Søppelmafiaen

Napoli drukner i søppel igjen. Her er en reportasje fra søppeldynga, én jeg skrev i Magasinet i 2007.

-La meg kjøre. De stedene vi skal til nå, er farlige, sier
Raffaele Del Giudice. Han setter seg inn bak rattet i den
vesle Fiaten. Vi er på parkeringsplassen utenfor et nedslitt
hotell en halvtimes kjøretur utenfor Napoli. Det er sommer,
varmt og støvete.
- Forstår dere det? Jeg skal ta dere med til Terra dei fuochi,
røykens landområder. I natt har de brent søppel der igjen.
DET ER TO GRUNNER til at Del Giudice insisterer på at dette er
en farlig tur. Den ene er giftgassene, som trenger seg gjennom
lufteanlegget på bilen når hauger med bildekk og spesialavfall
i en dårlig blanding brenner langs veien dit vi skal. Den
andre er La Camorra, den napolitanske mafiaen som står for
søppelbrenningen. Siden midten av 1990-tallet er søppel blitt
en favorittinntektskilde for kriminelle organisasjoner.
Illegal omsetning av spesialavfall utgjør en omsetning på 5,8
milliarder euro i året, ifølge rapporten Økomafia 2007, som
kom ut i Italia rett før sommeren. 40 milliarder kroner,
altså. Så mye penger har aldri før vært i omløp i den illegale
avfallsindustrien. Fortjenesten er oppe i
kokainsmuglingssummer, men illegal søppelhandel er mye mindre
risikabelt. I en telefonsamtale som ble avlyttet av italienske
myndigheter for noen år siden, gjorde en mafiaboss kort og
konsist rede for strategien: «Vi trenger bare røre ved
søppelet, så blir det gull.»
I enkle trekk har det dreid seg om å ta imot spesialavfall fra
storindustri over hele Europa. Bly, kadmium, arsenikk,
spillolje – avfall det vanligvis er svært dyrt å få behandlet
eller destruert på forsvarlig vis. Menneskene bak den
organiserte søppelkriminaliteten, Økomafiaen, som den
blir kalt, tar seg mindre betalt. De tilbyr halv pris, av og
til opp mot 80 prosent avslag, for å ta med seg giftavfallet.
Til gjengjeld destruerer de det ikke i henhold til lover eller
forskrifter. Giften graves rett og slett ned i åkeren et sted
uten offisiell kontroll. Camorraen har fylt huler på
landsbygda utenfor Napoli med spesialavfall, og de har støpt
radioaktivt avfall inn i sementblokker. Og ved Giugliano, en
av de mange mafiainfiserte forstedene til Napoli, ligger altså
røykens landområder.
DET ER HER VI SITTER i bilen sammen med Raffaele Del Giudice,
en mann i midten av førtiåra, som jobber for Italias største
miljøorganisasjon, Legambiente. Vi kjører mot et område der
avfallshåndteringa virkelig har gått amok. Et sted der grensen
mellom lovlig og illegal håndtering av det farlige avfallet er
like lite gjennomsiktig som den svarte røyken som hver natt
stiger opp over fruktåkrene. Fotografen får beskjed om å holde
kameraet skjult, Del Giudice er tydelig stresset. Vi kjører
innover en lang, rett vei, inn mot en av Europas største
søppeldynger – én av 39 avfallsplasser i området, noen
offisielle, noen ulovlige. På begge sider av veien ligger
rykende hauger av nybrent avfall. Lukta er intens, metallisk,
syrlig.
- Her, om natta, brenner de hva som helst. Jeg kaller denne
strekningen for «Skammens vei.»
Bestefaren til Raffaele Del Giudice var fruktbonde her i
området, og Raffaele pleide å rusle ned til åkeren i
kortbukser og få fersken som var så saftige at de måtte spises
med skje.
- Dette er mitt sted. Jeg er stolt av å være herfra. Det er
svært vakkert her, egentlig, sier Del Giudice, og setter ned
farta.
- Men bøndene orker ikke mer. Se på trærne. Svidd av, alle
sammen. Vi fikk ikke puste i natt på grunn av røyken. Han
bretter ned skjorteermene, for å unngå insektene som svermer
omkring inne i bilen.
- Først tømmer Camorraen søppel her. Så kommer de og tenner
på. Og på dagtid vil de at folk skal holde seg unna. De vil
ikke at folk skal snuse rundt. Se der, ja, sier Raffaele, og
kikker i bakspeilet.
En hvit bil kommer i rask fart bak oss.
- Der har vi dem. De har sett oss.
Del Giudice svinger brått inn på en sidevei. Han snakker fort
og opphisset.
- Vi er alene her. Alene, forstår dere? Det er ikke en eneste
politimann i sikte, og for Camorraen er vi fiender. Har vi nok
bensin?
FORSTEDENE RUNDT NAPOLI som Giugliano, der Del Giudice bor,
skårer som regel lavt på levekårsundersøkelser. Napoli,
derimot, er et vakkert, om enn temmelig kaotisk sted, en
favoritt for turister gjennom århundrer. Men også i den
tradisjonsrike havnebyen har Camorraens søppelbusiness satt
dype spor. Og det er i Napolis sentrumsgater at
søppelproblemet sør i Italia har vakt internasjonal oppsikt de
siste månedene.
Det begynte så smått i mai, med at søppelkassene i Napoli ikke
ble tømt. Ikke etter tre dager, ikke etter fire, ikke etter
sju. De offisielle avfallsdyngene utenfor byen var fulle, lød
