Hva slags historie vil du ha – en gresk tragedie? En islandsk saga? Eller kanskje et norsk eventyr?
Når land er i trøbbel , eller noe går virkelig bra, er det umulig å slippe unna nasjonale myter, minner og metaforer. Derfor har få kommentatorer motstått fristelsen til å kalle den alvorlige økonomiske situasjonen i Hellas for en «gresk tragedie». Derfor er det en «islandsk saga» som når et dramatisk høydepunkt førstkommende lørdag, når islendingene skal stemme over Icesave-avtalen. Også i diskusjonen rundt Norges rolle i en eventuell redningsaksjon smøres det tjukt på med kulturhistoriske begreper. «Våre frender i havet er i nød nå», skrev Fagforbundets Jan Davidsen i et debattinnlegg her i avisa i går. Eva Joly var ikke mindre høystemt i Morgenbladet tidligere i år: «Det er ikke mer enn rett og rimelig at vi strekker ut en hånd og hjelper dem som i århundrer gjemte på vår kulturarv der de frøs i jordhytter og sultet av mangel på korn og grøntfor, men tviholdt på litteraturens betydning.»
Har Norge et slags kulturelt ansvar for å hjelpe Island? Det er ikke umiddelbart overbevisende. Det er i alle fall et ansvar som kunne gått mange veier: De siste førti årenes charterturer til greske øyer, burde tilsi at vi like gjerne kunne hjelpe Hellas – så avhengige vi har vært av ouzo, gresk salat og livsnødvendige soltimer. Eller lenger tilbake i tid: Hvor hadde vi vært i dag hvis ikke grekerne hadde vært kloke nok til å utvikle demokratiet? Men de nasjonale forskjellene setter en stopper for en sånn tankegang, for her kommer nasjonalkarakteren inn. Grekere, kan man tenke, er jo litt slu og late som søreuropeere flest. Den danske politiske sluggeren Uffe Ellemann-Jensen gikk nylig lengre enn de fleste, da han kom med følgende Hellas-analyse: «Selv om man kommer fra demokratiets vugge skal man ikke oppføre seg som et politisk bleiebarn». Islendingene, derimot, de likner jo på oss. Altså er de «et hardtarbeidende folk med mye initiativ og tæl; en nasjon av sunnmøringer», som Fagforbundets mann minte om i sitt debattinnlegg her i Dagbladet i går.
Politisk virker analysen avhengig av at «det hardtarbeidende folket» ikke inkluderer «finansvikingene». De må ha vært en egen rase islendinger, de som var kyniske sverdsvingere for den internasjonale finanskapitalismen. Dagens Næringsliv tar ikke helt feil når de i en leder denne uka påpeker at historien ikke var akkurat slik. Det var flere enn noen få som ble revet med av tanken på at islendingene var litt smartere, litt modigere og litt flinkere enn resten av verden da økonomien vokste som mest. Det var typisk islandsk å være god. Skulle man funnet en kulturell begrunnelse til å hjelpe, ligger den vel også her: Et overmodig, selvsikkert vikingland hjelper et annet. Men det ville uansett utvilsomt vært god dramaturgi om Norge kom inn i siste øyeblikk, så denne islandske sagaen innlemmes i et norsk folkeeventyr. Det norske oljeeventyret , rett og slett. Islands gjeld utgjør 1,2 prosent av oljefondet. Vi burde ha råd til å låne ut det beløpet til litt bedre betingelser enn det England og Nederland er villige til.
For spørsmålet om Norges stilling i Europa, vil det bli interessant å få med seg fortsettelsen på Europas samtidstragedier og –sagaer, ikke minst hvis de skulle ende godt. En norsk krisepakke kunne være gull verdt for nei-siden både på Norge og Island: Et signal om at et liv er mulig også utenfor unionen, bare man holder sammen.
Samtidig kan den greske krisa paradoksalt nok føre til en sterkere, mer sammensveiset union. En løsning kan bane vei for et samarbeid som går lenger også på andre felter enn det økonomiske. Det vil kunne leses som bevis på at EU er et bærekraftig prosjekt, som selv steile nordiske ikke-medlemmer burde skrive seg inn i.
(Dagbladet 030310)
