Mann for sin debatt

Den nye sjefredaktøren i den danske avisa Politiken har ingen erfaring fra mediebransjen. Men han er vant til å fortelle folk hva han mener. (Fra Dagbladet 31.5.11)

KØBENHAVN (Dagbladet): – Jeg kan allerede merke at jeg kommer til å skrive riktig mange lederartikler, sier Bo Lidegaard. Det er et par uker siden han ble utnevnt til sjefredaktør i den danske avisa Politiken, en stilling det knytter seg visse krav og forventninger til, for å si det helt forsiktig. Lidegaards forgjenger Tøger Seidenfaden var en de aller viktigste bidragsyterne til landets samfunnsdebatt, en kontroversiell, høyt elsket og ofte mislikt mann som sørget for at Politiken har forblitt noe mer enn en avis – det har vært en måte å tenke om Danmark og verden på.

Daværende statsminister Anders Fogh Rasmussen gjorde Politiken og den danske kulturradikale arven til sine hovedfiender i en berømt nyttårstale i 2002. I årene som fulgte ble redaktør Seidenfaden og statsministeren på mange måter motpoler i kampen om hva slags land Danmark skal være. Nå er Fogh Rasmussen dratt ut av landet, for å være generalsekretær i NATO. Tøger Seidenfaden døde i vinter, etter lang tids sykdom. Danmark er forandret, men Politikens nye sjef har ingen planer om å legge vekk tanken om at avisa skal være en tydelig aktør i dansk debatt. Mannen som nå sitter under portrettet av Edvard Brandes i avisens myteomspunnede hjørnekontor, med utsikt over den vårsolfylte Rådshusplassen, er hentet for å være redaktør i kraft av sin stilling i offentligheten, ikke på grunn av sin erfaring med avisbransjen. Den finnes nemlig ikke.

- Det er mye å lære. Jeg har aldri prøvd å lage avis før.

Bo Lidegaard har til gjengjeld prøvd mye annet. Så mye at et blikk på hans CV gir en følelse av at han er flere personer. En rask oppsummering: 53-åringen har en lang karriere i den danske utenrikstjenesten bak seg. Han har vært landets representant i UNESCO. Han har vært departementsråd og hovedrådgiver for to statsministre. Han har en doktorgrad i historie. Bøkene hans har vunnet de fleste litterære priser som finnes i landet, og de har solgt godt. En mastodont-biografi på 1590 sider om den legendariske politikeren Jens Otto Krag fikk anmelderne til å ta fram begreper som «suveren», han «skriver som en drøm», hevdes det, og forfatterskapet kalles «makeløst». Politikens styreleder omtalte ham som «landets fremste intellektuelle» da han nå ble ansatt.

- Det å rådgi en regjering og det å skrive lederartikler i en avis, henger tett sammen. Osama bin Laden drepes. De danske politikerene forhandler på Christiansborg. Hva er det som skjer? Hvordan skal vi forstå det? Hvordan bør vi reagere? Som embetsmann fortalte jeg politikerne hvordan jeg syntes de burde handle. Nå skal jeg skrive det rådet i en lederartikkel. I begge tilfellene må man si det man mener. Man kan ikke være for taktisk, sier Lidegaard. Den nye redaktøren har i mange år har forsøkt å operere på tvers av skiller mellom det å stå tett på makten, og det å være en intellektuell.

-Jeg mener man i noen grad kan operere på tvers. Men tar man på seg ansvar, mister man frihet. Uten at det er likheter forøvrig mellom oss: Da Vaclav Havel gikk fra å være intellektuell og dikter til å være president, hadde han selvinnsikt nok til å se at det var en annen rolle. Han kunne ikke lenger sitte nede på kroa og drikke fatøl og være en kul type. Han bar statens ansvar på sine skuldre.

-Kommer du til å være en mindre kompromissløs redaktør fordi du har sittet så tett på makten selv?

-Jeg håper at min innsikt i kompromissenes nødvendighet ikke gjør det vanskeligere å ha en holdning til hva som er riktig og hva som er galt.

«Politiken har i hele sin levetid tiltrukket noen av landets beste hoder og skarpeste penner», skrev Bo Lidegaard for noen år siden. Med den selvsikkerhet han hevdes å ha, får man anta han selv synes nyansettelsen er en bekreftelse på denne beskrivelsen. Men selv om han har hatt en imponerende karriere, er det nok å ta av om man vil hente fram negative omtaler av ham. Som toppembetsmann var han direkte involvert i to av de mest dramatiske politiske hendelsene i Danmark de siste årene: Håndteringen av Muhammed-karikaturkrisen og gjennomføringen av den store klima-toppmøtet i 2009. Det siste ble av Hillary Clinton beskrevet som det verste møtet hun hadde vært på siden ungdomsskolens elevrådsmøter. Møtet, som skulle sørge for en juridisk bindende avtale for jordas framtid ble kalt en komplett fiasko, og mange danske observatører la skylden på Lidegaard. En av Politikens profilerte medarbeidere kalte ham «en spesielt dårlig rådgiver».

