Den spanske revolusjonen

Sak i dagbladet

Familieverdier

Hvem kjenner verden best – Pedro Almodóvar eller paven?

Den katolske kirka har latt både det ene og det andre gli gjennom filmsensuren i sommer. Først skuffet man regissøren av Dan Brown-filmatiseringen «Engler og demoner» ved unnlate å fordømme filmen hans før premieren i sommer. Noen uker seinere fikk den siste Harry Potter-filmen rosende omtale i Vatikanets dagsavis – i skarp kontrast til pavens Potter-slakt for fire år siden, da han mente den unge trollmannen «undergraver kristendommens sjel», som han sa. Den nye linja var egnet til å forvirre verdens religionskritikere: Dreier det seg om en ny åpenhet? Eller er det bare en ny og slu pr-strategi, som søker å bremse debattene for å unngå å gi mye omtalte filmer enda mer oppmerksomhet? Finnes det da ikke lenger noen regissører som klarer å tirre paven nok til å skremme fram en ordentlig kirke-reaksjon? Akkurat idet vi var i ferd med å gi opp, åpenbarte redningsmannen seg: Pedro Almodóvar.

Mannen bak filmer som «Kvinner på randen av nervøst sammenbrudd» og «Alt om min mor», er straks premiereklar i Norge med «Brutte omfavnelser». Filmen var utgangspunkt for et langt intervju med Die Zeit i forrige uke, der Almodóvar angriper pavens syn på familien som hjørnestein i samfunnet. «Paven bør ta seg en rusletur utenfor Vatikanet», sier regissøren til den tyske avisa, «det er helt sjukt å ikke anerkjenne hvordan millioner av mennesker lever sammen».

Almodóvar sikter ikke bare til homofilt ekteskap, som paven er spesielt mot i disse dager: «I over tjue år har jeg laget filmer der familien består av en gruppe mennesker», sier regissøren, «og det betyr ikke noe om den gruppen består av skilte foreldre, transvestitter, transseksuelle eller aidssyke nonner».

Biskopenes avis i Italia, L’Avvenire, kom raskt på gata med et indignert svar til regissøren: For paven trenger så visst ikke å være noe mer utenfor Vatikanets mange vegger enn han allerede er. Han er nemlig fullt klar over at folk lever sånn som Almodóvar sier. Det er bare det at det er mange færre som holder på slik enn Almodóvar skal ha det til, mener avisa, og presiserer: «I alle fall utenfor enkelte kontekster i det dekadente Vesten.»

Den katolske kirken er til stede i alle menneskelige sammenhenger, og er derfor den beste kjenneren av hvordan det står til i verden, forklarer L’Avvenire. Og som andre av dagens kulturkjempere, støtter bispeavisa seg til en tanke om at deres syn på familien representerer det som er naturlig, i motsetning den progressive kulturens virkelighetsfjerne drømmer. Almodóvar forsøker forgjeves å manipulere folk, advarer avisa.

Den beskyldningen vil kunne gjengjeldes av Almodóvar, som har kjempet mot religiøse og politiske autoriteter fra han som liten foraktet prestene som sto for utdanningen hans, til han var med på den temmelig grenseoverskridende kultureksplosjonen i Madrid etter Francos fall i 1975. «Film ble min religion», har Almodóvar sagt. Den har til og med sitt eget sett av helgener og idoler, som han har utvidet, ved å oppdage både Penélope Cruz (som også spiller i hans nye film) og Antonio Banderas. Det er i alle fall noe for de fleste seksuelle legninger, selv om filmenes familiestrukturer ikke er tilpasset alles smak.

(Dagbladet, 12.8.09)

Moralsk opprustning

Zapatero fortsetter sin kamp for et mer liberalt Spania. Før sommeren vedtar landet en ny abortlov, til voldsomme protester fra den katolske kirken.

Spania har en av Europas strengeste abortlover, men det varer ikke lenge. Regjeringen legger snart fram en lov som vil åpne for en praksis mer på linje med de fleste andre europeiske land – og reaksjonene har vært beinharde. Den spanske kirken har mobilisert mot det den kaller «Dødens kultur», med reklameboards og folkemøter over hele landet. Tusenvis av demonstranter har protestert mot det de mener er statsminister Zapateros «sekulære fundamentalisme», og noen går lengre enn andre: En rektor ved en skole nord i Spania fikk nylig refs for å ha vist elevene en powerpoint-presentasjon som inneholdt bilder av fostre, samt av en smilende statsminister, etterfulgt av teksten «Han ler, mens uskyldige barn kommer til å dø».

Men Zapateros regjering har ingen planer om å bøye av. Mens Angela Merkel har jobbet hardt for å få reintrodusert religion i skoler i den tyske hovedstaden, og Silvio Berlusconi har presset gjennom hastelover tilpasset kirkens syn på når man kan avslutte behandlingen av uhelbredelig syke mennesker i Italia, har Zapatero stadig vist at han er villig til å ta opp kampen med Spanias innflytelsesrike geistlige. Skilsmisse har blitt lettere, transseksuelle har fått flere rettigheter, og sommeren 2005 ble Spania det fjerde landet i verden som tillater homofile å gifte seg.

Også den gangen mobiliserte kirken kraftig, med folkemøter, protestmarsjer og utsagn som ville kvalifisert til et helt lite knippe norske Fritt Ord-priser. Den daværende lederen for spanske biskoper, Antonio Martínez Camino, for eksempel, mente at å tillate homofilt ekteskap var «som å infisere samfunnet med et virus.»

Men nå er det altså abort som truer samfunnet. I midten av april uttalte erkebiskopen i Madrid at «forbrytelsen abort kaster en skygge over menneskehetens historie.» Abortloven er også en trussel mot demokratiet, mener han – erkebiskopen tegner et bilde av et inhumant, teknisk styresett uten evne til å ta menneskeverdet med i beslutningene. Landets likestillingsminister mener det forholder seg motsatt: At det nettopp er kirkens manglende evne til å skille mellom det den mener er synd og det som er kriminelt som er det demokratiske problemet i denne saken. Motsetningen er ikke nødvendigvis åpenbar for en Kirke som har vært vant til å ha direkte innflytelse på landets lovverk. For mange sekulært orienterte spanjoler er kirkens argumenter som et kaldt ekko av nasjonalkatolisismen under general Francisco Franco, som fra 1939 til 1975 sørget for at homofili, skilsmisse og abort var ulovlig i landet.

Men regjeringens linje handler ikke om å skremme med fordums diktatorer. De mener rett og slett at spanjoler flest ikke vil at kirken skal bestemme i denne saken. «Det er et stort gap mellom kirkens syn og det folk mener», sa Spanias helse- og sosialminister i et stort intervju med El Pais forrige uke. «Abort har vært sosialt akseptert i mange år allerede. Jeg frykter ikke en mobilisering fra kirken», sa ministeren – sikker på å ha vunnet nok et slag i Spanias kulturkamp.

(Dagbladet, 29.4.09)