Slår tilbake mot mafia-serier

Berlusconi liker ikke TV-serier om mafiaen. Sak i Dagbladet 1.12

Ondt blod i Paris

«Århundrets rettssak» har startet så heftig og teatralsk som forventet – maktkamp i Frankrike blir aldri det samme etter dette.

De som synes Carl I. Hagen var smålig og slem mot Lars Sponheim etter valget, vil ha moro av å følge med på rettssaken som startet i Paris på mandag. I all sin kompleksitet er én ting lett å få med seg i saken: Det finnes ingen grenser for hvor mye politiske motstandere kan klare å hate hverandre i Frankrike. Spesielt hvis de er fra samme parti. «Jeg er her på grunn av én manns vilje, jeg er her på grunn av én manns besettelse; Nicolas Sarkozy, den franske republikkens president.» Dominique de Villepin, tidligere innenriksminister utenriksminister og statsminister i Frankrike talte høystemt til pressen før han gikk inn i rettslokalet mandag. Han mener seg forfulgt av en manisk Sarkozy, som ikke skyr noen midler for å befteste sin makt. Sarkozys advokater mener det forholder seg stikk motsatt: For de Villepin er anklaget for å være medskyldig i et plott for å knytte Sarkozy opp mot en korrupsjonsskandale.

En kjapp oppsummering: Den såkalte Clearstream-skandalens andre fase kom til overflaten i 2004, da de to ambisiøse politikerne begge var ministre i Jacques Chiracs regjering. Nicolas Sarkozys navn dukket opp på en liste over innehavere av hemmelige bankkonti i Luxembourg-banken Clearstream – konti som skal ha blitt brukt til bestikkelser og andre lugubre saker. Det viste seg at listene var falske. De Villepin er blant dem som er anklaget for å ha fabrikert «bevisene». Saken omfatter også en rekke forretningsmenn og representanter for de hemmelige tjenestene i Frankrike, men det er duellen mellom Sarkozy og de Villepin som overlegent skygger for resten av saken.

De to har mislikt hverandre helt siden de valgte forskjellig strategi for å bli Chiracs etterfølger på midten av 1990-tallet. De er motpoler på de fleste vis: Villepin representerer den politiske adelen i Frankrike, han er høy, blond og full av forakt for oppkomlingen Sarkozy, eller «dvergen», som han har hatt for vane å kalle ham. Sarkozy er den intenst ambisiøse mannen som kom fra ingensteds, slik han liker å framstille det – mannen som vristet makta vekk fra de etablerte.

Clearstreamsaken er blitt det mest ekstreme utslaget av en maktkamp som ikke skyr noen midler. Og begge menn forsøker å bruke den som springbrett for sitt videre politiske liv på toppen av det franske samfunnet. Hvis Villepin blir renvasket, vil han bruke det som bevis på at den franske presidenten er maktgal, egenrådig og uegnet til å lede landet. Han vil deretter ydmykt foreslå seg selv som den rette mannen til å overta vervet. Blir Villepin dømt, kan han måtte sone fem år i fengsel, og betale en bot på 45000 euro, og vinke farvel til en politisk framtid.

I selvbiografien «Vitnesbyrd» som kom ut i 2006, forsikrer Sarkozy at dette ikke er noen politisk sak for ham. «Dette handler ikke om min såkalte ’rivalisering’ med Dominique de Villepin», skriver han. «Sannheten er enklere: Jeg vil vite. Jeg vil forstå. Jeg vil gjøre til skamme dem som har villet spotte min ære.»

Den uoffisielle versjonen har vært litt mer direkte: Privat har Sarkozy gjort det klart at han ikke har tenkt å gi seg før de Villepin blir hengt som en dyreskrott på en kjøttkrok. Det er en prinsippsak, og ikke personlig ment, får vi anta.

De Villepins advokater har brukt de første høringene på å forlange at Sarkozy trekker seg fra saken, fordi de mener det vil være umulig å unngå politisk press så lenge republikkens president er innblandet i saken. Sarkozys advokater kalte kravet en hån mot det franske rettsvesenet, og la til: «Retten fungerer, og det holder ikke å hete Nicolas Sarkozy for å vinne.» Å få den franske opinionen til å tro på det, kan fort vise seg å bli Sarkozys mest krevende utfordring.

(Dagbladet, 21.9.09)

- Kelner, denne drinken smaker mafia

På slutten av femtitallet var Via Veneto i Roma verdens jetset-sentrum. Her hang de beste regissørene, de vakreste skuespillerne, de smarteste forfatterne, de hippeste musikerne, de best kledde kongelige, de rikeste playboyene. Truman Capote. Ingrid Bergman. Alberto Moravia. Vittorio De Sica. Ava Gardner. Frank Sinatra. Og her var alle som ville se på dem, snakke med dem, ta bilder av dem, være som dem. Sommeren 1959, da regissøren Federico Fellini spilte inn scener til mesterverket «La dolce vita» i Via Veneto, og lot Anita Ekberg møte Marcello Mastroianni her, var det ingen tvil om hvilket sted som var kulest i gataCafé de Paris.