begrunnelsen – det var ingen steder å tømme søpla. Det begynte
å stinke. Man snakket om skadedyr. Folk fant fram bensinkanner
og satte fyr på søpla som fylte opp de trange sentrumsgatene.
Skoler ble stengt.
Italias president, Giorgio Napolitano, en sindig mann som ikke
tyr til store ord like gjerne som mange andre italienske
politikere, kom med en intens appell til politikere fra alle
partier, om å bidra til å løse det han kalte en «økologisk og
helsemessig katastrofe». Dette var ikke lenger bare et
lokalpolitisk problem. Krisa var en trussel mot den sosiale
orden i Italia – og mot Italias stilling internasjonalt,
advarte han. Og ganske riktig: Etter noen uker utstedte USAs
ambassadør en advarsel til amerikanske turister mot å dra til
Napoli i sommer, av helsemessige årsaker. I begynnelsen av
juli sendte EU-kommisjonen en formell advarsel til italienske
myndigheter. Det er begynnelsen på en juridisk prosess som kan
ende med enorme bøter til Italia, hvis ikke søppelkrisa løses.
DA SØPPELPROBLEMET eksploderte i sommer, ble
statsadministrasjonens øverste representant i Napoli utnevnt
til spesialkommissær for søppelproblemet.
Etter mange telefonoppringninger, og etter å ha sendt ei liste
med spørsmål på e-post, får vi tak i pressetalsmannen for
kommissæren. Han beklager å måtte meddele at de ikke gir noen
intervjuer. Spesielt ikke til utenlandske aviser.
- Hør her. Vi trenger ikke at New York Times, japanske aviser
eller norske medier er ute etter å tegne et skandalebilde av
landsdelen vi bor i. Det blir bare overdrivelser. Vi trenger
ro til å jobbe.
- Men kunne ikke et slikt intervju være en anledning til å gi
et mer nyansert bilde av situasjonen?
- Jeg vet jo ikke hvordan ditt intervju i Norge blir, det har
vi ingen mulighet til å kontrollere. Dessuten, er det ikke
slik dere gjør ting i Norge? Dere får tingene gjort først, og
snakker om dem etterpå? La oss få fred til å ordne opp. De
spørsmålene du ville stille, om hva slags effekt søppelkrisa
har for grønnsaksproduksjonen, hvordan den organiserte
kriminaliteten kontrollerer dette .. Hva har det med noen ting
å gjøre?
- Det var spørsmål basert på de siste ukenes artikler i
italiensk presse …
- Vel, jeg har ingen stor respekt for den italienske
pressestanden.
RETT VED HAVNA i Napoli, i ei kort blindgate, ligger
kontorlokalene til en av Sør-Italias viktigste aviser,
Corriere del Mezzogiorno. Det ville være en overdrivelse å
kalle redaktør Francesco Durante optimistisk med tanke på
muligheten for å finne en rask løsning på sommerens
søppelkrise.
- Sånn er det hver sommer, sier han.
- Og det er ikke så rart at kommissæren ikke vil prate med
dere. De er i en nokså fortvilet situasjon. Men når selv
Italias president har sagt at Napoli nå gjennomlever de verste
dagene i byens historie, er det vanskelig å ta anklagene om
overdrivelser på alvor. Spør du meg, er ikke denne strategien
med å late som om problemene ikke finnes, særlig smart, sier
redaktør Durante. Det begynner å bli en stund siden avisa hans
for første gang beskrev politikernes forslag til løsninger.
Midt på 1990-tallet ble de første planene om moderne
søppelforbrenningsanlegg lagt fram. Den er på ingen måte
fullført. Rundt år 2000 kom myndighetene med en plan om å
stenge de åpne søppelfyllingene i Italia gradvis – et ledd i
den samme utviklinga som avfallshåndteringa i Norge har vært
gjennom.
- Ingen region i Italia tok planen bokstavelig, forklarer
redaktøren.
- Bortsett fra venstresiden her i Campania, som i et anfall av
overivrig ideologisk tenkning bestemte seg for å stenge
fyllingene. Alle sammen. Umiddelbart. De ville vise seg som
menn av ei ny tid. Men det var temmelig irrasjonelt. For det
eksisterer ikke noe alternativ. Det finnes ikke noe flott,
moderne forbrenningsanlegg. Det finnes stort sett ingen
resirkulerings- og kompostordninger. Og søppelfyllingene er
offisielt stengt. Derfor ligger det søppel i gatene. Og de
eneste som tjener på det, er Camorraen, sier redaktør Durante.
ØKOMAFIAENS INTERESSE for spesialavfall henger nøye sammen med
håndteringa av vanlig husholdningsavfall. Opprinnelig
kontrollerte Camorraen bare selve søppeltransporten – en
vanlig mafiapraksis i mange land, som seere av tv-serien
«Sopranos» vil kunne nikke gjenkjennende til. Nå kontrollerer
mafiaen både transporten og oppbevaringen. Der vår venn fra
miljøorganisasjonen Legambiente ser sin bestefars åkrer
gradvis fylles med søppel og ødelegges, ser Camorraen stadig
større landområder som kan kjøpes for en billig penge. De åpne
slettene fylles med søppel, som gjør stadig større landområder
udyrkbare. Områder som igjen kan kjøpes billig og fylles med
