Euroen skulle bane veien for mer samhold i Europa. I stedet fikk den skylda for alt som har gått galt.

BRUSSEL(Dagbladet) Når romjula er over, står en ny bursdag for tur. 1. januar er det ti år siden lire, mark, franc og drakmer ble erstattet av kontinentets nye mynter og sedler. Den første felleseuropeiske myntenheten siden romernes storhetstid feires i dag med en reklamefilm den europeiske sentralbanken har laget. «Europa lar sine innbyggere se mot fremtiden med tillit», sier en stemme i filmen. Så får vi et utsagn som er ment som en logisk konsekvens av den første setningen, men som nok fungerer best som en sarkastisk kommentar: «Og vi har en felles valuta. Euroen».
Når «tillit» og «euro» ikke klinger sammen i dyp harmoni i jubileumsåret, finnes en lang kø av kommentatorer som forklarer at det var slik det måtte gå. At euroen var dømt til å mislykkes. En av dem er den amerikanske økonomen Martin Feldman.
I 1997 skrev han en artikkel i det prestisjetunge tidsskriftet Foreign Affairs, hvor han advarte på det sterkeste mot dette påfunnet. Muren hadde falt, en ny vår ventet og europeiske statsledere var klare for et nytt steg mot et virkelig sammenvevd kontinent.
Men en felles europeisk valuta var feil vei å gå: det ville føre til flere konflikter og mer arbeidsledighet, mente den amerikanske økonomen. Euroen var tenkt ut som et vern mot en ny krig på kontinentet. Den ville like gjerne kunne få motsatt effekt, hevdet Feldman.
Feldmans artikkel fikk voldsom oppmerksomhet, men den fikk som kjent ingen innflytelse på beslutningstakerne i saken. Euroen ble virkelighet, og så lenge det var vekst på kontinentet, var det god stemning. Sommeren 2008 trykket New York Times en lang artikkel om euro-prosjektet, som konstaterte at den europeiske valutaen var «blant de mest gullkantede investeringene man kan gjøre i en urolig tid».
«Europeiske økonomer fniser av Martin Feldmans advarsler om at euroen ville føre til uro og konflikter», het det i artikkelen. «Euroen har vært en eventyrlig suksess» sa en intervjuet ekspert.
Tre og et halvt år seinere ser saken litt annerledes ut. I begynnelsen av desember i år møtte EU-landenes stats- og regjeringssjefer til alle krisemøters mor. Noen uker etterpå er eurokursen lavere enn på lenge, mens magasinet Economist regner med at det er førti prosent sjanse for at hele valutaen forsvinner.
I et stort intervju i Le Monde rett før jul, var Frankrikes president klar: «Euroen er Europas hjerte. Hvis den sprenges, vil ikke Europa kunne stå imot.» I forrige uke snakket sentralbanksjef Mario Draghi for første gang om konsekvensene av eurokollaps i et intervju. Hans forgjenger svarte alltid at antydninger av en sånn mulighet var «absurde».
Euro-forkjemperne håpet pengeunionen ville føre til en mer dyptgripende politisk samarbeid på kontinentet. Det er fortsatt for tidlig å si om den nye finans- og stabilitetsunionen som ble unnfanget på toppmøtet i Brussel i begynnelsen av denne måneden blir født. I så fall kan den virkelig bli starten på «et annet Europa», slik Nicolas Sarkozy har hevdet. Et tettere, mer velfungerende samarbeid, drevet fram i vanskelige tider.
Men før den tid skal gjelda betales: De neste ukene og månedene forfaller milliarder av kroner i lån utsatte euroland har tatt opp. Hvis rentene ikke synker, kan det bli stygt. Uansett blir månedene framover en fabelaktig tid for de ivrigste av euromotstanderne – de nye europopulistene.
Euroen hadde åpenbare svakheter da den ble født. Selv om valutaen ikke har skylda for alt som har gått galt i verdensøkonomien, er det mange som vil ha det slik: I Frankrike har lederen for ytre høyre-partiet Nasjonal Front, Marine Le Pen, planer om å være en reell utfordrer til Sarkozy i vårens presidentvalgkamp.
Ammunisjonen er den voksende euroskepsisen i landet. «Euroen har kvalt økonomien og drept industrien i Frankrike», fortalte Le Pen på et valgkampmøte nylig, før hun forlangte at Frankrike trekker seg ut av eurosamarbeidet, til tross for varsler om kaotiske konsekvenser.
I Italia ser man like tendenser. Da Silvio Berlusconis regjering pakket sammen tidligere i høst, dro hans regjeringspartnere Lega Nord hjem til Nord-Italia, der de gjenopptok sin separatistiske retorikk med full kraft. Selvstendighet for folket nord i landet er igjen en hovedsak, og partileder Umberto Bossi var klar og tydelig i et TV-intervju rett før julaften: «Når euroen kollapser, har vi ingen planer om å vende tilbake til lire. Vi skal ha vår egen myntenhet.»

