Jensens verden

Carsten Jensens samling reisereportasjer er en best of-utgivelse som ikke lukter støv. Anmeldelse i Dagbladet.

Du kan si hva du vil om Tony Blair…

…men boka hans er slett ikke verst. Anmeldelse av “A Journey” i Dagbladet

Åpen post

(Dagbladet MAGASINET 31.7.10)

Søndag fikk hele verden tilgang til over 90.000 hemmeligstemplede logger fra krigen i Afghanistan. Helt Det var et kraftfullt foreløpig siste kapittel i en historie som snart har vart i fire år. Siden oppstarten i desember 2006 har WikiLeaks publisert dokumenter tilsendt av anonyme varslere fra hele verden. Det har handlet om finansskandalen på Island. Korrupsjonsavsløringer i Kenya. Sarah Palins e-poster. WikiLeaks tilrettelegging for !offentliggjøring av lekkasjer hadde allerede vakt stor oppsikt da australieren Julian Assange og tyskeren Daniel Schmitt, to menn i midten av tredveårene, i april i år frontet publiseringen av et videoopptak som viste hvordan et amerikansk krigshelikopter skjøt og drepte 12 mennesker i Bagdad i 2007. Råmaterialet, samt en kortversjon kalt «Collateral Murder» var (for mange) et bevis på hensynsløs nedslakting av sivile. Nyhetsbyrået Reuters, som fikk to av sine ansatte drept i angrepet i Bagdad, hadde forsøkt å få frigitt teipen i to år, uten hell. WikiLeaks brydde seg ikke om å spørre. Det gjorde de heller ikke da de noen måneder seinere inviterte tre av verdens mest kjente medier til å bli med på det som i forrige uke ble kalt tidenes største lekkasje.

Utslipp av sensitivt materiale er ikke noe nytt, naturligvis. Lekkingen av Pentagon-rapporten i 1969 er et uttalt forbilde for hackerne, demokratiaktivistene og journalist-ene som står bak WikiLeaks (rapporten, som oppsummerte USAs krigføring i Vietnam, ble sendt til New York Times og Washington Post, og til slutt trykket i sin !helhet). Men der tidligere tiders varslere måtte gå via journalister, som igjen måtte krangle med myndigheter og forholde seg til rettskjennelser før sensitivt materiale kunne publiseres, har WikiLeaks sett ut som en virkeliggjøring av mange internettideologers drøm om et helt åpent samfunn: En plattform som ved hjelp av et intrikat servernettverk og avansert krypteringsteknologi tilsynelatende gjorde det mulig å få fram den virkelige sannheten om lysskye operasjoner i verden. Kunne dette være framtidens journalistikk?

Bakmennene har ikke vært beskjedne på egne vegne: Målet er å frigi én Pentagon-rapport i uka. Det høres ut som en våt drøm for undersøkende journalister. Pentagon, derimot, er ikke begeistret for tanken. De har lagt WikiLeaks til lista over fiender som truer USAs sikkerhet, og i 2008 ble det laget en rapport om nett-stedet. Den fikk WikiLeaks tak i – og i mars i år la de den ut på nettet, naturligvis. Det strammet seg til i juni da en amerikansk etterretningsanalytiker ved navn Bradley Manning ble mistenkt for å ha lekket Bagdad-videoen og en enorm mengde annet sensitivt materiale til Wiki-Leaks. Manning sitter nå fengslet i Kuwait, og flere medier varslet i vår at Pentagon jakter på WikiLeaks’ hovedtalsmann Julian Assange. De har nok ikke fått mindre lyst til å prate med ham etter at han i forrige !uke fortalte pressen at en av grunnene til å publisere hemmelige militære dokumenter er at han «trives med !å knuse drittsekker».