søppel. En glimrende, om enn nokså dyster forretningsidé.
- Det finnes ingen bremser. Man skulle tro at de ble stanset
av det faktum at de ødelegger for sin egen framtid ved å
ødelegge jorda i Campania. Men slik er det ikke. For Camorraen
representerer det totale barbari, sier redaktøren.
- Finnes det en politisk forskjell i måten dette problemet
takles på?
- Både høyresida og venstresida har skyld i dette. Men
venstresidas skyld er mest alvorlig, mener redaktøren, selv om
avisa hans politisk står til venstre.
- Venstresida styrer Napoli, og den ble valgt nettopp på disse
sakene: Kampen mot illegalt, giftig avfall, kampen mot
Camorraen og kynisk industridrift – det var hovedsakene deres.
De som sitter nå, de gjorde politisk karriere ved å skrike opp
om en situasjon som i praksis var mindre alvorlig enn den vi
har nå.
Redaktøren reiser seg fra skrivebordet, går bort til vinduet
med utsikt mot ettermiddagsrushet langs havna.
- Den virkelige vanskeligheten er å få bukt med
søritalienernes tendens til å akseptere alt. I Napoli har vi
akseptert Camorraen. Vi aksepterte kolerautbrudd på
1970-tallet, vi aksepterte kaoset etter jordskjelvet i 1981.
Nå har vi akseptert å bo midt i masse søppel.
- Kommer ting til å forandre seg nå, som så mange store,
internasjonale organisasjoner har varslet at de følger
utviklingen nøye?
- Ja, jeg tror faktisk det. For første gang på mange år
opplever jeg at folk har nådd et smertepunkt. Det kommer et
skifte. Selv om vi ikke akkurat har noen opposisjon som
imponerer noen som helst. Men politikere må gå av når ting går
av skaftet. Man må gjøre opp regninga.
Noen dager seinere fylles italienske forsider med nyheter om
at deler av den politiske administrasjonen er under
etterforskning, anklaget for å ha vanstyrt søppelsituasjonen i
Campania-regionen – og for å ha tatt imot bestikkelser, og
forholdt seg lite forbilledlig til den organiserte
kriminaliteten. Napolis mektigste mann, guvernør Antonio
Bassolini, er blant de anklagede, men han sitter likevel
trygt. Ifølge en fersk reportasje i et av landets
nyhetsmagasiner, er Campania-regionen nærmest å regne som et
enevelde. Det er lite som skjer i regionen uten Bassolinis
samtykke. Og tilsvarende lite kritikk som kommer til
overflata.
CASERTA ER EN AV DE MANGE byene rundt Napoli som har vokst på
rekordtid de siste åra. Veksten har i stor grad foregått uten
noen form for offisiell kontroll – byen er et eksempel på
problemet med illegal boligkonstruksjon i Sør-Italia. Ifølge
rapporten Økomafia 2007 er hele Caserta i praksis en ulovlig
reist by. Ikke et ideelt utgangspunkt for at respekten for
loven skal slå rot hos innbyggerne. Men spør du fødselslegen
Gaetano Rivezzi, ligger den virkelige årsaken dypere. Den
ligger nedgravd i jorda rundt Caserta og i områdene i
nærheten, det som er blitt hetende «gifttrianglet». Hvis de
unge vokser opp her uten respekt for institusjonene, handler
det kanskje om at de ble født et sted der tungmetaller og
dioksiner forgifter jorda uten at noen har tatt det på alvor.
Rivezzi sitter på et lite kontor, opplyst av grelle
lysstoffrør, og leser høyt fra et brev han har sendt Italias
statsminister Romano Prodi, sammen med organisasjonen Leger
for miljøet, som han er lokal leder for.
«Vi vil gjerne svare på anklagene om at vi roper unødig høyt
om disse problemene. Når det gjelder spørsmålet om økomafiaens
innflytelse, har vi plikt til å informere om at situasjonen i
Campania er dramatisk. Våre landområder er blitt en illegal
dynge for giftig industriavfall fra hele nasjonen.»
Han kikker opp fra arket. Vi hører barneskrik fra
fødeavdelinga.
DOKTOR RIVEZZI har bekymret seg for situasjonen i nærmiljøet i
mange år, uten å få gehør hos myndighetene. Nå kan det
forandre seg. En ny rapport, som blant annet Verdens
helseorganisasjon (WHO) står bak, slår fast at det finnes
klare tegn til at befolkningen blir syk av å bo så tett innpå
søppeldynger og illegalt nedgravd spesialavfall. I juli i år
kom konsekvensen: WHO og det italienske folkehelseinstituttet
skal gjennomføre en permanent overvåking av 196 kommuner
mellom Napoli og Caserta.
- Kjemiske substanser, tungmetaller og dioksiner fører ikke
nødvendigvis direkte til svulster, det er ikke alltid så lett
å tolke som årsak/virkning, sier legen.
- Det kan være forgiftninger som fører til små misdannelser
hos barn, som jeg ser her på fødeklinikken.
- Hva slags misdannelser?
- Det dreier seg ofte om feil i kjønnsorganene. Mine kolleger
ser eksempler på for tidlig pubertet. I dag ble det født et
deformert barn her på avdelinga.
- Hva sier du til foreldrene?
- Vel, jeg spør hvor de bor, forklarer dem at det kan ha
sammenheng med misdannelser. Jeg kan ikke bevise at det er en