-Var kritikken urettferdig?

-Kritikken tar utgangspunkt i en enorm overvurdering av hvilken rolle jeg som enkeltperson har spilt. Det er kanskje prisen å betale for å være en embetsmann med offentlig profil.

Når Lidegaards forgjenger i Politikens sjefsstol Tøger Seidenfaden beskrev striden rundt Muhammed-karikaturene, la han ofte vekt på at en av de mest fatale feilene regjeringen gjorde, var å nekte å møte ambassadører fra muslimske land som hadde bedt om en samtale. Statsminister Anders Fogh Rasmussens rådgiver den gang var – nettopp – Bo Lidegaard.

- Jeg verken kan eller vil si hva slags råd jeg ga den gangen. Men når vi ser tilbake på det hele, kan jeg godt si at det ville ha vært bekvemt og klokt om en representant for regjeringen hadde tatt et møte med de ambassadørene. Men jeg tror ikke det ville endret noe som helst i krisens forløp.

Da Bo Lidegaard anmeldte en Politiken-jubileumsbok for et par år siden, var han nokså streng mot avisens arv og grunnsyn. Han antydet at grunnlaget for Politikens rolle i noen grad har forsvunnet, fordi avisen ikke har fulgt med i timen, rent ideologisk.

- Betyr ikke begrepet kulturradikal lenger noe i dag?

-Hvis det ikke hadde blitt gjenoppfunnet politisk av Anders Fogh Rasmussen, som brukte det som merkelapp på sine motstandere, tror jeg det ville vært glemt. Men under begrepet ligger noen holdninger, som ligger meget dypt nedleiret i dette hus. Frisinn. Toleranse. Framskrittstro. Dette tankegodset finnes. Det trenger bare ikke defineres som kulturradikalt. Jeg vil egentlig ikke kalle meg selv kulturradikal.

-Er det av taktiske grunner?

- Det at Anders Fogh Rasmussen kunne bruke «de kulturradikale» som hovedfiende, ville vært utenkelig for 20 år siden. Det viste at det hadde skjedd an avgjørende endring i befolkningen. Når flere og flere i samfunnet mener det motsatte av en selv, må man etterhvert begynne å overveie om man selv er en del av problemet. Om den måten vi mener disse tingene på i seg selv har vært med på å skape reaksjonen.

Lidegaard snakker om en kulturradikal arroganse, en måte å være virkelighetsfjern på. Det høres ut som en annerledes analyse enn den Politiken har stått for de siste årene, der det å kjempe mot det man har ment var en negativ samfunnsutvikling, ikke minst i utlendingspolitikken, har vært avgjørende, uavhengig av hva flertallet mente. Som Seidenfaden sa det da Dagbladet møtte ham i fjor: «Danmark har blitt et galehus på dette området, og det politiske flertallet har låst seg inne i sin egen uvirkelige, fremmedfiendtlige politiske ortodoksi».

- Jeg vil også kjempe mot den samfunnsutviklingen. Men det er utrolig viktig å forstå hva det er folk reagerer på. Ta deres bekymringer på alvor, og ikke automatisk kalle dem rasistiske. Det tror jeg er farlig. Flyktningepolitikken er et utmerket eksempel på at den politiske elite alt for lenge har ignorert problemene, og dermed skapt en grobunn for populistiske løsninger.

-Hva er din løsning?

-Det finnes ingen lette løsninger. Men man må ta problemene på alvor.

Lidegaard tenker seg om, og kommer med en tilføyelse som kan minne om et kompromiss en politiker verdig: -Jeg synes Politiken har tatt problemene på alvor, så det er ikke egentlig ment som en kritikk.

Jensens verden

Carsten Jensens samling reisereportasjer er en best of-utgivelse som ikke lukter støv. Anmeldelse i Dagbladet.

Tøgers metode

En feig forræder? En fare for rikets sikkerhet? En redaktør med en helt ualminnelig intellektuell kraft? Danskene blir visst ikke helt enige om hva de synes om Tøger Seidenfaden.

