Jungelens lov

Premiereklare «Velkommen» er et mesterverk som blottlegger det umenneskelige ved Europas asylpolitikk. Eller en naiv overdrivelse som oppfordrer til lovbrudd.

«Aldri mer skal jungelens lov få styre her», sa den franske innvandrings- og integrasjonsministeren Eric Besson i september i fjor. Flere hundre immigranter, de fleste fra Afghanistan, rundt halvparten under atten, ble arrestert av politiet. Deres provisoriske telt- og presenningsleir i et skogholt utenfor Calais, kalt «jungelen», ble overkjørt av bulldosere. Bare slik, mente ministeren, kunne han løse problemet med smugling av mennesker som drømmer om et liv i Storbritannia, og venter i Nord-frankrike til de får en mulighet til å krysse kanalen.
Representanter for den franske opposisjonen mente aksjonen var «et umenneskelig PR-stunt», som ikke ville løse noe som helst. Men Besson var sikker i sin sak, og dessuten ganske oppildnet av den lange debatten som hadde rast i Frankrike i forkant. Utgangspunktet var filmen «Welcome», som den heter på fransk, «Velkommen» er tittelen når filmen blir satt opp i Norge på fredag. Det er historien om irakiske kurderen Bilal, som vil til England, i likhet med de andre som venter i Calais. Mange har hørt det er lettere å komme i gang der. Flere har familie, slekt og bekjente i England. Bilal i «Velkommen» vil mest av alt finne kjæresten fra hjembyen. Og få sjansen til å bli proff i Manchester United. Etter noen dystert livsfarlige forsøk på å krysse grensa, får han hjelp av en fransk svømmeinstruktør, som får merke myndighetenes harde reaksjon på hjelpsomheten.
Filmen ble diskutert hissig allerede før premieren, for regissøren Phillipe Lioret forsøkte ikke å skjule sin kritikk av franske myndigheter. Han sammenliknet behandlingen av immigranter i Calais med Vichy-regimets utlevering av jøder under krigen, og mente filmens ubehagelige scener på ingen måte var noen overdrivelse – han hadde snarere måttet dempe seg litt i forhold til virkeligheten. Minister Besson var «dypt sjokkert» over uttalelsene, og gikk videre med planene om å rydde opp i jungelen for godt.
Når «Velkommen» nå kommer på norske kinoer, kan det passe å se litt på hva som har hendt i Calais siden Bessons opprydningsaksjon. Ettersom franske dommere mente immigrantene som ble arrestert ikke fikk tilstrekkelig rettslig oppfølgning, ble de fleste sluppet fri etter en ukes tid. Mange av dem dro tilbake til Calais, og sist søndag var det igjen tid for en massiv politiaksjon i byen: En organisasjon kalt «Ingen grenser» hadde leid en 600 kvadratmeter stor lagerbygning, for å tilby husvær til Calais-immigrantene på en tid av året der temperaturen ofte når frysepunktet om natta. Diskusjonen fulgte det som har blitt et fastlagt skjema i europeisk asyldebatt: «Ingen grenser» mener de tilbyr grunnleggende rettigheter til mennesker i nød – Minister Besson mener de legger forholdene til rette for menneskesmugling, og ba politiet rydde opp nok en gang.
«Vi aksepterer ikke noen ny jungel», sa Besson på søndag – uten at det hørtes ut som noen mer brukbar løsning på problemene nå enn da han stengte «jungelen» i høst.
FILMEN «VELKOMMEN» har fått flere priser. Den mest interessante tildelingen sto EU-parlamentet for rett før jul, da filmen ble hyllet som den som best representerte europeiske verdier i 2009. For Eric Besson, som i disse dager forsøker å berge restene av en storslått debatt om franske verdier, kunne det være en anledning til å undres over om det ikke er en TV-vennlig, «handlekraftig» asyl- og innvandringspolitikk som egentlig minner mest om jungelens lov i Europa om dagen.

(Dagbladet, 10.2)

Burka-rapporten

Nå kan det bli forbudt å ta trikken med heldekkende slør i Frankrike. Dermed skulle de fleste utfordringene ved et flerkulturelt samfunn være løst.