direkte sammenheng, naturligvis. Men tegnene er klare nok.
- Hvordan reagerer du, som lege?
- Jeg blir svært sint. Og bekymret for at vi har vært så
dårlige eksempler for barna som vokser opp her.
TILBAKE I LEIE-FIATEN har Raffaele Del Giudice tatt en lang
omvei for å slippe unna bilen som fulgte etter oss. Vi kjører
sakte innover en ny grusvei, forbi et svart fjell av en
søppelplass, nybrent og støvete. Frukten på den andre siden av
veien er dekket av grått støv.
- Denne dynga brant i ei hel uke, sier Del Giudice.
- De hev giftavfall oppå husholdningsavfallet, og tente på alt
sammen. Lukter du? Det er støvet som gjør at du ikke får
puste.
Han hoster, som for å illustrere poenget.
På den ene siden av veien er det spredte trær og
jordbruksområder. På den andre siden et høyt gjerde, som
sperrer for innsynet. En flenge i gjerdet åpenbarer et mystisk
syn: enorme hauger med hvite plastballer, så langt de sviende
øynene kan se. Dette er den nye, underlige frukten som mange
steder har erstattet de saftige pærene og de store plommene.
Noen av Europas beste fruktåkrer er fulle av svære
plastballer, som likner kornballene som ligger strødd i
åkerlandskapet i Norge. I Campania er plasten imidlertid fylt
med søppel.
«økoballer» blir de kalt, og skulle være en moderne løsning på
et økende problem. Tanken var at søppel skulle sorteres. Det
tørre, brennbare avfallet – skulle spesialpakkes som
økoballer, og brennes i moderne anlegg som skapte lite
forurensning. Men anleggene fungerer ikke. Søppelet blir ikke
sortert, det blir bare pakket inn. De såkalte «økoballene» er
i realiteten giftige søppelballer. De er fulle av fuktig
avfall, og kan ikke brennes.
- Ingen aner hva som skal skje med dem. Det eneste vi vet, er
at det blir flere og flere, sier Del Giudice.
- I disse områdene er det seks millioner av disse
søppelballene. Selv om vi kunne ha brent dem, og det kan vi
ikke, ville det ha tatt 25 år å brenne alle sammen.
Fra 2004 er det blitt skapt et behov for et areal tilsvarende
to fotballbaner – hver måned – til å plassere disse
plastballene med søppel. Nå dekker de tre millioner hektar.
Dette har dermed skapt et enormt tomtemarked – kontrollert av
Camorraen. «En katastrofe av bibelske dimensjoner», kalte
redaktøren i Napoli det. Raffaele Del Giudice kaller det
«voldtekt av naturen».
- Hva er løsningen? Nye politikere?
- Vel, nye industriherrer også, vil jeg si. Det er den rike
industrien i nord som har kommet hit, bygd ubrukelige
søppelanlegg, og utnyttet området for å tjene penger. Her
kunne de slippe unna. Dette er Camorraen og industrien i nord,
sammen. En sammenslåing. «AS Søppelindustri.» Forstår du?
Raffaeles anklager får langt på vei støtte fra offisielt hold
i Italia. Pietro Grasso, som er sjef for den nasjonale
antimafiavirksomheten i Italia, har formulert det slik: «Den
store businessvirksomheten som foregår som følge av
avfallsproblemene, er ikke bare et resultat av tilfeldig
kriminalitet. Den er knyttet til enkelte produksjonssektorers
bevisste handlinger. Dette handler om en bedriftskultur som i
den økte profitts navn ignorerer de fundamentale verdiene i
livet som helse og miljø utgjør.»
Det er på ingen måte bare italiensk industri dette gjelder -
italienske tollmyndigheter beslagla i fjor spesialavfall fra
en rekke land. Og den internasjonale handelen med søppel
ødelegger menneskers livsvilkår andre steder også. Ikke minst
steder der offentlig kontroll er enda lavere enn på landsbygda
utenfor Napoli – Romania, Albania, Somalia og Kina er steder
som i økende grad er målet for den illegale
avfallshåndteringa.
RAFFAELE DEL GIUDICE ser i bakspeilet hele tida, mens vi
kjører vekk fra søppelbergene. Vi kjører raskere på grusveien
nå, nærmer oss et enormt kjøpesenterområde, der det er folk.
Raffaele er sint, og oppskjørtet.
- Jeg orker ikke dette mer. Dette er ikke noe liv, for faen.
- Har du tenkt på å flytte?
- Jeg kan ikke det heller. Da vinner de. Disse tingene må ut i
offentligheten. Folk må få vite om det.
- Har du barn?
- Nei. For å oppdra et barn her, trengs mye mot. Jeg har en
nevø, som i en stil på skolen skrev: «Der jeg bor, er ikke
himmelen blå, den er grå.» Jeg har hengt opp arket på veggen
min.
Raffaele Del Giudice kjører bilen tilbake mot institusjonen
der han jobber med ungdommer i Giugliano. Han rister på hodet.
- Her begås det forbrytelser ved høylys dag. Og ingen gjør noe
med det. Vi som bor her, vi er innbyggere i andre divisjon.
Det er ting som dette som gjør at folk mister gnisten. Man
bestemmer seg for å tilpasse seg Camorraen. Slik ødelegges den
sosiale veven. Det skaper voldelige personer. Gir folk en
følelse av å være satt til side. Forstår du? Dette er
ingenmannsland.