KØBENHAVN (Dagbladet): Selv for en mann som er vant til leven og oppstyr, har det vært et usedvanlig halvår. Danmarks lengstsittende avisredaktør, Politikens Tøger Seidenfaden, har dominert mediebildet i hjemlandet takket være innovative publiseringspåfunn og politiske holdninger som i andre sammenhenger ville blitt stemplet som «politisk korrekte», men som viser seg å være ytterst ukorrekte: Vi kan begynne 16. september i fjor, for eksempel, da det danske forsvaret ville beslaglegge en elitesoldats bok-beretning fra krigene i Irak og Afghanistan. Redaktør Seidenfaden mente forsvaret ikke burde ha noe med hva slags bøker som utgis i Danmark, så han trykket like gjerne hele boka som bilag i avisa, akkompagnert av dramatiske utrop om rikets sikkerhet fra forsvarsledelsen.

Senere på høsten tok Seidenfaden sin mangeårige kamp mot den danske regjeringens strenge utlendingspolitikk et skritt videre, ved å gripe inn aktivt mot returnering av asylsøkere fra Irak – den danske integrasjonsministeren svarte med å hevde at Seidenfaden burde sendes i fengsel.

I februar i år trykket Tøger Seidenfaden så fingeren langt inn i det såret som heter «Muhammed-krisen». Han inngikk et forlik og ba om unnskyldning for å ha gjenopptrykket Kurt Westergaars beryktede bombe-i-turbanen-tegning – og ble kalt forræder av sine kolleger.

Samme måned fikk han beskjed om at kreften som var behandlet vekk for noen år siden har blusset opp igjen, og at det er usikkert om behandlingen vil hjelpe.

Det har, som nevnt, vært et høyst usedvanlig halvår.

– Men som du ser, selv om jeg har sykemelding, sitter jeg jo her, sier Tøger Seidenfaden, og smiler. Han har ryggen mot Rådhusplassen og ansiktet vendt mot et portrett av Georg Brandes. Lampene i rommet er laget av den kulturradikale designeren Poul «PH» Henningsen. Vi er på Politikens hjørnekontor, legendarisk i Danmark, i alle fall i Politikens redaksjon, hvor man er ganske spesielt stolte av avisas tradisjoner. Man er imidlertid også nokså uenige om hvordan disse tradisjonene forvaltes om dagen. For hvordan kan det ha seg at en radikal, religionskritisk avis for noen uker siden inngikk et forlik med noen som hevder de er etterkommere av profeten Muhammed, og ba om unnskyldning for å ha trykket en tegning?

Danmarks statsminister mente det var et bekymringsfullt tegn på at danske medier ikke lenger står «skulder ved skulder» i ytringsfrihetsspørsmål. Utenriksministeren mente unnskyldningen var «et skudd i ryggen på den danske utenrikspolitikken». Sosialdemokratenes leder Helle Thorning-Schmidt kalte det «vannvittig». Avisa JyllandsPosten mente det var et «ynkelig knefall for en saudi-arabisk advokat». Tegneren Kurt Westergård snakket om et «knefall for islamismen», mens vår egen Vebjørn Selbekk tok i, og syntes det var både et «knefall» og «et dolkestøt».

–Er du en feig mann, Seidenfaden?

–Jeg mener bestemt ikke at det er mitt ry som redaktør. De ekstreme uttalelsene du refererer, er symptomatiske for den meget fastlåste karakter som debatten rundt Mohammed-krisen har fått. Hele Folketinget kritiserer oss sønder og sammen, og kollegene trekker fullstending absurde paralleller til Chamberlain og Quisling… Altså, come on! Hvis det er noen som viser sivilt mot i denne saken, er det ikke den konforme majoritet og den politiske ortodoksi som hersker i Danmark. Hvem er det som er modig her? Det er da meg! Det er Politiken!

Da Seidenfaden ble kontaktet i saken, så han det som en enestående sjanse til å praktisere det Politiken har hevdet under hele den opphetete karikaturdebatten – at litt mer dialog kunne ha avverget mye. Det var en unik mulighet til å få noen å be om unnskyldning til, rett og slett. Til å få en part i saken.

–Jeg er meget glad, stolt og tilfreds over det forliket. De ønsket ikke annet enn at vi uttrykte forståelse for at millioner av muslimer ble krenket da vi gjenopptrykte Kurt Westergaards tegning. Og siden jeg aldri har vært så glad i den karikaturen, syntes jeg ikke det var noen stor innrømmelse å gi.

–Er det ikke viktig i at alle aviser står på den samme linjen i saker som handler om ytringsfrihet?

–Det fremstår i dag som om man anvender ytringsfriheten korrekt kun hvis man hetser og mobber det muslimske mindretall så hardt og hatefullt som overhodet mulig. Jeg bruker min og Politikens ytringsfrihet til å si unnskyld. Det er en vel så respektabel bruk av ytringsfriheten som dem som velger å bruke sin ytringsfrihet til å si at muslimer er noen tapere, eller at Profeten er en terrorist.

