Ondt blod i Paris

«Århundrets rettssak» har startet så heftig og teatralsk som forventet – maktkamp i Frankrike blir aldri det samme etter dette.

De som synes Carl I. Hagen var smålig og slem mot Lars Sponheim etter valget, vil ha moro av å følge med på rettssaken som startet i Paris på mandag. I all sin kompleksitet er én ting lett å få med seg i saken: Det finnes ingen grenser for hvor mye politiske motstandere kan klare å hate hverandre i Frankrike. Spesielt hvis de er fra samme parti. «Jeg er her på grunn av én manns vilje, jeg er her på grunn av én manns besettelse; Nicolas Sarkozy, den franske republikkens president.» Dominique de Villepin, tidligere innenriksminister utenriksminister og statsminister i Frankrike talte høystemt til pressen før han gikk inn i rettslokalet mandag. Han mener seg forfulgt av en manisk Sarkozy, som ikke skyr noen midler for å befteste sin makt. Sarkozys advokater mener det forholder seg stikk motsatt: For de Villepin er anklaget for å være medskyldig i et plott for å knytte Sarkozy opp mot en korrupsjonsskandale.

En kjapp oppsummering: Den såkalte Clearstream-skandalens andre fase kom til overflaten i 2004, da de to ambisiøse politikerne begge var ministre i Jacques Chiracs regjering. Nicolas Sarkozys navn dukket opp på en liste over innehavere av hemmelige bankkonti i Luxembourg-banken Clearstream – konti som skal ha blitt brukt til bestikkelser og andre lugubre saker. Det viste seg at listene var falske. De Villepin er blant dem som er anklaget for å ha fabrikert «bevisene». Saken omfatter også en rekke forretningsmenn og representanter for de hemmelige tjenestene i Frankrike, men det er duellen mellom Sarkozy og de Villepin som overlegent skygger for resten av saken.

De to har mislikt hverandre helt siden de valgte forskjellig strategi for å bli Chiracs etterfølger på midten av 1990-tallet. De er motpoler på de fleste vis: Villepin representerer den politiske adelen i Frankrike, han er høy, blond og full av forakt for oppkomlingen Sarkozy, eller «dvergen», som han har hatt for vane å kalle ham. Sarkozy er den intenst ambisiøse mannen som kom fra ingensteds, slik han liker å framstille det – mannen som vristet makta vekk fra de etablerte.

Clearstreamsaken er blitt det mest ekstreme utslaget av en maktkamp som ikke skyr noen midler. Og begge menn forsøker å bruke den som springbrett for sitt videre politiske liv på toppen av det franske samfunnet. Hvis Villepin blir renvasket, vil han bruke det som bevis på at den franske presidenten er maktgal, egenrådig og uegnet til å lede landet. Han vil deretter ydmykt foreslå seg selv som den rette mannen til å overta vervet. Blir Villepin dømt, kan han måtte sone fem år i fengsel, og betale en bot på 45000 euro, og vinke farvel til en politisk framtid.

I selvbiografien «Vitnesbyrd» som kom ut i 2006, forsikrer Sarkozy at dette ikke er noen politisk sak for ham. «Dette handler ikke om min såkalte ’rivalisering’ med Dominique de Villepin», skriver han. «Sannheten er enklere: Jeg vil vite. Jeg vil forstå. Jeg vil gjøre til skamme dem som har villet spotte min ære.»

Den uoffisielle versjonen har vært litt mer direkte: Privat har Sarkozy gjort det klart at han ikke har tenkt å gi seg før de Villepin blir hengt som en dyreskrott på en kjøttkrok. Det er en prinsippsak, og ikke personlig ment, får vi anta.

De Villepins advokater har brukt de første høringene på å forlange at Sarkozy trekker seg fra saken, fordi de mener det vil være umulig å unngå politisk press så lenge republikkens president er innblandet i saken. Sarkozys advokater kalte kravet en hån mot det franske rettsvesenet, og la til: «Retten fungerer, og det holder ikke å hete Nicolas Sarkozy for å vinne.» Å få den franske opinionen til å tro på det, kan fort vise seg å bli Sarkozys mest krevende utfordring.

(Dagbladet, 21.9.09)