populær mann i vesten.

Døden i Middelhavet

Hvem har ansvaret for at flyktninger mister livet på vei til Europa?

I begynnelsen av juli delte lederen av det britiske nasjonalistpartiet BNP, Nick Griffin, sine tanker om hvordan problemet med båtflyktninger som ankommer sør-Europa fra den nordafrikanske kysten kan løses. «Båtene må senkes», sa Griffin. «Bare slik kan Europa unngå å bli oversvømt av flyktninger», fortsatte han.

Verre er det altså ikke, noe det italienske regjeringspartiet Lega Nord også har vært inne på. Inntil nylig kunne man finne et dataspill lagt ut på partiets Facebook-side, der målet er å fjerne så mange flyktningebåter som mulig med et museklikk eller ti.

I slutten av forrige uke viste det seg imidlertid at det ikke er nødvendig med så drastiske tiltak som Europas fremmedfiendtlige partier drømmer om. Så lenge ingen plukker opp båtflyktninger i nød, trenger jo ikke farkostene senkes. Flyktningene dør av seg selv, når de slipper opp for bensin og vann.

De fem eritreerne som ble hjulpet i land på den idylliske italienske ferieøya Lampedusa i forrige uke, hevdet at de var de eneste overlevende av en gruppe på nesten 80 mennesker som la ut fra kysten av Libya 28. juli. Ettersom folk døde av dehydrering, var de levende nødt til å kaste likene over bord. Hadde noen sett dem, kunne de fått hjelp. Og de overlevende forteller at de ble sett av flere skip. Men ikke før så mange som ti hadde seilt forbi var det ett som stanset.

Den skarpeste fordømmelsen av tragedien har kommet fra avisa som representerer italienske biskoper. L’Avvenire trakk rett og slett en parallell til Holocaust i en lederartikkel denne helga. Vesten later ikke til å ville se at døde mennesker skyller opp på Europas strender, og avisa sammenlikner dette med hvordan mange snudde seg en annen vei da jøder ble satt på togene mot døden. «Den gangen var det totalitarisme og frykt for terror-regimer som fikk mange til å lukke øynene. I dag er det likegyldighet og resignasjon», skrev avisa.

Andre har fokusert mer på  kynismen i dette spillet. Laura Boldrini, talskvinne for FNs høykommisær for flyktninger i Italia, har advart mot det hun kaller «ansvars-pingpong» i Middelhavet, og hevder krangelen mellom Italia og Malta om hvem som har ansvar for båter i nød fører til at fiskebåter og andre i farvannet ikke tør å ta opp flyktninger, i frykt for å bli sendt fram og tilbake mellom landene i et politisk spill de ikke har råd til å være med på.

Italia og Malta er uenige om mye i denne saken, men begge anklager de andre EU-landene for å å ta for lite ansvar. Sveriges utenriksminister lovet nye EU-regler for fordeling av flyktninger på flere land på et møte i helga. Det er på sin plass, for dette er et felleseuropeisk problem – som krever løsninger og forslag fra alle europeiske land. Norge inkludert.

I mellomtiden er det avgjørende at etterforskningen av om noen med vilje har kjørt forbi flyktninger i nød kommer til en konklusjon. Og at de menneskelige konsekvensene av Italia og Maltas måte å håndtere dette på kommer opp i dagen. Hvis enkeltland forledes til å tro at «flommen» av flyktninger er så belastende på Europa at man kan la båtene seile sin egen sjø, er det likegyldig hvilken historisk parallell man velger å bruke for å beskrive dagens situasjon. Særlig flatterende blir den uansett ikke.

(Dagbladet, 27.8.09)

Blod og jern

På jakt etter identitetsbyggende symboler? Det finnes alltid et slag som kan filmatiseres.

Slaget på en-eller-annenstad er godt å ty til når nasjonal eller lokal identitet skal bygges og styrkes. Ikke minst fungerer det bra på film – tenk hva Mel Gibsons «Braveheart» gjorde for skotsk nasjonalisme. Eller hvordan «Gladiatoren» med Russel Crowe gjorde det trendy blant unge høyreorienterte romere å tatovere republikkens motto SPQR på armen.

Det stilles få formkrav til sjangeren: Man trenger mange statister i kostyme. Sveipende panorama-blikk over slagmarken. Et historisk budskap som går rett i hjertet, uten relativistisk sludder og kjedelig kildekritikk. Det skulle være grei skuring for tilhengerne av det italienske partiet Lega Nord, som foreløpig er sistemenn ut på filmslagmarken.

Lega Nord er ikke flaue for å smøre tjukt på når de skal legitimere sitt prosjekt: å frigjøre nord-Italia fra resten av landet. Det mytiske «Padania», med røtter til den keltiske kulturen og grønt som symbolfarge, skal en dag stå på egne, stødige bein, uten å måtte bære på late søritalienere eller tyvaktige og tiggende utlendinger. Og nå kommer altså filmen.

Med verdensstjernen (hvis vi legger godvilja til) Rutger Hauer i spissen, skal Renzo Martinellis film «Barbarossa» gjenopplive en nøkkelhendelse i Lega Nord-mytologien: Norditalienske byers seier over keiser Fredrik 1., Barbarossa, i slaget ved Legnano 1176. Hauer, som har spilt slem fyr i en lang rekke filmer, fra Blade Runner, via Haikeren til Batman Begins, har rollen som den rødskjeggete keiseren som går på en alvorlig smell i Lega Nords hjemtrakter.