Det må kunne kalles å slå mynt på en økonomisk nedtur. Det kommer til å bli mer av det i året som kommer.

Da nyheten om Berlusconis avgang ble kjent tirsdag kveld, fikk en av lederne i det demokratiske partiet spørsmål fra programlederen av et anerkjent debattprogram i Italia: «Du synes ikke det er noe som skurrer med denne avgangen?» «Nei, jeg stoler på statsministeren», svarte opposisjonspolitikeren, men blikket flakket. Det er en gledelig nyhet at Berlusconi gir seg. Problemet er bare at meldingen om avgang er åpen for litt for mange tolkninger. Det syntes tydeligvis de internasjonale markedene også – i går var angrepene på Italia verre enn noensinne. Milanobørsen falt, rentene på italiensk statsgjeld steg. Italia hadde trengt utflating og stabilitet. Istedet fikk landet mer kaos.

Da Silvio Berlusconi stilte til valg i 1994, da han «kom på banen», som han formulerte det med en velplassert fotballmetafor, var Italia inne i en dyp politisk krise. En voldsom korrupsjonsskandale hadde sørget for å feie alle de store partiene vekk. Tilliten til politikken var lik null. Silvio Berlusconi, forretningsmannen med det handlekraftige, positive vesenet, lanserte seg som fundamentalt annerledes enn de skandaliserte politikerne. Det var særlig to ting han fremhevet: For det første var han ikke så kjedelig og grå som de andre. Og – viktigst av alt – han var ikke en del av det politiske kastevesenet, de som styrte landet med tanke på seg og sine.

Det første skulle vise seg å stemme. Det andre var, fra begynnelsen av, en grov usannhet. Mye av Silvio Berlusconis suksess som forretningsmann bygget nettopp på den italienske politikkens grumsete sammenblanding av private og offentlige interesser. Da mannen som eide et mediekonglomerat, et eiendomsimperium og fotballaget AC Milan bestemte seg for å bli politiker var det neppe på grunn av en idealistisk lyst til å fornye Italia, men av frykt for hva som ville skje nå når hans gamle støttespillere i landets ledelse var borte.

Berlusconi snakket mye om drømmer da han kom inn i politikken. Noen av dem ble raskt til virkelighet – Milan vant europacupfinalen 4-0 det året, for eksempel. Andre drømmer, de som handlet om «frihet», viste seg etterhvert å handle mest om statsministerens frihet. At ikke drømmer blir oppfylt er noe voksne velgere må lære seg å leve med i alle land. Det tristeste for Italias del handler kanskje ikke om hva Berlusconi lovet uten å holde det, men om hvilke muligheter som fantes i landet da Berlusconi ble valgt, muligheter som gikk tapt. Et legitimt folkelig opprør mot korrupsjon og nepotisme ble kronet med Silvio Berlusconi. «Skjebnens ironi» blir litt puslete som begrep.

En nær støttespiller har hevdet at Silvio Berlusconi kunne ha vært en opplyst enevoldshersker i en annen tid. Man kan diskutere den opplyste delen av analysen, men det var de eneveldige tendensene som fikk mange til å spå at Silvio Berlusconi ville klamre seg til makten så lenge som mulig i høst. I går fortalte han at det ikke er slik: «Jeg har satt landets interesser foran mine egne», sa han. Men skal vi tro markedenes dom, gjenstår for mange spørsmål. Når skal han egentlig gå av? Hvem skal ta over? Hva slags tiltak vil ligge i den krisepakken Berlusconi vil ha vedtatt før han går av? Silvio Berlusconi kunne ha valgt å gå av umiddelbart, eller aller helst gjort som Spanias statsminister Zapatero – trukket seg for en god stund siden, mens krisa fortsatt var i en slags startfase. Nå øker i stedet faren for trenering, hestehandel og generelt surr, altså mer av det Italia overhodet ikke trenger.

I en rapport Goldman Sachs sendte ut igår advarer den amerikanske investeringsbanken mot et raskt valg i Italia. Den beste løsningen, hevdes det, er en nasjonal overgangsregjering. Det ligger en viss ironi i at banken som i sin tid hjalp Hellas med å jukse med statsregnskapene skal gi råd i denne saken – men rådet er godt likevel. Det er ingen drømmesituasjon at Italias politikere virker så låst til markedenes dom at «spread» har blitt et vanligere ord i landet enn «demokrati», mens kontrollører fra EU og pengefondet har ankommet landet med utvidede fullmakter. Slik situasjonen er nytter det likevel lite å late som om man ikke hører. En intens valgkamp nå, som Berlusconi har ønsket seg, høres risikabelt ut. Italia har ikke råd til la det politiske spillet rundt Berlusconis avgang vare stort lenger.