BRUSSEL (DAGBLADET): Det går mot forbudstid i Europa: Etter at Sveits innlemmet et forbud mot minaret-bygging i sin grunnlov, var turen i går kommet til Frankrikes symbolkrig. Etter seks måneders arbeid la en parlamentarisk gruppe fram sin burka-rapport: Et dokument som gir forslag til hvordan franske politikere skal forholde seg til at det finnes kvinner i landet som bruker heldekkende slør i en eller annen variant.
RIKTIGNOK ER DE IKKE flere enn 1900 stykker, de tildekkede, ingen overveldende del av Frankrikes mellom 5 og 6 millioner muslimer. Arbeidsgruppas ledere, kommunisten André Gerin og høyremannen Jean-Francois Copé har likevel vært overbevist om at tilsløringen representerer noe større og farligere enn burkabrukerne. Det er snakk om en «talibanisering av Frankrike», har Gérin sagt. Det fikk han til og med noen minutter på CNN for, selv om de mange vil være enige i at påstanden hans er nokså langt ute.
DE FLESTE FRANSKMENN, 57 % i følge en undersøkelse offentliggjort i forrige uke, er imidlertid for et forbud mot heldekkende slør i Frankrike. Det har gjort arbeidsgruppas ledere enda sikrere i sin sak, og de har ivret for totalforbud. President Sarkozy har imidlertid ikke latt seg overbevise, selv om han klart har gitt uttrykk for at «burkaen ikke er velkommen i Frankrike». Han er redd for å bli anklaget for stigmatisering av franske muslimer, og han er bekymret for at Den europeiske menneskerettighetsdomstolen skal slå ned på vedtaket.
ETTER INTENS INTERN krangling i Sarkozys eget parti, fikk man ikke et slikt totalforbudsforslag presentert i går. I stedet valgte arbeidsgruppa å anbefale en resolusjon som sier heldekkende slør «er uforenelig med den franske republikkens verdier.» Mer konkret anbefales burkaforbud på alle steder der offentlige tjenester tilbys, inkludert sykehus, sosialkontorer og på busser og t-baner. Straffen for overtredelse av forbudet blir ikke rettslig, slik mange har tatt til orde for – det har blant annet vært snakk om å nekte statsborgerskap til den som dekker ansiktet. Den grønne politikeren Daniel Cohn-Bendit er blant dem som har latterliggjort forslaget, for hva gjør man med dem som er født og oppvokst i landet?
EI NIQAB-KLEDD JENTE ved navn Oum Aymen ble intervjuet av ukemagasinet Le Point denne uka. Hun het Julie før, er fra Bretagne, og ser litt ut som Pamela Anderson, kan journalisten fortelle. Hun er en av mange konvertitter som har tatt religionsutøvelsen helt ut. Det vil bli vrient å kaste henne ut av landet – Julie er dessuten et eksempel på at fenomenet er litt for komplekst til å passe inn i arbeidsgruppas «talibaniserings»-tese.
Men Julie vil ikke få det enkelt hvis franske politikere følger rapportens anbefalinger: Hun vil ikke bli straffeforfulgt, men man vil i stedet gjøre det nærmest praktisk umulig å bevege seg rundt med heldekkende slør, nettopp fordi man mister retten til tilgang på nødvendige tjenester («hvis man ikke er på vei til karneval», som en politiker fant det riktig å presisere nylig.)
SELV OM DEN PRINSIPIELLE motstanden mot heldekkende slør stikker dypt i de fleste partier, har mange reagert på det de mener er en vannvittig opphausing av et minimalt problem. Burkasaken står i veien for det faktum at islam og Frankrike i det store og det hele lever meget godt sammen, påpekte avisa Libération i går, og underbygget påstanden med tjue reportasjesider.
DET ER FOR TIDLIG å oppsummere burkadebattens konsekvenser. Men den kan fort bli et eksempel på at det kan være kontraproduktivt «å ta debatten» hvis skråsikkerhet er eneste retningslinje for hvordan man skal ta den.

Dagbladet 27.1.10

Etter slaveopprøret

Innvandrerne er fraktet vekk, og italienerne spør seg om hva som egentlig skjedde

i Calabria – og hvem som har skylda.

BRUSSEL (Dagbladet): «Dette er noe vi bør skamme oss over, som italienere, resten av livet», skrev en av avisa Corriere Della Seras kommentatorer mandag denne uka. «Rasismen vi ser, som stumt og brutalt hat mot en annen hudfarge, var noe vi trodde tilhørte fortiden», skrev Vatikanets avis på lederplass samme dag, i en artikkel som pekte tilbake til Mussolini og kolonitidas synder.

