Påsken er over. Det er på tide å finne fram ateismen.
(Dagbladet 25.4.11. Nå også med ny, utvidet slutt. Til stor glede for nye og gamle lesere.)
Antireligiøse bøker klatret høyt opp på salgslistene hos mange bokhandlere for et par år siden. Vi hadde Christopher Hitchens’ God is Not Great, som fortalte at «religion forgifter alt». Fra Frankrike kom Michel Onfrays Vi trenger ikke Gud, og fra Storbritannia fikk vi Richard Dawkins sarkastiske kraftsalve som heter Gud – en vrangforestilling i norsk oversettelse. Siden har de fått svar med titler som den rettssal-inspirerte The Case for God, eller den oppfinnsomme Hvorfor det nesten helt sikkert finnes en gud. Å tvile på Dawkins. Det har i det hele tatt vært fristende å konkludere slik to Economist-medarbeidere gjorde i sin boktittel for litt siden: Gud er tilbake.
Men fortvil ikke. Denne episke kampen er ikke avgjort ennå. Ikke i bokhylla, i alle fall. I vår holder det imidlertid ikke med syrlig samtids-blasfemi. Nå er det årgangs-ateisme som gjelder. Edle gudsforlatte dråper i fransk, prerevolusjonær tapning. Ta vel imot mannen som ble kalt «Guds personlige fiende» da han var på sitt mest aktive i Paris på midten av 1700-tallet: Baron Paul Thiry d’Holbach.
Den blasfemiske baronen er en av hovedpersonene i boka «Wicked Company. Freethinkers and Friendship in Pre-Revolutionary Paris», som kom ut i Storbritannia i vår. Holbach holdt til i Rue Royale i sentrum av Paris, og inviterte til middag to-tre ganger i uka. Hit kom Denis Diderot, og her fant han skribentene til sitt halsbrekkende leksikonprosjekt Encyclopedien. Her var skotten David Hume, her dukket engelskmannen Laurence Sterne opp, sammen med en lang rekke mer eller midre faste gjester. Kretsen som samlet seg rundt Holbachs bord, hvor de spiste, drakk, diskuterte og drakk litt mer, var sin tids mest kompromissløse fritenkere. I et Frankrike der sensur var utbredt, og dødsstraff en helt reell trussel, skrev de saker som truet med å undergrave samfunnsordenen. De utfordret vedtatte vitenskapelige sannheter – og angrep Gud. Baron d’Holbachs ateistiske manifest «Kristendommen avslørt» fra 1761 var det mest ambisiøse ateistiske verket siden antikken, og det fikk straff som fortjent: Boka ble brent offentlig av en bøddel. Forfatteren selv ga ut boka under falskt navn, og kunne fortsette sin virksomhet med subversive oversettelser, boksmugling og gudløse middager, mens resten av kongepudlene i Paris prøvde å finne ut hvem den anonyme forfatteren kunne være.
Dette var de radikale opplysningstenkerne, som i følge Philipp Blom, forfatteren av Wicked Company, har blitt oversett til fordel for mer kjente, men mindre modige tenkere som Voltaire og Rousseau. Den radikale opplysningens dype humanisme ble borte på veien, mener Blom. For selv om samtidige kritikere mente Holbachs middagsgjester var intolerante og dogmatiske i sin latterliggjøring av religion, er det først og fremst en menneskevennlig, livsbejaende og samtidig moralsk livsførsel heltene i Wicked Company brant for.
Der den etablerte opplysningstradisjonen har banet vei for en verden som virker rasjonell og vitenskapelig, er den i virkeligheten preget av religiøse konsepter, mener historikeren Blom. De radikale opplysningstenkerne tilbyr i stedet mer ateisme, mer humanitet – og mer moro. Som en italiensk abbed som ofte var på middag hos baron d’Holbach sa det: «Mine herrer! Hvis jeg var pave, hadde jeg overlevert dere til inkvisisjonen. Hvis jeg var kongen av Frankrike, ville jeg fengslet dere i Bastillen. Ettersom jeg er så heldig at jeg ikke er noen av delene, vil jeg komme tilbake til middag neste torsdag.»
Religionsmotstand har blitt mer uoversiktlig i en globalisert verden, og det er ikke så lett som man skulle tro å trekke linjer til idag. Ta dagens hete debatt i Paris, for eksempel: De radikale opplysningstenkerne ville åpenbart snøftet av tanken om at det som står i Koranen skal bestemme hvordan mennesker skal leve sine liv, men det er ikke gitt at de ville likt at franske myndigheter i opplysningens navn setter statsmakten inn for å bøtelegge dem som kler seg i burka. Mektige mennesker, enten de kjemper for eller mot religionens innflytelse på samfunnet, gjør uansett klokt i å tenke over en observasjon Blom kommer med i en bisetning: «Forfølgelse avler radikalisme».