Til å være innbitte tilhengere av et vidåpent samfunn, er WikiLeaks-folkene dermed temmelig hemmelighetsfulle. Frontfiguren Assange, en lyshåret australier med rolig, mørk røst, gjør seg stadig utilgjengelig, når det ikke er en stor lekkasje som skal frontes, slik det var forrige helg. Han bytter ofte telefonnummer og nekter å fortelle pressen hvor gammel han er for å unngå å gjøre jobben lettere for dem som er ute etter ham. Det er best å være forsiktig når man er i lekkasjebransjen, mener han – et syn han deler med sin kollega, WikiLeaks’ andre offentlige ansikt utad, Daniel Schmitt.

–Makta har sovet. Nå forbereder den seg på å slå tilbake, sier Schmitt på telefon fra Tyskland. Det er noen uker før den store Afghanistan-lekkasjen, og Schmitt forteller om sin bekymring for at drømmen om det åpne internettet nå står i fare for å bli knust av myndigheter og maktpersoner som foretrekker kontroll. Det handler om !innstramninger i lovverk i flere land – og om forsøket på !å kontrollere prosjekter som WikiLeaks.

Kollega Julian Assange har flere ganger den siste tida vært tydelig på at han blir skygget: På vei fra Island til den norske journalistkonferansen SKUP i Tønsberg i vår skal han ha blitt forfulgt av to amerikanske agenter. WikiLeaks-sympatisører skal også ha blitt ble også skygget av et halvt dusin mennesker på Island da Assange oppholdt seg der. Ikke noe av dette er bekreftet, og Assanges kollega Daniel Schmitt virker tilbakeholden med å identifisere seg helt med saken. Men også Schmitt tar forholdsregler i sitt virke. For selv om han ikke vil overdrive forfølgelsesaspektet, mener han journalister er naive. De burde være mer paranoide.

–Jeg er ikke bekymret for å bli fraktet vekk i et svart helikopter. Det er en mer realistisk fare for at jeg blir slått ned av en eller annen høyreekstremist når vi ganske snart publiserer hemmelig materiale fra det tyske nasjonalistiske partiet NPD.

Klikk. Med ett brytes linja. Jeg forsøker å ringe opp igjen flere ganger, uten hell. Til slutt ringer Schmitt tilbake.

–Blir vi overvåket?

–Det var bare batteriet mitt som ladet ut, svarer han.

30.000 e-poster hentet fra det tyske høyreekstreme partiets datasystemer ligger altså klar til publisering, ifølge Schmitt. Og en mengde upublisert materiale i kjølvannet av avsløringene forrige helg ligger klare. !Det kommer til å bli enda mer oppstuss om WikiLeaks – og flere kritiske omtaler, antakeligvis.

Allerede etter «Collateral Murder»-videoen var mye av omtalen kritikk: En ting er spørsmål om det gjennomsiktige ved publiseringen.  –Ved å gi opptaket en tittel, og redigere det ned, er man et godt stykke unna nøytral «sannhetsformidling», hevder enkelte. Andre mener WikiLeaks overser individuelle rettigheter og rettssamfunnets kjøreregler i sin virksomhet.

«Disse folka kan legge ut hva de vil, og blir aldri stilt til ansvar for det», sa USAs forsvarsminister Robert Gates, irritert etter Irak-videoen.

«WikiLeaks er den virkelige trusselen mot et åpent samfunn», skrev Steven Aftergood, formann i en !amerikansk vitenskapsorganisasjon på sin blogg nylig. Schmitt mener det er «en hårreisende påstand», og er spesielt skuffet over kritikken som har kommet fra folk han mener egentlig burde dele WikiLeaks’ åpenhetsideologi.