Tidlig om morgenen forrige onsdag, da bare de aller mest morgenfriske turistene hadde rukket å finne seg et bord, stengte uniformerte politimenn Café de Paris. Mannskapet til politisjef Mario Parente hadde fått grønt lys for operasjonen etter to års etterforskning. For Café de Paris er overtatt av mafiaen fra Calabria – N’dranghetaen.

Den samme dagen fikk flere barer og restauranter over hele byen besøk av finanspolitiet. Alle var overtatt av N’drangheta-mafiaen – serveringssteder til en markedsverdi på rundt 2 milliarder kroner. Talsmenn for politiet karakteriserte det som toppen av et isfjell: Mafiaen kjøper seg inn i etablerte forretninger over hele Europa om dagen. Finanskrisa har sørget for at det er nok å kjøpe for den som har overflod av kontanter.

Takket være Café de Paris fikk operasjonen oppmerksomhet over hele verden – den ble omtalt som det endelige, triste punktum for La dolce vita. Og det er klart: du føler deg uggen når du ber om en Campari og kelneren serverer en N’drangheta.

Men det søte liv i Via Veneto døde for lenge siden, det ville være galt å gi den calabriske mafiaen skylda for akkurat dét drapet. I følge kjennere var det egentlig slutt idet Fellinis film kom ut – han lagde en satire over forfengelighetens fyrverkeri, men opplevde at folk ville imitere filmen, ikke gjøre narr av virkeligheten. Via Veneto ble en parodi på seg selv.

I dag er det søte liv litt oppsplittet. En arvtaker til det Fellini lo av, finnes på ferieparadiset Sardinia, der Formel 1-mogul Flavio Briatore holder hoff på en klubb som i all beskjedenhet heter ”Billionaire”. De unge jentene som er betalt for å være pene på dansegulvet heter Billionairine, og de flinkeste får gjerne et sommerfuglformet smykke i presang av Silvio Berlusconi i hans villa, bare en kort yacht-tur unna.

Hva med Roma? Byen tiltrekker seg fortsatt store utenlandske navn, naturligvis. Noen kan man møte på Caffè della Pace like ved piazza Navona. I sommer spiste Michelle Obama på et sted som heter «Maccheroni» ved Pantheon, men besøket var ikke fryktelig glamorøst – pressen skrev mest om at hun ba om en doggybag til pastaen som var til overs. Prisverdig og miljøvennlig, men ikke noe Anita Ekberg ville gjort på femtitallet. Og filmstjernene med kredibilitet? Vel, Al Pacino og Robert de Niro er ganske ofte i byen. Jeg kunne fortalt deg hvor de pleier å spise romerske spesialiteter, men da ville jeg bli nødt til å drepe deg etterpå.

(Dagbladet, 29.7.09)

Høyrebølgen

Høyresiden i Europa har fornyet tro på seg selv. Det betyr ikke at den har så mange gode ideer.

ROMA (Dagbladet): De er unge, de er fulle av selvtillit, og de gjør opprør mot det de kaller «sekstiåtternes diktatur». De snakker om utdanningskrise. De snakker om manglende respekt for lov og rett. Og de snakker om å få slutt på det naive innvandringsfrisleppet. Møt «Romas folk», en tenketank som arbeider for en av Europas sittende høyreregjeringer.

Det er kulturkamp i Italia også, og som ellers i Europa føres den på mange forskjellige arenaer og av svært forskjellige aktører. Giuliano Castellino er talsmann for «Il popolo di Roma», en bevegelse som har røtter i Italias reformerte etterkrigsfascisme. Han er ivrig, for han bor i en by som nå har en ordfører fra høyresiden, etter mange års venstredominans. Og han er opptatt av å støtte vinden av forandring som blåser over Europa, forteller han meg.

- Sekstiåtterne har dominert universitetene og mediene for å holde på den ku-ltu-relle mak-ten, sier han, og slår hånda i bordet for hver stavelse.

- Men vi vil ikke lenger være slaver av en «progressiv» kultur.

Castellino er også en del av «den brede høyresiden som rykker for full fart inn i samfunnsdebatten», i et Europa som «vender seg mot høyre», slik Høyres Torbjørn Røe Isaksen beskrev det her i avisa i forrige uke. Det betyr ikke at alle i denne høyrebølgen er ekstremister av noe slag. Naturligvis ikke. Men det betyr at det vil være uklokt av den moderate høyresiden å late som om de ikke finnes, de som er lengre ute til høyre i denne kampen.

Mye er sagt og skrevet om venstrepartienes krise i Europa. Om partiledernes manglende ideer, kombinert med en arroganse som stammer fra venstresidens følelse av moralsk og intellektuell overlegenhet. Dette er gode poenger, i mange sammenhenger. Men hva er det vi får servert som alternativer? Man skal være nokså overmodig for å tro at høyresidens framgang i Europa den siste tida handler om en imponerende intellektuell idérikhet.
I mange land handler det dels om at høyrepartiene har vært raske til å forsikre om at de ikke har noe med den ville bank- og børsbobla å gjøre – og til å snakke om statlig intervensjon, som gode sosialdemokrater. Dels handler det om enkle innvandringspolitiske utspill kombinert med rop om mer «sikkerhet». Nicolas Sarkozys rådgivere sa det tydelig før EU-parlamentsvalget: «I sluttfasen skrur vi opp lov- og orden-retorikken.» I Italia har den samme retorikken blitt fulgt av de underligste tiltak – som militær tilstedeværelse i gatene og borgervern, for å demme opp for en kriminalitetsbølge som statistisk sett ikke finnes. (Etter protester fra politiet, forsvant hærstyrkene – de fylte ingen funksjon annet enn å gå i veien, og å få landet til å se ut som et søramerikansk diktatur.)