Regissør Martinelli er kjent for «storfilmer» med svære budsjetter, som stort sett går med enda større underskudd. Men mens den italienske filmindustrien for øvrig lider under Berlusconi-regjeringens manglende vilje til å bruke penger på kultur, klarer han på mystisk vis å hoste opp friske penger til tross for de kommersielle floppene. Denne gangen har han 30 millioner euro til disposisjon for å lage film, først og fremst takket være bidrag fra norditalienske investorer.

«Barbarossa» skal vises første gang på et storslått arrangement andre oktober i Milano, der Silvio Berlusconi skal være blant tilskuerne. Lega Nord-leder Umberto Bossi har allerede fått se en femti minutters lang smakebit, sammen med sine ivrigste tilhengere. Filmen grep ham så sterkt at han skal ha brutt ut i gråt.

Skuespillerne, med Rutger Hauer i spissen har dels forsøkt å nedtone den politiske bruken av filmen, dels villet tilby en annen tolkning. For Hauer er det keiser Barbarossa som er helten – en slags tidlig forkjemper for en europeisk union, har han fortalt. Men det blir neppe den dominerende tolkningen. Som regissøren selv begeistret formulerte det på på et Lega Nord-møte der filmtraileren ble presentert: «Vi er sønner av disse unge mennene som kjempet her for ni århundrer siden. Den samme viljen til frihet og det samme motet ligger i våre hjerter, i vårt DNA.»

Det er bare å trekke blankt i begeistring, antakelig. Regissørens neste film heter forøvrig «11. september» og handler om hvordan noen padanere hjalp til med å forsvare Europa fra islamiseringen i 1683. Det skal nok la seg gjøre å finne investorer til den også.

(Dagbladet, 19.8.09)

Familieverdier

Hvem kjenner verden best – Pedro Almodóvar eller paven?

Den katolske kirka har latt både det ene og det andre gli gjennom filmsensuren i sommer. Først skuffet man regissøren av Dan Brown-filmatiseringen «Engler og demoner» ved unnlate å fordømme filmen hans før premieren i sommer. Noen uker seinere fikk den siste Harry Potter-filmen rosende omtale i Vatikanets dagsavis – i skarp kontrast til pavens Potter-slakt for fire år siden, da han mente den unge trollmannen «undergraver kristendommens sjel», som han sa. Den nye linja var egnet til å forvirre verdens religionskritikere: Dreier det seg om en ny åpenhet? Eller er det bare en ny og slu pr-strategi, som søker å bremse debattene for å unngå å gi mye omtalte filmer enda mer oppmerksomhet? Finnes det da ikke lenger noen regissører som klarer å tirre paven nok til å skremme fram en ordentlig kirke-reaksjon? Akkurat idet vi var i ferd med å gi opp, åpenbarte redningsmannen seg: Pedro Almodóvar.

Mannen bak filmer som «Kvinner på randen av nervøst sammenbrudd» og «Alt om min mor», er straks premiereklar i Norge med «Brutte omfavnelser». Filmen var utgangspunkt for et langt intervju med Die Zeit i forrige uke, der Almodóvar angriper pavens syn på familien som hjørnestein i samfunnet. «Paven bør ta seg en rusletur utenfor Vatikanet», sier regissøren til den tyske avisa, «det er helt sjukt å ikke anerkjenne hvordan millioner av mennesker lever sammen».

Almodóvar sikter ikke bare til homofilt ekteskap, som paven er spesielt mot i disse dager: «I over tjue år har jeg laget filmer der familien består av en gruppe mennesker», sier regissøren, «og det betyr ikke noe om den gruppen består av skilte foreldre, transvestitter, transseksuelle eller aidssyke nonner».

Biskopenes avis i Italia, L’Avvenire, kom raskt på gata med et indignert svar til regissøren: For paven trenger så visst ikke å være noe mer utenfor Vatikanets mange vegger enn han allerede er. Han er nemlig fullt klar over at folk lever sånn som Almodóvar sier. Det er bare det at det er mange færre som holder på slik enn Almodóvar skal ha det til, mener avisa, og presiserer: «I alle fall utenfor enkelte kontekster i det dekadente Vesten.»

Den katolske kirken er til stede i alle menneskelige sammenhenger, og er derfor den beste kjenneren av hvordan det står til i verden, forklarer L’Avvenire. Og som andre av dagens kulturkjempere, støtter bispeavisa seg til en tanke om at deres syn på familien representerer det som er naturlig, i motsetning den progressive kulturens virkelighetsfjerne drømmer. Almodóvar forsøker forgjeves å manipulere folk, advarer avisa.

Den beskyldningen vil kunne gjengjeldes av Almodóvar, som har kjempet mot religiøse og politiske autoriteter fra han som liten foraktet prestene som sto for utdanningen hans, til han var med på den temmelig grenseoverskridende kultureksplosjonen i Madrid etter Francos fall i 1975. «Film ble min religion», har Almodóvar sagt. Den har til og med sitt eget sett av helgener og idoler, som han har utvidet, ved å oppdage både Penélope Cruz (som også spiller i hans nye film) og Antonio Banderas. Det er i alle fall noe for de fleste seksuelle legninger, selv om filmenes familiestrukturer ikke er tilpasset alles smak.

(Dagbladet, 12.8.09)