Men det er utvilsomt en nedstrippet redaktørplakat Wiki-Leaks har laget seg. Utover at stoffet skal ha «historisk, etisk eller politisk interesse» er det ingen begrensninger. Selv i en situasjon der liv kan risikere å gå tapt eller i saker som handler om privatlivets fred, mener åpenhetsideologene at sannheten alltid må fram, fordi det på sikt uansett vil være det beste. Iblant kan det får det et lett komisk skjær. WikiLeaks har blant annet lekket sensitivt stoff som ritualene for å bli medlem av collegeforeningen for jenter Alpha Sigma Tau, en amerikansk collegeforening for jenter. Her finner vi ut at det skal en del silkebånd til for å pynte lokalet, og at nye medlemmer bør ha på kjole i «hvitt eller lyse farger» for å bidra til et seremonielt preg. Og !så finner vi oppskriften på en liten plystremelodi, et hemmelig håndtrykk og en spesiell banking.

–.Jeg synes heller ikke det er verdens viktigste sak, sier Schmitt oppgitt på telefonen.

–.Men for dem som vil være med i en sånn organisasjon, kan det være greit å vite hva slags nedverdigende ritualer man må gjennom for å bli medlem av en idiotisk klubb. Jeg vil ikke ta avgjørelsen om det er viktig. Vi gjør materialet tilgjengelig, så får folk dømme.

–.Er det ingen ting som bør forbli hemmelig?

–.Jo visst. Jeg vil ikke se dine helseforsikringspapirer, eller vite detaljer om ditt sexliv.

–.Det var godt å høre. Men hvor går grensen?

–.Hver sak er unik. Men vi holder oss til kravet om at stoffet skal ha relevans.

Det er store ord som brukes når WikiLeaks presenterer seg selv, eller når deres tilhengere forsvarer dem i illsinte nettdebatter. Som en som kaller seg «Liberella» skrev i en kommentar til Julian Assange nylig, etter en kritisk artikkel i tidsskriftet Mother Jones: «Bare sannheten er selvsagt og evig, og du er en av de få som virkelig forstår det».

Det høres litt religiøst ut. Og det er mulig å se noe «Matrix»/New age-aktig over denne åpenhetsideologien. Schmitt snakker om å avskaffe forskjellen på fattige og rike, om å forhindre kriger, alt ved å sikre tilgang på informasjon.

–.Folk må generelt bry seg mye mer, sier Schmitt.

–.Den eneste måten vi kan sørge for det, er å ha tilgang på fri informasjon. Har vi ikke det, er vi fordømt.

WikiLeaks-ideologien har inspirert mange, ikke minst islandske politikere. 15. juni i år, etter en debatt som varte til klokka fire om morgenen, vedtok det islandske alltinget det som kan være verdens mest liberale !trykkefrihetslov, Icelandic Modern Media Initiative, med hjelp fra Julian Assange og Daniel Schmitt. Drømmen om et virkelig åpent samfunn på WikiLeaks-vis var med ett blitt litt mer virkelig. Med Island på plass som et slags trykkefrihetsparadis, ligger mye til rette for videre lekkasjevirksomhet.

–.Det kommer mer krutt framover nå, lover Schmitt.

–.Vi har mottatt 20-30 dokumenter om dagen de siste månedene. Det kommer til å være noe for enhver smak.

Kampen om krigen

(Dagbladet 27.7.10):

På et vis er det beretningen om en varslet lekkasje: Talsmennene for nettstedet Wikileaks har lenge antydet at de sitter på eksplosivt stoff fra krigen i Afghanistan. Da jeg snakket med en av Wikileaks-bakmennene for noen uker siden, snakket han om «et avslørende videoopptak» fra krigen, og nettstedets hovedmann har antydet at store saker var i gjære. Noe tilsvarende søndagens massive publisering var det likevel vanskelig å forestille seg. Amerikanske myndigheter har jobbet for å forhindre nettstedets publisering av graderte dokumenter, og for lengst erklært Wikileaks for å være en trussel mot nasjonens sikkerhet. Det hjalp ikke stort. Det hvite hus må nå forholde seg til det som blir beskrevet som tidenes største lekkasje.