Hendelsene i forrige uke, der afrikanske sesongarbeidere i den vesle byen Rosarno helt sør i Italia gikk til voldelig opprør etter å ha blitt beskutt med luftgevær, blir kalt et «slaveopprør». Mens flere kommentatorer og politikere har hevdet at angrepene fra lokalbefolkningen som fulgte i etterkant, «negerjakta», som de involverte døpte den, først og fremst minner om en Ku Klux Klan-aksjon.

Nå, når mer enn 1000 immigranter fra Afrika sør for Sahara er evakuert, er det tid for selvransakelse i Italia. De mange sterke fordømmelsene representerer berettiget italiensk selvpisking etter de groteske scenene som utspilte seg i Calabria. Eller er det først og fremst den italienske elitens uforpliktende pisking av innbyggerne i den vesle byen vi ser? Mandag kveld gikk mange av dem ut i gatene igjen, denne gang i en fredelig demonstrasjon bak et banner som proklamerte «Forlatt av staten, kriminalisert av massemediene, 20 års sameksistens er ikke rasisme».

Det er ikke vanskelig å forstå lysten til å tegne et mer menneskelig bilde av hjembyen, der afrikanske arbeidere har vært en helt nødvendig del av frukt- og grønnsaksindustrien siden slutten av 1980-tallet. Denne historien har mange versjoner. Men det skal nok mer til enn en demonstrasjon for å viske ut bildene av borgervern-grupperinger som blokkerte utfartsveiene for å skamslå svarte mennesker på flukt ut av byen. Eller utsagn som avisa La Repubblicaviderebrakte, der en Rosarno-borger (og eier av noen hektar mandarintrær) forklarte sin slagvillighet slik: «Vi er ikke rasister, men dette er dyr».

Uansett minner mandagens demonstrasjon om at dette ikke er et isolert problem i en liten søritaliensk by der alle plutselig gikk fra forstanden. Voldseksplosjonen i Rosarno representerer flere italienske problemer på en gang: Konflikten mellom det rike nord og det underutviklede sør. En stadig hardere innvandringsdebatt. Og den alltid tilstedeværende organiserte kriminaliteten.

«Det har vært for mye toleranse», sa innenriksminister Roberto Maroni, og mener løsningen ligger i å være strengere med innvandrerne. Sentrum-venstresida mener derimot regjeringens strenge innvandringslover er uegnet til å takle problemene, som må løses med bedre integreringstiltak, ikke bøter og utvisning. Forfatteren av boka «Gomorra», Roberto Saviano, er blant dem som hevder at hvis «overdreven toleranse» er problemet, er det den toleransen som gjør at den calabresiske mafiaen, N’dranghetaenfår gjøre som den vil. Han ser forrige ukes hendelser som et immigrant-opprør mot mafiaen, som tjener penger både på illegal innvandring, og på sin rotfestede kontroll over store deler av jordbruket i denne delen av sør-Italia, med immigranter som underbetalt og elendig behandlet arbeidskraft.

Som en avistegner formulerte det denne uka: Innvandrerne gjorde opprør mot mafiaen. Enda en av disse jobbene italienerne ikke vil utføre selv lenger.

(Dagbladet, 12.1.01)

Fransk identitetskamp

Sarkozy leter etter noe som er typisk fransk. Fra Dagbladet 9.12.09

Døden i Middelhavet

Hvem har ansvaret for at flyktninger mister livet på vei til Europa?

I begynnelsen av juli delte lederen av det britiske nasjonalistpartiet BNP, Nick Griffin, sine tanker om hvordan problemet med båtflyktninger som ankommer sør-Europa fra den nordafrikanske kysten kan løses. «Båtene må senkes», sa Griffin. «Bare slik kan Europa unngå å bli oversvømt av flyktninger», fortsatte han.

Verre er det altså ikke, noe det italienske regjeringspartiet Lega Nord også har vært inne på. Inntil nylig kunne man finne et dataspill lagt ut på partiets Facebook-side, der målet er å fjerne så mange flyktningebåter som mulig med et museklikk eller ti.