Den mektigste mafiaen

Neste gang du hører noen snakke om hvitsnippforbrytelser, bør du kikke etter blodflekker på skjorta.

BRUSSEL (Dagbladet 15.7): I den ferske boka «Mafia Export» beskriver den italienske forfatteren Francesco Forgione, med tjue års erfaring fra antimafiaarbeid, hvordan mafiaen fra Calabria har fått noe som likner på et monopol på kokainimporten til Europa. Det er et spørsmål om tillit, og om arkaiske æresregler. ’Ndranghetaen, med base på tuppen av den italienske støvelen, er de eneste de colombianske narkokartellene synes de kan stole på. De er kyniske og profesjonelle nok, naturligvis – men først og fremst er de knyttet sammen av familiebånd som gjør at det nesten aldri dukker opp forrædere i organisasjonen. Kartellene foretrekker vanligvis å ta et «frivillig gissel» fra businesspartnerne som holdes inne i jungelen i Colombia til handelen er gjennomført. Med ’ndranghetaen er det ikke nødvendig.

ETTERFORSKNINGEN som ledet fram til massearrestasjonen av mer enn 300 medlemmer av ’ndranghetaen tirsdag denne uka fikk fram flere slike detaljer om hvordan mafiaen er bygget opp, takket være overvåking og telefonavlytting. Konturene av en strengt hierarkisk organisasjon kan for første gang tegnes opp. ’Ndranghetaen sikrer sin overlevelse ved at man fødes inn i organisasjonen, og familietilstelninger som brylluper og begravelser brukes som anledninger til å utpeke ledere og ta viktige avgjørelser på folkloristisk Gudfaren-vis.

DETTE ER VIKTIG KUNNSKAP om en organisasjon som har vært regnet som den mest lukkede av mafia-gruppene i Italia. Men etterforskernes viktigste innsats består kanskje likevel i innsikten i de intrikate finansielle og politiske operasjonene ’ndranghetaen tar del i. Blant de arresterte var en høytstående sjef for det statlige helsevesenet. Forretningsmenn. Folk i det politiske livet. ’Ndranghetaen tjener ikke bare penger inne i den colombianske jungelen, den tjener penger på å trenge inn i den legitime delen av økonomien. Det investeres i helsesektoren. I byggebransjen. Avsløringene tirsdag viste en storstilt plan for å håve inn på anbudskontrakter i forbindelse med den store verdensutstillingen Expo 2015 i Milano, kontrakter som sikres med bestikkelser. En organisasjon som ’ndranghetaen holder sin forretningsvirksomhet i gang ved at det stadig er flere mennesker som synes kokain hører med til en vellykket kveld. Men den holder seg også gående ganske enkelt fordi det er så mange gode samfunnsborgere som tenker at det er greit å operere i gråsonen, og fordi politikere har interesse av et samarbeid. Og selv om ’ndranghetaen kommer fra småsteder helt sør i Italia, konsentrerer forretningsmodellen seg i stadig større grad om et globalt market.

TIRSDAG BLE det arrestert folk i flere land under storaksjonen, organisasjonens virksomhet dekker alle kontinenter. ’Ndranghetaen tjener penger på narkotika. På menneskehandel. Illegal eksport av giftig avfall. Prostitusjon. Og for å beskytte virksomheten, begås det drap. Pengene hvitvaskes i legale bedrifter, takket være kontakter i gode samfunnslag over hele kloden og for dårlig kontroll med internasjonale finansmarkeder. Slik blir gjerne de hvite snippers kriminalitet flekket av blod. Tirsdagens aksjon rammer ’ndranghetaen hardt. Men den rammer ikke hardt nok hvis man ikke klarer å bryte den organiske forbindelsen til den hvite delen av den globale økonomien – ikke bare den italienske.

Kampen mot knebling

Opposisjonen snakker om «demokratiets død». Journalister og dommere varsler aksjoner. Men Silvio Berlusconi satser alt på å få banket gjennom sin nye lov.

ROMA(Dagbladet): Jasså, er pressefriheten truet i Italia? Igjen? Det høres ut som en selvsagthet. Seksten år etter at Berlusconi kom til makten, raser landet jevnlig nedover statistikkene som måler pressens kår i verden. Man kunne bli fristet til å tenke at det ikke er noe pressefrihet igjen å true.

SLIK ER DET IKKE. Mens TV-virkeligheten er dramatisk og til tider parodisk dominert av mediemogulen Berlusconi, hans eldre menn og hans sommerkledte kvinner, har Italia en levende og sterk avisoffentlighet. I hele år har en avis som La Repubblica, for eksempel, sørget for å fortelle leserne at landets styrende klasse selger byggetillatelser for penger. De har beskrevet hvordan statsministeren gir løfter om politiske posisjoner i bytte mot lange netter og kalde dusjer med «eskortepiker». En annen minister har måttet forklare hvordan han har kunnet bli bestukket med leiligheter uten å være klar over det selv. Lista fortsetter, og den er lang.

DENNE UKA SØRGET Berlusconi for at det ikke kommer flere saker på den skandalelista. Ikke fordi de ikke kommer til å finne sted, men fordi folk ikke vil få vite om dem. Slik framstiller i alle fall motstanderne «kneblingsloven» som fikk flertall i det italienske senatet torsdag. Loven skal begrense etterforskeres mulighet til å avlytte mistenkte, og den vil innføre fengselsstraff for journalister som trykker utdrag fra slike samtaler. For Berlusconi (og mange av hans tilhengere) er det snakk om et uvurderlig vern av innbyggernes privacy, som han sier. For opposisjonen er det et ubehagelig vern om maktapparatets rett til å skru av lyset når de misbruker folkets tillit.

AT DET IKKE er vanlige innbyggeres, men noen ganske bestemte maktpersoners privatliv som blir beskyttes med den nye loven, er en oppfatning som finnes også et godt stykke inn i Berlusconis eget parti. Storkonstruksjonen «Frihetenes parti» inkluderer Gianfranco Fini – lenge ansett som statsministerens kronprins, nå en nokså spiss kritiker.