Det gjør de ved å be pressekorpset være oppmerksomme i beskrivelsene av nettstedet. «Det er verdt å merke seg at WikiLeaks ikke er et objektivt nyhetsmedium, men en organisasjon som er motstander av USAs Afghanistan-politikk», het det i en melding fra den amerikanske administrasjonen i går. Problemet med argumentet er at nettstedet var forberedt på det denne gangen.

WikiLeaks dukket opp på nettet i desember 2006, som en slags global portal og anonymiseringssentral for verdens varslere. Nettstedet har fått stor oppmerksomhet, ikke minst da de i vår publiserte en video av et amerikansk helikopterangrep i Irak. Men hovedmannen, australieren Julian Assange, har også vært skuffet over manglende respons ved tidligere lekkasjer. I 2007 la han ut flere tusen sider med oversikt over amerikansk krigsmateriell i Irak og Afghanistan, uten at verdens gravejournalister så ut til å bry seg.

Denne gangen var lekkingen bedre forberedt. Tre av verdens mest anerkjente medier – New York Times, The Guardian og Der Spiegel – har hatt tilgang til Afghanistan-dokumentene i flere uker. De jobbet fram egen dekning basert på råmaterialet, og silte vekk det de selv vurderte å være uegnet for trykking.

WikiLeaks sørget dermed for noe som er helt avgjørende for prosjektet: Kredibilitet og oppmerksomhet. Ved å dele offentliggjøringen med etablerte medier, mister amerikanske myndigheters argumenter om at dette er aktivisme og ikke journalistikk, noe av kraften. Og takket være de etablerte nyhetsorganisasjonene er materialet bearbeidet, sjekket og presentert på en måte som gjør det vanskelig å stille seg likegyldig til det.

WikiLeaks er blitt profesjonelle, og de kommer til å regne søndagens publiseringer som en viktig seier i sin kamp for gjennomsiktighet og rettferdighet.

Det er store ord. For WikiLeaks ser seg som avantgarden i en skyttergravskrig om et åpent samfunn. Fienden er makta – alle som har noe å skjule, enten det er store selskaper eller stater. Takket være den siste lekkasjen kan vi lese om forvirrede angrep på egne allierte, om det pakistanske millitærets lyssky kontakter med Taliban, om hemmelige dødsskvadroner og et generelt vanskelig fordøyelig syn på sivile liv. Det er et mer kaotisk bilde av krigen enn man får fra offisielt hold, og det vil få konsekvenser: Det kan bli vanskeligere å føre krigen, og det blir helt sikkert vanskeligere å få støtte til den i opinionen.

Det har neppe WikiLeaks-folka noe mot, selv om de hevder de ikke har noe standpunkt om hvorvidt krigen bør fortsette eller ikke. Som WikiLeaks hovedmann Julian Assange sa det i et intervju med magasinet New Yorker i vår: «Å være helt upartisk er det samme som å være en idiot.» Men først og fremst handler det om fri flyt av informasjon. Bakmennene mener at gjennomsiktighet alltid er et gode – uten unntak. Derfor nekter de å lytte når amerikanske myndigheter mener publiseringen er en fare for styrkenes liv og sikkerhet. Derfor preller det av når den britiske utenriksministeren i går advarte mot faren for at samarbeidet i krigen mot Taliban «forgiftes» etter publiseringen. Og derfor vil de heller ikke lytte til dem som sier at hendelser som er beskrevet i de publiserte loggene ikke viser annet enn at «krig er krig» – slik det ble hevdet etter den forrige lekkasje fra Irak-krigen.

For med en gang vi aksepterer krig er krig som en meningsfull avfeing av kritikk, har vi tapt, mener Wikileaks-ideologene. Det er et uttrykk som ikke betyr noe hvis ikke offentligheten får vite nøyaktig hva krig er i dag. Det har WikiLeaks, i samarbeid med etablerte medier, heldigvis bidratt til å gi oss et tydeligere bilde av.