I slutten av forrige uke viste det seg imidlertid at det ikke er nødvendig med så drastiske tiltak som Europas fremmedfiendtlige partier drømmer om. Så lenge ingen plukker opp båtflyktninger i nød, trenger jo ikke farkostene senkes. Flyktningene dør av seg selv, når de slipper opp for bensin og vann.

De fem eritreerne som ble hjulpet i land på den idylliske italienske ferieøya Lampedusa i forrige uke, hevdet at de var de eneste overlevende av en gruppe på nesten 80 mennesker som la ut fra kysten av Libya 28. juli. Ettersom folk døde av dehydrering, var de levende nødt til å kaste likene over bord. Hadde noen sett dem, kunne de fått hjelp. Og de overlevende forteller at de ble sett av flere skip. Men ikke før så mange som ti hadde seilt forbi var det ett som stanset.

Den skarpeste fordømmelsen av tragedien har kommet fra avisa som representerer italienske biskoper. L’Avvenire trakk rett og slett en parallell til Holocaust i en lederartikkel denne helga. Vesten later ikke til å ville se at døde mennesker skyller opp på Europas strender, og avisa sammenlikner dette med hvordan mange snudde seg en annen vei da jøder ble satt på togene mot døden. «Den gangen var det totalitarisme og frykt for terror-regimer som fikk mange til å lukke øynene. I dag er det likegyldighet og resignasjon», skrev avisa.

Andre har fokusert mer på  kynismen i dette spillet. Laura Boldrini, talskvinne for FNs høykommisær for flyktninger i Italia, har advart mot det hun kaller «ansvars-pingpong» i Middelhavet, og hevder krangelen mellom Italia og Malta om hvem som har ansvar for båter i nød fører til at fiskebåter og andre i farvannet ikke tør å ta opp flyktninger, i frykt for å bli sendt fram og tilbake mellom landene i et politisk spill de ikke har råd til å være med på.

Italia og Malta er uenige om mye i denne saken, men begge anklager de andre EU-landene for å å ta for lite ansvar. Sveriges utenriksminister lovet nye EU-regler for fordeling av flyktninger på flere land på et møte i helga. Det er på sin plass, for dette er et felleseuropeisk problem – som krever løsninger og forslag fra alle europeiske land. Norge inkludert.

I mellomtiden er det avgjørende at etterforskningen av om noen med vilje har kjørt forbi flyktninger i nød kommer til en konklusjon. Og at de menneskelige konsekvensene av Italia og Maltas måte å håndtere dette på kommer opp i dagen. Hvis enkeltland forledes til å tro at «flommen» av flyktninger er så belastende på Europa at man kan la båtene seile sin egen sjø, er det likegyldig hvilken historisk parallell man velger å bruke for å beskrive dagens situasjon. Særlig flatterende blir den uansett ikke.

(Dagbladet, 27.8.09)

Blod og jern

På jakt etter identitetsbyggende symboler? Det finnes alltid et slag som kan filmatiseres.

Slaget på en-eller-annenstad er godt å ty til når nasjonal eller lokal identitet skal bygges og styrkes. Ikke minst fungerer det bra på film – tenk hva Mel Gibsons «Braveheart» gjorde for skotsk nasjonalisme. Eller hvordan «Gladiatoren» med Russel Crowe gjorde det trendy blant unge høyreorienterte romere å tatovere republikkens motto SPQR på armen.

Det stilles få formkrav til sjangeren: Man trenger mange statister i kostyme. Sveipende panorama-blikk over slagmarken. Et historisk budskap som går rett i hjertet, uten relativistisk sludder og kjedelig kildekritikk. Det skulle være grei skuring for tilhengerne av det italienske partiet Lega Nord, som foreløpig er sistemenn ut på filmslagmarken.

Lega Nord er ikke flaue for å smøre tjukt på når de skal legitimere sitt prosjekt: å frigjøre nord-Italia fra resten av landet. Det mytiske «Padania», med røtter til den keltiske kulturen og grønt som symbolfarge, skal en dag stå på egne, stødige bein, uten å måtte bære på late søritalienere eller tyvaktige og tiggende utlendinger. Og nå kommer altså filmen.