Blant Finis tilhengere er det stor misnøye, og mange hadde håpet å få på plass mer substansielle endringer før avstemningen. Men Berlusconi har laget saken til et spørsmål om regjeringens overlevelse, og signalet til partifellene er klart: Ødelegger dere dette for meg, må dere ta ansvaret for at regjeringen faller. Det er ikke fristende midt i en eurokrise som selv Berlusconis evigoptimistiske parti må ta innover seg. Derfor kan loven overleve en siste behandling i parlamentet, før den sendes til landets president for endelig godkjenning.

FREDAG VAR forsiden av Repubblica blank, bortsett fra en faksimile av en gul post it-lapp, hvor det sto «kneblingsloven nekter innbyggerne retten til å bli informert». TV-kanalen SKY (som eies av Berlusconis konkurrent Murdoch) kjørte nyhetssendingene med et svart sørgebånd, som protest mot loven. Det italienske journalistforbundet har varslet streik når loven skal behandles i underhuset 9. juli. Landets presse lover «en støyende stillhet» den dagen. Forhåpentligvis blir den stillheten mer av en effektiv protest enn en guffen generalprøve på medievirkeligheten framover.

Å tjene penger på jordskjelv

Blir Berlusconi ordentlig skjelven av den siste korrupsjonsskandalen i Italia, eller bare litt rystet? En sak jeg skrev i Dagbladet.

Slår tilbake mot mafia-serier

Berlusconi liker ikke TV-serier om mafiaen. Sak i Dagbladet 1.12

Ondt blod i Paris

«Århundrets rettssak» har startet så heftig og teatralsk som forventet – maktkamp i Frankrike blir aldri det samme etter dette.

De som synes Carl I. Hagen var smålig og slem mot Lars Sponheim etter valget, vil ha moro av å følge med på rettssaken som startet i Paris på mandag. I all sin kompleksitet er én ting lett å få med seg i saken: Det finnes ingen grenser for hvor mye politiske motstandere kan klare å hate hverandre i Frankrike. Spesielt hvis de er fra samme parti. «Jeg er her på grunn av én manns vilje, jeg er her på grunn av én manns besettelse; Nicolas Sarkozy, den franske republikkens president.» Dominique de Villepin, tidligere innenriksminister utenriksminister og statsminister i Frankrike talte høystemt til pressen før han gikk inn i rettslokalet mandag. Han mener seg forfulgt av en manisk Sarkozy, som ikke skyr noen midler for å befteste sin makt. Sarkozys advokater mener det forholder seg stikk motsatt: For de Villepin er anklaget for å være medskyldig i et plott for å knytte Sarkozy opp mot en korrupsjonsskandale.

En kjapp oppsummering: Den såkalte Clearstream-skandalens andre fase kom til overflaten i 2004, da de to ambisiøse politikerne begge var ministre i Jacques Chiracs regjering. Nicolas Sarkozys navn dukket opp på en liste over innehavere av hemmelige bankkonti i Luxembourg-banken Clearstream – konti som skal ha blitt brukt til bestikkelser og andre lugubre saker. Det viste seg at listene var falske. De Villepin er blant dem som er anklaget for å ha fabrikert «bevisene». Saken omfatter også en rekke forretningsmenn og representanter for de hemmelige tjenestene i Frankrike, men det er duellen mellom Sarkozy og de Villepin som overlegent skygger for resten av saken.

De to har mislikt hverandre helt siden de valgte forskjellig strategi for å bli Chiracs etterfølger på midten av 1990-tallet. De er motpoler på de fleste vis: Villepin representerer den politiske adelen i Frankrike, han er høy, blond og full av forakt for oppkomlingen Sarkozy, eller «dvergen», som han har hatt for vane å kalle ham. Sarkozy er den intenst ambisiøse mannen som kom fra ingensteds, slik han liker å framstille det – mannen som vristet makta vekk fra de etablerte.

Clearstreamsaken er blitt det mest ekstreme utslaget av en maktkamp som ikke skyr noen midler. Og begge menn forsøker å bruke den som springbrett for sitt videre politiske liv på toppen av det franske samfunnet. Hvis Villepin blir renvasket, vil han bruke det som bevis på at den franske presidenten er maktgal, egenrådig og uegnet til å lede landet. Han vil deretter ydmykt foreslå seg selv som den rette mannen til å overta vervet. Blir Villepin dømt, kan han måtte sone fem år i fengsel, og betale en bot på 45000 euro, og vinke farvel til en politisk framtid.

I selvbiografien «Vitnesbyrd» som kom ut i 2006, forsikrer Sarkozy at dette ikke er noen politisk sak for ham. «Dette handler ikke om min såkalte ’rivalisering’ med Dominique de Villepin», skriver han. «Sannheten er enklere: Jeg vil vite. Jeg vil forstå. Jeg vil gjøre til skamme dem som har villet spotte min ære.»

Den uoffisielle versjonen har vært litt mer direkte: Privat har Sarkozy gjort det klart at han ikke har tenkt å gi seg før de Villepin blir hengt som en dyreskrott på en kjøttkrok. Det er en prinsippsak, og ikke personlig ment, får vi anta.

De Villepins advokater har brukt de første høringene på å forlange at Sarkozy trekker seg fra saken, fordi de mener det vil være umulig å unngå politisk press så lenge republikkens president er innblandet i saken. Sarkozys advokater kalte kravet en hån mot det franske rettsvesenet, og la til: «Retten fungerer, og det holder ikke å hete Nicolas Sarkozy for å vinne.» Å få den franske opinionen til å tro på det, kan fort vise seg å bli Sarkozys mest krevende utfordring.