Ærlige Anders

Joda, NATOs nye generalsekretær bommet på Irak. Men han er bra på Facebook.

«Hei, Jeg er Anders Fogh Rasmussen. Velkommen til bloggen min. Ja, den er på NATOs nettsider, men det er ikke meningen at den bare skal være til offisielt bruk.»

Slik ønsker NATOs nye generalsekretær, diskret smilende og lett keitete, velkommen til en viktig del av sin åpenhetsstrategi – videobloggen «Generalsekretærens hjørne».

Fogh Rasmussen varsler at organisasjonen han leder skal være både «åpen» og «gjennomsiktig». Som han sier: «Jeg vil bruke denne bloggen til å diskutere de sikkerhetsspørsmålene du er opptatt av, og de NATO-relaterte ideene du har, direkte med deg.»

Anders Fogh Rasmussen avholdt sin aller første pressekonferanse som NATOs generalsekretær på mandag. Det var det vanskelig å forestille seg for noen år siden, da han var viklet langt inn i et ullent forsvar for Irak-krigen. Fogh slapp lettere fra det enn en del av sine mektige allierte. Jo, han hadde ledet landet inn i en krig hans landsmenn ikke ville ha noe av. Men han hadde ikke basert deltakelsen på løgn, ikke egentlig. Fogh hadde nemlig ikke brukt masseødeleggelsesvåpen som offisiell grunn for krigserklæringen, han nøyde seg med å påpeke Saddam Husseins manglende samarbeidsvilje. Riktignok var det slik at den manglende samarbeidsviljen ikke dreide seg om import av bananer eller barnesykler – den handlet om masseødeleggelsesvåpen som ikke fantes. Men Fogh Rasmussen fikk spunnet sitt budskap nok til at velgerne lot ham beholde makten – selv om hans Irak-eventyr neppe kan kalles «åpent» eller «gjennomsiktig».

Fogh Rasmussen har lenge omgitt seg med dyktige, meget godt betalte og svært omdiskuterte spindoktorer, som har blitt tildelt æren for mange av hans suksesser. De siste årene er det en mann ved navn Michael Ulveman som har holdt i budskapet, og han følger med til NATO-hovedkvarteret i Brussel. Som generalsekretærens «spesialrådgiver med ansvar for strategisk kommunikasjon», er han et helt ny figur i NATO-systemet – en «internasjonal super-spindoktor», kaller avisa Politiken ham. Ulveman ble for en stund siden sterkt kritisert for å ha nektet journalister innsyn i hans korrespondanse som pressesjef. En jurist i det danske journalistforbundet mente det gjorde det umulig å kontrollere om Ulveman manipulerte opplysninger, og kalte det «et demokratisk problem».

Men nå er det transparent kommunikasjon som gjelder – på nyåpnet Twitter-konto, nyoppusset Facebook-profil, og altså bloggen «Generalsekretærens hjørne». Fogh lover at alle skal bli hørt når han nå skal lede arbeidet med å formulere et nytt strategisk konsept for organisasjonen. Muhammed-striden tilhører fortiden, forsikret han i sin tale mandag. Det gjør også hans gamle taktikk med å nekte utenlandske ambassadører samtaletid. Alle skal med nå – bortsett fra de mest ekstreme Taliban-kreftene, da. Resten av oss kan sende forslag til Fogh framover. Som han sier:

«Still meg spørsmål eller gi meg en kommentar. Og sjekk siden min hver eneste uke, da kommer jeg til å oppdatere min del av vår samtale.»

Det er prisverdig med brukermedvirkning og hyppige bloggoppdateringer. Men åpenhet og gjennomsiktighet er noe annet. Det handler om å ta andres synspunkter på alvor. Det handler om å snakke sant. Det er vaner som ikke kommer automatisk. I alle fall så lenge man ikke kan laste ned noe ærlighetsfilter på Facebook.

(Dagbladet, 5.8.09)