Seidenfaden lener seg tilbake i Chesterfieldstolen han har arvet av sin far.

–Jeg synes faktisk mitt synspunkt, i substansen, er betydelig mer fornuftig.

Tøger Seidenfadens linje møtte motstand internt – så kraftig motstand at en gruppe medarbeidere forfattet et innlegg mot redaktøren, som ble sendt rundt til alle avisas journalister. De som ikke ville underskrive det, ble bedt om å gi en begrunnelse. «Vi har aldri hatt en så opphetet debatt i Politiken», forteller en av avisas medarbeidere. 6. mars sto leserbrevet på trykk. 38 av rundt 200 redaksjonelle medarbeidere skrev under.

–Jeg har det beste forhold til dem som skrev under. Jeg syntes det var fint at de ga uttrykk for sin motstand, og jeg oppfordret dem da også til å få innlegget trykket i vår egen avis. Det er jo et spennende debattinnlegg, så det hører selvfølgelig hjemme i Politiken som alle andre spennende debattinnlegg, sier Seidenfaden, og smiler bredt igjen.

Er det her motivasjonen egentlig ligger – i å skape oppstuss og blest rundt avisa, til enhver pris? Seidenfaden blir ofte kritisert for å drive en slags debattlek, der han inntar forskjellige kontroversielle standpunkter og kommer opp med redaksjonelle kampanjer bare for markeringens og brandingens skyld, som om han var et reklamebyrå, ikke en ansvarlig redaktør.

–Denne argumentasjonen er bare et forsøk på å unngå en reell debatt om alvorlige temaer. Å redusere våre synspunkter på det statsministeren kalte «den største utenrikspolitiske krisen i Danmark siden andre verdenskrig» til et spørsmål om branding – det er simpelthen intellektuelt under lavmål.

Seidenfaden er, i Skandinavisk sammenheng, en usedvanlig tydelig redaktør. Selv om han anslår at han bruker langt mer av sin tid på administrasjon og økonomi enn på lederskriving og debatter, er det som målbærer av meninger om samfunnet man legger merke til ham. Enkelte mener ganske enkelt han er «opposisjonens egentlige leder». Det, sier Seidenfaden, gjør de i tilfelle bare fordi den politiske situasjonen i Danmark har vært så spesiell helt siden Anders Fogh Rasmussen kom til makten i 2001, med støtte fra Dansk Folkeparti.

–Anomalien her er ikke Politiken. Det som er usedvanlig i Danmark er at vi har et fremmedfiendtlig parti som siden 2001 har vært en del av den regjerende maktkonstellasjon. Hadde vi hatt en opposisjon som utfylte sin egentlige rolle, kunne vi som avis nøyd oss med å stå på sidelinjen og komme med kritiske bemerkninger.

Sidelinjen er altså ikke et sted man ofte ser Seidenfaden. Han fronter avisas synspunkter med intens iver og en uovertruffen sans for spissformuleringer. Men hvor langt kan en redaktør gå i å fremme visse meninger, før avisa mister troverdigheten som nyhetsmedium? Spenningen mellom Politiken som newspaper og viewspaper har lange tradisjoner i avisa som ble grunnlagt «for å fremme bestemte forestillinger om framskritt i demokratiet, kunsten og kjønnslivet». Men Seidenfadens kritikere mente han hadde gått langt over views-grensa da han i høst grunnla et «Irak-senter» hvor Politiken skulle ansette irakiske asylsøkere for å hindre at de ble sendt ut av landet. Redaktører i andre aviser mente aksjonen viste at Politikens journalistiske uavhengighet og integritet var satt ut av spill. Det synes Tøger Seidenfaden er vrøvl.

–Alle seriøse aviser i den nordiske og angelsaksiske tradisjon har en news-del og en viewsdel. Så finnes det gratisaviser her i landet som er stolte av å ikke ha noen holdninger. Fint nok, sier jeg – de har til gjengjeld heller ikke noen journalistikk av betydning.

Seidenfaden tar en slurk av vannet som er satt fram på glassbordet mellom oss.

–I virkeligheten handler ikke disse diskusjonene egentlig om hvorvidt Politikens initiativer er blitt mer aktivistiske med årene. De handler om at våre verdier er blitt mer kontroversielle.

Redaktøren lener seg framover i Chesterfieldstolen.

–Politiken står i all beskjedenhet og fredsommelighet på mainstream felleseuropeiske verdier. At Danmark har blitt et galehus på dette området, og at det politiske flertallet har låst seg inne i sin egen uvirkelige, fremmedfiendtlige politiske ortodoksi, det vil jeg fortsatt ha lov til å artikulere.

(Dagbladet, 27.3.10)

Kulturradikal bursdag

Avisa Politiken fyller år. Jeg gratulerer.