(Dagbladet, 21.9.09)

- Kelner, denne drinken smaker mafia

På slutten av femtitallet var Via Veneto i Roma verdens jetset-sentrum. Her hang de beste regissørene, de vakreste skuespillerne, de smarteste forfatterne, de hippeste musikerne, de best kledde kongelige, de rikeste playboyene. Truman Capote. Ingrid Bergman. Alberto Moravia. Vittorio De Sica. Ava Gardner. Frank Sinatra. Og her var alle som ville se på dem, snakke med dem, ta bilder av dem, være som dem. Sommeren 1959, da regissøren Federico Fellini spilte inn scener til mesterverket «La dolce vita» i Via Veneto, og lot Anita Ekberg møte Marcello Mastroianni her, var det ingen tvil om hvilket sted som var kulest i gataCafé de Paris.

Tidlig om morgenen forrige onsdag, da bare de aller mest morgenfriske turistene hadde rukket å finne seg et bord, stengte uniformerte politimenn Café de Paris. Mannskapet til politisjef Mario Parente hadde fått grønt lys for operasjonen etter to års etterforskning. For Café de Paris er overtatt av mafiaen fra Calabria – N’dranghetaen.

Den samme dagen fikk flere barer og restauranter over hele byen besøk av finanspolitiet. Alle var overtatt av N’drangheta-mafiaen – serveringssteder til en markedsverdi på rundt 2 milliarder kroner. Talsmenn for politiet karakteriserte det som toppen av et isfjell: Mafiaen kjøper seg inn i etablerte forretninger over hele Europa om dagen. Finanskrisa har sørget for at det er nok å kjøpe for den som har overflod av kontanter.

Takket være Café de Paris fikk operasjonen oppmerksomhet over hele verden – den ble omtalt som det endelige, triste punktum for La dolce vita. Og det er klart: du føler deg uggen når du ber om en Campari og kelneren serverer en N’drangheta.

Men det søte liv i Via Veneto døde for lenge siden, det ville være galt å gi den calabriske mafiaen skylda for akkurat dét drapet. I følge kjennere var det egentlig slutt idet Fellinis film kom ut – han lagde en satire over forfengelighetens fyrverkeri, men opplevde at folk ville imitere filmen, ikke gjøre narr av virkeligheten. Via Veneto ble en parodi på seg selv.

I dag er det søte liv litt oppsplittet. En arvtaker til det Fellini lo av, finnes på ferieparadiset Sardinia, der Formel 1-mogul Flavio Briatore holder hoff på en klubb som i all beskjedenhet heter ”Billionaire”. De unge jentene som er betalt for å være pene på dansegulvet heter Billionairine, og de flinkeste får gjerne et sommerfuglformet smykke i presang av Silvio Berlusconi i hans villa, bare en kort yacht-tur unna.

Hva med Roma? Byen tiltrekker seg fortsatt store utenlandske navn, naturligvis. Noen kan man møte på Caffè della Pace like ved piazza Navona. I sommer spiste Michelle Obama på et sted som heter «Maccheroni» ved Pantheon, men besøket var ikke fryktelig glamorøst – pressen skrev mest om at hun ba om en doggybag til pastaen som var til overs. Prisverdig og miljøvennlig, men ikke noe Anita Ekberg ville gjort på femtitallet. Og filmstjernene med kredibilitet? Vel, Al Pacino og Robert de Niro er ganske ofte i byen. Jeg kunne fortalt deg hvor de pleier å spise romerske spesialiteter, men da ville jeg bli nødt til å drepe deg etterpå.

(Dagbladet, 29.7.09)

Høyrebølgen

Høyresiden i Europa har fornyet tro på seg selv. Det betyr ikke at den har så mange gode ideer.

ROMA (Dagbladet): De er unge, de er fulle av selvtillit, og de gjør opprør mot det de kaller «sekstiåtternes diktatur». De snakker om utdanningskrise. De snakker om manglende respekt for lov og rett. Og de snakker om å få slutt på det naive innvandringsfrisleppet. Møt «Romas folk», en tenketank som arbeider for en av Europas sittende høyreregjeringer.

Det er kulturkamp i Italia også, og som ellers i Europa føres den på mange forskjellige arenaer og av svært forskjellige aktører. Giuliano Castellino er talsmann for «Il popolo di Roma», en bevegelse som har røtter i Italias reformerte etterkrigsfascisme. Han er ivrig, for han bor i en by som nå har en ordfører fra høyresiden, etter mange års venstredominans. Og han er opptatt av å støtte vinden av forandring som blåser over Europa, forteller han meg.

- Sekstiåtterne har dominert universitetene og mediene for å holde på den ku-ltu-relle mak-ten, sier han, og slår hånda i bordet for hver stavelse.

- Men vi vil ikke lenger være slaver av en «progressiv» kultur.

Castellino er også en del av «den brede høyresiden som rykker for full fart inn i samfunnsdebatten», i et Europa som «vender seg mot høyre», slik Høyres Torbjørn Røe Isaksen beskrev det her i avisa i forrige uke. Det betyr ikke at alle i denne høyrebølgen er ekstremister av noe slag. Naturligvis ikke. Men det betyr at det vil være uklokt av den moderate høyresiden å late som om de ikke finnes, de som er lengre ute til høyre i denne kampen.