Med verdensstjernen (hvis vi legger godvilja til) Rutger Hauer i spissen, skal Renzo Martinellis film «Barbarossa» gjenopplive en nøkkelhendelse i Lega Nord-mytologien: Norditalienske byers seier over keiser Fredrik 1., Barbarossa, i slaget ved Legnano 1176. Hauer, som har spilt slem fyr i en lang rekke filmer, fra Blade Runner, via Haikeren til Batman Begins, har rollen som den rødskjeggete keiseren som går på en alvorlig smell i Lega Nords hjemtrakter.

Regissør Martinelli er kjent for «storfilmer» med svære budsjetter, som stort sett går med enda større underskudd. Men mens den italienske filmindustrien for øvrig lider under Berlusconi-regjeringens manglende vilje til å bruke penger på kultur, klarer han på mystisk vis å hoste opp friske penger til tross for de kommersielle floppene. Denne gangen har han 30 millioner euro til disposisjon for å lage film, først og fremst takket være bidrag fra norditalienske investorer.

«Barbarossa» skal vises første gang på et storslått arrangement andre oktober i Milano, der Silvio Berlusconi skal være blant tilskuerne. Lega Nord-leder Umberto Bossi har allerede fått se en femti minutters lang smakebit, sammen med sine ivrigste tilhengere. Filmen grep ham så sterkt at han skal ha brutt ut i gråt.

Skuespillerne, med Rutger Hauer i spissen har dels forsøkt å nedtone den politiske bruken av filmen, dels villet tilby en annen tolkning. For Hauer er det keiser Barbarossa som er helten – en slags tidlig forkjemper for en europeisk union, har han fortalt. Men det blir neppe den dominerende tolkningen. Som regissøren selv begeistret formulerte det på på et Lega Nord-møte der filmtraileren ble presentert: «Vi er sønner av disse unge mennene som kjempet her for ni århundrer siden. Den samme viljen til frihet og det samme motet ligger i våre hjerter, i vårt DNA.»

Det er bare å trekke blankt i begeistring, antakelig. Regissørens neste film heter forøvrig «11. september» og handler om hvordan noen padanere hjalp til med å forsvare Europa fra islamiseringen i 1683. Det skal nok la seg gjøre å finne investorer til den også.

(Dagbladet, 19.8.09)

Høyrebølgen

Høyresiden i Europa har fornyet tro på seg selv. Det betyr ikke at den har så mange gode ideer.

ROMA (Dagbladet): De er unge, de er fulle av selvtillit, og de gjør opprør mot det de kaller «sekstiåtternes diktatur». De snakker om utdanningskrise. De snakker om manglende respekt for lov og rett. Og de snakker om å få slutt på det naive innvandringsfrisleppet. Møt «Romas folk», en tenketank som arbeider for en av Europas sittende høyreregjeringer.

Det er kulturkamp i Italia også, og som ellers i Europa føres den på mange forskjellige arenaer og av svært forskjellige aktører. Giuliano Castellino er talsmann for «Il popolo di Roma», en bevegelse som har røtter i Italias reformerte etterkrigsfascisme. Han er ivrig, for han bor i en by som nå har en ordfører fra høyresiden, etter mange års venstredominans. Og han er opptatt av å støtte vinden av forandring som blåser over Europa, forteller han meg.

- Sekstiåtterne har dominert universitetene og mediene for å holde på den ku-ltu-relle mak-ten, sier han, og slår hånda i bordet for hver stavelse.

- Men vi vil ikke lenger være slaver av en «progressiv» kultur.

Castellino er også en del av «den brede høyresiden som rykker for full fart inn i samfunnsdebatten», i et Europa som «vender seg mot høyre», slik Høyres Torbjørn Røe Isaksen beskrev det her i avisa i forrige uke. Det betyr ikke at alle i denne høyrebølgen er ekstremister av noe slag. Naturligvis ikke. Men det betyr at det vil være uklokt av den moderate høyresiden å late som om de ikke finnes, de som er lengre ute til høyre i denne kampen.

