Uavhengighet er ingen garanti for god tenkning.
(Dagbladet 5.8.10) Med ujevne mellomrom undersøkes de intellektuelles rolle i Norge. Her i avisa kåret vi de ti viktigste av dem for noen år siden. I år har Aftenposten trykket et knippe kronikker som drøfter de intellektuelles egenskaper og plikter, seinest med professor Toril Mois bidrag denne uka, der hun, vel med rette, kalte debatten uklar fordi begrepet har mistet den selvforklarende statusen det hadde i Sartre og Beauvoirs storhetstid.
Vi leter etter de intellektuelle, og lurer på hvor de kan ha forsvunnet. I Cathrine Holsts nye Nytt Norsk Tidsskrift, hvor årets diskusjon startet, drøftes faren for at de intellektuelle nå er mer opptatt med å pusse opp hytta enn å rive ned etablerte sannheter. I Aftenposten mener Gabi Gleichmann de forsvinner i mylderet av TV-vennlige fast-thinkers, eller, som i Jonas Gahr Støres tilfelle: Han kan ha «manglet mot til å stå ensom i kulden», og ble utenriksminister i stedet. Det er en pussig konklusjon på et riktig resonnement – at man til intellektuelle i utgangspunktet bør regne den som står utenfor makta. I det minste utenfor regjeringen. (Selv om vi neppe trenger å drøfte Bjarne Håkon Hanssen-aktige karanteneregler for politikere her. Det er nok langt flere norske politikere som egner seg som pr-rådgivere enn intellektuelle i sitt nye arbeidsliv.)
Kompromissløshet og mot er kjennetegn på mange store intellektuelle. Samtidig har kompromissløsheten ført til alvorlige feilskjær, enten de har brukt sin intellektuelle skråsikkerhet til å forsvare en gryende nazisme, som Heidegger, eller kommunismens mørke sider, som Sartre. Intellektuelle har fått skylda for mye, også når de har holdt seg unna politikken: Blir det for fristende å dyrke dannelsen for dannelsens egen skyld, kan man lett gå glipp av gufne tendenser i tida. Vi trenger de intellektuelles korrektiver. Men hva slags intellektuelle trenger vi i dag?
De intellektuelles rolle blir prekær og tydelig for alle i et konfliktfylt samfunn der ting virkelig står på spill. I Norge blir vi blir ikke satt i fengsel for å utfordre makta. I mangelen av dissidenter blir mange derfor opptatt av å dyrke motstemmer, gjerne de som oppfattes å være mot en tenkt sosialdemokratisk konsensus. Dyrkingen av posisjonen overskygger ofte innholdet. Det kan være gøy, men det er ikke alltid smart. Og de uavhengige kan bli avhengige av sine egne varskurop.
I EI bok om de intellektuelles rolle i politikken, skriver Columbia-professoren Mark Lilla om faren for at en fri tenkers omdømme og karrierebygging henger sammen med evnen til å hisse opp folk. «For dem som er besatt vil appeller om moderasjon og skepsis virke feige og svake», advarer Lilla. Han skriver om forsvarene av ideologier som hjemsøkte kontinentet i forrige århundre, men beskrivelsen er ikke utdatert i en tid der vi stadig får høre at Europa «sover» eller «synker».
I et «Manifest for et nytt Europa», trykket i flere internasjonale medier tidligere i sommer, sto det følgende å lese: «Europa er i krise. Vi blir fortalt at vi skal være redde – for vår sikkerhet, våre jobber, vår frihet, vår framtid. Og vi blir fortalt at det ikke finnes andre alternativer enn å gjøre våre nabolag, byer og land om til inngjerdede leire beskyttet mot fienden».
Det er ingen dårlig klimabeskrivelse. Derfor er det interessant når Gleichmann i sin før nevnte kronikk mener Thomas Hylland Eriksen er blant dem som leverer «kjapt, lekkert anrettet ikke-tenkning». Eller når Hylland Eriksen, av andre, blir framstilt som et eksempel på den evige politisk korrekte intellektuelle. En intellektuell bør evne å gjøre vanskelige saker forståelige, men også komplisere det som ser enkelt ut. Og det er jo nettopp hva Hylland Eriksen har gjort – det handler om kulturell kompleksitet, ikke politisk enkelhet. Derfor er han en av de viktigste tenkerne norsk offentlighet har hatt de siste årene, ikke et hurtigtenkende problem.
Når Sarah Palin denne uka fortalte at Obama «mangler baller» i innvandringspolitikken, eller Sarkozy mener Frankrikes problemer først og fremst finnes i romafolkets leire, er det uttrykk for hva slags retorikk som fungerer i konfliktfylte tider. Når politikerne blir krakilske, trenger vi de intellektuelle mer enn noensinne. Ikke minst de som er rolige og veloverveide.
Lik dette:
Bli den første til å like denne artikkelen.