I Italia har høyresiden også funnet på å sende alle båtflyktninger tilbake til kysten av nordafrika, før de er vurdert som asylsøkere – en FN-stridig idé som i disse dager er tilpasset norske forhold og lansert av Fremskrittspartiet.

At reflekterte mennesker på høyresiden fortsetter kritikken av «venstresidens unnfallenhet» i innvandringspolitikken, er så sin sak. Men at man ikke, fra moderat høyrehold advarer mer mot lettvint lov og orden-retorikk, sauset sammen med frykt for innvandrings-invasjon som preger debatten i mange europeiske land, er besynderlig. Kanskje vi kan kalle det den moderate høyresidens unnfallenhet. Særlig idérikt er det i alle fall ikke.

Finanskrisas vinnere

Når bedrifter sliter, står mafiaen klar til å ta over.

EU-parlamentsvalget i forrige uke ble en triumf for Europas blå partier, ikke minst fordi høyresiden har lykkes i å overta sosialdemokratiske slagord om stat og styring. Som Frankrikes Sarkozy og Tysklands Merkel skrev i en felles kronikk rett før valget: «Liberalismen uten regler har feilet». Når høyresiden selv tilsynelatende er så streng mot tanken om fri flyt i økonomien, har de effektivt filt ned det som kunne vært venstresidas skarpeste våpen.

Men EU venter fortsatt på regulering som er tilstrekkelig streng. Et aktuelt og nokså guffent eksempel på det, er måten den organiserte kriminaliteten spiser stadig større deler av den legitime økonomien i verden – ikke minst i Europa. Tidligere i vår kunne en storøyd forsamling EU-parlamentarikere høre den italienske økonomen og forfatteren Loretta Napoleoni fortelle dem hvordan ståa er: «Europa har blitt verdens hovedstad for hvitvasking av penger.»

Det handler om regulering – etter 11. september 2001 er regelverket strammet inn i USA. Dollaren ble mindre attraktiv som hvitvaskingsvaluta, samtidig som euroen dukket opp. Nå er det lilla 500 euro-sedler som fyller kofferten når kokainhandelen skal gjøres opp. Og i vår pumpes de skitne pengene inn i legitime bransjer i større hastighet enn på lenge.

For mens finanskrisa tvinger fram nedskjæringer oppsigelser og innstramninger i de fleste bransjer, er det én forretningsmodell som trives bedre enn på lenge: den cashbaserte og gjeldfrie varianten verdens mafiaorganisasjoner sverger til. Bankene strammer inn utlånspraksisen og bedrifter sliter med likviditeten. De eneste som har frie midler, står klare til å overta.

De italienske mafiaorganisasjonene er blant hovedaktørene i denne operasjonen.

De har mye penger de skal ha vasket og investert – i fjor tjente Cosa Nostra på Sicilia, Camorraen rundt Napoli og N’drangheta i Calabria til sammen omtrent dobbelt så mye som Exxon, verdens største oljeselskap. De trange økonomiske tidene gjør inntektsmulighetene enda bedre i år. Modellene er enkle: Dels låner man ut penger til bedrifter i trøbbel, til skyhøy rente. Inntekstene fra denne typen gammeldags lånehai-virksomhet øker raskt, og kan nå være oppe i over 35 milliarder euro i året. Folk anstrenger seg litt ekstra for å betale avdragene hvis knuste tenner er alternativet, som en italiensk etterforsker fortalte tidligere i år.

Men kanskje enda mer bekymringsfullt er omfanget av penger som nå investeres i bedrifter som sliter, og i lavt priset fast eiendom.  Myndighetene er fullt klar over faren. Italias president Giorgio Napolitano sa det tydelig i mai:

«Vi risikerer nå at mafiaorganisasjoner tjener på krisa ved å kjøpe seg kontroll over foretak. De kan infiltrere alle regionene i landet.» Genovas ordfører kunne bekrefte det  med eksempler fra sin hjemby noen dager senere: «De gafler i seg hele nabolag».

I den globaliserte økonomien er dette på ingen måte et særegent italiensk problem. Sjefen for FNs kontor for narkotika og kriminalitet (UNODC) kom med dystre advarsler for halvannen uke siden: «Den økonomiske krisen har gitt den organiserte kriminaliteten unike muligheter til å trenge inn i verdensøkonomien». Den mørke baksiden av verdensøkonomien er nok en grunn til at den nye tverrpolitiske enigheten om økonomisk regulering ikke kan ende opp som tom retorikk.

(Dagbladet, 10.6.09)