Mye er sagt og skrevet om venstrepartienes krise i Europa. Om partiledernes manglende ideer, kombinert med en arroganse som stammer fra venstresidens følelse av moralsk og intellektuell overlegenhet. Dette er gode poenger, i mange sammenhenger. Men hva er det vi får servert som alternativer? Man skal være nokså overmodig for å tro at høyresidens framgang i Europa den siste tida handler om en imponerende intellektuell idérikhet.
I mange land handler det dels om at høyrepartiene har vært raske til å forsikre om at de ikke har noe med den ville bank- og børsbobla å gjøre – og til å snakke om statlig intervensjon, som gode sosialdemokrater. Dels handler det om enkle innvandringspolitiske utspill kombinert med rop om mer «sikkerhet». Nicolas Sarkozys rådgivere sa det tydelig før EU-parlamentsvalget: «I sluttfasen skrur vi opp lov- og orden-retorikken.» I Italia har den samme retorikken blitt fulgt av de underligste tiltak – som militær tilstedeværelse i gatene og borgervern, for å demme opp for en kriminalitetsbølge som statistisk sett ikke finnes. (Etter protester fra politiet, forsvant hærstyrkene – de fylte ingen funksjon annet enn å gå i veien, og å få landet til å se ut som et søramerikansk diktatur.)

I Italia har høyresiden også funnet på å sende alle båtflyktninger tilbake til kysten av nordafrika, før de er vurdert som asylsøkere – en FN-stridig idé som i disse dager er tilpasset norske forhold og lansert av Fremskrittspartiet.

At reflekterte mennesker på høyresiden fortsetter kritikken av «venstresidens unnfallenhet» i innvandringspolitikken, er så sin sak. Men at man ikke, fra moderat høyrehold advarer mer mot lettvint lov og orden-retorikk, sauset sammen med frykt for innvandrings-invasjon som preger debatten i mange europeiske land, er besynderlig. Kanskje vi kan kalle det den moderate høyresidens unnfallenhet. Særlig idérikt er det i alle fall ikke.

Eldreopprøret

Den italienske regjeringen ville sende flere utlendinger tilbake dit de kommer fra. Så kom man på at noen må pleie landets pensjonister.

ROMA (Dagbladet): Jeg ser dem hver dag når jeg blir sittende for lenge på frokost-kafeen: Når morgenrushet har gitt seg, kommer eldgamle romere fram fra leilighetene i nabolaget for å finne et bord i skyggen. Noen har stokk, noen har gåstol – og alle følges av en hjemmehjelp. En gammel krok med skjorta kneppet helt opp til adamseplet, hvit skyggelue og bomullsdress, vagles på plass av sin fillipinske hjelper. «Hvordan går det?», skriker en eldre dame fra nabobordet, mens hennes østeuropeiske assistent heller i et glass med ferskenjuice. «Jo, det går bedre enn det gjør for mange andre», piper mannen med skyggelua tilbake.

Bra svart, synes jeg. Men nå kan han være i trøbbel, takket være den italienske regjeringens nye «sikkerhetspakke», som ble vedtatt i slutten av forrige uke. Pakken er regjeringspartiet Lega Nords stolthet, og den mest markante endringen som gjennomføres er at det blir straffbart å være irregulær innvandrer i Italia. Forbrytelsen skal koste mellom femti og hundre tusen kroner. I tillegg skal den som leier ut leilighet til noen som ikke har papirene i orden, straffes med fengsel i opp til tre år. Lega Nord har kjørt hardt på at de nå skal få kastet ut alle voldtektsmenn og kriminelle som de mener herjer landet. Men dagen etter vedtaket fikk mange italienere panikk: Hva med hjemmehjelpen?

1,1 millioner mennesker jobber som assistenter i private hjem i Italia. Halvparten er uten arbeids- og oppholdstillatelse i landet, og kan bøtelegges og kastes ut av landet når som helst, i henhold til den nye loven. De fleste av de utenlandske hjemmehjelpene bor hos de familiene de jobber for. De utgjør en helt avgjørende del av omsorgen for eldre i Italia – og de passer på landets barn. Det er en ordning full av dilemmaer, ikke minst fordi lønna er dårlig, og mange av dem som jobber for italienske familier er borte fra sine egne i hjemlandet i mange år av gangen. Men kritikerne av den nye loven mener en mer hensiktsmessig lovendring ville vært å sørge for bedre rettigheter og ordnede forhold for dem som jobber i landet, i stedet for å skremme med straffer.