Mye er sagt og skrevet om venstrepartienes krise i Europa. Om partiledernes manglende ideer, kombinert med en arroganse som stammer fra venstresidens følelse av moralsk og intellektuell overlegenhet. Dette er gode poenger, i mange sammenhenger. Men hva er det vi får servert som alternativer? Man skal være nokså overmodig for å tro at høyresidens framgang i Europa den siste tida handler om en imponerende intellektuell idérikhet.
I mange land handler det dels om at høyrepartiene har vært raske til å forsikre om at de ikke har noe med den ville bank- og børsbobla å gjøre – og til å snakke om statlig intervensjon, som gode sosialdemokrater. Dels handler det om enkle innvandringspolitiske utspill kombinert med rop om mer «sikkerhet». Nicolas Sarkozys rådgivere sa det tydelig før EU-parlamentsvalget: «I sluttfasen skrur vi opp lov- og orden-retorikken.» I Italia har den samme retorikken blitt fulgt av de underligste tiltak – som militær tilstedeværelse i gatene og borgervern, for å demme opp for en kriminalitetsbølge som statistisk sett ikke finnes. (Etter protester fra politiet, forsvant hærstyrkene – de fylte ingen funksjon annet enn å gå i veien, og å få landet til å se ut som et søramerikansk diktatur.)

I Italia har høyresiden også funnet på å sende alle båtflyktninger tilbake til kysten av nordafrika, før de er vurdert som asylsøkere – en FN-stridig idé som i disse dager er tilpasset norske forhold og lansert av Fremskrittspartiet.

At reflekterte mennesker på høyresiden fortsetter kritikken av «venstresidens unnfallenhet» i innvandringspolitikken, er så sin sak. Men at man ikke, fra moderat høyrehold advarer mer mot lettvint lov og orden-retorikk, sauset sammen med frykt for innvandrings-invasjon som preger debatten i mange europeiske land, er besynderlig. Kanskje vi kan kalle det den moderate høyresidens unnfallenhet. Særlig idérikt er det i alle fall ikke.

Finanskrisas vinnere

Når bedrifter sliter, står mafiaen klar til å ta over.

EU-parlamentsvalget i forrige uke ble en triumf for Europas blå partier, ikke minst fordi høyresiden har lykkes i å overta sosialdemokratiske slagord om stat og styring. Som Frankrikes Sarkozy og Tysklands Merkel skrev i en felles kronikk rett før valget: «Liberalismen uten regler har feilet». Når høyresiden selv tilsynelatende er så streng mot tanken om fri flyt i økonomien, har de effektivt filt ned det som kunne vært venstresidas skarpeste våpen.

Men EU venter fortsatt på regulering som er tilstrekkelig streng. Et aktuelt og nokså guffent eksempel på det, er måten den organiserte kriminaliteten spiser stadig større deler av den legitime økonomien i verden – ikke minst i Europa. Tidligere i vår kunne en storøyd forsamling EU-parlamentarikere høre den italienske økonomen og forfatteren Loretta Napoleoni fortelle dem hvordan ståa er: «Europa har blitt verdens hovedstad for hvitvasking av penger.»

Det handler om regulering – etter 11. september 2001 er regelverket strammet inn i USA. Dollaren ble mindre attraktiv som hvitvaskingsvaluta, samtidig som euroen dukket opp. Nå er det lilla 500 euro-sedler som fyller kofferten når kokainhandelen skal gjøres opp. Og i vår pumpes de skitne pengene inn i legitime bransjer i større hastighet enn på lenge.

For mens finanskrisa tvinger fram nedskjæringer oppsigelser og innstramninger i de fleste bransjer, er det én forretningsmodell som trives bedre enn på lenge: den cashbaserte og gjeldfrie varianten verdens mafiaorganisasjoner sverger til. Bankene strammer inn utlånspraksisen og bedrifter sliter med likviditeten. De eneste som har frie midler, står klare til å overta.

De italienske mafiaorganisasjonene er blant hovedaktørene i denne operasjonen.

De har mye penger de skal ha vasket og investert – i fjor tjente Cosa Nostra på Sicilia, Camorraen rundt Napoli og N’drangheta i Calabria til sammen omtrent dobbelt så mye som Exxon, verdens største oljeselskap. De trange økonomiske tidene gjør inntektsmulighetene enda bedre i år. Modellene er enkle: Dels låner man ut penger til bedrifter i trøbbel, til skyhøy rente. Inntekstene fra denne typen gammeldags lånehai-virksomhet øker raskt, og kan nå være oppe i over 35 milliarder euro i året. Folk anstrenger seg litt ekstra for å betale avdragene hvis knuste tenner er alternativet, som en italiensk etterforsker fortalte tidligere i år.

Men kanskje enda mer bekymringsfullt er omfanget av penger som nå investeres i bedrifter som sliter, og i lavt priset fast eiendom.  Myndighetene er fullt klar over faren. Italias president Giorgio Napolitano sa det tydelig i mai:

«Vi risikerer nå at mafiaorganisasjoner tjener på krisa ved å kjøpe seg kontroll over foretak. De kan infiltrere alle regionene i landet.» Genovas ordfører kunne bekrefte det  med eksempler fra sin hjemby noen dager senere: «De gafler i seg hele nabolag».

I den globaliserte økonomien er dette på ingen måte et særegent italiensk problem. Sjefen for FNs kontor for narkotika og kriminalitet (UNODC) kom med dystre advarsler for halvannen uke siden: «Den økonomiske krisen har gitt den organiserte kriminaliteten unike muligheter til å trenge inn i verdensøkonomien». Den mørke baksiden av verdensøkonomien er nok en grunn til at den nye tverrpolitiske enigheten om økonomisk regulering ikke kan ende opp som tom retorikk.

(Dagbladet, 10.6.09)