Innenriksminister Roberto Maroni, en av Lega Nords viktigste politikere, forsøkte i helgen å berolige folk ved å si at loven ikke gjelder de som allerede er i et arbeidsforhold i landet, men den påstanden ble tilbakevist av jurister, som måtte forklare ministeren at loven han har fått gjennom gjelder både hjemmehjelper, fotballspillere og murere – ikke bare de som passer skremmebildet partiet hans har manet fram de siste årene. Som en kommentator i sentrum/venstre-avisa La Repubblica skriver: «Maroni har nok oversett at selv rasistiske lover må henge på greip, både politisk og juridisk».

En del fremstående geistlige har varslet sivil ulydighet, og vil tilby kirkeasyl til folk som står i fare for å bli kastet ut. Men Lega Nords talsmenn fnyser av dem. Partiets ubestridte leder Umberto Bossi mener kirken bør være stille så lenge den selv fører en streng innvandringespolitikk: Det er nemlig ikke så lett å bosette seg i Vatikanstaten heller.

(Dagbladet, 8.7.09)

Dørene lukkes

I morgen vedtar Berlusconi-regjeringen en «sikkerhetspakke» som skal bevare den italienske identiteten mot trusselen fra det multietniske samfunnet.

«Det er ikke plass til alle», står det på valgplakatene til det italienske partiet Lega Nord. Det er under én måned til EU-parlamentsvalget, og det er kampen mot innvandringen til Europa som gjelder. I forrige uke lanserte lederen for Lega Nords Milano-avdeling forslaget som fikk opposisjonen til å se seg nødt til å minne om Mussolinis raselover: Egne sitteplasser for milanesere på T-banen. Innvandrerne tar alle setene, lød argumentet – og vanlige folk tør ikke lenger kjøre kollektivt.

Regjeringspartiet Lega Nord gjør det bra på meningsmålingene. Vårens store begivenhet for partiet er den nye «sikkerhetspakken» som skal vedtas i morgen. For «sikkerhet» er tidas kodeord – mens arbeidsmarkedet strammer seg til, er det viktig å vise velgerne at man tar deres frykt på alvor. Eller fortelle dem at de egentlig er redde for noe annet. Statistikken har lenge vist at italienske byer er blant Europas sikreste, men det hindret ikke regjeringen i å sette ut bevæpnede militære styrker for å patruljere gatene i fjor. Nå vil Lega Nord lovfeste retten til å danne borgervern, og satser på at grupper av frivillige patrioter skal gjøre livet tryggere for velgerne. Sikkerhetspakken skal også gjøre det straffbart å være irregulær innvandrer. Og det skal bli mulig å konfiskere leiligheten til den som leier ut til folk uten oppholdstillatelse.

Forslagene henger sammen med den nye praksisen myndighetene har innført for å stanse bølgen av båtflyktninger til landet: Nå blir båtene eskortert tilbake til Nord-Afrika, før de når Italias territorialgrense. Både FN-organisasjoner og viktige talsmenn innenfor den katolske kirken har vært skarpe i kritikken, i tillegg til opposisjonen: «Denne returneringen av immigranter er en avskyelig måte å drive valgkamp på», sier lederen av det demokratiske partiet Dario Franceschini. «Venstresidas moralske hyling gagner bare menneskesmuglerne», svarer regjeringen.

Iblant har Lega Nords politiske linje møtt kritikk også innad i regjeringen, men denne uka har Silvio Berlusconi gått langt i å understreke at dette er felles tankegods, ikke bare nødvendig lim i koalisjonen. «Vi vil ikke ha et multietnisk samfunn», kunne Berlusconi fortelle. En av Lega Nords ledere var fornøyd: «En gang var vi ganske få som forsvarte den italienske identiteten. Nå, takket være statsministerens ord, er vi i flertall.»

Og de reserverte plassene på metroen? Forslaget blir ikke fremmet. «Det var bare en spøk fra Lega Nord», forsikrer Berlusconi, som han gjerne gjør hvis det blir for mye mas i etterkant av et utspill. Avisa La Repubblica er av en annen oppfatning: Utspillet var et lodd, kastet ut for å sjekke hvor dypt opinionen har sunket, skriver de. Og det er jo et velkjent politisk forsøk i innvandringsdebatten i de fleste europeiske land. Sånn flyttes grenser. Før man får snudd seg er det nok bare de politisk korrekte og et par verdensfjerne elitister som synes det var en så dum idé, det der med egne seter for ordentlige folk. Det hadde jo vært deilig å få sitte litt oftere.

(Dagbladet, 13.5.09)